Portrettbilde av Kjølv Egeland

Kjølv Egeland

En moralists forsvar for hykleri

I valget mellom hykleri og utilslørt skurkaktighet er vi nødt til å velge hykleriet.

Samtiden spør

«Vi må gjøre opprør mot oljemakta. Investeringene som i dag går inn i oljen, må rettes mot teknologi, infrastruktur og arbeidsplasser for en ny tid. Et av de beste argumentene mot opprør og revolusjon er at revolusjonære sjelden har en god plan for hvordan samfunnet skal omstruktureres når støvet har lagt seg. Men i klimakampen vet vi jo nøyaktig hva som skal til: slutte å koke kloden.»

I januar i år kalte Fremskrittspartiets Kristin Brataas Oslos byråd for miljø og samferdsel «vietnamesermegge» og «fittetryne» på sin Facebook-side.1 «Send henne og hennes likesinnede til Vietnam eller Nord Korea», foreslo Brataas. Lederen for Oslo Frp tok etter hvert avstand fra sin kollegas «trønderske banneord», men utover denne ikke-unnskyldningen fikk utspillet tilsynelatende ingen konsekvenser. Brataas fortsetter i sitt verv som studieleder i Nordre Aker FrP.

Ville dette gått for ti år siden? Kontrafaktisk historie er en vanskelig øvelse, men det er grunn til å tro at Brataas’ utbrudd ville skapt adskillig mer oppstandelse for bare ganske kort tid siden. I 2006 ble nestlederen i Finnmark FrP kastet ut av partiet etter å ha trakassert en mann av utenlandsk opprinnelse i en hotellbar i Tromsø.2 I 2007 ble en politiker anmeldt til politiet for å ha uttalt at integrering ikke er så forskjellig fra å «oppdra barn eller hunder».3 Det er vanskelig å se at Brataas’ (riktignok hjelpeløse) hets er noe særlig mildere. Ikke bare er språket mer aggressivt, både ytringen og offeret er deler av det norske demokratiets politiske offentlighet.

DEN OFFENTLIGE MORALENS FORVITRING

Utsagn som før ville vært totalt ødeleggende for talerens omdømme, mottar i dag applaus, skuldertrekk eller i beste fall kortvarig bestyrtelse. Utviklingen er kanskje tydeligst i USA, der frosken Pepe har spredt seg fra nettforumenes mørkeste avkroker til innsiden av Det hvite hus, men det er synlig også i Norge. Et dramatisk moralsk forfall har funnet sted.

Brataas’ utbrudd er bare ett av mange eksempler på den pågående vulgariseringen av politikken. Folkevalgte brenner demonstrativt aviser de ikke liker, ønsker «borgervernsgrupper» som er etablert av voldsmenn, velkommen i samfunnet, og fremmer de latterligste konspirasjonsteorier i seriøse medier (som at EU-eliten i Brüssel bevisst forsøker å bytte ut den hvite, europeiske befolkningen med muslimer fra u-land fordi sistnevnte er «enklere å kontrollere»4). En MDG-politiker insinuerte nylig at Norges innvandringsminister burde brennes som heks.5 En Ap-politiker kalte den samme ministeren «jævla rasistkjerring».6 I Storbritannia oppfordret nylig en av verdens mest leste politiske kommentatorer, Katie Hopkins, tilsynelatende til etnisk rensing da hun etterspurte en «endelig løsning» på integreringsvanskene på De britiske øyer. Ikke overraskende fikk Hopkins sparken fra radiokanalen LBC. Men hun fikk uten videre fortsette i verdens største nettavis, Mail Online.7 Den offentlige debatten har blitt dummere, mer vulgær og aggressiv. Men den alvorligste utviklingen i ordskiftet er ikke at debattantene uttrykker sine velkjente synspunkter på en skarpere måte enn før; enda verre er det at de snakker åpent om samfunnsbærende liksom-hemmeligheter. Kroneksempelet er USAs president, Donald Trump.

DEN SKAMLØSE ÆRLIGHETEN

Trump-administrasjonens løgner har vært grundig omtalt.Trump og hans rådgivere dikter i ett sett om ting hvem som helst kan google på ti sekunder – valgresultater og størrelsen på folkemengder, innholdet i Parisavtalen, krim-rater, hvor mange etasjer som finnes i Trump Tower, og antallet ganger «the Donald» har prydet forsiden av Time. At en åpenbar sjarlatan som Trump kan bli president i et relativt opplyst demokrati, vitner unektelig om moralsk forvitring. Men vel så urovekkende som Trumps mytomani er hans, på visse områder, forbausende ærlighet. Trump sier nøyaktig hva som helst, hvis han tror det gagner ham selv. Og i noen tilfeller innebærer dette en farlig form for ærlighet:

Da Trump ble utfordret av en journalist til å forsvare hans administrasjons skryt av «drapsmannen» Vladimir Putin, svarte USAs president med et retorisk spørsmål: «Tror du landet vårt er så uskyldig?» Med denne uttalelsen brøt Trump tvert med amerikanske politikeres 250 år lange kampanje for å fremstille USA som en moralsk aktør, skriver Princeton-professor John Ikenberry.8 På den ene siden var Trumps innrømmelse befriende; amerikanske presidenters hykleri har til tider nådd de utroligste høyder. Men på den andre siden bagatelliserte Trumps ærlighet alvorlige forbrytelser: drap på journalister, folkerettsbrudd, valgjuks. Signaleffekten er ikke god.

Siden 1950-tallet har kritikere beskyldt USA for å la griske oljemenn styre utenrikspolitikken. Før Trump, ikke minst i forbindelse med invasjonen av Irak i 2003, har amerikanske politikere innbitt benektet at det finnes noen forbindelse mellom USAs utenrikspolitikk og oljeinteresser. Åpent å bekrefte at USA har startet kriger og fått statsledere styrtet i oljeprofittens navn, ville tross alt sette en temmelig problematisk presedens for internasjonalt samkvem. Trump, på sin side, har ansatt direktøren for et av verdens største oljeselskap som utenriksminister, og uttalt at USA «burde beholdt oljen» etter invasjonen av Irak.9 USAs fiender må ha gnidd seg i hendene, lykkelige over propagandafortrinnet presidentens bekreftelse av de vestlige imperialistenes uedle hensikter ga dem.

Som de fleste andre land har USA i årevis utgitt seg for å være noe annet enn det er. Mens diplomater og politikere har snakket i det uendelige om viktigheten av menneskerettigheter og demokrati, har grusomheter av verste sort foregått på bakrommet. I Argentina, Chile, Nicaragua, Iran og flere andre steder har amerikanske myndigheter arbeidet hardt for å hindre demokratisk valgte ledere i å oppfylle sine mandat. I Bangladesh og Øst-Timor utførte USA-støttede diktaturer folkemord med Det hvite hus’ velsignelse. Fra Kongo til Kypros har politikere blitt satt på CIAs drapsliste. Og mye tyder på at det var de amerikanske hemmelige tjenestene, sammen med britiske og sørafrikanske kolleger, som sammen med et belgisk gruveselskap sto bak drapet på FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961.10 CIA og militært personell har i årevis drevet tortur – også etter at Ronald Reagan skrev under på FNs konvensjon mot tortur i 1988.

Poenget her er ikke å rette en pekefinger mot USA spesielt. De fleste land har skjeletter i skapet. Og særlig når det gjelder behandlingen av egen befolkning, er det mange som har adskillig flere enn amerikanerne. Det sittende regimet i Kina har millioner av liv på samvittigheten. Putins Russland – styrt av et slags kartell av den russiske mafiaen, det tidligere KGB og den ortodokse kirken – fører også en skremmende hensynsløs politikk. Poenget er at substansen i Trumps umoral ikke representerer noe fundamentalt nytt i amerikansk politikk.Tidligere utenriksminister Henry Kissinger, en av Trumps støttespillere (og en yndet selfie-partner av visse norske politikere), sto etter alt å dømme for flerfoldige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på 1960og 70-tallet. Det nye er at Trump, i motsetning til sine forgjengere, ikke engang gidder å late som. George W. Bush og hans kumpaner hadde i det minste skam nok i livet til å kalle torturmetoden waterboarding for «enhanced interrogation». Obama virket hele tiden flau over USAs dronekrig og de brutte løftene om å stenge Guantánamo-basen. Administrasjonen vek aldri offisielt fra prinsippene om en rettsstat og en regelstyrt verdensorden i sin offisielle retorikk.

Og her kommer vi til sakens kjerne: I valget mellom hykleri og utilslørt skurkaktighet er vi nødt til å velge hykleriet. Løgn og hykleri er slett ikke politikkens mål, slik Oscar Wildes «Vivian» hevder om kunsten,11 men er i mange tilfeller det beste av to onder. Det institusjonaliserte hykleriet holder samfunnet sammen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse