Portrettbilde av Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn

En mur av muligheter

Vi kan ikke bare snakke om «generasjon prestasjon». Vi må også snakke om «generasjon stagnasjon».

Samtiden spør

«Det viktigste unge kan gjøre opprør mot, er den ekstreme ødeleggelsen av kloden, uhemmet liberalisme og urettferdig fordeling, kvinneundertrykkelse, et usikkert arbeidsliv og utnyttelsen og utryddelsen av dyr som finner sted i stor skala.»

Det siste tiåret har litteratur og tv-serier om ungdomsgenerasjonen i stor grad kretset rundt det intime, kroppslige, nærmest solipsistiske – en bølge med autofiksjon der det personlige ikke primært er politisk. Viruset ligger i kroppen, ikke i samfunnet. Det kan for all del bli verdifulle kunstneriske bidrag av dette. I tv-serien Skam presenteres det ene sensitive temaet etter det andre: spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser, homofili, religiøse minoriteter, overgrep. Likevel blir man sittende og lure på hvorfor serien heter Skam. Dypest sett handler serien om aksept, samhold og støtte – alt som er gift mot skammen.

Dessuten faller ingen av karakterene i Skam utenfor. Den psykisk syke Even er James Dean-aktig vakker og er kjæreste med en kjekk gutt, og når han i mani trekker kredittkortet for en natt i suite på Oslo Plaza, sies det ingenting om de økonomiske konsekvensene dette får – kanskje fordi de ikke er viktige. Men det finnes unntak. I et klipp ser vi den naive Vilde trøste sin psykisk syke, sengeliggende mor som omverdenen ikke fatter interesse for før husleia forfaller til betaling og Vilde må låne penger. En av de mest gjenkjennelige karakterene i Skam er noen-og-tjue-åringen Linn, en birolle med få replikker og en mutthet som er så gjennomført at den virker som hardt arbeid. Hun sover hele dagen, har vondt i hodet, bruker sovepiller. I kollektivet med den usannsynlig vakre, veltilpassede, prektige Noora og den festlige, vitale superhomsen Eskild, virker Linn som selve antitesen som får Eskild og Noora til å skinne desto sterkere. Linn er langt utenfor spotlighten i serien, kun synlig i kraft av å være usynlig, akkurat slik denne gruppen er det i samfunnet og mediebildet for øvrig.

I den NRK-produserte tv-serien Unge lovende frir Alex til kjæresten sin, som egentlig vil slå seg til ro og flytte tilbake til hjembyen, men Alex ødelegger alt ved å foreslå at de gifter seg i NewYork, slik at hun kan prøve å realisere skuespillerdrømmen der. Karakterene i Unge lovende er ikke fornøyd med jobb på Meny, som catering-servitører eller med å figurere i pølsereklamer. I teorien har de alle muligheter, men møter hard konkurranse. «Fremtiden sto foran ham som en mur av muligheter», som Nils-Fredrik Nielsen formulerer det i en av sine aforismer.

Dette er hovedbildet populærkultur og en god del av dagens litteratur tegner av vår generasjon. Det er kanskje mer sympatisk enn avisenes fremstilling av dagens unge som så frie og uredde at de heller vil være frilansere og jobbe på kafé enn å ha fast inntekt. Og sannsynligvis mer riktig, selv om mange også lever helt streite liv. Men sannsynligvis er det en sammenheng mellom de hyperpresterende kaféarbeiderne og Kleenexen, nemlig prestasjonspress, konkurranse, redselen for å ikke være bra nok. Likevel – «generasjon prestasjon» og «generasjon emosjon» er ikke nok til å beskrive den virkeligheten som møter mange millennials. Det finnes også en «generasjon stagnasjon» blant oss – men hvor finner vi disse i mediebildet og litteraturen?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse