Jakob Semb Aasmundsen

Er vi homofile i krig med islam?

Man skulle tro at toleranse for homofile var synonymt med toleranse for islam. Men homonasjonalismen forteller meg at homofili er truet av islam. Hva skal jeg, som ung homofil, tro?

Samtiden spør

«Vi må ta et oppgjør med tankegangen om at mangfold er farlig eller skadelig. Vi lever i en stadig mer multikulturell, multietnisk og multireligiøs verden, og hvis vi skal forhindre terror, radikalisering og polarisering, må vi jobbe med å bygge broer i stedet for vegger.»

Er det én ting jeg skammer meg over, er det fordommene mine. Jeg vil ikke dømme eller hate, men jeg løper kappløp med frykten i meg. En av de største fordommene mine om dagen er mot muslimer. Jeg blir påvirket av det jeg leser i nyhetene. Om hvordan islam er voldelig, gammeldags og inkompatibel med demokrati. Og særlig om hvordan islam promoterer homofobi.

Med flyktningkrisen og tilstrømmingen av stadig flere muslimer til Europa kjenner jeg på en voksende frykt for at jeg som ung homofil går en utrygg fremtid i møte. At jeg må lære meg å se mer heterofil ut når jeg går på gata. At jeg skal måtte bli presset inn i skapet igjen. Jeg vil ikke kjenne på denne frykten. Jeg skammer meg over fordommene. Men de er der likevel, og jeg er langt fra den eneste som føler det slik. Det er tvert imot en voksende følelse som de siste årene har gitt grobunn til en ny bevegelse i Vesten: homonasjonalismen.

NEDERLANDSKE RØTTER

De siste årene har vi nemlig sett en snuoperasjon hos konservative høyrepartier i Vesten. Fra å være ledende i kampen mot LHBT-rettigheter, har partier som Front National i Frankrike, tyske Alternativ for Tyskland og Det republikanske partiet i USA jobbet hardt for tilsynelatende å slippe de homofile inn i varmen.

Homokampen brukes nå som en ny ideologisk høygaffel rettet mot den nye fienden: islam. I 2007 ga professor Jasbir K. Puar ved Rutgers University denne bevegelsen navnet «homonasjonalisme». I homonasjonalistisk retorikk blir homofiles rettigheter brukt i kampen for «vestlige verdier», som er under press og truet av «islamiseringen» av Europa. Geert Wilders fra det nederlandske Frihetspartiet sa i valgkampen tidligere i år at islamiseringen av Nederland resulterte i at «likestilling, ytringsfrihet og toleranse overfor homofili er på tilbakegang». Retorikken er preget av det som har blitt kalt rosavasking («pinkwashing»), altså at islamofobi og fremmedfrykt skjules bak en pro homo-agenda og følgelig fremstår som mer mangfoldsog menneskerettighetsorientert.

Homonasjonalismen oppsto i nettopp Nederland, med den kontroversielle Pim Fortuyn, som satte et sterkt preg på nederlandsk politikk på begynnelsen av 2000-tallet. Han var åpent homofil og gikk til krig mot islam fordi han mente at muslimsk innvandring satte en stopper for homofiles frihet. I 2002 stilte Fortuyn til valg for sitt eget parti, «Lijst Pim Fortuyn, LPF», men ni dager før valget ble han skutt på åpen gate. Morderen var venstreradikal og bekymret for situasjonen for muslimer i Nederland hvis Fortuyn skulle komme til makten. To år senere skjedde et liknende drap, da var det den islamkritiske filmskaperen Theo van Gogh som måtte bøte med livet. Han hadde produsert flere kritiske filmer om islam, hvorav den siste var tilegnet van Goghs store idol: Pim Fortuyn. Denne gangen var drapsmannen en muslimsk ekstremist. Disse angrepene skapte en polarisering mellom homokampen og muslimsk innvandring, og dette banet vei for Geert Wilders og Frihetspartiet.

FALSK OMSORG?

Andre høyreekstreme partier i Vesten, gamle og nye, har latt seg inspirere av Wilders’ strategi. Blant de mest profilerte er Front National i Frankrike, med partileder Marine Le Pen i spissen. Front National lider fortsatt under av å assosieres med partiets grunnlegger Jean-Marie Le Pen, som benektet holocaust og stadig kom med kontroversielle uttalelser om de fleste minoriteter. Ifølge ham er homofile «biologiske og sosiale avvik»1. I 2015 kastet imidlertid datteren Marine sin far ut av partiet og gjennomførte en skikkelig oppvask i partiet.2 En del av strategien hennes er å gjøre som Wilders: For å tiltrekke seg homofile velgere setter hun homofiles frihet opp mot innvandrere og islam.3 Det samme ser vi i USA med Donald Trump, som særlig etter terrorangrepet mot homoklubben Pulse i Orlando begynte å vise sin støtte til LHBT-miljøet. Retorikken hans gikk ut på at han skulle beskytte dem, i motsetning til Hillary, som ville slippe flere muslimer inn i landet og dermed true deres sikkerhet.Trump fikk massiv støtte fra profilerte homofile høyreaktivister, blant andre den kontroversielle bloggeren Milo Yiannopoulos. Også Alternativ for Tyskland ser ut til å kjøre samme løp. Partiet valgte i juli i år å utnevne en lesbisk mor, Alice Weidel, til en av partiets to ledere. Det bemerkelsesverdige er at Weidel, i likhet med Le Pen og Trump, ikke støtter likekjønnet ekteskap og adopsjon. Dette toner de imidlertid ned, og fokuserer heller på hvordan de ønsker å beskytte LHBT-personers eksistens mot det de presenterer som den farlige homofobien muslimske innvandrere tar med seg til Vesten.

OGSÅ I NORGE

Noen homonasjonalistiske vindkast har også nådd Norge. Fremskrittspartiet, som tidligere har gjort seg bemerket med homofiendtlig retorikk, har nå gjort helomvending. FrPs likestillingsminister, Solveig Horne, er selvutnevnt «homominister», og Carl I. Hagen har gått ut i media og unnskyldt seg for tidligere uttalelser om homofili. FrP er likevel mindre ytterliggående som parti, og kan derfor ikke helt sammenliknes med de høyreekstreme partiene i Europa. Men også det mer sammenliknbare Demokratene i Norge, et av Norges småpartier på ytre høyrefløy, viser homonasjonalistiske trekk. Førstekandidat for partiet i Oslo, Max Hermansen, har fortalt at homofili spilte en viktig rolle for hans islamkritiske ståsted. Visstnok ble han engasjert i spørsmålet om islam og innvandring da en nær venn kom ut av skapet.4 Hermansen er kjent for mange som lektoren som fikk sparken fra Kuben videregående skole i Oslo på grunn av rasistiske uttalelser om muslimer. I dag, når han snakker om viktigheten av en streng innvandringspolitikk, bruker han islams negative syn på homofile som salgsargument: «Jeg mener at de fleste muslimer, iallfall mennene, er ekstremister. Det er bare å se på kvinnesynet, holdningen til homofile og jødehatet».5 Jeg tror neppe Hermansens retorikk fungerer på mange unge homofile i Norge. Det er i hvert fall vanskelig for meg å assosiere meg med en åpenlys rasist som Hermansen. Men hvis innpakningen hadde vært annerledes, slik som i Nederland, Frankrike eller Tyskland, ville vi kanskje kjøpt budskapet?

HVEM FUNGERER DET PÅ?

Det er vanskelig å måle hvor effektiv homonasjonalistisk retorikk er på homofile velgere; naturlig nok er det få spørreundersøkelser som spør etter legning. En fransk undersøkelse, utført av nettstedet Hornet i forkant av siste valg, viser likevel at Marine Le Pen var nummer to blant homofile velgere, etter valgets vinner Emmanuel Macron. Ifølge undersøkelsen svarte hele 19,2 prosent av homofile velgere at de skulle stemme på Le Pen, mens 38,1 svarte at de skulle stemme på Macron. Kun 7,3 av de potensielle velgerne skulle gi en stemme til representanten fra det konservative partiet UMP, Francois Fillon.6 Dette skyldes nok at han gjorde det til en av sine fanesaker å få fjernet loven om likekjønnet ekteskap.

Det er likevel ikke bare homofile velgere Le Pen, Wilders eller Trump når ut til ved å spille homokortet. De gjør det også lettere for en stor gruppe heterofile velgere å stemme på dem. Undersøkelser viser at hele 90 prosent av befolkningen har et positivt eller nøytralt forhold til homofili i Frankrike,7 og liknende trender finner vi i resten av Vesten. Senest i sommer meddelte Dagsavisen at 8 av 10 nordmenn ville vært positive hvis et av barna deres kom ut av skapet. Rettigheter som homofilt ekteskap og adopsjon er fortsatt kontroversielt mange steder, også i Vesten, men den generelle konsensus er at homofile ikke er så «farlige» som folk før skulle ha det til – noe homonasjonalistiske politikere utnytter.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse