Ole Jacob Madsen

«Hvordan har dere det egentlig?» Som man spør, får man svar

Ingen tidligere generasjon i Norge har blitt viet så mye intens oppmerksomhet som dagens ungdom. Kanskje burde vi heller diagnostisere betrakterne. En bekymret foreldregenerasjon, stadige forskningsrapporter og spørreundersøkelser, og en generell åpenhetskultur, bidrar i høy grad til selvoppfyllende profetier.

Samtiden spør

«Det viktigste unge folk i dag kan gjøre opprør mot, er det etablerte samfunnets inadekvate respons på den globale klimakrisen.»

Jeg har lenge interessert meg for sammenhengen mellom samfunnsutviklingen og politiske ideologier på den ene siden og subjektets utfordringer på den andre siden. Opplært som jeg er i sosialfilosofien, fra G.W. Hegel til Zygmunt Bauman, og i en kritisk samfunnspsykologisk tradisjon, tilsier enhver analyse at den enkelte aktørs livsførsel alltid må sees i overensstemmelse med samtidens økonomiske, politiske og historiske strukturer. For et par år tilbake bidro jeg eksempelvis med en tekst i tidsskriftet Agoras temanummer om «nyliberalisme», der jeg drøfter om subjektet nå gjennomgår en mutasjon med markedet som sin eneste «Gud», som tilsier at en forstyrret identitet og fragil psyke blir regelen framfor unntaket framover.1 Slik sett burde de siste årenes intense offentlige oppmerksomhet om «generasjon prestasjon» passe perfekt inn i en slik samtidsbeskrivelse, der ungdommen nå alt mer ser ut til å lide under kravene om å realisere og forvalte seg selv på enhver arena – på skolen, på trening og på sosiale medier som Snapchat, Instagram og Facebook. I det nevnte arbeidet diskuterer jeg eksempelvis hvordan «det nevrotiske subjektet» under Freuds storhetstid i overgangen mellom 1800og 1900-tallet er i ferd med å bli historie til fordel for «det postmoderne subjektet», som ikke lenger føler noen langstrakt tvangspreget skyld til en tredjepart, men en umiddelbar lammende skam, i fraværet av noen andre å skylde på enn seg selv. Den franske sosiologen Alain Ehrenberg har sågar tatt tempen på samtiden og definert depresjon som skammen ved å utholde vissheten om at «alt er mulig», mens man samtidig erkjenner at man selv ikke makter å oppnå alt. Og nu, jävlar, ser vi det storstilte resultatet: en hel generasjon født på 2000-tallet som ikke bare sliter med depresjon, men med angst, spiseforstyrrelser, selvskading, stress og kroppsrelaterte plager!

I dag er det blitt heller vanlig å anta en slik intim sammenheng mellom de ytre rammene, eller snarere fraværet av dem, og den oppvoksende generasjonens skjøre psyke. Nærmest daglig slår Aftenposten,VG, Dagbladet og andre medier opp lettvarianter av denne subjektiveringstesen. Ironisk nok er selv samtidsdiagnoser blitt gjenstand for varefetisjisme – omsettbare som slike oppslag åpenbart er i den mediale klikkøkonomien. Og dermed blir denne påtagelige refleksiviteten om den oppvoksende generasjonens ve og vel selv kanskje en vel så viktig del i tilstandsbildet som realiteten i nyliberalismen, senkapitalismen og individualiseringens menneskelige herjinger.

STRESS OG PRESS

Tidligere i år viet Bergens Tidende førstesiden til et tidstypisk oppslag for trenden det her skal handle om.2 Seks sunne og friske tenåringsjenter var avbildet, mens overskriften lød: «Jenter engster seg mer enn gutter. BT lot seks skoleelever fortelle om hva som stresser dem i hverdagen.» Reportasjen tok utgangspunkt i en nylig gjennomført spørreundersøkelse fra Uni Research Helse blant 1719 elever ved 18 ulike ungdomsskoler i Hordaland. Resultatene viste at 22 prosent av ungdomsskoleelevene er engstelige. Og sjansen for å utvikle angstsymptomer er fem ganger større for jenter. Hva må så gjøres?

En av forskerne bak undersøkelsen, psykologspesialist Solfrid Raknes, anbefaler å «sette tanker og følelser på dagsordenen til alle barn allerede i tre–fireårsalderen, slik at ungene kan lære seg å oppdage når de er redde, og fortelle det til de voksne». Hun anmoder dessuten foreldre om å fortelle barna sine om ting de har gruet seg for, men som de har øvd seg på å mestre.

Ingen av de seks jentene BT har snakket med, har deltatt i undersøkelsen, men de er ikke ukjent med problemet.Til avisen tilkjennegir en av dem, Ida Aarestrup Haugland, at stress er et hyppig diskutert tema også blant de unge selv: «Vi prater mye om flink pikesyndromet. Mange jenter skal prestere på mange måter og flere nivåer enn før. Alle kjenner på stress i hverdagen.» Selv forteller hun at hun ringer en god venninne dersom hun en sjelden gang er stresset foran en tentamen. Og selv om jenter rammes hardest, tror hun det sitter lenger inne for guttene å åpne seg.

«Å SNAKKE OM DET»

Ser vi hele saken under ett, er det påfallende hvordan alle de involverte partene beskriver varianter av «å snakke om det». Ekspertisen anbefaler å gjøre tanker og følelser til et obligatorisk moment allerede i barnehagen. Og i tillegg anmoder psykologen alle foreldrene om å bli mer åpne overfor barna sine om hvordan de selv engstet seg. Den ene av jentene har tilsynelatende en velfungerende strategi der hun kan «snakke om det» med en nær venninne, men antyder at «de tause» guttene med fordel kunne bli flinkere til «å snakke om det». Og overordnet gir BT alle aktørene en mulighet til «å snakke om det» – det poengteres til og med i selve overskriften: «BT lot seks skoleelever fortelle om hva som stresser dem i hverdagen.»

I klinisk psykologi er det godt dokumentert at «å snakke om det» kan ha en terapeutisk virkning, ettersom intensiteten ved vonde tanker og følelser ofte avtar idet man setter ord på dem og deler dem med en fortrolig annen. Denne terapeutiske erkjennelsen har tilsynelatende materialisert seg i den norske offentligheten under visjonen om «den nye åpenheten», som utelukkende hyller kjendiser, bloggere og andre som står fram med sine psykiske plager.

En mindre anerkjent side ved forskeres, medias og foreldregenerasjonens iver etter å spørre ungdom «Hvordan har dere det egentlig?» er smitteeffekten det kan ha. Det er i grunn merkverdig, da det er godt kjent fra spørreundersøkelser at uansett hvilket tema man spør om, er det en fare for overrapportering blant informantene – ettersom mange potensielt blir bedt om å ta stilling til noe de ikke hadde tenkt på før undersøkelsen startet, men nå kan relatere seg til. I den nasjonale Ungdata-undersøkelsen ber man eksempelvis ungdom rangere hvor relevant utsagn som «Bekymret deg for mye om ting» og «Følt at alt er et slit» er for dem.3 Og utsagn som dette, som innbyr til å føle og kjenne etter, kan igjen vekke emosjonell aktivering som resulterer i overrapportering av plager, eller at enkelte simpelthen svarer slik de fornemmer at omgivelsene vil de skal svare.

Enda et aspekt ved de mange medieoppslagene om stress og press blant unge de siste årene er at de tar i bruk bestemte måter å snakke om ungdommens tilværelse på som kan bli selvoppfyllende. Informantene i morgendagens undersøkelser som er på vei inn i tenårene, og deres foreldre, har vokst opp med alarmistiske medieoppslag om ungdomsgenerasjonen, der antakelsen om at forventningspresset til å prestere kommer med en betydelig risiko for å utvikle psykiske lidelser som stress, depresjon og angst aldri er langt unna. I BT-oppslaget meddelte eksempelvis 15-årige Ida som nevnt over at de snakker mye seg imellom om det såkalte «flink pikesyndromet».

FLINKE PIKER OG ALTFOR FLINKE FORELDRE

Mediehistorisk ble «flink pike»-begrepet opprinnelig brukt som et ideal om pliktoppfyllende unge, kvinner. Etter hvert gikk begrepet over til å dekke omgivelsenes forventninger til hvordan kvinner skulle være, som mange i likestillingens navn opplevde som en belastning. Bare så sent som på 2000-tallet handlet de fleste offentlige diskusjonene i Norge om «flink pike» om mødrene til dagens tenåringsjenter – og hvordan de strevde for å leve opp til et ideal om å både ha styring på hjem og familie og forfølge en selvstendig karriere. Her hadde begrepet antagelig også en feministisk funksjon, som et vrangbilde på et menneske som lever for mye styrt av ytre forventninger.

På 2010-tallet ble imidlertid «flink pike» innlemmet i ungdomsdiskursen, og da gjerne som et symptom som rammer unge jenter. «Flinkheten» blir nå primært internalisert som en indre kroppslig og sjelelig trussel som man selv er bærer av i tråd med medisinsk tankegang. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at «flink pike» stadig oftere omtales i patologiske termer som et symptom der presset om å prestere truer med å tippe velfungerende jenter over i utbrenthet og kroppslige lammelser. Psykologekspertisen melder sin ankomst, det dukker opp nett-artikler med sjekklister som «Har du et ‘flink pike’-syndrom?»4, og private psykologtjenester inkluderer «flink pike-syndrom» i sitt behandlingsrepertoar på linje med andre sykdomstilstander.5 Selv om det ikke er noen anerkjent diagnose, sementeres «flink pike» dermed som en sykdomskategori som i likhet med en medisinsk eller psykiatrisk diagnose kommuniserer en årsak og et symptombilde til omverdenen. Og dermed er veien kort til at også symptomene press, stress og utmattelse blir høyst reelle tilstander – for som Thomas-teoremet lærte oss lenge før sosial konstruksjonisme kom på og gikk av moten: «Situasjoner som oppfattes som virkelige, blir virkelige i sine konsekvenser».6 Den feministiske backlashen er også påtakelig: Dersom flinkheten blir et problem, har jentene tilsynelatende ingen andre å skylde på enn seg selv.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse