Mieko Kawakami

Novelle: Skam

Spesialskrevet for Samtiden

1

Noen ganger drømmer Narumi. Hun drømmer om da hun ennå levde. I drømmen har hun nettopp fylt seksten, magen hennes er flat som tegnepapir, armene og beina er slanke, og ryggraden og skulderbladene tegner et vakkert relieff ved den minste bevegelse. Kroppen hennes oser av spenst, kan løpe i timevis uten pause, er duggfrisk som et lite dyr om våren. Brystene svulmer naturlig. Brystvortene har akkurat passe farge og størrelse. Midjen er smekker. Musklene i lårene og overarmene er myke, liksom fylt av lys forventning, de stråler formelig. Hun kan bli hva hun vil, reise hvor hun vil. Hun puster inn og puster ut, og hun trenger aldri spørre seg hva det er, dette som veller opp fra dypet av brystet. Hun kan ikke såre, kan ikke bli såret. Hun er bare, ett med sin egen livskraft.

Og det var utvilsomt Narumis kropp, likevel hadde den aldri tilhørt henne. Alltid skulle menneskene omkring henne forklare henne hvor verdifullt, hvor fantastisk det var å være der hun var, ha det hun hadde, sanse det hun sanset. De gjorde det på så mange måter, fra det belærende til det omstendelige. Felles for dem alle var denne trangen til å insistere på dette fantastiske som noe spesifikt kvinnelig, og, som de ved enhver anledning minte henne om, hun var jo kvinne. Og hver gang de hamret inn disse verdiene, disse forestillingene om hva det fantastiske var, ble hun revet litt mer løs fra sin egen kropp. Før hun overhodet fikk sjansen til å lære at hun var menneske, at kroppen hennes var hennes egen og ingen andres, var hun blitt kastet i kvinnelighetens bunnløse brønn. Ikke noe menneske kunne puste i dette mørket av de andres evig vellende begjær. Og om hun noen gang skulle klare å kare seg opp, våt til skinnet, ville hun aldri bli tørr. Kroppen hennes forble alltid kald.

Narumi våkner fra drømmen, hun blunker noen ganger og blir liggende og spenne musklene i armer og bein i et par minutter, for å la kroppen venne seg til denne andre virkeligheten. Hamburgerne hun spiste rett før hun la seg, ligger liksom ufordøyd i magesekken ennå. Hun stekte altfor mange. De ville uansett ikke blitt spist om hun hadde spart på dem, og det var jo for galt å kaste dem. Med en skje skraper hun den tykke, søte sausen opp fra steikepanna mens hun lurer på om hun skal varme litt ris til. Hun kan allerede kjenne smaken bre seg i munnen. Men da må hun først ta risen ut av fryseren og tine den. Det gidder hun ikke. Hun slikker i seg sauserestene, rydder bordet og setter oppvasken i kummen.

Det er ti år siden Narumi for alvor begynte å legge på seg.

Som en deigklump under steikeovnens oransje lys este kroppen hennes ut, nesten foran øynene på henne. Folk ble pinlig berørt da de så forvandlingen, de kom med spydige kommentarer eller forkledde sin forakt som medlidenhet. Selv følte Narumi bare dyp lettelse når hun så seg i speilet, ute av stand til å huske hvordan kroppen hennes hadde sett ut før. Hun var trygg. Alt hun ønsket, var å øke avstanden mellom seg selv og verden, om så bare med noen millimeter. Hun ønsket seg noe som kunne la henne forbli uberørt, selv når de rørte ved henne. Nå har hun skaffet seg en kropp folk kan stirre etter i tre samfulle sekunder på gata, og dypt der inne lever hun, alene. Der innefra strekker hun hånden ut når situasjonen krever det, steller for ektemannen som nesten aldri er hjemme, eller den niårige datteren som er like fåmælt som henne. Hun gjør husarbeid. Hun speiler seg fra topp til tå for å sjekke at fettet sitter slik det skal. Hun spiser søtt, hun spiser sterkt. Hun sover.

2

Handleposene i hendene hennes er så stappfulle at bunnen holder på å revne idet hun går inn i kafeen foran stasjonen. Hun skulle ha bedt dem pakke varene i doble poser, tenker hun. Det var supertilbud på de største flaskene med brus i dag, hun kjøpte så mange hun kunne bære.

Varmen er uutholdelig, og svetten strømmer fra hver pore i kroppen hennes da hun setter seg på stolen. Hun holder svetten i sjakk med et frottéhåndkle mens hun ber om et glass kald melk og matcha-iskrem. Bestiller noe søtt å fylle magen med, enda hun ikke kjenner søtsug. Svetten strømmer uten stans.To kvinner kakler høylytt ved nabobordet, som om de kaster ordene i hodet på hverandre. De har ikke lenger små barn og går og trener tidlig om morgenen for å unnslippe de pensjonerte ektemennene sine som sitter hjemme hele dagen, og etterpå slår de i hjel timene fram til de må handle inn til middag, med å skravle med venninner. Den ene kvinnen slurper i seg restene av isteen gjennom sugerøret. Det blir alltid tomt så fort. Øyne sperres opp ved synet av Narumis svetteflom. Av hårtusten som klistrer seg til panna, de røde kinnene, de mørke flekkene under armene på t-skjorta og på brystet, den veldige kroppen. Alt vekker avsky hos dem. De skyver stolen skrapende tilbake og vrir seg på setet, som for å finne ut om stolene deres virkelig kan være de samme som den hun sitter på, denne kvinnen som er omgitt av slike uhåndterlige mengder fett. Ikke et øyeblikk stilner praten mellom dem. De snakker om en voldtektssak som var overalt på nyhetene her om dagen, men som det siden har blitt helt taust om.

Narumi finner fram mobilen og sjekker Twitter. Hun poster aldri noe selv. Hun har ingenting å skrive om. Men hun sjekker feeden iblant, noen sladreblader og kjendiser, folk som legger ut matbilder, anonyme husmødre som tvitrer om hverdagen sin, kattebilder. Hun overhører samtalen til kvinnene ved nabobordet. Hun kjenner til saken, har hørt om den på Twitter og i prateprogrammene på tv. Hun husker en kvinne med store øyne som satt og kjempet mot tårene på en pressekonferanse. En kjent journalist hadde skjenket henne sanseløs, tatt henne med på hotellet og voldtatt henne, det hadde blitt utstedt arrestordre, men etter politisk press rant saken bare ut i sanden. Alle mediene skrev om saken etter pressekonferansen, men bare noen dager etter var det dørgende stille overalt, bortsett fra på enkelte nettsteder.

«Det er jo helt forferdelig, hvis det er sant, da,» sa kvinnen lengst borte fra Narumi. «Men det var jo hun som ba ham ut, hun ville at han skulle hjelpe henne med kontakter til jobben eller noe. Hva er det de kaller sånt i spionfilmene, honning-et-eller-annet?»

«Ja, ikke sant, hun burde jo skjønt at hun ikke skulle ha gått ut med en sånn fyr alene. Det sier seg jo selv at han får forventninger. Men spør du meg, tror jeg hun visste hva hun gjorde. Hun er jo så pen, og hun var jo ute etter kontaktene hans.»

«Så sant. Og hun så ut som hun hadde bein i nesa, så det kunne jo ikke være så vanskelig å unngå det hvis hun bare hadde oppført seg litt profesjonelt.»

«Absolutt. Jeg ville i hvert fall aldri ha gått ut med en sånn fyr. Og du hva hun hadde på seg på pressekonferansen? Blusen var jo kneppet opp til langt ned på brystet. Er ikke det litt spesielt, kanskje?»

Narumi tar en slurk av den iskalde melka og begynner å skave løs på den harde overflaten av matcha-isen med en skje av sølv.

«Men nå blir det ikke greit å være henne framover,» sier kvinnen nærmest Narumi. «For uansett hvem sin skyld det egentlig var, er det hun som må leve med skammen resten av livet.» Og så dreier samtalen over til åpningstilbudet til det nye renseriet i nabolaget.

Små smeltedråper dannes på overflaten av den ennå frosne iskremen. Narumi sitter med blikket festet til de ørsmå halvkulene. Jo lenger hun stirrer, desto mer viskes skillet mellom dråpene og hennes egen svette ut. Som byller formerer de seg foran øynene hennes, viser henne bilder. Narumi vil ikke se bildene. Hun sitter stille og venter på at fargene og formene skal miste sin klarhet, smelte sammen, bli borte. Hun lukker øynene og holder pusten mens hun ser for seg sin egen kropp, omgitt av tykke lag med fett. Jo tykkere fettlag, desto mer øker avstanden mellom henne selv og verden, tenker hun. Hun kjenner at hun selv blir mindre og mindre i den stadig esende kroppen. Ingen kan gjøre henne noe, ingen vet at hun er der. Hun er trygg.Til slutt er hun bare en liten prikk. Helst vil hun at også denne prikken skal forsvinne, men den lar seg ikke viske ut. Ennå er det noe der ute som ser på henne. Narumi klarer ikke å riste av seg blikket.

3

Detaljene er borte, hun husker ikke. Minner som burde være døde, lever, og minner som burde leve, er døde, og noen ganger overfalles hun brått, som om noen har tredd en sekk over hodet hennes bakfra, av minner hun ikke selv vet om hun burde ønske var levende eller døde. Uten forvarsel kan hun befinne seg et helt annet sted. Vinteren da hun var femten. Før opptaksprøvene til videregående, på den iskalde veien hjem fra puggeskolen. Hun syklet alltid, bare denne dagen hadde hun vært nødt til å gå. Frostrøyken fra munnen hennes var så hvit at hun nesten kunne ta på den. Hun syntes den lignet en sjel der den svevde, så hvit mot den dypblå nattehimmelen. Da dukket han opp bak henne. En arm skjøt ut av mørket fra høyre og grep henne om skuldrene, en diger neve dekket munnen hennes og trakk henne med seg inn på en parkeringsplass. Hun var så redd at hun ikke torde lage en lyd, ikke torde rømme. En halvtime senere slapp hun fri og gikk hele veien hjem.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse