Portrettbilde av Vilde Alette Monrad-Krohn

Vilde Alette Monrad-Krohn

Skilsmissespråket

Kan skjønnlitteratur om skilsmissebarn fungere som en slags avansert selvhjelpslitteratur? Ja, mener Vilde Alette Monrad-Krohn, som i to aktuelle romaner med ulike litterære strategier finner et språk hun har lett etter.

Samtiden spør

«Hva er det vi unge ikke burde gjøre opprør mot? Det er så mye at jeg dessverre blir handlingslammet. Fremmedfrykt, ‘generasjon perfekt’, kroppspress og vårt ødelagte forhold til mat, ambisjonsjaget, lønnsforskjellene blant kvinner og menn. Det er så typisk å si, men samtidig samles vi ikke i protest mot det. Det bare fortsetter.»

Da Nelson Mandela døde i 2013, gråt jeg. Nyheten nådde meg som et pushvarsel på mobilen. Like plutselig som den lyste opp med den korte beskjeden, kom tårene strømmende. Da jeg var liten, kjente jeg ikke Mandela primært som den sørafrikanske frihetsforkjemperen resten av verden kjente han som. I barndomshjemmet på Bislett hang et bilde av Mandela som holdt armen rundt min sørafrikanske stefar, Douglas. Jeg ble fortalt at den fengslede apartheidmotstanderen og senere presidenten var en god, rettferdig, stødig og klok mann, akkurat slik min bonuspappa også var det. Derfor forble de rammet inn sammen, ikke bare i barndomshjemmet, men også i barnesinnet mitt. Fra tidspunktet mamma og Douglas skilte seg, til mobilen min erklærte at Mandela var død, hadde jeg rukket å bli ung voksen. Jeg hadde levd hele livet mitt som skilsmissebarn; jeg hadde opplevd det én gang som toåring og én gang til som trettenåring. Og likevel røsket meldingen om Mandelas død opp skilsmisseerfaringen på nytt: Mandela fantes ikke lenger, og det gjorde ikke Douglas heller.

Etter Mandelas død tenkte jeg at en skilsmisse aldri går helt over. Den har definert meg, slik den har definert både min generasjon og generasjonen før det. Kanskje var det da at jeg for alvor begynte å lete etter et språk. Fra Henrik Ibsen til Monica Isakstuen er relasjonsbrudd godt dokumentert og formulert i skjønnlitteraturens hjerteskjærende prosa, og bak fortellingene finnes mange skilsmissebarn. I det virkelige liv varierer skilsmisseerfaringene fra lettelse til sorg. Men, til tross for at vi er mange, er taushet og fortielse kanskje den vanligste reaksjonen til skilsmissebarn. Språket har ofte ikke utviklet seg nok til å kunne beskrivelse følelser som tap, sorg og ensomhet. Da skilsmisseerfaringen vellet opp ti år senere, forstod jeg imidlertid at jeg hadde savnet et språk for det hjemløse og ensomme som oppsto for meg i kjølvannet av skilsmissen.

SKILSMISSELITTERATUREN

På slutten av 60-tallet økte skilsmissetallene kraftig i Norge, og økningen bare fortsatte de neste tiårene. Barn født mellom 1960 og 1985 er blitt kalt «Generasjon skilt», «Generasjon skilsmisse» og «Generasjon brudd»1. Senere skulle samlivsbrudd bli nesten like vanlig som giftemål; erfaringen var ikke lenger unik for bare én generasjon.

Skilsmissebarna fra 60-tallet og utover dukker også opp i skjønnlitteraturen, blant annet i bøkene til Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård, Tore Renberg og Hanne Ørstavik som ble gitt ut rundt årtusenskiftet. I 1999 skrevTom Egil Hverven i essaysamlingen Å lese etter familien at en familiebølge slo inn over unge samtidsforfattere. De gjorde opprør mot 68-foreldrene og skrev frem barnet som offer i vanskelige familiekonstellasjoner. Hverven, som selv var skilsmissebarn, tok seg til å lese etter familien, men fant hovedsakelig isolerte individer og subjektive erfaringer – skilsmissebarn uten familien som bånd til samfunnet: «Kjære familie, det finnes ingen familie», som et av essayene i boka heter.

Nesten tjue år etter Hvervens bok har antallet skilsmissebarn i litteraturen ikke blitt mindre, og blant dem som nylig har tatt til orde på vegne av den ekspanderende «Generasjonen skilt», er Ingvild H. Rishøi, Kjersti Bronken Senderud, Jens M. Johansson, Karine Nyborg og Pedro Carmona-Alvarez. To ferske eksempler er danske Olga Ravns roman Celestine (2015), som kom på norsk tidligere i år, og Helga Flatlands roman En moderne familie, som ble sluppet i august i år.

IRONI SOM OVERLEVELSESSTRATEGI

Ravns roman handler om læreren som blir besatt av historien om Celestine; jenta som ble muret inne i veggen av sine foreldre som 16-åring, og som siden gikk igjen som gjenferd. Læreren er et voksent skilsmissebarn, som bærer foreldrenes brudd med seg som to blylodd rundt anklene. Men gjennom historien om Celestine finner hun et språk for erfaringene i barndommen hun helst skulle vært foruten. Bokas fragmentariske barndomsscener viser blant annet en rekke «skyggefamilier», der stesøsken driver usentimentalt inn og ut av hverdagen.

Slik læreren i Celestine har levd to forskjellige liv: et hos mor og et hos far, gjorde jeg det samme. Jeg levde mest hos mamma, litt hos pappa, og begge hadde sin måte å drive barneoppdragelse på. Stabiliteten i livet ble lik kofferten jeg levde i: alltid rotete og lukket for omverdenen. Å være enebarn i slike ulike familiekonstellasjoner kan gi en følelse av utenforskap. Da jeg var barn, hadde jeg ikke et språk jeg kunne bruke da stefaren og stesøsknene mine ble til en av disse skyggefamiliene som Ravn omtaler. Jeg festet aldri noen ord til erfaringene mine, men ordløst begynte håret å falle av i store mengder da jeg vasket det. Kroppen lagde sitt eget midlertidige språk.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse