Portrettbilde av Kristian W. Wiese

Kristian W. Wiese

Spansk litteratur -fanziner, feminisme og finanskrise

Gamle strukturer og etterdønninger fra finanskrisen preger fortsatt spansk litteratur. Samtiden har vært i Madrid og møtt tre kvinnelige forfattere – født på 70-, 80- og 90-tallet – til en samtale om bokbransjen og hvordan det er å skrive i dag.

Samtiden spør

«Jeg tror det er vanskeligere nå enn før å gjøre opprør, for norsk ungdom. Alt fremstår så tilrettelagt. Det tror jeg gjør mange numne. Derfor tror jeg det er desto viktigere å være kritisk til fastlagte og gammeldagse strukturer i samfunnet. At man ikke blindt aksepterer noe, bare fordi det «alltid» har vært slik.»

Da finanskrisen slo inn over Europa i 2008, var Spania et av landene som ble hardest rammet. Landet måtte be The European Stability Mechanism om en redningspakke på 100 milliarder euro, men det var ikke nok til å motvirke massiv økonomisk nedgang, økende arbeidsledighet og en rekke konkurser av flere store selskaper. I dag er Spania ute av resesjonen, men kulturfeltet sliter fortsatt som en følge av finanskrisen.

Paradoksalt nok har det i løpet av de siste par årene dukket opp flere artikler, blant annet i engelske The Guardian og danske Politiken,1 hvor det motsatte blir hevdet: nemlig at Spania i løpet av finanskrisen opplevde en voldsom oppblomstring i blant annet forlagsbransjen. I Morgenbladet i januar i år ble det presentert en nylig studie over spanske leservaner. Ifølge undersøkelsen leser om lag halvparten av de spurte aldri så mye som en bok i løpet av et år.2 Men dersom spanjoler leser mindre enn tidligere, og i tillegg har en hardt presset økonomi, hvordan kan det ha seg at forlagsbransjen i landet tilsynelatende opplever vekst?

Elvira Navarro, Elena Medel og Rosa Moncayo har vokst opp i et Spania uten diktatur, og med tilsynelatende større personlig og kulturell frihet enn deres forgjengere. Hvordan er det å være en ung kvinnelig forfatter i Spania i dag?

KWW: Dere har alle vært nødt til å etablere dere i kjølvannet av forfattere som Enrique Vila-Matas, Javier Marías, Rosa Montero, Juan José Millás og Felix de Azúa. Disse markerte seg under La Transición, gjeninnføringen av demokratiet etter Francos død i 1975, og fremsto utad som en tydelig forfatterenhet. For meg virker det som om den nye generasjonen spanske forfattere er mer fragmentert enn tidligere. Stemmer det? EM: Ja, absolutt, og det gjelder skrivemåten også. Den yngste generasjonen, som har vokst opp med internett og sosiale medier, skriver veldig fragmenterte eller korte tekster for at det skal passe på Twitter eller Facebook. Det de skriver, er ofte sentimentalt, ofte preget av følelser og gjerne påvirket av pop og rock. Mange av dem har hundretusenvis av følgere. Dette har ført til at store forlag som Grupo Planeta har valgt å utgi dem. I min generasjon, og blant de litt eldre, synes jeg for øvrig det skjer noe interessant, i den forstand at vi i større grad orienterer oss mot eldre kvinnelige forfattere.Typisk nok var det få av disse forfatterne som fikk noen særlig oppmerksomhet eller suksess da de skrev, men som i større grad opplever nettopp dette nå. Et eksempel er Elviras siste bok, hvor hun tar for seg den forholdsvis glemte forfatteren Adelaida García Morales, mens jeg har skrevet om den baskiske poeten Ángela Figuera Aymerich.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse