Tobias Nordbø

Ny Norsk humor

Samtiden spør

«Jeg tror det viktigste unge folk kan gjøre opprør mot i dag, er egne privilegier, og anerkjenne at om vi vier våre liv til overforbruk og selvdyrking, vil det forvolde mer skade på verden enn vi kan takle. »

Da jeg ble bedt om å skrive et essay om «ny norsk humor», ble jeg umiddelbart skeptisk. For det første visste jeg ikke helt hvilke komikere som kunne sies å utgjøre den «nye norske humoren». Deretter slet jeg med å få grep om hva som er «typisk» for humoren i min generasjon – er vi ikke alle unike individer med helt enestående perspektiver? Sist, men ikke minst, fryktet jeg å ikke kunne brødfø meg selv, om jeg var for frekk eller kritisk innstilt til komikerne jeg skulle skrive om. Jeg livnærer meg nemlig som humortekstforfatter for tv – dette døende mediet –, og komikerne jeg ble bedt om å analysere er mine faktiske og potensielle sjefer. Dette vekket en refleksiv lyst i meg til å oppføre meg medgjørlig, gre unge komikere medhårs. Jeg ville være lydig. Men nesten umiddelbart etterpå vekket lysten til å være lydig en ny lyst i meg – lysten til å være ulydig. Ulydig overfor aversjonen mot å komme med en generasjonsanalyse. Ulydig mot angsten for å dissekere humor, for å finne en «mening».1 Ulydig mot lydigheten.

For hva har egentlig unge norske komikere å si om et norsk samfunn hvor russegutter lager sanger om å voldta jenter, hvor det er overraskende stor mistro til flyktninger, hvor norsk ungdom føler seg syke, hvor somaliere selger dop langs Akerselva, hvor folk skal påpeke at de er «antirasister» og anklage andre for å være rasister, hvor mediebransjen approprierer enhver subversiv subkultur og forvirrer vår forståelse av virkeligheten? Tør vi å si noe nytt? Eller gjentar vi bare det tidligere generasjoner har sagt før? Dette essayet skal altså ikke handle om hvorvidt ny norsk humor er morsom eller ikke – komikerne jeg analyserer, er noen av de morsomste i landet –, men hva humoren til de unge prøver å si om vår tid og vårt land.

GENERASJON LYDIG

I august 2013 publiserte Gunnar Aakvaag, postdoktor i sosiologi ved UiO, den mye omtalte kronikken «Generasjon lydig» i Aftenposten, hvor det ble hevdet at dagens unge manglet et felles kollektivt og opprørsk prosjekt, i kontrast til tidligere generasjoner.2 Aakvaag mente at unge nordmenn var for lydige i klasserommet, underkastet seg foreleserens autoritet og manglet et opprørsk prosjekt som kunne forene dem. Slik gjorde han seg til talsmann for det norske idealet om at ungdom må utfordre det bestående.

Parallellen til dette i norsk komediehistorie er Bård og Haralds «beske harselas» med 68-erne, Prima Veras vulgære sketsjer, Kristopher Schaus forfall på Karl Johan, Sigrid Bonde Tusviks innrømmelse av at hun ville tatt abort om hun var gravid med et barn med Downs syndrom, Otto Jespersens monologer der han rakket ned på jøder og samer, og Anne-Kats vitsing om fyllekjøring på Nytt på nytt. Det bør tilføyes at humoren til komikerne fra generasjonene før disse igjen – Wesensteen og KLM – aldri var verken spesielt politisk eller provoserende. Det bør også tilføyes at disse komikerne på sine eldre dager kritiserte den daværende «nye humoren» – den nevnte gjengen over – for å være kynisk og kald. Slik var de litt provoserende likevel, med sitt konservative syn på hva humor burde og skulle være. Og nettopp en slik generasjonskonflikt skaper en forventning om at også dagens unge komikere skal utfordre grensene som er trukket opp av tidligere generasjoner.

Men jeg har ennå til gode å komme på ett tilfelle der unge komikere i dag har klart å provosere nordmenn på en like demonstrativ måte som komikerne fra generasjonene forut for dem. Dette får meg til å tenke at et kollektivt prosjekt ikke nødvendigvis må være opprørsk, men heller et forsvar av noe bestående. For hva om de unge komikernes prosjekt er å lage satirisk humor som kritiserer alt som truer Norge med å være en liberal og inkluderende nasjon, slik H.M. Kongens tale under kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016 manet til:

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse