Portrettbilde av Tyra Teodora Tronstad

Tyra Teodora Tronstad

Julie Andems metode. Hva skjønnlitterære forfattere kan lære av Skam

Etter at jeg sluttet å grine, begynte jeg å tenke. Og det jeg fant ut, gjorde noe med synet mitt på hvordan en fortelling blir til.

Samtiden spør

«Det viktigste ungdom kan gjøre opprør mot, er alt som fører til klimaendringene, og som gjør at det vil bli vanskeligere for dem, og for barna og barnebarna deres, å leve på planeten. Det er jo virkelig snakk om at noen prøver å dra opp stigen etter seg.»

Sent i november i fjor ble jeg filmet mens jeg gråt. Klippet varer et halvt minutt, og ble fort lagt ut på Facebook av datteren min Inga, som da var 21. Jeg sto over mel og tomater som skulle bli til en pizza, og klarte ikke å holde tårene tilbake, mens hun, på sin side, akkurat hadde kommet hjem fra et halvt års utvekslingsopphold i Buenos Aires, proppfull av ting hun ville fortelle om. Men jeg hørte ikke ordentlig etter. Jeg ville bare snakke om sesong 3 av Skam. Sannsynligvis grein jeg fordi jeg ikke hadde ord som kunne beskrive bekymringen min for Even og Isak og kjærlighetsforholdet deres, som akkurat denne uka sto og vippet på randen av katastrofe. Grining var alt jeg greide denne torsdagskvelden. Voksen dame (44) hadde mistet fatningen. Inga, jenta som gikk ut fra Hartvig Nissen for bare litt siden, syntes det eneste naturlige var å filme. Jeg postet filmklippet på veggen til Kosegruppa DK, en tverrskandinavisk Facebook-gruppe med Skam-fans der jeg følte meg hjemme. For selv om folk lo, var de i samme båt. De visste hva jeg snakket om. De drev med den samme grininga selv, mange av dem.

DEN INDRE ANTAGONISTEN

Jeg elsker Skam, og særlig var det fortellingen i sesong 3 som brøt seg inn hos meg. Og dette innbruddet er nesten rart, for kjærlighetshistorien om Even og Isak følger nærmest en oppskrift. Forelskelse, motstand, overgivelse. Jeg ble fortapt i fortellingen av en hel bunke grunner, og de fleste av dem har andre skrevet vidt og bredt om. Men for å gjøre det kort: Jeg falt for historiens stramme og tette perspektiv, de gode skuespillerprestasjonene, hvordan den brukte venting på neste klipp som fortellergrep, hvordan samspillet mellom tv og andre plattformer som sosiale medier gjorde at alt kom så nært, hvordan musikken forsterket alle antydninger eller lagde betydningsfulle kontraster. I det stramme perspektivet, der Isak var kikkerten jeg så alt gjennom, møtte kjærligheten motstand. Og den motstanden var ikke som hos Romeo og Julie, som hele sesongen er så full av referanser til, med sterke, rivaliserende familier og ytre motkrefter hovedpersonene ikke har makt over. Jeg hadde ventet meg den motstanden som så ofte kommer fra samfunnets holdninger til to elskende av samme kjønn, fra en motarbeidende familie, religiøse fanatikere eller homofobe venner. Men ingenting av dette slo til. Vennene viste seg å være medspillere, i en ren og uforfalsket empatisk flow viste de fram sine eksemplariske reaksjoner og ble vennene vi selv alltid burde vært, og som vi nå foran pc-er og mobiler sverget overfor oss selv at vi også skulle være. Og et slikt drama, uten synlige antagonister som bærere av motkrefter, ondskap og skjulte planer, liknet veldig lite på Shakespeares Romeo og Julie. Men det var likevel noe som stakk kjepper i hjulene for Even og Isak og kjærligheten deres, en virkelig bitende antagonist som jeg ikke fikk øye på, selv om jeg fikk den servert på sølvfat i en scene jeg så gang på gang. I et imponerende fiksjonsgrep forble den skjult for meg ganske lenge.

Jeg har hørt folk si at de syntes Isaks vei ut av skapet som homo var vel enkel. Han måtte ikke slåss mot noe ytre, møtte ikke hat og vold. Andem valgte å stille zoomen skarpt inn på noe annet: på Isaks egne fordommer og at han måtte akseptere sin elskede som han var. Og på den måten var protagonist og antagonist forent i Isak selv. Og i den fortellertekniske skrustikka jeg satt i, kunne Isak like gjerne vært meg. Det var eksistensielt og dypt gjenkjennelig.

Da Isak overga seg, gjorde Kosegruppa DK det også. I det øyeblikket fløt internett rett og slett over. Isak var ikke alene, og det var visst ikke Skam-fansen, i alle aldre, heller. Det var fint å være med på. Å leve seg inn i en fortelling er like gammelt som fortellingen selv. Kosegruppa DK og lignende grupper ble leirbålet der fortellingen levde videre, klipp for klipp.

«Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte se på Skam da jeg kom hjem fra Argentina», sa Inga til meg litt senere. «Ellers hadde vi ikke hatt noe å snakke om.»

Det tok forresten ikke lang tid før det var Inga som sendte meg en desperat melding fra en hotellobby med dårlig nettdekning. Akkurat da gikk Isak alene rundt på Grønland, og det var mørkt og ikke til å holde ut, og folka hun var på ferie med, så ikke på Skam. De så ikke på Skam!

ET TRYKK HADDE BYGD SEG OPP

Suksessen til en serie som Skam er en deilig, forløsende bekreftelse på at det finnes noe magisk ved kvalitet. Den gode fortellingen kan ha en merkelig form for gyldighet uansett hvem den er laget for. For meg som forfatter fikk tredje sesong av Skam stor betydning, og det skyldtes ikke bare at jeg ble så revet med av fiksjonen. Serien viste meg noe jeg trengte å se, den tok meg med videre, litt sånn som Even reddet seg selv og Isak ut av et inderlig kjedelig vorspiel. Skam ble befriende. Ikke på grunn av dens utsagn om at «livet er nå», men på grunn av innfallsvinkelen til fortellingen og hele fundamentet for den, noe jeg først klarte å få øye på etter at jeg hadde vendt meg av med Skam-dopet og hadde sluttet med grininga.

Jeg har skrevet flere bøker for yngre lesere. Jeg har hatt mange fine møter med lesere i alle aldersgrupper. Lesere jeg møter, er så forskjellige, men de sier nesten alltid noe interessant. Det gjør kritikere også. Jeg hadde begynt å føle meg hjemme i det å være forfatter, jeg hadde begynt å vite hvem jeg var. Men i høst var jeg sliten på en måte jeg ikke hadde vært før. Det var som om jeg kjente et trykk som ikke var tungt fordi det kom fra et bestemt sted, men fordi det hadde kommet så lenge og fra så mange hold. Jeg var slått i bakken av noe jeg ikke hadde ord for, men som liknet på et samlet trykk av krav mot det jeg skulle skrive. Hvert krav var ikke tungt i seg selv, men ble tungt slik snø blir tungt, flak for flak, og til slutt tvinger ned hele taket.

DET BEKLEMMENDE KRAVET OM REPRESENTASJON

Hvor kom trykket fra? Jeg prøvde å forklare det klart for meg selv, for å forstå følelsen bedre. Barneog ungdomslitteraturen er et felt der kommersielle strukturer kan påvirke det skrevne sterkere enn i litteraturen for voksne. Konkurransen med serier fra det angloamerikanske markedet er tydelig. Særlig ungdomsbøker blir stående på smale, knapt synlige hyller. Det er vanskelig å være synlig, og selv svært gode bøker blir oversett. Barneog ungdomslitterære forfattere snakker ofte sammen om dette. Men dette er likevel ikke så ulikt det mange forfattere av bøker for voksne kan oppleve. Det kan være vanskelig å være synlig også for mange av dem, og mange bøker for voksne blir nesten ikke sett, selv om de er gode. Men forfatteren av barneog ungdomslitteratur møter i tillegg en forventning som jeg er nokså sikker på at forfattere av bøker for voksne ikke må håndtere. Og her kommer snøfnuggene inn, de som skapte det samlende trykket for min del: debatter, kritikker og analyser i det barneog ungdomslitterære feltet som subtilt, men tydelig sender en melding til forfatteren om at hun bør tenke didaktisk. At hun må sette fortellingen hun skriver, inn i en sammenheng, slik at den på en eller annen måte gir motvekt. At hun skal se på fortellingen som et instrument for å oppnå et mål. At de unge trenger å lære noe, og at forfatteren må bidra. Hun kan for eksempel bli bedt om at flere blir representert, kjønn, hudfarger og kulturelle bakgrunner. Hun bør utfordre stereotypier og skrive om klimaendringer, fattigdom, homofobi og rasisme. Ønskene har en oppriktighet som ikke kan motsies, for alle oppfordringer kommer fra et slags behov eller at noe mangler. Og jeg tenker ikke at det er feil. For det finnes ikke noe galt med å ønske seg fortellinger av ulike slag. Og det er normalt at en bransje diskuterer det.

Men for meg, som forfatter, førte det til et slags trykk, et krav om at min arbeidsmåte måtte bli mer instrumentell. Jeg følte at alle diskusjonene med krav om representasjon og motvekt ble for mye. Jeg lengtet tilbake til poesien, som var det stedet der jeg begynte å skrive, der kjentes det friere. Ingen snakker om målgrupper for poesi. Ingen snakker om at poetene har ansvar for å jevne ut skjevheten i fjorårets utgivelser. Så jeg ville gjøre meg døv, som jeg gjør noen ganger, og særlig døv ville jeg gjøre meg for tekster som den en anmelder på barnebokkritikk.no skrev om sine ønsker for barneog ungdomslitteraturen for året som kom – tydeligvis lei av sterke jenter og døde mødre i noen av årets fortellinger: «Så nå når vi går inn i den søte julehøytid, er det med et håp om at neste år vil bringe oss noen flere sterke gutteskikkelser, flere morsomme bøker og om ikke så mange mødre dør, er det helt greit.»

Da jeg leste dette, fikk jeg lyst til å skrive tretten bøker i serien om en helt håpløst død mor som kludrer det til for barna sine ved hjelp av sitt kjederøykende og dart-spillende gjenferd. Jeg begynte faktisk på den fortellingen, helt til jeg innså at jeg skrev den bare fordi jeg var irritert.

For mange døde mødre? For mange sterke jenteskikkelser? Jeg så for meg hvordan det ville artet seg om det voksenlitterære feltet ble stående i det samme regnet av subtile ønsker – for eksempel ønsket om representasjon, som jeg har blitt møtt med så ofte i det barneog ungdomslitterære feltet: «Dagens førtiåringer trenger gode bøker om skilsmisse!» «Hvor blir det av den gode fortellingen om å ha for mye forbrukslån eller om å være langtidsledig i femtiårene?» Men det er få som velger den innfallsvinkelen til litteratur for voksne. Og midt i denne litt forkomne høsten ble jeg sittende og lure på hvorfor denne forskjellen er der i det hele tatt, og hvorfor den kjentes tung. For meg er det selvsagt å tenke at det kan være like givende for en langtidsledig å lese Idioten av Dostojevskij eller Alfabet av Inger Christensen, som det er å lese en bok om å være langtidsledig. Det er også mulig at Johannes Anyurus bok om mannen som vil bli jagerflypilot i det ugandiske flyvåpenet, men som må flykte, kan være en stor leseropplevelse for et menneske som har forbrukslån eller helseangst og har opplevd sorg.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse