Felicia Mulinari

Livet i en boble. Skams skamløse begrensning av verden

«Det må finnes en annen generasjonsfortelling.» Felicia Mulinari har sett på Skam og lengter etter en ungdomsfiksjon som våger enda mye mer.

Samtiden spør

«Vi må bekjempe rasismen: grensene som tar livet av barn, unge og voksne, bare fordi de ikke er født i Vesten. Og våpeneksport, som tjener penger på krig og lidelse.»

På Mynttorget i Stockholm streiker asylsøkende ungdommer for å stanse deportasjoner til Afghanistan. Kvelden før jeg skriver dette, angripes de av nazister. Andre ungdommer og voksne som har statsborgerskap, har sluttet seg til for å forsvare streiken. Om noen uker begynner Sveriges videregåendeelever på skolen. Men enkelte 16-åringer vet fortsatt ikke om de kan det.

Det finnes mange fortellinger om mot i denne generasjonen. Likevel avskrives den ofte. Det sies at den har hatt alle muligheter i verden. At den er fri. Det ble i hvert fall jeg fortalt da jeg vokste opp.Var vi lei oss, sa lærerne og sosionomene at det var fordi vi hadde for mange valgmuligheter. Da vi ikke fikk arbeid, ble det av politikere og debattører forklart med at vi var for bortskjemte. Vi ble betraktet som en generasjon som gjorde kjønn, klasse og rase irrelevant, for nå kunne jo hvem som helst bli hva som helst. Det var vår egen feil om vi mislyktes.

SKAM UTEN ARR

Skam har blitt kalt en ungdomsserie, men den handler ikke om en hvilken som helst type ungdommer. Scenen er en overklasseskole i Oslo, og narrativet kretser rundt russebussens intriger. Serien har berørt mange, kanskje fordi den forsøker å gi en mer rettferdig representasjon av en ungdomsgenerasjon. I seriens fire sesonger følger vi to hvite, heteroseksuelle jenter, men også en homofil gutt og en muslimsk jente. I USA er ikke dette noe nytt. Ta for eksempel The O.C., med sin klassereisende hovedperson Ryan. Eller tenk på Glee, med sitt store antall rase-, seksualitets-, funksjonshemningsog klasserepresentasjoner. Men i den nordiske fjernsynstradisjonen representerer Skam et steg i riktig retning mot at flere enn dem som er en del av normalen og eliten, kan kjenne seg igjen i hvordan ungdom fremstilles.

Tilsynelatende er ungdommen i Skam frie individer. De beveger seg som de vil rundt i byen. De har penger. De kan reise til London om de vil. Sjelden eller aldri opplever de å bli undertrykt av øvrighetspersoner som politi eller lærere. Friheten og fremtiden er deres. Det spennende med karakterene i Skam er at de nærmest er uten historie og familie. Hva betyr familien i fiksjonens verden? Jeg forbinder det med noe som tynger deg, som merker deg, som gjør at man ikke kan være hvem som helst, men må være akkurat den man er. Et arr. Et premiss. Uten arr er alle karakterer identiske. Uten premisser finnes det heller ingenting å overvinne, for å bli en annen. Skam foregår i absolutt nåtid, et vakuum utenfor tid og rom. Et perfekt symbol for nyliberalismens fantasi om det moderne mennesket.

STEREOTYPER OG GJENKJENNELSE

Karakterene som utfordrer normene i Skam, er snevre og ofte klisjéfylte. Verst behandles den tjukke jenta Chris. I nesten hver eneste scene hun er med, har hun et eller annet i munnen, og uttrykkene hennes, replikkene og mangelen på egenskaper er et skolebokeksempel på fatshaming. Sana, som er muslim, reduseres til den andre sinte, i USA ofte representert ved «the angry black girl». At tjukke og muslimer likevel kan forholde seg til serien, og at serien har betydd noe for alle kvinner med kropper som sjelden vises på fjernsyn, betyr ikke at det ikke er stereotyper som vises i Skam. Vi kan alle kjenne oss igjen i stereotyper. Å kritisere stereotyper er derfor ikke det samme som å si at de ikke er sanne. Men en fiksjon der tjukke bare fremstilles som morsomme, og muslimer bare som sinte, henger også sammen med en verden der tjukke og muslimer ikke betraktes som mennesker, men som objekter, siden det for eksempel blir utenkelig å tenke seg en tjukkas som alvorlig, smart eller seksuell (uten at seksualiteten hennes blir en vits).

Skam er vakkert filmet, og har en symbolsk dimensjon som gjør at man nesten hele tiden lever seg inn i serien. Musikken og nærbildene – alt er bevisst og slående. Vi vet at vi skal gråte eller skamme oss, allerede før karakterene gråter eller skammer seg. Det er også dette vi elsker med populærkultur, eller det Frankfurtskolen kalte kulturindustrien: at vi kan kjenne oss trygge, at vi instinktivt forstår hva serien handler om. Men iblant blir gjenkjennelsen nesten pinlig. Kanskje skjer det tydeligst i representasjonen av rase. Så fort gjengen med innvandrergutter viser seg i serien, spilles hiphop.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse