Amanda Hylland Spjeldnæs

Skammen ved å stå på ski. En ung langrennsløpers bekjennelser

Langrenn er Norges nasjonalidrett, og norsk skiungdom blir ofte omtalt som frisk og sunn. Men ingenting kan dekke over at sporten også kan være en ensporet vei mot å bli best. Er dét sunt?

Samtiden spør

«Vi må protestere mot en passiv holdning til globale kriser, som miljøkrisen og flyktningkrisen. I Norge er mange heldige og har muligheten til å leve gode liv og å fokusere på egen velstand, men mange har også muligheten til å hjelpe dem som ikke er like heldige.»

Selv om jeg har drevet aktivt med langrenn i flere år, introduserer jeg meg sjelden som langrennsløperen Amanda. I vinter trente jeg rundt ti timer i uken, deltok i skirenn de fleste helgene fra desember til mars og reiste med fly, bil og buss til ulike deler av Norge for å konkurrere som juniorløper. Det innebærer svært mye å drive med langrenn på denne måten, og selv om jeg ofte får høre at det er flott at jeg som ung er aktiv innen selve nasjonalidretten, er det ikke alt som er like flott ved den.

På noen områder har treningen gjort meg til et sterkere menneske. Det bygger viljestyrke å presse seg så hardt at synet blir duggete og man ikke klarer å bevege seg rett fremover. Det gir disiplin å holde en treningsplan med åtte økter per uke, selv om det er slaps og minus fire grader når man skal ut på 4 x 4-intervallene i motbakke. Langrenn er en individuell idrett, men på trening er utøverne en stor ressurs for hverandre.Vi motiverer og gir tips til forbedring. Det er fint hvordan vi er gode venner og glemmer konkurransen i idretten når vi er på trening, og heller fokuserer på at vi skal hjelpe hverandre opp og frem. Det er en god tanke at man blir bedre hvis man jobber som et lag på denne måten, enn hvis man prøver å bli best alene. Jeg er ikke i tvil om at jobbingen man gjør med seg selv som langrennsutøver, kan overføres til andre områder i livet.

Likevel er det vanskelig å se bort fra det faktum at målet med idretten er å være bedre enn de andre deltakerne, og at det er lett å bli svært selvopptatt. Langrenn er ofte en livsstil og ikke bare en hobby. Det er kanskje noe som skurrer når ungdomsidrett ikke bare er viktigere enn skole, men også viktigere enn venner. Selv har jeg i perioder ikke prioritert vennene mine nok, for eksempel droppet jeg bursdagen til en god venninne for å restituere meg litt bedre før en konkurranse dagen etter. Jeg har også tatt meg selv i å tenke at det er verre for meg enn for vennene mine å bli ordentlig forkjølet i januar, fordi jeg vil måtte droppe treninger og konkurranser. Det de i så fall må droppe, er ikke like viktig. Jeg føler meg ekkel som har hatt denne innstillingen.

PENGER OG FORELDRE

Ikke bare utøveren, men også foreldrene, må prioritere utøveren. Mange juniorløpere har foreldre som står opp grytidlig for å lage frokost til dem før skirenn, bruker timevis i smøreboden et par kvelder i uken, og tar ut mange feriedager for å bli med på skirenn. Selv i mitt attende år er det ikke noen som stusser over at det er foreldre som planlegger og sørger for logistikken rundt testing av konkurranseløyper og når vi skal komme oss til butikken for å kjøpe en avYT sine «restitusjonsbarer» under NM. I tillegg støtter, heier og trøster foreldre. Å være en så stor pappaeller mammadalt i voksen alder er nok skamfullt for noen.

I tillegg til tid bruker foreldre ofte mye penger på utøverbarna.Totalkostnaden for å være med som juniorløper er stor. Man drar kanskje på seks samlinger til andre byer bare i høstsemesteret, reiser med fly til skirenn og kjøper flere nye par ski i året. For mange er skistaver en forbruksvare, fordi den dyreste og beste typen er så lett at man gjerne knekker flere i året. I sommer var Instagram-kontoene til noen av de beste juniorløperne fulle av bilder fra steder for høydetrening i utlandet, som Livigno i Nord-Italia. Skiklubbene vest i Oslo er større enn dem lenger øst, og det er ikke sikkert at man tenker så mye på de store utgiftene ved langrenn når man kommer fra et ressurssterkt miljø. Det er ikke noe å være stolt av om det blir umulig for ungdom flest, fra familier med begrenset tid og penger, å hevde seg i idretten.

Også i smøreboden foregår det en økonomisk doping på juniornivå. God glid fører til innsparte sekunder og kan avgjøre et renn. Det finnes en rekke produkter man kan ta i bruk for å minske friksjonen mellom glidesonen på skien og snøen. Det er ikke bare de profesjonelle på TV som har svære smøreteam med testutstyr og en smøreløsning uansett forhold. Produktene under skiene mine foran et viktig renn i vinter, om det så bare var en sprint som tok tre minutter, kostet i gjennomsnitt et par hundre kroner. Om noen først begynner med fluorpulver, må alle følge etter for å ha like god glid. Om slike holdninger sprer seg til yngre og yngre årskull, er det bekymringsverdig. Heldigvis er det flere som synes det er i ferd med å gå for langt, og kampanjen «Tøffest uten fluor» er et eksempel på noen som ønsker flere fluorfrie skirenn.

ET USUNT SKIMILJØ

Foreldre og støtteapparat risikerer helsen sin ved å oppholde seg i smøreboden. Mange mener at smøring og glidere med fluor kan være giftige og farlige. Det ble en sak i media og i skimiljøet da en kvinne i Norge i fjor døde av kreft som hun mente var forårsaket av å ha pustet inn mye fluorsmøring. Jeg var så vidt inne i smørebodene i vinter, fordi det har blitt strengt for utøvere å slippe inn, og så at mange bruker vernemaske. Noen mener også at fluor er en gift som skader miljøet når den overføres fra ski til snø.Tenk det – at det er på grunn av utøvernes ønske om å gå fort at foreldre og støtteapparat stadig oppholder seg i farlige omgivelser, og at miljøet kan bli skadet.

MEN HVA ER VITSEN?

I konkurranseperioder har jeg opplevd å glemme hvilke fenomener jeg tror på og ikke. Jeg er et svært lite overtroisk menneske, men på et tidspunkt for noen år siden begynte jeg å utføre ritualer før skirenn. Disse kom i tillegg til rutinene. For eksempel hadde jeg det for meg en periode at jeg måtte spise en halv banan omtrent 20 minutter før startskuddet, og at jeg ikke skulle spytte ut tyggegummien på bakken samme dag som skirennet – for å få bedre karma. Jeg hørte på et tidspunkt av en idrettsekspert at det med bananen snarere hadde negativ påvirkning på prestasjonen min, men likevel fortsatte jeg med ritualet. I ettertid tenker jeg at jeg kastet bort mye energi til ingen nytte. Jeg tror ikke at jeg er alene om å ville prøve alt for å prestere bedre og om å glemme hva man egentlig tror fungerer.

En periode stilte jeg flere hva-spørsmål enn hvorfor-spørsmål om trening. Hvor mye og hvor hard trening man trenger for å nå sitt fulle potensial, varierer fra person til person. Det er viktig å hvile mellom øktene, og hvis man ikke tar seg tid til det, kan det være lurt å trene mindre. Selv har jeg opplevd å motta et forslag til en treningsplan og ikke engang orke å vurdere å endre den, selv om jeg ble oppfordret til det. Det kunne gått dårlig, for planen tok ikke hensyn til at jeg var i en hektisk periode utenom skiløpingen og hadde lite tid til å hvile. En slik passiv holdning er ulikt meg, og jeg tror den kom av at jeg tenkte for mye på at jeg ville bli god. Jeg glemte at man alltid bør stille hvorfor-spørsmål.

Men spørsmålet jeg kanskje oftest har stilt meg selv den siste tiden, er: Hva er vitsen? Mange og lange samtaler med venner i langrennsverdenen har gått med til å diskutere hvorfor vi bruker så mye tid, penger og krefter på noe som har så liten verdi for andre enn oss selv. Et svar jeg har fått, er at man kan være født med et kall om å bli best på ski. En stemme som sier at man bare lever én gang, og at det kun er her og nå at man har muligheten. Derfor må man gjøre alt man kan for å lykkes. For meg virker dette som en nesten religiøs tilnærming til idretten, der man prøver å fortrenge hvorfor-spørsmålet. Et annet svar er at man må finne svaret på egen hånd. Da jeg slet med motivasjonen i fjor, sa jeg til meg selv at jeg kom til å forstå vitsen hvis jeg gikk et perfekt skirenn. Til vinteren fikk jeg bedre resultater enn jeg hadde drømt om, men den større forståelsen av idretten uteble. Jeg tror en grunn til at jeg gikk bedre, nettopp var at jeg prøvde å forstå. Det ga meg mening, men da jeg nådde målet og ikke fikk noe mer svar, ble motivasjonen svakere igjen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse