Kaster lys over vår tids eksistensielle krise

På Jørungard i Sel i Gudbrandsdalen bygges det bro fra middelalderens livsanskuelse til de eksistensielle spørsmålene som vår tids mennesker tumler med.

I år er det 100 år siden det første bindet av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter, «Kransen», ble gitt ut. «Husfrue» fulgte i 1921 og «Korset» i 1922. Trilogien fikk raskt nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. I 1928 fikk Undset Nobelprisen i litteratur «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen», som det heter i begrunnelsen.

Hun var det tredje kvinnen som fikk Nobelprisen i litteratur som første gang ble delt ut i 1901. Før henne hadde Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun fått prisen. Siden har ingen norske forfattere nådd opp.

Nærmere 40 bokutgivelser bærer Undsets navn. Trilogien om Kristin Lavransdatter er hennes hovedverk. Kristins kamp med seg selv, med Erlend, sin far og sin Gud har ikke mistet sin aktualitet. Det sørger blant annet Sel Teaterlag for, som hver sommer setter opp «Kristinspelet» basert på bøkene om Kristin Lavransdatter.

I Trondheim, rundt Nidarosdomen, er tradisjoner knyttet til historien om Kristin Lavransdatter levende.

Seinest høsten 2019 satte Trøndelag Teater opp «Kristin Lavransdatter». På 1960-tallet hadde Riksteateret flere oppsetninger. Da Den norske Bokklubben ble etablert i 1961 ble «Kransen» sendt ut som en av de første bøkene.

Ny versjon av spelet

I sommer hadde en ny versjon av «Kristinspelet» premiere. Forestillingen de siste 10 årene har tatt utgangspunkt i den siste av Undsets bøker, «Korset», og latt Kristin se tilbake på sitt dramatiske liv. De første gangene spelet ble oppført på utescenen på Jørundgard var det «Kransen», om den stormende og ulovlige forelskelsen i Erlend, som var basis for forestillingen. I den nye versjonen lages det drama av alle de tre bøkene.

Det skjer på Jørundgard, der filmkulisser ble bygget i 1994 til innspillingen av «Kransen». Her spilte Liv Ullmann hovedrollen. Etter filminnspillingen ble filmkulissen kjøpt av private, og åpnet for publikum som Jørundgard middelaldersenter.

Sel kommune så muligheten for å dra nytte av den posisjonen og oppmerksomheten Kristin Lavransdatter hadde fått. De tok initiativet til å sette opp «Kristinspelet», et søsterspill til Per Gynt som spilles ved Gålåvatnet lenger nede i Gudbrandsdalen.

Den første versjonen var Tormod Skagestads dramatisering av «Kransen». Kjetil Bjerkestrand skrev musikken. En god del av handlingen i denne utgaven var lagt til Nonneseter kloster i Oslo.

De første årene ble det i hovedsak engasjert profesjonelle skuespillere. Det ble kostbart. Noen år ble ikke «Kristinspelet» framført på grunn av dårlig økonomi.

I 2010 tok Sel Teaterlag over, og de har fortsatt ansvaret. Reidun Aasgard, teaterlagets leder, har vært produsent og primus motor.

Bygdas folk medvirker

For et par år siden fant teaterlaget ut at tiden var inne for å fornye forestillingen. De gikk ikke over bekken etter vann. Marie Nikazm Bakken og Marie Othilie Hundevadt ble engasjert for å skrive manuset til det nye Kristinspelet.

Marie er fra Otta, og var også med i oppsetningen som tenåring. Hun har også regien på årets oppsetning. Bakken er utdannet regissør ved Dramatiska Institutet, og er i dag kunstnerisk leder på Turteatern i Stockholm.

– Vi har vært opptatt av å fornye, å gi forestillingen et litt mer profesjonelt drag, samtidig som bygdas egne folk – både unge og gamle – bærer forestillingen, sier produsent for spelet, Maja Bekken til KulturPlot.

Bekken sier de er tro mot Sigrids Undsets fortelling. Selv om Kristin lever i en helt annen tid, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i flere av Kristins dramatiske valg.

Folk i middelalderen hadde en grunnfestet tro på Gud, og kirken hadde en dominerende posisjon i samfunnet. Kristin tviler ikke på Gud, eller nedtoner betydningen av å tro, men hun må ta det hun føler på alvor.

– Kristin opplever at troen kolliderer med livet slik det faktisk er. Unge kvinner i dag kan kjenne seg igjen i den eksistensielle kampen Kristin kjemper for å komme til rette med det hun selv føler, det som forventes av henne og det hun tror på.

Bekken peker på at det er de frivillige som gjør en imponerende innsats. Det er over 50 amatører på scenen. Flere barn i syv-åtte årsalderen er med.

– Barna kan sine roller og er helt med hele tiden. Jeg er imponert over deres iver og engasjement, sier Bekken.

Og spelet er ikke gjort unna på normal forestillingstid. De begynner 1930 og holder det gående fram mot midnatt.

– Er bygdene her stuende fulle av talentfulle skuespillere?

– Interessen for kultur og teater er stor. Vi rekrutterer fra lokalmiljøet – fra Sel, Vågå og opp til Dovre. Noen ganger har det vært med 60-70 fra teaterlaget, sier Reidun Aasgard. I årets forestilling var hun selv med som statist.

Hun gleder seg over at flere som har startet en profesjonell teaterkarriere har fått sitt første møte med teateret gjennom Kristinspelet.

«Kransen»

Handlingen i Kristin Lavransdatter utspiller seg i første del av 1300-tallet. Kristin er datteren til storbonden Lavrans på Jørundgard i Sel i Gudbransdalen. Hun har et nært forhold til sin far, og han vil gjøre alt for at hans datter skal bli godt gift og lykkelig. 15 år gammel ble Kristin lovet bort til en mann foreldrene hadde valgt ut for henne: Simon Darre.

En periode bor hun i et kloster i Oslo. Der møter hun Erlend som redder henne fra å bli overfalt av røvere. Hun blir forelsket, og innleder et forhold til ham. Erlend har alt to barn med en kvinne han ikke er gift med.

Et temmelig håpløst prosjekt ut fra datidens moralkodeks og kirkens regler. Men Kristin hadde bestemt seg. Det er Erlend hun vil ha. Koste hva det koste vil.

Det fører henne inn i en voldsom konflikt med sin far. Det går så langt at foreldrene frykter at hun kan ta sitt eget liv om hun tvinges til å gifte seg med Simon Darre.

Kristins stahet og opprør fører til at foreldrenes problemer kommer til overflaten. Kristin mor, Ragnhild, advarer Lavrans mot å gå for langt i sine forsøk på å tvinge Kristin. Hun ser klarere enn ham at Kristin ikke vil la seg diktere.

Lavrans må bøye seg for sin gjenstridige datter. Han kan ikke tvinge igjennom den retten han har til å godkjenne hvem datteren skal gifte seg med.

Simon Darre forstår at han ikke kan tvinge Kristin. Han gifter seg heller med hennes søster, Ramborg. Senere anklager Ramborg ham for at han ikke klarer å glemme Kristin. Det var hun han ville ha. Ramborg opplever at Simons kjærlighet til hennes søster, kaster mørke skygger over deres ekteskap.

Høydepunktet i første bok er at Kristin og Erlend gifter seg. Det Lavrans høyt hadde ropt ut aldri skulle skje, skjedde likevel. Kristin var ubøyelig.

«Husfrue»

«Husfrue» handler om at livet med Erlend ikke blir slik Kristin hadde sett for seg. Han er lettsindig, bekymringsløs og holder på med sitt, mens hun får ansvar for gård og barn. Han krenker henne ved flere anledninger, men hun tilgir ham.

Hun hadde trodd Erlend ville forandre seg. Men etter hvert innser hun at hun ikke kan tvinge Erlend til å bli den mannen hun ønsker seg. Hun må forsone seg med det valget hun en gang foretok.

Kristin sliter med skyldfølelse overfor foreldrene. Troen på Gud er sterk og levende, men hun føler hun har sviktet Gud. Hun legger ut på pilegrimsvandring til Nidaros med sin førstefødte, Nåkkve, for å få tilgivelse for sine synder.

«Korset»

I «Korset» slår den voksende konflikten mellom Kristin og Erlend ut i full blomst. En dag sier hun rett ut hva hun mener om hans væremåte. Det ender med at han drar fra gården og slår seg ned i ei hytte på fjellet.

Konflikten mellom foreldrene plager sønnene. Familien holder på å gå i oppløsning. Igjen må Kristin ta ansvar – og velge.

Hun innser at det ikke en noen løsning å bli værende i skuffelsen, stoltheten og retthaveriet sitt. Hun drar for å forsone seg med Erlend. Han forteller at han alltid har elsket henne. Deres kjærlighet har bestått prøven. De får oppleve lykken igjen, men kort tid etter dør Erlend.

Kristin kastes ut i en bunnløs sorg og fortvilelse over at så mye i hennes liv er blitt så annerledes enn hun hadde drømt om og sett for seg. Hun bekymrer seg for at sønnene skal begynne å se like lettsindig på livet som faren.

Kristin klarer ikke å slå seg til ro med et liv som enke i 40-årene. Barna er blitt så store at de kan klare seg selv. Hun velger å gå i kloster for så søke fred med seg selv og sin Gud. Når Svartedauden melder sin ankomst, gjør hun alt hun kan for å hjelpe mennesker, nærmest som en bot for det hun angrer på i sitt liv. Hun blir selv smittet og dør 49 år gammel.

En sterk kvinne

Edel Malene Farstad studerer psykologi i Trondheim. Hun så «Kristinspelet» i sommer sammen med kjæresten Simon Storvig Winter som studerer ved NTNU.

– Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i det Kristin opplever selv om avstanden i tid er rundt 700 år. Kristin delte datidens tro og forsøkte å innrette seg etter regler mennesker måtte forholde seg til på den tiden. Hun fremstår som en kvinne med en sterk vilje og overbevisning, sier Farstad.

Hun peker på at Kristin bryter med den tidens kollektivistiske tenkning. Hun opponerer mot de undertrykkende tradisjonene og samfunnsstrukturene.

– Det er grenser for hvor mye en skal ta hensyn til andres meninger og folkesnakket. Kristin går sin egen vei. Det koster, men hun gjorde det hun følte var nødvendig for sin egen del..

Selv om de to ikke regner seg som troende, synes hun ikke det er vanskelig å identifisere seg med Kristin.

– For meg er dette en bok som kaster lys over hva det vil si å være menneske. Jeg har lært like mye om menneskers livsvilkår og følelsesliv gjennom litteraturen som ved å lese psykologiske fagbøker.

Slik måtte det bli

Simon Winter forteller at han er vokst opp i en familie der foreldrene var veldig opptatt av Kristin Lavransdatter. De diskuterte om de skulle kalle ham opp etter Erlend eller Simon Darre, som faren hadde valgt ut for henne. Simon er fornøyd med at det ble Simon.

– Kristins far var overbevist om at Simon ville vært den beste for Kristin. Han hadde utvilsom mange kvaliteter. Men kjærlighetenes veier er uransakelige. Kristin ville ha Erlend, og han ville ha henne. Slik ble det. Slik må det bli, i alle fall tenker vi slik i dag, sier Simon.

Han peker på at det ikke bare er Kristin som gjør feil eller tar kontroversielle valg. Det hører med til det å være menneske å synde, for å bruke Kristins uttrykk. Det er slik livet er.

– Kristin Lavransdatter handler ikke bare om Kristin. Det er flere der vi kan kjenne oss igjen i. Bøkene om Kristin Lavransdatter gir aktualitet, fordi de beskriver valg og ansvar som hører menneskelivet til, sier Simon.

Mistet aktualitet

I dag har vi nesten en grenseløs frihet til å velge hvordan vi vil leve. Foreldre styrer ikke sine barn, slik det skjedde på den tiden – i alle fall ikke i den norske kulturen. Kirke og tro er heller ikke styrende for menneskers liv slik som i middelalderen. Så ytre sett kan bøkene sies å ha mistet en del aktualitet.

Men i enkelte innvandrermiljøer kan foreldre legge stramme føringer for barnas liv og valg. Tvangsekteskap er ekstremutgaven. I disse miljøene kan Kristins kamp for egne valg være brennende aktuell.

Selv om Kristin er bundet til middelalderens tro, livsanskuelse og kvinnesyn, fremstår hun også som en moderne kvinne som har styrke, livskraft og vilje til å leve det livet hun vil leve.

I idéhistorisk sammenheng kan Kristin ses på som en forløper for våre dagers individualisme og eksistensialisme.

Kierkegaards tre stadier

Undset var opptatt av filosofi og idéhistorie. Hun var ofte i Danmark, fordi hennes mor var dansk. Hun kjente godt til Søren Kierkegaards filosofi. Han forente eksistensialistisk livsanskuelse med en dypt forankret kristen tro.

Noen litteraturforskere vil ha det til at Undset har skrevet Kristin Lavransdatter med Kirkegaards filosofi som inspirasjonskilde.

Kierkegaard opererer med tre stadier for å beskrive mennesker, livsvilkår og livsanskuelse.

Det estetiske stadiet er betegnelsen på en passiv, nytende holdning til tilværelsen. Det er mennesket som søker skjønnhet, lykke og tilfredsstillelse av drifter og behov uten forpliktelse og ansvar. På det estetiske planet sirkler mennesket om seg selv og sitt med nytelse som mål. Dette gir ikke mennesket den dype meningen det søker og er skapt for.

Når mennesker forstår at de må engasjere seg i livet og ta ansvar, beveger en seg over i det etiske stadiet. Her kjemper mennesket for det som er sant og godt. Det er den gode samfunnsborger som trer fram på det etiske stadiet.

Når mennesket hengir seg til Gud, beveger en seg inn i det religiøse stadiet. For Kirkegaard er livets dypeste mening å forholde seg til en historisk og levende Gud. Slik oppnår en tilhørighet til det allmenne og evige.

For Kirkegaard består livet i å foreta valg, han kaller det gjerne «sprang». Det er ved å foreta eksistensielle valg mennesker beveger seg fra et stadium til et annet.

Slik livet er

Sigrid Undseth er opptatt av å skildre virkeligheten slik den er. Hun skriver om forelskelse, elskov, hat og begjær, om lengsel etter forsoning og kampen for ekthet og sannhet.

Hun gir en bred miljøskildring, en inngående beskrivelse av datidens livsvilkår og en studie i menneskesinnet.

I sin biografi om Sigrid Undseth skiver A. H. Winsnes at hun ut fra sin katolske tro ser «alle menneskelige livsforhold ikke isolert og abstrakt, men samlet ser sine personer ikke bare i relasjon til hverdagen og den tid eller det samfunn de lever i, men også som skapninger i forhold til Skaperen og behandler dette motiv – som hun selv sier – som en likeså realistisk jordisk realitet som erotisk drift og lengselen efter jordisk lykke».

Inspirasjon for pilegrimene

Bøkene om Kristin Lavransdatter har vært en stor inspirasjon til pilegrimsbevegelsen som dukket opp på 1980-tallet. Det var et felles trekk for de som begynte å gå de gamle pilegrimsveiene mot Nidaros at de hadde lest om Kirstin Lavransdatters egen pilegrimsvandring.

Det var vanlig at pilegrimer fikk bo på Jørundgard der Kristin vokset opp. Foreldrene vandrer også som pilegrimer til Nidaros med søsteren Ulvhild som var lam.

Første gangen er Kristin vandrer til Nidaros bærer hun sitt første barn, Nåkkve, med seg. Hun vandrer til Nidaros for å gjøre bot og finne fred.

Den andre gangen hun setter kursen mot Nidaros, er det for å bli nonne. Hun har lagt ned stridsøksen, forsonet seg med at livet ikke ble som hun hadde tenkt, men hun finner en dyp mening. Hun finner faktisk seg selv, ved å være til og hjelpe andre i nød – uten å få noe igjen for det.

Ved å vise dødsforakt, ikke dødsfrykt, for å hjelpe dem som rammes av Svartedauden, rammes hun selv. Hun trøster seg med at hun har nådd sitt livs bestemmelse, og Søren Kierkegaard vil måtte ha erklært at hun nådde fram til det tredje stadiet i aller høyeste grad.