Bjørn Båsens lekne modernitet

Lesetid: ca. 9 minutter.

I Bjørn Båsens egne ord, jobber han med «en kombinasjon av kunsthistorie, kitsch og litterære referanser» for at «verkene skal eksistere i en personlig mytologi, tilsynelatende komme fra et sted med en egen logikk, et eget idélandskap, med et eget visuelt språk, annerledes enn alt annet». Båsens verk er unike, med sine glatte overflater som skjuler mange fortellinger.

– Jeg jobber mye med selvskapte mytologier. Jeg bruker ofte referanser fra kunsthistorien og fra litteratur, som jeg prøver å omgjøre til mitt eget univers, sier Båsen.

Seriekunstner

Serier er et nøkkelord i Bjørn Båsens kunstnerskap, noe som kommer frem i kategoriene på kunstnerens nettside. Hver av disse kategoriene har sine egne regler, som Båsen lener seg på for å gi det kreative arbeidet et konkret rammeverk.

– Jeg legger rammer for seriene. De har egne regler som jeg må følge i skapelsen av verkene.

Utgangspunktet for taffelserien, er et stilleben hvor alt er porselen, både bakgrunnen, forgrunnen og objektet, forteller han.

– Men det starter med en tekst, som er gjemt bak malinga, gjerne fra en roman eller et oppslagsverk. Så skaper jeg et porselensservise som delvis er basert på teksten, men jeg vil gjerne beholde litt distanse. Det er derimot et klart slektskap mellom dekoren, objektet og skyggene. De danner silhuetter av teksten, som ofte er hentet fra horror-litteratur, eller andre litt groteske beskrivelser. Idéen er at det motstrider det polerte porselenet, og at det blir en spenning mellom overflate og underlag.

– Krønikerserien, puslespillene, ligger også nærmest stillebenet som sjanger. De spiller på samme spenning mellom objektet og bakgrunnen, men i stedet for tekst, starter jeg med en historisk hendelse eller et tema. Objektet og rommet er her bekledd i puslespill, hvor falne biter avslører det som ligger under. De forskjellige lagene skaper en kontrast, og de forteller en historie.

– I prismeserien bruker jeg igjen tekst, og motivene tar utgangspunkt i smykkestener og gruvedrift. På samme måte som taffelserien spiller på det polerte og det groteske, skaper jeg i prismeserien spenning mellom den glitrende overflaten og den underliggende teksten. Smykkene danner formasjonene fra innsiden av en gruve, og kontrasten skapes mellom pryden og det grufulle livet til gruvearbeiderne som hentet ut edelstenene.

– Mens maleriene er veldig programmatiske, er skulpturene mine mer romantiske. Med disse prøver jeg å skape en stemning, jeg vil bygge en karakter i dødt materiale. Jeg er glad i møbler, et dødt objekt, men som tilegnes en organisk, nesten animert kvalitet, et sted mellom japansk animasjon og et rokokko-møbel.

– Jeg er fascinert av en gammel tid som møter det nye. Det var en periode på slutten av 1800-tallet da den gamle estetikken ble pålagt de nye industrimetodene, som jeg er inspirert av. Det var en hybrid stil som kun eksisterte på dette historiske tidspunktet, som jeg vil trekke inn i nåtiden. Skulpturene ser ut som de er fra en svunnen tid, uten at man helt klarer å sette fingeren på hvilken. Kanskje det oppstår en ny historie her? Det er vanskelig å si om de har en funksjon som møbel eller objekt. Det er såpass diffust at man ikke kan plassere det.

Leken forteller

I sentrum av Båsens serier, slik han selv beskriver dem, er historien. På utstillingen «Mythos» på Nitja senter for samtidskunst, fikk tilskuerne utdelt en tegneserie på veien inn.

– Jeg vil utvilsomt kalle meg selv en narrativ kunstner. historiene er veldig viktige. Jeg er tiltrukket av den gode fortellingen. Jeg vil referere til fortellingen, og det gir meg et større referansemateriale. Så kan publikum bruke dette til å tolke kunstverkene. Derfor liker jeg også tegneserien, der kan jeg fortelle historien til maleriene og skulpturene.

– Jeg liker å tenke på maleriene mine som noveller der du kan lese en historie og oppdage de flere lagene jeg har konstruert. Det som appellerer til meg, er å ta fram den litt barnslige siden og slik ta ned guarden til tilskuerne. Da kan jeg kanskje vise deg noe litt uventet, eller til og med ekkelt, i forhold til den vakre verden jeg forhåpentligvis presenterer deg for.

I alle seriene kunstneren beskriver er historien som fortelles satt i kontrast med en underliggende skyggeside. De forskjellige lagene åpenbarer seg for tilskueren, lag for lag.

– Jeg er alltid på utkikk etter en bok eller et tema som mer realistisk behandler tematikken jeg jobber med. Desto mer jordet forelegget er, jo mer kan jeg spille videre i en absurd og fantastisk retning. Jeg vil vise kontrast og dobbelthet i referansen. I denne brytningen oppstår det uforventede koblinger, en ny historie. Det blir som et spill.

Utover kunstnerens evne til visuelt å formidle historier er nettopp spill en betydelig del av Båsens estetiske uttrykk.

– Jeg vil ha en viss form for humor i kunsten min. Uansett hvor voksen du er, har du en iboende lekenhet i deg. Hvis du oppdager den i mitt univers, kan det være veldig virkningsfullt. Jeg har lagt merke til det blant tilskuere på utstillingene, som kanskje ikke forventer at de vil like det, men som allikevel blir dratt inn. Samtidskunst kan ofte bli for distansert for publikum, men jeg liker å bruke lek for å trekke dem nærmere.

Historisk bevissthet

Sagafrisen er midtpunktet på utstillingen «Myhthos» på Nitja senter for samtidskunst. Verkserien viser hendelsene som ledet til grunnlovdannelsen i Norge i 1814, både med Napoleonskrigene i Europa og den lokale norske historien som motiv. De syv maleriene skiller seg noe fra Båsens kunstnerskap.

– Sagafrisen starter med min interesse for historiemalerier, en utdødd sjanger som jeg har lyst til å bruke på en moderne måte. Historiemaleri var en gang det mest prestisjefulle en maler kunne gjøre.

– Her ville jeg vise koblingen mellom europeisk og norsk historie, i hendelsene som ledet opp til grunnlovdannelsen i 1814. Men den tradisjonelle teknikken byr ikke på noe motstand, så jeg ville gjøre det på en annen måte.

Med isometriske perspektiver, polerte overflater og sterke farger, minner Sagafrisens estetiske uttrykk om dataspill. Dette er noe Bjørn Båsen har gjort bevisst.

– Hendelsene på Eidsvoll er ikke lenger bare historie, det har blitt noe mer. Det har blitt en slags identitetsskapende mytologi for nordmenn. Du finner nåtidens variant av mytologi i dataspill og fantasy. Jeg brukte denne visuelle stilen for å tydeliggjøre den overrealistiske statusen disse hendelsene har fått.

Det er ikke kun det visuelle utrykket fra dataspill som har engasjert kunstneren, den narrative strukturen spiller også en viktig rolle.

– En historisk utvikling er nærmest umulig å forutse før den har begynt. Dataspillet har denne samme strukturen, du kan spille det igjen og igjen, men utfallet vil alltid være noe annet. Derfor brukte jeg kortstokken som et element i maleriene. De viser til spillet som utfolder seg mellom maktene.

– En ting som skjer ett sted får helt uforutsette konsekvenser en annen plass. Dette er kjernen i moderne dataspill, en avgjørelse fra begynnelsen kan påvirke slutten på uante måter.

– Det er noe helt annet enn det var på 80-tallet. Dataspill har blitt så rikt på hvordan man bruker historier og forskjellige virkemidler. De kan nærme seg kunstverk eller teater, men du er alltid i sentrum, det er du som former det.

Sentrale kjennetegn fra Båsens kunstneriske teknikk er fortsatt viktige også i Sagafrisen.

– Verket fungerer i forskjellige lag. Hovedmotivet og kortstokken følger en viss kronologisk logikk der man blir presentert for en del fakta. På toppen vises hendelseslinja. Det er et maleri, i serie, men samtidig en kollasj.

– Jeg er en kunstner formet av tiden jeg har vokst opp i. Jeg har en forkjærlighet for film, animasjon og dataspill. Dette er populærkulturen som har formet mitt estetiske univers.

– Men jeg liker å begynne arbeidet med en historisk hendelse, det kan virke trangt og mindre spennende, men det tilbyr en form for motstand. Jeg kan trekke det historiske inn i et mer fargerikt univers.

Multikunstner

Både i enkelte kunstverk og i hele kunstnerskapet, er flertall av utrykk en nøkkel til Båsens tilnærming.

– Jeg er veldig glad i konseptet Gesamtkunstwerk, hvert element er med på å bygge opp en helhet. Men det handler også litt om variasjon. Jo flere kunstformer jeg kan jobbe med, jo større kan mitt estetiske univers bli.

– Jeg vil også tvinges til å tenke nytt, så kan jeg vende tilbake til maleriet og skulpturen med nye øyne. Jeg eksperimenterer med animasjon nå om dagen av akkurat den grunnen. Jeg vil ikke bli for trygg i min egen sjanger, jeg vil heller presse meg selv litt.

Variasjon er med andre ord en viktig del av Bjørn Båsens metode, som også setter pris på å jobbe med motstand og begrensninger.

– Da jeg ble invitert til å stille ut «Mythos», hadde jeg kun ett og et halvt år. Det er veldig kort tid for meg å lage en sånn utstilling, og den begrensningen var med på å forme hva slags utstilling det skulle bli. Jeg hadde en del halvferdige verk liggende, men utfordringen lå i å forene dem i ett konsept.

– Den beste måten for meg å komme opp med noe uventet er å jobbe med slike begrensninger, ikke mot dem. Når du finner løsninger du kanskje ikke kunne forutse skapes de beste verkene.

Båsens kunst er slående moderne, blant annet med referanser til dataspill. Samtidig er inspirasjonene hans like flerfoldige som kunsten selv, med tradisjonelle og mer moderne kunstnere.

– Jeg passer nok ikke helt inn i de retningene som var dominerende da jeg studerte, som YBA med Damien Hirst og så videre. Jeg lente meg heller mot kunstnere som Matthew Barney og Takashi Murakami. De amerikanske og japanske kunstnerne var jeg veldig opptatt av.

– Jeg synes også de gamle flamske malerne er ekstremt fascinerende. De opererte i en tid før den moderne oppfatningen av kunstnere, og var heller sett på som mesterhåndverkere. Hieronymus Borsch og Bruegels absurde univers er en stor innflytelse for meg.

– Jeg også stor fan av franske rokokkomalere som Boucher og Fragonard, hvor alt handler om overflate. Videre liker jeg dekadansen med Aubry Beardsley og Oscar Wilde. Jeg liker den litt forfengelige dandyverdenen, hvor ting er litt polert og flyktig. Med unntak av Rothko, er ikke modernismen noen stor inspirasjonskilde for meg.

Bjørn Båsen er for tiden aktuell med utstillingen «Tales we tell» på QB Gallery i Oslo, sammen med Cecilia Jiménez Ojeda, Erika Stöckel og Kaare Ruud. Utstillingen varer til 22. desember i år.