De økonomiske sanksjonene kan berede grunnen for en krig de er ment å skulle forhindre

­Til dem som har ivret for å etablere en flyforbudssone over Ukraina, har Joe Bidens svar vært tydelig og konsekvent: Det ville betydd tredje verdenskrig. Bidens regjering har i stedet kanalisert fordømmelsen av Russlands invasjon over i et forsøk på å utestenge landet fra den globale økonomien.

Premisset for Vestens bruk av økonomiske sanksjoner er at det i motsetning til å etablere et flyforbud over Ukraina ikke er å regne som en krigserklæring. Håpet er at et stramt kvelertak på landets økonomi vil kunne presse russiske innbyggere til å vende seg mot regimet, få den russiske eliten til å tvinge Putin til å trekke tilbake invasjonsstyrkene, eller rett og slett ødelegge den russiske statens kapasitet til å fortsette krigføringen.

Dette håpet blir stadig trukket i tvil. Thomas Piketty, blant andre, har argumentert for at sanksjonene kun rammer den gjengse russer. Og hvorfor skulle ikke sanksjonene ha den motsatte effekten og føre til en samling bak regimet? Masha Gessen har sammenliknet håpet for sanksjonene med en form for galskap: Det er det som aldri fungerer, men som Vesten likevel forsøker seg på igjen og igjen.

Samtidig må kommentatorer som Gessen innrømme at dette forsøket på å isolere den russiske økonomien mangler sidestykke. Vanlige, uskyldige russere påføres nå enorme lidelser. Mange mister jobbene sine og vil kunne slite med galopperende prisstigninger. Da den russiske rubelen plutselig kollapset, så de sparepengene sine fordufte. Noen sliter med å få tak i nødvendige medisiner. Det er vanskelig å vite hva slags konsekvenser en slik ustabilitet vil kunne ha over tid.

Sanksjonenes enestående voldsomhet gjør det også vanskeligere å holde fast ved deres underliggende premiss, at de ikke er å forstå som en krigserklæring.

Det økonomiske våpenet

I The Economic Weapon: The Rise of Sanctions as a Tool of Modern War, utgitt i januar år, sporer historikeren Nicholas Mulder vårt nåværende sanksjonsinstitutt tilbake til de økonomiske blokadene under første verdenskrig.

Bruken av økonomiske blokader i krig har røtter tilbake i antikken, men graden av gjensidig økonomisk avhengighet mellom stater i det 20. århundret forvandlet det til et spesielt grusomt våpen. Sammenliknet med andre nye former for krigføring mot sivile, som luftbombardement og kjemiske våpen, konkluderer Mulder med at blokadene var klart dødeligst. Mellom tre og fire hundre tusen mennesker døde i Sentral-Europa som en følge av sult og sykdom forårsaket av økonomisk blokader. Han anslår at antallet i Midtøsten var en halv million.

Dramaet i Mulders fortelling utspiller seg riktignok ikke under selve krigen, men i årene som fulgte, da Folkeforbundets medlemsstater forsøkte å omdanne det de kalte «det økonomiske våpenet» til et verktøy for å bevare freden. Dette setter Mulder i sammenheng med framveksten av et utpreget liberalt forsøk på å omgjøre internasjonal politikk til en regelbasert offentlig sfære.

Som en del av den nye regelbaserte internasjonale ordenen, ble det utarbeidet vilkår for å skille den angripende part i en konflikt fra den defensive, og for å skille krigshandlinger fra en mer generell krigstilstand. Det økonomiske våpenet fant sin plass som en straff mot internasjonal aggresjon, en legitim krigshandling utenom krig.

En fortelling om mellomkrigstiden

Mulders studie er først og fremst et bidrag til fortellingen om mellomkrigstiden. Boka representerer en motvekt til forståelsen av Folkeforbundet som et tannløst prosjekt, og av sanksjonsinstituttet som virkningsløst, ignorert og blåst til side av de fascistiske stormene som ledet til andre verdenskrig. Denne utbredte tolkningen rimer dårlig med hvordan de historiske aktørene selv forsto betydningen av økonomiske sanksjoner, hevder Mulder.

Med erfaringene fra første verdenskrig friskt i minne, forsto mellomkrigstidens statsledere hvor destruktivt og lidelsesskapende det økonomiske våpenet kunne være. Og selv om de kan ha overdrevet viktigheten av våpenet for de alliertes seier, var fortellingen om økonomiske sanksjoner strategiske betydning under verdenskrigen sentral i årene som kom. Mulder hevder at trusselen om sanksjoner for eksempel bidro til å stanse grensekonflikter på Balkan, først mellom Jugoslavia og Albania og siden mellom Hellas og Bulgaria.

Mindre heldig var Folkeforbundets forsøk på å stanse Italias invasjon av Etiopia. For det første bidro iveren etter å straffe Mussolini til at man glemte å hjelpe etiopierne til å forsvare sitt eget land. For det andre gjorde sanksjonene mot Italia det vanskelig å sanksjonere Tyskland, da Hitler noe senere begynte å flytte på sine tropper.

Aller verst var det at trusselen om sanksjoner i seg selv kan ha bidratt til å fremme mellomkrigstiden militarisering og imperialistiske ambisjoner. Ifølge Mulder var det blant annet i lys av en ambisjon om immunitet fra sanksjoner at de fascistiske regimene forsto sitt eget behov for territoriell ekspansjon.

Den nye regelbaserte internasjonale ordenen brøt sammen. Sanksjonene hadde bidratt til å berede grunnen for krigen som de var ment å skulle forhindre.

Lærdommer for i dag?

Har denne fortellingen om mellomkrigstiden noen lærdommer for oss i dag? Det er ikke lett å peke på vår tids Hitler, hvis tropper står klare til å utnytte den utmattelsen sanksjonene vil kunne skape i Vesten. Men sanksjonene vil kunne påvirke slagkraften vår i kampen mot klimasammenbrudd. Ambisjonen om å fri oss fra avhengigheten av russisk olje brukes flittig som et argument mot dem som streber etter å fri oss fra avhengigheten av all olje.

Mulder selv har understreket at vi i iveren etter å straffe Russland ikke må glemme å støtte Ukraina. Her kan det foreløpig virke som om vi ikke kommer til å begå feilen som ble begått i Etiopia. Men jo lenger sanksjonene varer, jo vanskeligere blir avveiningene. Kan vi gjennom belastningene vi påfører oss selv som en følge av sanksjonene stå i fare for over tid å redusere vår egen evne eller vilje til å hjelpe ukrainerne? Og hva med befolkningene utenfor Russland som rammes av sanksjonene? Mange av verdens fattigste stater har vært avhengig av russisk korn. Evner vi å komme dem til unnsetning?

Den flytende grensen mellom krig og straff

Først og fremst gir historien oss grunn til å innse at skillet mellom krig og straff er mindre tydelig og mindre stabilt enn vi liker. Det er forståelig at vi stritter imot advarslene fra Putin-regimet, om at økonomiske kriger raskt har blitt forvandlet til ekte kriger. Men historien viser at han har et poeng. Økonomiske sanksjoner har en destabiliserende kraft. Kanskje må vi innrømme at vi allerede er i en situasjon som har noe av krigens dynamikk i seg. Da må vi være klare over at handlingene våre også bærer med seg en spesiell uforutsigbarhet.

Den uforutsigbarheten gjelder på begge sider av konflikten. Sanksjonene kan bli brukt av det russiske regimet som et påskudd for å eskalere krigføringen. Men de kan også bli brukt av hauker i Vesten som ser den russiske hæren nede for telling og øyner mulighetene for å velte regimet. Den amerikanske senatoren Lindsey Graham har allerede etterspurt et mordforsøk på Putin. De vil kunne peke på sanksjonene i et argument for at «fredelige» verktøy har blitt forsøkt.

For å forhindre at sanksjonene forstås som et angrep i Russland, eller blir brukt i Vesten av dem som ønsker å eskalere til mer ordinær krigføring mot Russland, må vi bli tydeligere på hva som skal til for at sanksjonene skal heves. Hvis de økonomiske sanksjonene er en straff, nøyaktig hva er det som straffes? Russiske styrker har stått i Ukraina siden 2014. Skal vi nå insistere på at alle soldater må ut før vi er villige til å se på sanksjonene? Jo mer innbitte vi er på å isolere den russiske økonomien, jo mer sannsynlig er det at Putin vil forstå sanksjonene som en krigserklæring. Jo mindre tydelige vi er på hva som skal til for at de heves, jo mer ser det ut som om at målet egentlig er å velte regimet.

Muligheten det gir for å heve sanksjonene er enda en god grunn til å få stanset volden i Ukraina så raskt som mulig. Vi har ingen garantier for at fredens våpen ikke egentlig er krigens begynnelse.