Den samiske kvinnekampen må være annerledes enn den norske

Det er sånn i min familie. Vi forteller de samme historiene igjen og igjen. Det er limet som holder oss sammen. Det hender folk utenfra misforstår sjargongen, avbryter og sier: «Men det der har jeg allerede hørt!» Som om historier kan bli brukt opp. Som om de blir ugyldige eller ubrukelige etter første gang de er fortalt. Til og med samboeren min har jeg måttet forklare dette. Gjentakelsene er bevisste. Vi er ikke ute etter å overraske. Det handler ikke om dårlig hukommelse eller om å være original, det handler om fortellingene som holder oss sammen, sjøl når kilometerne strekker seg ut, og det går lang tid mellom hver gang vi ser hverandre. Og disse historiene som fortelles igjen og igjen, de holder oss sammen, tross milene og månedene mellom hvert møte.

Historia som mora mi pleier å fortelle, er verken ei veldig artig eller sjokkerende historie. Ikke er den spesielt lang heller. Hvis jeg skulle plassere den i en kategori, så er den nok mer symbolsk eller kanskje talende. Den forsøker å si noe om barndommen vår, antar jeg. Mora mi begynner alltid på samme måte: «Jeg husker at jeg overhørte deg og søstera di leke sammen da dere var små ...» Jeg veit ikke nøyaktig hvor små vi var, og det er heller ikke poenget. Vi lekte sammen, søstera mi og jeg, gjennom stort sett hele barndommen. Siden jeg var eldst, satte jeg oftest premissene for leken. Det var også tilfellet denne gangen. Det var jeg som bestemte at vi skulle leke den klassiske – og sett med et mer kontemporært blikk svært heteronormative –mor-far-og-barn-leken. En lek som har bekrefta og opprettholdt tradisjonelle kjønnsroller. Det var jeg som sjefete pekte på dukka vi hadde mellom oss og erklærte at den var ungen, naturlig nok, for så å peke på meg sjøl og si: «Jeg er mor!» Og så på søstera mi: «Du er far!» Ingenting uvanlig så langt. Men så kom dette punktet som mora mi hengte seg opp i, og som er grunnen til at hun fortsatt forteller denne historia. Etter å ha tatt på meg mammarollen reiste jeg meg nemlig opp, grep etter et av sjalene til mora mi og sa: «Ok, nå må jeg på møte! Ha det bra!» Og der slutta leken like brått som den begynte.

Mora mi forteller alltid historia med en viss forbløffelse. For henne var det, den gangen, som å skifte perspektiv. Det var som å se seg sjøl gjennom døtrenes øyne, og verken da eller nå var hun sikker på om hun likte det hun så. Det vi forbandt med mor, var at hun var ei som var på vei ut døra for å gå på møte. Versjonen av henne som leken vår viste, var sterkt prega av at hun dreiv egen butikk – en bokhandel – og var aktiv i lokalpolitikken i store deler av barndommen vår. Mora hennes igjen, hadde også vært aktiv lokalpolitiker og tatt høyere utdanning på ei tid da det var svært sjelden for kvinner i Norge, og i alle fall for kvinner i Finnmark. Vi pleide å ha nærradioen på om ettermiddagene når det var kommunestyremøte. Faren min, søstrene mine og jeg lytta til den myndige stemmen hennes på avstand. Slik hun kanskje også, om ikke via radioen, men i alle fall i avisoppslag og diskusjoner hjemme hos seg hadde fått med seg sin mors engasjement.

«For et kvinnfolk!»

Når jeg beskriver denne episoden fra barndommen min, er det med ei påtatt undring. Det var ikke noe uvanlig eller forbløffende ved dette kvinnesynet for meg da jeg vokste opp. Det var min normalitet. De fleste kvinnene jeg kjente til, særlig i den samiske delen av familien, hadde og har fortsatt flere jobber, i tillegg til alt man gjorde på fritida. Fiske, jakt, sanking av bær eller dyrking av hva det skulle være. Det ligger i bunn av meg som et naturlig ideal: Som kvinne skal du være driftig. Det handler ikke om perfeksjon, pynting eller å vise ømhet, men å ha initiativ og tiltakslyst. Den dag i dag kjenner jeg ofte på dårlig samvittighet i de periodene jeg føler at jeg ikke har gjort nok, men ikke på den måten at jeg kjenner meg igjen i presset som ofte beskrives i norske medier, om å være den perfekte mor eller kvinne eller flink pike. «For et kvinnfolk!» har jeg hørt det blitt sagt beundrende både av menn og kvinner opp gjennom oppveksten. De gangene det blei sagt, handla aldri om kvinnelighet på den mjuke måten som den norske ordboka definerer det som. Det handla om å vise driftighet, ikke flinkhet. Det er ikke så nøye om ting er perfekt, det viktigste er at ting blir gjort, at prosjekter kommer i gang, at man viser seg som arbeidsom. Det har tatt meg tid å forstå at dette ikke var det gjengse, norske idealet.

Jeg blei tidsnok kjent med et annerledes kvinneideal allerede i oppveksten, men det krevde at vi flytta på oss, fra Finnmark i nord til Vestfold i sør. Vi endte opp i et av de rikeste områdene i fylket, ikke langt fra den gjeveste postkoden. Jeg ante ikke at postkoder kunne være gjeve engang. Relativt raskt blei vi stilt overfor en annerledes verdiskala, og ikke minst andre normer når det gjaldt kjønn enn dem vi hadde vært vant med. Jeg hadde bevegd meg mellom to kulturer lenge, den samiske i familiesammenheng og den norske på skole og i vennekretsen i Finnmark. De var ulike, det var klart, men ikke så ulike som denne nye jeg blei kjent med i dette rike strøket i Vestfold.

Fra starten av må mora mi ha kjent særlig på kvinneidealet. Også fordi hun hadde reist fra alt hun hadde etablert der oppe i nord: de politiske vervene og bokhandelen hun hadde drevet på egen hånd gjennom store deler av barndommen min. Den selvfølgelige driftigheta hun hadde hatt i kroppen alle disse åra, var borte. Hun hadde vanskelig for å finne seg jobb, og det vesle, gjennomsiktige samfunnet oppe i nord var bytta ut med et mye større ett, som det var vanskelig å forstå. Sjøl om vi var godt ute på nittitallet, herska det dessuten også fremdeles fordommer mot folk nordfra der. Mora mi glei ikke så lett inn. Hun oppførte seg annerledes enn flertallet av kvinnene. Hun fikk høre at hun var for skarp og for direkte. Hun tok for mye plass. Hun så hvor mjuke og kjærlige mødrene var med barna sine, og det stakk i henne. Hun lurte på om hun var ei dårlig mor. Hun merka jo at hun ikke gjorde ting på samme måte som kvinnene på den nye plassen. Hun merka også at forventningene var annerledes.

Sjøl husker jeg fremdeles hvordan klassevenninnene mine på ungdomsskolen satt og skreiv navnet sitt etterfulgt av etternavnene til guttene de var forelska i på små, hjerteformede lapper. De forestilte seg å bli fru ditt og fru datt. Først skjønte jeg ikke hva det handla om. Det gjaldt selvfølgelig ikke alle nordpå, men jeg bar etternavnet til mora mi med den største selvfølgelighet. Et etternavn som den samiske tippoldemora mi i sin tid hadde valgt ut. Klassevenninnene forsøkte å få meg med på leken sin, som en tjeneste. «Hvem liker du? Hva heter han igjen til etternavn?» Og jeg var tretten eller fjorten og satt og så hvor fremmed jeg blei med deres håndskrift og et fremmed etternavn. De higa etter noe jeg aldri hadde higa etter. De higa etter noe kvinnene omkring meg nordpå aldri hadde higa etter.

Å være den type mora i mor-far-barn-leken som jeg aldri hadde skjønt hvordan man skulle leke.

Stadig dukka det opp nye koder. Langt fra alle hadde med kvinnerollen å gjøre. Mye handla om penger, rikdom og statussymboler. Igjen en fremmed verden for meg. Hadde jeg vært noen år yngre, ville jeg kanskje lettere adoptert verdisynet, gjort det til mitt eget. I stedet blei jeg oftere og oftere en observatør. En observatør som ofte skulle ønske at jeg kunne kvitte meg med alt som var annerledes. Dialekt, den hersens samiske identiteten som alle visste om til tross for at jeg hadde prøvd å skjule den, og ikke minst det som var inni meg og tøyt ut: behovet for å uttrykke meg, engasjere meg i en hvilken som helst politisk sak. Leken var med meg. Jeg fortsatte å imitere kvinnene som hadde vært der rundt meg gjennom barndommen.

Det er vanskelig å finne statistiske bevis for en bestemt følelse av at kvinner tar mer plass i nord enn i sør. I likestillingsstatistikk kommer kvinnene jevnt over godt ut i Finnmark, med høyere lønninger og deltakelse i politikken. I tillegg kan jeg lese at kvinner i Nord-Norge har høyest sjøltillit av kvinner i Norge. Igjen er det vanskelig å si om det er lenka til det samiske, og hvor skillelinjene går, men det bekrefter et inntrykk jeg har. Om det har noe direkte med det samiske å gjøre, eller hvorfor det eventuelt har det, er vanskeligere å sette fingeren på. Men at den norske og samiske kulturen for alvor skilte lag da nordmennene blei kristna, og samene fortsatte med sin egen religion i mange hundre år, gjorde nok sitt. I samisk tradisjon, i alle fall før kristendommen, var arbeidsoppgavene mindre kjønnsdelt. Mann og kvinne var partnere og fordelte arbeidet mellom seg. Kvinner deltok i jakt og fiske. Henger dette igjen, om ikke i så stor grad reint konkret, men ligger det under i kulturen? Jeg innbiller meg det. «For et kvinnfolk!» er ikke et kompliment om utseende eller mjukhet, det handler om tæl. Og det idealet bor i meg. Jeg fikk ikke rista det av meg da vi flytta sørover, og jeg har ikke rista det av meg siden heller. Jeg klarte ikke å tilegne meg den nye kvinnerolla, den fra det nye strøket vårt i Vestfold, så jeg ga den fullstendig opp. Jeg fikk heller delta i politiske diskusjoner, jeg fikk heller gjøre som mor mi, og mora hennes før henne: engasjere meg, skape noe, vise meg driftig.

Kanskje ville sjokket vært mindre om vi hadde flytta til en annen del av Vestfold enn vi gjorde? Eller i alle fall til en annen del av Østlandet? Jeg er nokså sikker på det – det er jo store variasjoner innad i den norske befolkninga også, men i voksen alder veit jeg også at det er en forskjell der, mellom det ei samisk kvinne forventer av seg sjøl, og det ei norsk kvinne gjør. Antakeligvis er forskjellene større innad i gruppene, men de finnes også mellom dem.

Først tenkte jeg at det hadde med familiekultur å gjøre. At min familiekultur skilte seg ut. Det var jo ikke alle i det samiske miljøet som hadde politisk aktive kvinner i familien. Men samtidig handla det om mer enn å tørre å ta ordet, å tørre å si fra. Sørpå kunne jeg ofte, i likhet med mora mi, føle meg for skarp, for spiss, for lite mjuk og kvinnelig etter standarden der. Jeg fikk de samme innvendingene som henne: Kan du ikke bare være mer medgjørlig? Må du alltid heve stemmen eller bryte inn? Ikke slik å forstå at man som kvinne på Østlandet ikke skal snakke eller ta plass, men antakeligvis skal man helst ikke gjøre det på den måten vi har gjort og gjorde. Den koden har verken jeg eller mora mi knekket.

Ikke min kvinnekamp

Jeg vil ikke trekke for generelle konklusjoner på for tynt grunnlag, men jeg har stått mellom disse kulturene gjennom hele livet. Tilsynelatende like, kanskje med unntak av tradisjonelle næringsveier, men likevel med så mange ulikheter at de er blitt en integrert del av meg. Men jeg trur ikke det var før jeg begynte å skrive om den samiske kvinna at jeg virkelig merka det. I tekstene mine er hun ikke ei og samme kvinne, naturligvis. Hun tar ulike former, men alltid ligger noe av ideen min av henne i bunn, av det kvinneidealet jeg vokste opp med. Det handler ikke så mye om hvem hun er, som hvem hun higer etter å være. Ikke den mora som nødvendigvis godsnakker og kjæler mest med barna sine, men som kjemper for familien på andre måter. Et kvinneideal som kanskje ligner mer på det norske mannsidealet?

Kanskje er det derfor jeg har kjent på at den norske kvinnekampen kolliderer med min idé om hva ei kvinne er? Jeg husker jeg satt på et såkalt jentemøte på en politisk leir en gang i ungdomstida på Østlandet, hvor vi i søsterskap skulle dele vonde erfaringer og gi hverandre mot til å ta ordet i plenum. Jeg hata det. Igjen forsto jeg det ikke. Måten man snakka på, og målet med det hele fremsto for meg som en unødig etappe. Fra barndommen av hadde jeg fått tydelig etablert at det ikke var noe ukvinnelig i å ta ordet eller å ta plass. Tvert imot. Det var nettopp det de samiske kvinnene gjorde, igjen og igjen. Ikke uten å møte motstand, for det gjorde de, men den sto de imot og kom seg videre. Jeg må innrømme at jeg tenkte nokså nedlatende om oss der vi satt, nærmest diagnostisert med et handikap fra fødselen av, erklært svakere debattmotstandere enn guttene, som samtidig var samla på sitt guttemøte og snakka om hvordan de skulle oppføre seg pent mot oss. Ikke klarte jeg å komme på noe godt eksempel på at en gutt eller mann hadde vært slem mot meg i en diskusjon. Det hadde sikkert hendt, men hadde på ingen måte avskrekka meg. Jeg kjente jeg blei mer og mer irritert for hver jente som rakk opp handa og fortalte om kjipe opplevelser. Jentemøtet kolliderte hardt med kvinneidealet mitt. Ikke vær eller gjør deg stakkarslig, heter det djupt et sted i meg, det er ukvinnelig. Å klage over urett tenkte jeg på som sutrete og svakt. Ingenting byr meg mer imot følelsen enn å ta på seg en offerrolle. Jeg har til og med kjent på dette i situasjoner der det nettopp kunne ha vært nyttig å erklære seg som et offer. Kanskje er dette den største kollisjonen mellom meg og den norske kvinnekampen, hvor det kommer tydeligst frem hva kjernen i det samiske kvinneidealet jeg vokste opp med var:

Du skal være sterk.

Der jeg satt på dette møtet en gang i ungdommen og prøvde å finne en komfortabel sittestilling mellom alle de andre jentene, og ikke minst en eller annen tilståelse om noe vondt som passa inn, så tenkte jeg: Så forbanna svakt dette er. Jeg klarte ikke helt å riste det av etterpå heller. Jeg meldte meg ut av ungdomspartiet og ungdomspolitikken i etterkant fordi jeg ikke kjente meg hjemme der. Det tok tid før jeg begynte å reflektere over hvorfor jeg reagerte så sterkt. For kanskje var det jeg som var problemet – vrang og nedlatende som jeg var?

En annerledes samisk kvinnekamp?

Når jeg jobber med de litterære tekstene mine, også de som handler om det samiske, får jeg flest tilbakemeldinger fra lesere som har vokst opp lenger sør i Norge, og i alle fall langt utafor det samiske. Jeg har aldri tenkt på det som noe større problem. Det handler om å forbedre tekstens litterære kvalitet, ikke nødvendigvis dens kulturelle koder. Men resepsjonen av ei av mine karakterer i et teaterstykke jeg skreiv for noen år sia, var påfallende. Tilbakemeldingene jeg fikk sørpå, handlet både om at kvinneskikkelsen var forut for sin tid, mer aktivt handlingsdrivende enn kvinner skulle være på 1800-tallet da handlinga i stykket foregikk, men også at hun var kald, kjølig, kanskje til og med kynisk og lite moderlig. Nordpå, ved det samiske teateret som skulle sette opp teksten, var det ingen som reagerte på noen av disse tingene. Hun var gjenkjennelig. Hun ligna på kvinner de visste hvem var. Og mens vi satt og diskuterte teksten på teateret, slo det meg at kvinnene rundt bordet tok ordet og styrte seansen i mye større grad enn under prøvene på samme tekst sørpå. Dette sjøl om lederne, regissøren og teatersjefen var menn. Ikke at kvinnene sørpå hadde sittet stille eller holdt munn – de hadde deltatt aktivt, de også. Men her i den samiske ansamlinga tok kvinnene ledelsen på en annen måte. Forskjellen mellom to i utgangspunktet like situasjoner blei veldig talende for meg.

Og den samiske kvinna – er hun ikke bare sterk, men kald og lite omsorgsfull? Lite moderlig? Igjen ekkoet av den samme leken fra barndommen, mora i mor-far-barn som ikke klemte og vugga på ungen, men dro av gårde på et politisk møte. Men er den norske definisjonen av moderlig den eneste rette? Er å forsørge, å beskytte, å engasjere seg, å arbeide hardt for familien lite moderlig? Jeg synes ikke det. Jeg trur heller ikke alle nordmenn synes det, men gjentatte ganger har jeg fått beskrevet disse samiske kvinnefigurene som kalde og lite moderlige, så noen synes tydelig at de strider mot et visst ideal. Og de samme menneskene er nok ikke klar over at de samtidig svarer til et annet, noe ulikt ideal. Jeg sier ikke at alle samiske eller nordnorske kvinner lever etter det ene idealet, og de norske etter det andre, men flere på den ene sida og flere på den andre sida sverger nok til sitt ideal.

Men så var det dette med å være sterk og å være samisk kvinne.

Det er ingen mangel på tydelige – kvinnelige – stemmer i Sápmi. Tradisjonelt sett har jo også arbeidsoppgaver vært jevnt fordelt. Kanskje fordi vi var så få så lenge, har vi ikke kunnet avskrive ett av kjønnene til ett sett med oppgaver. Kvinner fiska, kvinner jakta. Med unntak av bjørnejakt, som visstnok skulle være skadelig av åndelige årsaker, deltok kvinnen i det meste som menn foretok seg. Det måtte misjonærer og kristendom til for å lære samene at kvinnenes rolle skulle begrenses. Heldigvis er det vanskelig fullstendig å endre en grunnholdning. Mye av den blei ved.

Det betyr likevel ikke at kvinnekampen på noen måte er vunnet på forhånd i Sápmi. Men kanskje betyr det at den samiske kvinnekampen bør ta en annen form enn den norske? Hvis vi legger ulike betydninger i viktige og sentrale begreper, bør vi i alle fall først definere dem. Hva forventer man av et kvinnfolk i Sápmi? Og hvilke forventninger har man til henne i Norge, eller for så vidt Sverige og Finland? Hvilke skiller finnes, og hvilken betydning får de når vi skal arbeide for økt likestilling? Hvis utgangsposisjonen er ulik, må veien fremover nødvendigvis også kreve ulike tiltak. For sjøl om den samiske kvinna ofte ikke er redd for å ta plass, betyr det ikke at hun ikke har sine utfordringer eller er fullstendig likestilt.

Den samiske kvinna har, tross sin tydelige stemme og plass, en rekke utfordringer å bale med. Både volds- og overgrepsstatistikken i Sápmi er, som i andre urfolkssamfunn rundt om i verden, betraktelig mørkere enn den som gjelder for majoritetsbefolkninga. Det er et merkelig paradoks. Sjøl kjente jeg dette på kroppen da jeg for snart fem år sia blei offer for en nokså klassisk overfallsvoldtekt. Det bød meg så imot å godta rollen som den svake. Å be om hjelp. I likhet med den yngre meg på jentemøtet kjente jeg på de samme, nedlatende holdningene, men denne gangen overfor meg sjøl, min egen, ferske erfaring. Den passa ikke med mitt kvinneideal, og dermed ikke med mitt syn på meg sjøl. Det er og har vært en kamp mot meg sjøl å stå i det, anmelde voldtekten, få den skyldige dømt. Hele tida har jeg tenkt at de samiske kvinnene før meg ville ha løst det bedre, mindre klønete, tatt seg sammen, stått i det. Jeg blei nødt til å omdefinere styrke i meg. Det har gått. Jeg har til og med stått frem med bok og historie i media. Og en ikke overraskende konsekvens av det er at jeg har fått historier i retur, i innboksen og kanskje særlig under reiser i Sápmi. Det er et hav av erfaringer der ute som dessverre ligner min egen. Det berører meg, selvfølgelig. Det gjør meg forbanna. Det gir meg lyst til å gjøre som mora mi og mora hennes før henne, reise meg på en eller annen talerstol og heve stemmen. Men mer enn en gang har historiene jeg har fått høre blitt etterfulgt av små bemerkninger, kanskje ærlige kommentarer som igjen handler om dette kvinnebildet: «Men jeg kunne aldri vært åpen sånn som deg.» «Jeg hadde ikke orka det stempelet som svak.» Jeg stussa da. Jeg stusser nå. Sjøl om det nok henger sammen med det samiske ordtaket som, motsatt av det norske, sier: «Den som tier, samtykker ikke.» Å tie taler tradisjonelt for seg sjøl i samisk kultur, men dessverre har det ikke alltid hjulpet i rettighetskampen. Jeg har jobba med meg sjøl for å gjøre åpenhet til en styrke, og mange gjør også det i samiske samfunn i dag. Men fortielsen henger igjen. Mange ser fremdeles på det å stå frem som et tegn på svakhet. Det er ikke riktig vei å gå for alle, men der styrke betyr å tie stille eller la lovbrudd passere – er det alltid en styrke? Hva medfører det? Eller har det medført? At færre blir anmeldt? At overgrep får feste sitt tak uten at noen sier klart ifra? At altfor mange unge samiske kvinner den dag i dag bærer rundt på stille erfaringer som det ikke passer seg å sette ord på, fordi det ville være å vise svakhet?

Den samiske, og kanskje til dels nordnorske definisjonen på hva styrke er, er et tveegga sverd. På mange måter ligner det på det tradisjonelle og etter hvert mer og mer utdaterte maskulinitetsidealet. Med styrke og stoisisme skal man møte enhver utfordring, og dersom man ikke makter å bevare den, så er man ikke lenger idealet verdig. Mange av mine kvaler kjenner jeg igjen i menn som har blitt utsatt for hendelser som har satt dem i en offerposisjon. Ofte ender det i en identitetskonflikt. Det er vanskeligere å gjøre noe med en vond erfaring når den potensielt kan endre omgivelsenes syn på deg.

Derfor tenker jeg også at kvinnekamp ikke kan føres universelt, at den må ta hensyn til kulturen den opptrer i. Det er ikke nødvendigvis slik at samiske kvinner trenger å kjempe for å ta ordet eller plass i en forsamling. Det finnes ofte der fra før, sjøl om det er nok av unntak, og jeg baserer storparten av mine erfaringer på den nordsamiske kulturen. Mange av oss har allerede den styrken med oss, i ryggmargen. Styrken vi mangler, som jeg kanskje allerede kunne lært på det jentemøtet den gangen i ungdommen, er den som trengs for å sette ord på vanskelige og traumatiske erfaringer. Den som utfordrer styrkeidealet vi bærer i oss. Den styrken trenger vi, tenker jeg, om vi skal klare å ta opp kampen mot de stygge kvinnestatistikkene man finner i Sápmi. Fortielse og stoisisme har aldri skapt revolusjoner eller varige endringer. Jeg lever under den overbevisning at om en positiv endring skal skje, så må vi utvide styrken vår til å inkludere åpenhet og større sinne. Og det er på vei. Noe hender. Det tok noe lengre tid, men #SápmiToo kom i stand i kjølvannet av #MeToo. #SápmiToo er tett forbundet med de stygge volds- og overgrepsstatistikkene som ligger som en skygge over det samiske samfunnet. Men ennå går det langsomt, og ennå finnes det for mange ofre der ute som tier om det de har opplevd. Det positive er likevel at oppropet er initiert av samiske kvinner sjøl, og at stadig flere melder seg på og ikke minst anmelder alvorlige hendelser til politiet. Jeg håper at statistikken ser annerledes ut om ti år, men jeg er også overbevist om dette:

Skal den samiske kvinna frigjøre seg, må hun antakeligvis frigjøre seg fra enkelte av sine egne idealer.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 1, 2022.