Den store norske uvitenheten

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Samtiden 1-2022.

Da kong Harald åpnet Sametinget i 1997, sa han følgende:

Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk.^[1]

Disse tre setningene har vært av enorm betydning for samer i Norge. De innebar en anerkjennelse av samer som et eget selvstendig folk og samtidig en beklagelse – en unnskyldning for mer enn hundre års fornorskingspolitikk. Det som var litt trist, var at nesten ingen nordmenn fikk med seg talen til kongen. Det var stort sett bare samer selv som fikk den med seg.

Kontrasten mellom kongens korte og lavmælte unnskyldning og oppgjøret med assimileringspolitikken i Australia og Canada kunne knapt vært større. Den høytidelige seremonien som ble arrangert av det australske parlamentet (både Senatet og Representantenes hus) på Sorry Day i 2008, ble overført over hele verden. Storskjermer ble satt opp over hele landet, og store folkemengder samlet seg foran skjermene for å overvære seremonien.^[2] Medieoppmerksomheten var enorm da statsminister Kevin Rudd leste opp den offisielle og sterkt følelsesladede unnskyldningen til «The Stolen Generation», aboriginene som var offer for den australske assimileringspolitikken.^[3] Etter talen intervjuet hundrevis, kanskje tusenvis, av journalister gråtende tilskuere, og talen ble analysert og avspilt igjen og igjen i nyhetskanaler over hele verden.

Samme år gikk Canadas statsminister Stephen Harper på talerstolen i et fullsatt House of Commons. Også her ble en høytidelig seremoni kringkastet over hele verden. Han leste opp en lang og sterk unnskyldning for den urett som var begått mot elever ved de indianske internatskolene (Indian Residential Schools).

I Norge har vi altså bare denne ene talen fra kong Harald som knapt ble lagt merke til blant andre enn samer. Unnskyldningen var ikke akkurat lang – knapt nevnt i en fattig, liten setning, og gjemt bort i en større tale om andre ting, som om han ikke egentlig fikk lov til å si mer. Det hadde kanskje vært på sin plass med en offisiell og skikkelig unnskyldning fra statens side både overfor samene og kvenene? Under den åpne høringen på Stortinget om Sannhetskommisjonen i 2017 påpekte lederen for Norske kveners forbund, Hilja Lisa Huru, at kvenene aldri har fått noen unnskyldning.^[4] Samene fikk i alle fall den ene lille setningen fra kong Harald.

Den store norske uvitenheten

Hva er den «store norske uvitenheten»?^[5] Hvor skal jeg starte? En stor andel nordmenn vet svært lite om det samiske folk.^[6] I den siste boken til Martin Luther King jr. skrev han at:

The Negro on a mass scale is working vigorously to overcome his deficiencies and maladjustments. Wherever there are job-training programs, Negroes are crowding them. […] In the schools more Negro students are demanding courses that lead to college and beyond, refusing to settle for the crude vocational training that limited so many of them in the past. Whites, it must frankly be said, are not putting in a similar mass effort to re-educate themselves out of their racial ignorance. It is an aspect of their sense of superiority that the white people of America believe they have so little to learn.^[7]

En stor andel nordmenn har heller ingen interesse av å gjøre noe med sin mangel på kunnskap. Det kan virke som det samiske folk, samisk historie, språk og kultur nærmest per definisjon er noe uviktig, eller for å si det mer presist: verdiløst. Det er ikke bare snakk om en uvitenhet, men en slags aversjon mot å høre snakk om det.

Denne aversjonen og likegyldigheten gir seg utslag i en rekke saker der det samiske kan bortprioriteres. Det gir seg utslag i en motvilje hos lærere som takker nei til etterutdanning om samiske opplæringsmål i læreplanen.^[8] Det gir seg utslag i forlag som avslår å publisere manus om det samiske fordi det ikke finnes noe marked for det.^[9] Det kommer til uttrykk når NRK ikke ønsker å lage noen nyhet av at Hollywoods største filmselskap (Disney) kommer til Sametinget for å lage en av sine viktigste og mest sette animasjonsfilmer – Frost 2. NRK Dagsrevyen mente derimot at det ikke var verdt å nevne at Frost 2 hadde noe med det samiske å gjøre, og på nrk.no ble det publisert en videosak med overskriften «Frost 2 er inspirert av norsk høst».^[10] At Disney hadde hatt en rekke møter med Sametinget for å sikre legitimitet til den samiske historien, og at en av hovedpersonene i filmen er samisk (Kristoff), hadde ingen nyhetsverdi. Saken fikk direktøren ved Sametinget, Rune Sverre Fjellheim, til å reagere, og NRK beklaget faktisk saken i ettertid, noe som er en sjeldenhet.^[11]

Hvorfor er det så få samer?

En av hovedgrunnene til at mange har en tendens til å avfeie det samiske som verdiløst, er at det er så få samer i forhold til nordmenn. Hvorfor er samene så få? Det har selvsagt med fornorskingspolitikken å gjøre. Paradokset er at hvis fornorskingspolitikken hadde vært enda hardere og lyktes helt med å utrydde samisk kultur og språk, ville flertallet sannsynligvis brydd seg enda mindre om denne delen av historien. Fordi politikken til en viss grad mislyktes og en viss andel samer insisterte på å beholde sitt språk og sin kultur – en liten irriterende gjeng stabeiser – kan ikke historien like lett forskjønnes eller helst glemmes i stillhet.

Det er svært få samer igjen.^[12] Men det samiske folk er omtalt i kongesagaer, og det finnes spor av samisk kultur minst like langt tilbake som norsk kultur, hvis ikke lenger.^[13] Zoomer man inn på Norge i Norges kartverk, finner man at stedsnavn, fjell, vann og daler har samiske navn, særlig i nord. Hvordan kunne et helt folk med en slik eldgammel kultur nærmest forsvinne? Er ikke det et viktig spørsmål? Enkelte journalister og politikere mener derimot at det er viktigere å spørre hvor mye samisk kultur koster.^[14]

Samiske og norske perspektiver

Én ting er å snakke om fornorskingspolitikken og kampen for i det hele tatt å få synliggjort den delen av historien. Men når historien først løftes fram, er neste spørsmål hvem som skal fortelle den.

Selvsagt finnes det ingen objektiv og nøytral versjon av den historien. I forbindelse med en podkastserie om Norges historie på NRK P2 har det blusset opp en omfattende debatt om hvem som legger premissene for formidlingen av samisk historie.^[15] I introen og annonseringen la redaksjonen vekt på at de ville fortelle om Norges historie fra «et samisk perspektiv». Kan man si at det er et «samisk perspektiv» når redaktør, journalister, teknikere og flertallet av de som ble intervjuet i serien er norske?

Førsteamanuensis Ánde Somby og professor Øyvind Ravna ved Universitetet i Tromsø var så frekke at de satte spørsmålstegn ved denne annonseringen. De ble raskt stemplet som ekstremister. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, advarte leserne mot disse to «radikale» forskerne. Han mente kritikken deres var et rop om etnisk ren historieforskning, og fikk støtte fra blant annet historiker Helge Christian Pedersen. «Tanken om at ingen kan forstå deg om du kommer fra en annen kultur […] er en fundamental antihumanistisk måte å tenke på. Det underkjenner det aller meste av det vi mennesker har til felles, og hele vår evne til innlevelse, empati og evne til å forstå de som er annerledes enn oss selv», tordnet Fjellheim.^[16]

Men det var ikke poenget, at forskning på samisk historie bare skal være forbeholdt samer. NRK hadde annonsert at programserien skulle handle om historien fra et «samisk perspektiv». Hvordan legitimerer man en slik påstand? NRK kan ikke bare påstå slikt uten å ha dekning for det. Det er ikke et samisk perspektiv hvis redaktørene er norske, journalistene er norske og de fleste gjestene er norske.

Samenes historie er en historie om undertrykkelse og rasisme. Da skulle det bare mangle at det ble satt spørsmålstegn ved at en norsk redaksjon, som selv velger spørsmål og vinkling og håndplukker ikke-samiske forskere i arbeidet med programmet, og som ikke har innhentet innspill fra verken Sametinget eller NRK Sápmi, tror de kan snakke «på vegne av» samer. Dette er vel selve definisjonen på paternalisme, spør du meg. Det handler ikke om «etnisk ren» historieforskning eller formidling, men om hvem som har eierskap til «et samisk perspektiv», og hvordan man kan rettferdiggjøre en slik overskrift. NRK oversolgte seg. Det hadde selvsagt ikke vært like flott å smykke seg med overskriften «Norges historie om det samiske folk fra et norsk perspektiv». Men dét ville ha vært mye nærmere sannheten – og er det én verdi som står over alle andre verdier innen vitenskap, er det sannhet. I innledningen til Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora står det at «Sannhetsnormen er ufravikelig i all vitenskapelig virksomhet. Sannhetssøken, sannhetsforpliktelse, redelighet og ærlighet er en forutsetning for forskningens kvalitet og pålitelighet»^[17]

Nordmenn vet ikke hvem de selv er

En stor andel nordmenn vet ikke hva et folk er. Det innebærer blant annet at de ikke vet hvem de selv er som et folk, langt mindre hva det samiske folk er. I en spørreundersøkelse jeg gjennomførte blant 190 lærere i norske skoler, spurte jeg om de var enige i følgende påstand: «Det samiske folk er en del av det norske folk.»^[18] Egentlig burde svaret vært veldig enkelt. Hvordan kan et folk være en del av et annet folk? Kan nordmenn og samer være likeverdige hvis det samiske folk regnes som en underkategori av det norske folk? Etter over 100 år med fornorskingspolitikk burde man kanskje forvente at lærere var mer forsiktige med å målbære slike påstander. Men det skulle vise seg at ikke én eneste av de 190 lærerne svarte «helt uenig». Et stort flertall (76 prosent) svarte «helt enig». Lærerne var frontsoldatene i fornorskingspolitikken. Marsjerer de fortsatt i taktfast marsj for å fremme fornorskingen? Hvorfor mente de at det samiske folk er en del av det norske folk?

Jeg intervjuet 27 lærere med utgangspunkt i dette spørsmålet. 10 av dem mente at norsk statsborgerskap er det samme som det norske folk. Andre uttrykte en slags frykt for å si at samene er annerledes. Det ble sett på som fordomsfullt. En lærer forklarte at hun var redd for å si at samene ikke var norske fordi: «Da sier man at samene kanskje ikke har tilhørighet i Norge, men det mener jeg at de absolutt har.» Andre mente at å insinuere at samene ikke er en del av det norske folk, er som å si at de ikke er likeverdige, eller har de samme rettighetene som «andre nordmenn».

Jeg tror hovedgrunnen til forvirringen ligger i en mangel på forståelse for hva et folk er. Lærerne trodde kanskje at territorium er det samme som folk. At menneskene som bor i staten Norge eller de med norsk statsborgerskap, er det samme som det norske folk. Da kan man snakke om norske, svenske, finske og russiske samer.

Samtidig er det ingen som tenker at nordmenn blir en del av det russiske folk hvis Russland skulle finne på å okkupere Norge og innlemme Norge i Russland. Norge som territorium har ligget under både Danmark, Sverige og Tyskland. Forsvant det norske folk i disse periodene? Ble nordmenn en del av det tyske folk under andre verdenskrig?

Det engelske begrepet for folk eller folkeslag er «peoples». Ifølge FN-pakten og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) har «folk» rett til selvbestemmelse. SP art. 1 slår fast at «All peoples have the right of self-determination». Man kan ikke si at et folk er det samme som selvstendige stater. Men hvis de mister den rettigheten – er de ikke lenger et folk?^[19] Å si at et folk er det samme som menneskene i en stat, er som å si at et folk er de som allerede har selvbestemmelsesrett.

I 1989 prøvde en UNESCO-ekspertgruppe å definere hva som menes med et folk. De kom opp med en liste som blant annet inneholdt følgende kjennetegn: felles historisk tradisjon, etnisk identitet, kulturell homogenitet, språklig enhet, religiøst fellesskap, felles territoriell tilknytning, økonomisk samkvem, en befolkning av en viss størrelse, en vilje til å definere seg som folk, og institusjoner som uttrykker dette.^[20] Det samiske folk passer til så å si alle kriteriene bortsett fra felles religiøs tilhørighet. Felles statsborgerskap eller en selvstendig stat var ikke inkludert i noen av kriteriene til ekspertgruppen.

I Europa er skillet mellom stat og folk tydeligst markert i Storbritannia. En skotte vil si han er britisk, men ikke engelsk. Storbritannia er heller ikke et engelsk territorium. Det er en stat tuftet på territoriet til engelskmenn, skotter, walisere, det korniske folk og det irske folk. Britisk er en paraplybetegnelse på alle menneskene fra Storbritannia. Dette skillet har vi ikke i Norge eller i mange andre europeiske land.^[21]

Man skulle tro det var mulig for nordmenn, med sin okkupasjonshistorie, å forstå dette skillet mellom statsborgerskap og folk, men når selv ikke én av 190 lærere forstår det – hva da? Selvsagt er ikke det samiske folk en del av det norske folk. Retten til å være annerledes er en grunnleggende menneskerett. Likeverd og likhet for loven er mye viktigere enn den klamme «inkluderende» hånda til nordmenn. Likeverd og reelt sett like muligheter i samfunnet er det som teller. Det innebærer retten til å være annerledes og ikke en «del av» det norske. Og å velge å være annerledes er ingen likeverdig rettighet før det blir sett på som helt greit. Hvorfor skal alle på død og liv være norske? Nordmenn må lære å skille mellom «norsk» kultur som en del av det norske folks kultur, og staten Norges kultur. Vi har ikke noe godt navn for Norges folk eller Norges kultur. Men Norge er ikke et utvalgt land for det norske folk. Se på et detaljert kart. Store deler av Norge som territorium, særlig i nord, har ikke norske navn, eller de norske navnene er dårlige oversettelser av de samiske navnene.

Historie- og kulturløse mennesker

Hvis man ikke forstår hva et folk er, hvordan kan man forstå hva det norske folk er? Dypest sett er den store norske uvitenheten en funksjonshemming som gjør nordmenn blind for hvem selv de er som mennesker. Kulturen som preger vår oppvekst og som omslutter oss, former hvem vi er. Som individer er vi selvsagt ikke løsrevet fra samfunnet vi inngår i. All kommunikasjon er preget av vår kultur, ikke minst språket. Hvordan vi forstår verden (inkludert navn på alle ting) og våre tanker, som igjen påvirker våre følelser, er omsluttet og dominert av språket og kulturen. Det har formet og sosialisert hvem vi er. Videre er kultur, språk og verdier formet av historiske relasjoner, hvor vi kommer fra og arven fra våre forfedre.

Mennesker som ikke skjønner hvilket folk de tilhører, forstår heller ikke hvem de er som enkeltindivider.^[22] Så kan man si at ingen mennesker helt vet hvem de er, og at vi alltid er på søken etter å forstå hvem vi dypest sett er. Men et menneske som ikke forstår hvem de er i flokken fordi de ikke forstår hva flokken er, mangler en vesentlig brikke for å forstå kulturen som preger deres forståelse av verden.

Norsk og samisk kultur er uløselig forbundet på godt og vondt. Fjell, vann, fisk, dyr og natur har samiske navn, og samene har vært her like lenge, om ikke lenger, enn nordmenn. Det samiske er ikke perifert. Det har vært her hele tiden. Man kan forsøke å viske ut samiske forfedre fra den norske offentlige bevisstheten, men hva gjør det med norsk kultur og nordmenn flest? Hva gjør det med norsk kultur når folket som har levd side om side med nordmenn, i kanskje 2000 år, forsvinner fra den kollektive bevisstheten? Jeg har mine teorier, men jeg tror det blir for sterk kost for den skjøre og blinde majoritet, i denne omgang.

Men la meg si det slik. Du er ikke et historieløst individ kastet inn i verden fra et kontekstløst univers. Skal du forstå deg selv, må du forstå konteksten du inngår i. Den store norske uvitenheten gjør blind. Kanskje på tide å ta Morpheus’ røde pille?^[23]

Fornorskingspolitikken dateres gjerne tilbake til opprettelsen av Finnefondet i 1852.^[24] Det var starten på den kalde vinteren for det samiske folk i Norge. Men jeg tror og håper at våren kommer snart. Noe er i ferd med å skje. For den som ser etter, finnes små tegn i tiden på at endring er på vei. Det er sånne ting som at Ella Marie Hætta Isaksen vant Stjernekamp, at joik var inkludert i konkurransen, at en vanlig sportsreportasje i NRK Dagsrevyen om Martin Ødegård formidles på samisk, at Stortinget i 2017 opprettet en Sannhets- og forsoningskommisjon, eller at det snart kommer en storfilm om Alta-saken («La elva leve») – saken som for alvor satte den samiske rettighetskampen i Norge på dagsordenen. Det er som om en 170 år gammel is er i ferd med å smelte. Sakte våkner folk til liv og ser sine samiske medmennesker, og dermed også seg selv for dem de er.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 1, 2022.