Det norske teatret: Sex, sex, sex og litt Hedda Gabler

Det begynner med at forestillingen på Det norske teatret er 45 minutter forsinket. Billettkontrollørene kan ikke fortelle hvorfor, men de kan opplyse at forestillingen kan vare mellom 30 minutter og 4 timer, uten pause.

Men vi har jo hørt om regissørduoen Vinge og Müller, og vet at de er kjent for sine ekstremt lange forestillinger.

Når vi omsider er inne i salen, forteller en skjerm på siden av scenen og en skjærende lys mannsstemme at forestillingen vil vare i tolv timer. Så kommer det ny informasjon – nei ikke så lenge, opplyses det. Kanskje fire timer. Vi vet ikke hva vi skal tro.

Jeg lurer på hvem som spiller Hedda. Det fremgår heller ikke klart av teatrets hjemmeside, tenker jeg høyt.

En mann bak meg mumler: «Det er ikke sikkert at Hedda dukker opp på scenen engang».

Så er man advart.

Sprikende bein

Faktisk dukker det ikke noen opp på scenen i det hele tatt omtrent den første timen. Vi blir i stedet presentert for en lang serie med grovkornede tegneserier på sceneteppet.

Det står skriblet på dem at tegningene skal forestille Hedda Tesman, født Gabler samt de andre personene i stykket.

Ellers hadde det ikke vært så greit å vite. Ibsens Hedda pleier jo ikke å ligge med kjønnsorganet blottet og sprikende bein. Det kommer all slags væske ut av alle kroppsåpninger i figurene, det hadde vel også forundret 1800-tallsforfatteren.

Det er ikke så greit å tyde tegneserie-boblene med mindre man sitter i midten av stolraden, for sceneteppet har folder, og mye av teksten er usynlig inni foldene. Men noe av det ser ut til å være sterkt forkortede Ibsen-sitater.

Masker

Etter en god stund med dette paraderer med rykk og napp noen skikkelser foran sceneteppet. De bærer masker. De fleste maskene er groteske, med unntak av hun som sannsynligvis skal forestille Hedda. Hennes maske er et flatt og uttrykksløst dukkeansikt.

Det drar i langdrag, med gjentagelser. Med ett unntak – dette skjer bare én gang, uten noe forvarsel: Heddaskikkelsen klatrer opp på lysinstallasjonen og «kaster seg ned» mot scenegulvet til voldsomt dunder og brak (men ute av syne for publikum, bak kulisser).

Etter en masse frem og tilbake – tilsynelatende lite relatert til Ibsens stykke - går sceneteppet omsider opp, og det begynner å ligne litt på det man pleier å kalle teater.

Skudd

Noen av de maskerte skikkelsene skyter huller i kulissene – i retning publikum. De som sitter på første rad har fått utdelt gjennomsiktige regnfrakker for å beskytte seg. Vi har alle fått ørepropper mot det til dels veldig høye støynivået.

Når hele veggen er skutt ned, ser vi at Heddas hjem inneholder en vaskemaskin med plastemballasjen på. Den er plassert på et pregløst IKEA-kjøkken.

Vi oppdager også noen IKEA-lignende møbler i en gjennomsnittsstue og ellers slike gjenstander og møbler som finnes i tusenvis av norske samtidshjem.

Naken og maskert

Hedda sitter i sofaen. Hun er naken med unntak av et par perlekjeder og blonder strategisk plassert – slik at alt synes og intet skjules – men hun har fremdeles maske på. Hun sier ikke stort.

Det ser ut som om hun kjeder seg, selv om hun byr seg frem. Hedda ser ut som en gjenstand, en sexdukke.

Hennes mann, Jørgen Tesman, og den skumle «husvennen» assessor Brack, krangler med forvridde grelle mikrofonstemmer. En del av denne samtalen er fra Ibsen, skjønt forenklet og forvridd.

Furtne Hedda

Så kommer tittelpersonen omsider til orde, men det er ikke den sarkastiske, utspekulerte, intelligente, slemme, men også vittige Hedda som vi kjenner fra Ibsens tekst.

Denne Hedda-utgaven er sur fordi Jørgen neppe blir professor, fordi de har dårligere råd enn hun trodde da hun gikk inn i ekteskapet, fordi hun ikke kan føre stort hus og være elegant vertinne og fordi hun ikke får ridehest. Hun furter særlig over dette med hesten.

Kjedelige Hedda

– Hedda sørger over sitt sosiale fall, også hos Ibsen. Men hun sier så mye mer hos Ibsen enn hun gjør her. Ibsens Hedda er mye mer sammensatt enn denne maskerte damen. Alt det som gjør Hedda interessant, er skåret bort her, kommenterer Elisabeth Reinertsen.

Her må det innskytes at vi har «jukset». Etter tre timer har vi sneket oss ut i vestibylen for å utveksle reaksjoner. Vi er enige om at livet er for kort til å se en forestilling av ukjent lengde, som virker uten stigning og er nærmest demonstrativt ikke-dramatisk.

– Her lyder Hedda som et lite barn som furter og maser. Denne Hedda-en er helt uten makt. Mens det som kjennetegner Ibsens Hedda er at hun vil ha makt over andre. Det får hun også. Men det gjør henne bare destruktiv mot andre, og dessuten selvdestruktiv, sier Reinertsen.

Tomme Hedda

Hun synes allikevel at dette er det sterkeste kortet i forstillingen.

– Jeg synes tomheten i Hedda er godt observert av Vinge og Müller. Hedda stiller seg opp og forsøker hardt å vekke noe i seg selv – og i oss. Men hun lykkes ikke med å vekke oss, tilskuerne, synes jeg. Kjedsomheten og tomheten gir tross alt noen refleksjoner om Heddas fungering og karakter.

– Jeg skal ikke mene for mye om dette. Jeg føler meg egentlig litt ydmyk overfor oppgaven og er ikke sikker på om jeg har forstått alt, legger hun til.

Små Hedda-er på nettet

– Synes du det gir mening i en nåtidskontekt å legge vekten på Hedda som sexlektøy på bekostning av resten av hennes personlighet?

– Nei, det er reduserende. Men jeg synes det kan gi en viss mening når vi beveger oss ut av Ibsens tid og inn i vår, sier Reinertsen.

– Jeg kan bare gjette hvordan regissørene har tenkt, men det jeg fikk assosiasjon til er at sosiale medier flommer over av nakenbilder som unge jenter setter ut nakenbilder av seg selv, kanskje uten å vite hvordan det vil påvirke livet deres i fremtiden. Å spille på sex er en veldig tilgjengelig og normalisert strategi for å bli sett, å bli bekreftet, gjerne på er dypere psykologisk plan.

– Jeg leser dette som et desperat rop om å bli lagt merke til. Uten at de unge lykkes med det. Ofte til og med uten at noen legger merke til dem, sier psykologen.

Rop etter å bli sett

– Hvis vi skal ta Ibsens Hedda, og ikke Vinge / Müllers utgave: I hvor stor grad dreier Ibsen-stykket seg om sex, synes du? Selv kan jeg huske to steder – det er åpenbart at Brack truer Hedda seksuelt, og at Hedda selv er sjalu på søte Thea Elvstedt. Thea er tiltrekkende for menn med sitt vakre hår, som Hedda har lyst til å svi av...

– Ja, og Hedda er dessuten gravid, men ønsker ikke barnet. Så hun er helt låst – og det er på grunn av sex. Hun er også en seksuell fristerinne. Hun flørter med alle mennene, og alle mennene er tiltrukket av henne, påpeker Reinertsen.

Desperasjon

I oppsetningen på Det norske teatret lykkes ikke Hedda med sin femme fatale-strategi. Jørgen og tjenestepiken Berte barberer kjønnshårene av henne på filmen på sceneteppet, men de kommuniserer ikke med henne. Det er ikke engang tydelig om mennene har lyst på henne.

– Hedda er tom, konstaterer Reinsertsen.

– Opplever du som psykolog mye av denne tomheten hos klienter? Er dette å føle seg tom og føle at livet er innholdsløst, en stor grunn til at folk oppsøker psykolog?

– Det er gjenkjennelig. Mange undersøkelser viser at særlig unge strever med ensomhet, som kan føre til en følelse av tomhet og meningsløshet. Hvis det er veldig sterkt, kan det være en personlighetsforstyrrelse.

Blokkerer gjensidighet

– Har Ibsens Hedda etter ditt syn en personlighetsforstyrrelse?

– Dette blir en hypotetisk, for Hedda er en litterær figur. Hvis hun hadde hatt kjøtt og blod og vært min klient, så jeg kunne ha snakket med henne, skulle jeg gjerne visst mer om hennes far, generalen, som kan ha hatt en autoritær oppdragerstil og liten evne til å regulere følelser og forstå andre.

– Jeg skulle gjerne også visst mer om moren til Hedda, som ingen nevner i stykket, så hun døde trolig tidlig. Det må ha påvirket Heddas utvikling. Det er jo en grunn til at folk blir som de blir.

Heddas tap

– Og selvmordet?

– Hedda forakter seg selv. Hun lykkes ikke i sitt ideal om å leve i skjønnhet. Jeg tror hun prøver å bøte på den grunnleggende ensomheten hun føler ved å prøve få kontakt med andre. Hun manipulerer, men blokker for en ekte gjensidighet med andre. Det kan være en sammenheng mellom en slik kontaktløshet og selvmord. Det er økt risiko for suicid når en person opplever seg alene i verden, og ved tap av identitet.

– Og Hedda har jo tapt alt som nygift, høyborgerlig kvinne på slutten av 1800-tallet. Hun har tapt all selvbestemmelse, hele sin identitet, poengterer hun.

Antipsykologisk

– Denne oppsetningen er veldig anti-psykologisk, både på grunn av maskene, den stiliserte spillestilen og hvordan teksten er grundig redusert selv om selve oppsetningen virker uendelig lang. Hvordan reagerer du på det?

– Jeg hadde som psykolog og som teatertilskuer foretrukket en mer klassisk oppsetning. For jeg synes Ibsens Hedda i all sin kompleksitet er en kjempeinteressant skikkelse.

– Denne oppsetningen er en kommentar til deler av Ibsens Hedda. Hele oppsetningen fordrer dessuten at publikum kjenner stykket ganske godt, ellers blir det meningsløst, for alt er løsrevet og ingenting forklares, påpeker min teatergjest.

Tilskuernes maktløshet

– Hedda søker makt, men har mistet all makt over eget liv. Men regissørene av denne oppsetningen har absolutt makt, og den får vi tilskuerne merke. Hvordan reagerer du på deres bruk av vår – publikums – tid?

– Jeg synes de leker med oss. Det er ikke urimelig å få vite når en forestilling slutter. Jeg opplever det som arrogant og respektløst, sier Reinertsen, som er mor til et barn på halvannet år.

– «Venleik», altså skjønnhet, er at en oppsetning tar «kort tid», sto det på skjermen der inne?

– Dette skaper en uro hos publikum, og dette er sikkert bevisst fra regissørenes side. Jeg fant mye av forestillingen ensformig og ganske vulgær. Men først og fremst fant jeg den dørgende kjedelig.

Kjedelige Hedda

– Hva tilførte kjedsomheten – hvis noe?

– Det kan man spekulere over. En mulighet: Var poenget til iscenesetterne å få tilskuerne til å føle på en intens kjedsomhet for å få dem til å fange opp Heddas kjedsomhet? I så fall var det vellykket. Men det gikk på bekostning av oss tilskuerne, mener Reinertsen. Hun tilføyer:

– Og det gikk på bekostning av Ibsens humor, av Hedda intelligens, av Heddas livsmestring. For selv om Ibsens Hedda taper til slutt, mestrer hun jo sine omgivelser ganske lenge. Hedda er vakker, og hun er mer intelligent enn de andre. Det vet hun, og det spiller hun på. I denne oppsetningen derimot er jeg redd jeg synes Hedda ble kjedelig – og stakkarslig.

Denne teksten sto originalt på trykk i KulturPlot, vår søsterpublikasjon.