Ytringsfrihetskommisjonen legger frem sin rapport under Arendalsuka 2022.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB.

En svak og mangelfull rapport fra Ytringsfrihetskommisjonen (åpen)

Publisert: 26. september 2022 kl 09.25
Oppdatert: 14. november 2022 kl 12.19
Carl Müller Frøland er en forfatter og idéhistoriker som har sin utdannelse fra Universitetet i Oslo. I 2019 var han med å initiere oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!", en oppfordring til Stortinget om å avskaffe straffeloven § 185.
Foto:

Lars Oddbjørn Flydal, Vårt Land. 

Lesetid: ca. 11 minutter.

 

Kommisjonen har satt seg fore å gi en selvstendig vurdering av § 185. Konklusjonen er at paragrafen bør bevares, men at ordlyden bør endres for å bli mer forståelig for folk flest eller mer presis for rettsanvendere. Disse anbefalingene har en samlet kommisjon stilt seg bak, til tross for at det skal ha vært stor uenighet blant de 17 medlemmene om § 185. Hva denne uenigheten egentlig har bestått i, fremkommer ikke i rapporten. Og det er overraskende å se at en samlet kommisjon har stilt seg bak en så svak og mangelfull argumentasjon.

Kommisjonen skriver om § 135 annet ledd, hatytringsparagrafens forløper i straffeloven: «I 1961 fikk Norge for første gang en lovbestemmelse som forbød oppfordring til rasehat. (…) Paragrafen var inspirert av lovgivning i Sverige og Danmark». Dette er korrekt. Men det er viktig å merke seg at ordlyden i § 135 annet ledd var slående lik en bestemmelse i Sovjetunionens grunnlov av 1936, kjent som «Stalin-konstitusjonen» - artikkel 123 forbød «ethvert forsvar for rasemessig eller nasjonal eksklusivitet eller hat eller ringeakt».

Med hensyn til internasjonal rett skriver kommisjonen: «Norge er forpliktet til å ha et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer, eller diskrimineringsvern, ut ifra flere internasjonale konvensjoner. Det vil derfor være et folkerettsbrudd å fjerne § 185 uten at man sikrer et slikt strafferettslig vern gjennom andre bestemmelser.» Jeg tillater meg å sette et stort spørsmålstegn ved påstanden om folkerettsbrudd.

Først og fremst handler det her åpenbart om Norges tilslutning til Konvensjonen for avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK). Hvordan kan USA være tilsluttet denne konvensjonen og samtidig reservere seg mot å implementere ethvert element i den som oppfattes å være i strid med den amerikanske grunnloven (slik et hatytringsforbud helt opplagt er)? Og hvordan kan Norge avstå fra å implementere alle elementene i RDK og fremdeles være tilsluttet den? Ville ikke Norge lenger kunne være tilsluttet RDK om Stortinget besluttet å avskaffe § 185, uten å erstatte den med noen tilsvarende straffebestemmelse? Ville det da foreligge noe folkerettsbrudd? Kommisjonen gir ingen juridiske argumenter for sitt syn.

Om paragrafens begrepsinnhold står det i rapporten: «Paragraf 185 har blitt kritisert for å henvise til subjektive begreper som ‘hat’, ‘forhånelse’ og ‘ringeakt’, blant annet i oppropet «Fjern ‘rasismeparagrafen’!» fra 2019 signert av flere norske akademikere. (…) Et av argumentene som ble brukt, var at «straffelovens paragraf 185 er basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer, og det (…) varierer fra person til person.» Denne fremstillingen av oppropet er uriktig og på grensen til uredelig.

Annonse

Jeg siterer oppropet: «Paragrafen henviser til subjektive begreper som «hat», «forhånelse» og «ringeakt» som ingen presist kan definere.» Hva som er «hat», «forhånelse» eller «ringeakt», vil forstås ulikt fra person til person. Selv om Høyesterett har forsøkt å avklare begrepsinnholdet i § 185, og kommisjonen foreslår en angivelig mer presis ordlyd i bestemmelsen, løser ingenting av dette det grunnleggende problemet, nemlig at en hatytringsparagraf med nødvendighet vil ha et uklart begrepsinnhold og dermed være vanskelig å forholde seg til, ikke minst for vanlige borgere. Kommisjonen synes ikke å forstå dette vesentlige poenget i oppropet. Dessuten henger kommisjonen seg opp i en litt uheldig formulering av Nina Hjerpset-Østlie i Dagsnytt Atten og skriver belærende: «Det er derimot ikke riktig at den enkelte persons subjektive opplevelse eller mening om hva som er hatefullt, skal ha betydning for den strafferettslige forståelsen av hva som utgjør en hatefull ytring.”

Kommisjonen fortsetter: ”Som det framgår av redegjørelsen i punkt 10.3.3.2, har Høyesterett slått fast at det er den alminnelige tilhørers eller lesers oppfatning av utsagnene som skal vurderes, ikke hvordan mottakeren av ytringen opplever den.» Det som imidlertid fremkommer i punkt 10.3.3.2, er prinsippene for tolkning av en ytrings meningsinnhold – altså av hva en ytrings avsender mest sannsynlig har ment å uttrykke eller kommunisere med ytringen, hvilken mening eller hvilket budskap vedkommende har ønsket å få frem. Høyesterett har presisert at meningsinnholdet må tolkes i lys av ytringens kontekst – og tolkningen begrenses av den såkalte forsiktighetsregelen som sier «ingen skal risikere straffeansvar for et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen».

To personer kan uten problem enes om hva en tredjepart mest sannsynlig mener med en fremsatt ytring. Men de samme to personene kan være helt uenige om ytringen er «hatefull» - om den er uttrykk for hat, eller om den «fremmer hat» (slik det er formulert i § 185). Hat er og blir et subjektivt begrep som dermed vil forstås ulikt fra person til person.

Kommisjonen skriver: «Rettspraksis viser at det skal mye til før en ytring kan straffes som hatefull og diskriminerende. Domstolene har opprettholdt en høy terskel for brudd på straffeloven § 185, særlig når det gjelder politiske og religiøse ytringer, lavere når det gjelder ren sjikane.» Et stort problem med rapporten er at den tilslører rettspraksis. Det er høyst tvilsomt om dagens terskel for overtredelse av § 185 er «høy». I løpet av det siste tiåret har § 185 gått fra å være halvsovende til å bli relativt hyppig benyttet. Kommisjonen tilslører i realiteten at paragrafen har vært langt oftere benyttet de senere år. Hvis kommisjonsmedlemmene hadde satt seg litt bedre med inn i den langvarige debatten i kjølvannet av 2019-oppropet, hadde de sett eksempler på en lang rekke fellende dommer på dette feltet.

Dette er kommisjonen anbefaling: «Endre ordlyden i straffeloven § 185 for å gjøre den lettere å forstå, og gjøre ordlyden mer i samsvar med den faktiske terskelen for straff.» Men «den faktiske terskelen for straff» er ikke en statisk størrelse, slik kommisjonen synes å tro. I forbindelse med Justisdepartementets tidligere avvisning av at paragrafens ordlyd bør presiseres, viser rapporten til departementets advarsel om at «et generelt lovfestet krav om at ytringen måtte være grov, kunne bli for rigid og sette en mer snever ramme for den senere rettsutviklingen enn det som var ønskelig». Lovgiver har med andre ord bestemt at det skal være en «videre rettsutvikling». Det er følgelig meningen at straffbarhetsterskelen over tid skal flyttes, idet domstolene menneskerettighetstolking skal ta hensyn til «samfunnsutviklingen». Hittil er terskelen flere ganger blitt senket. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil § 185 gradvis ramme stadig flere ytringer – en utvikling som er mildt sagt bekymringsfull.  

Kommisjonen skriver: «Samtidig er det verdt å minne om at en viss demping av ordskiftet nettopp er en ønsket effekt av hatytringsparagrafen. Færre dehumaniserende og grovt krenkende ytringer mot utsatte grupper er et formål med paragrafen.» Interessant nok ønsker kommisjonen å avkriminalisere bruk av ord som «kålorm» rettet mot offentlige tjenestepersoner, altså nettopp «dehumaniserende» ytringer. Men kommisjonen mener åpenbart at det utgjør et alvorlig samfunnsproblem at en person som tilhører en gruppe vernet av § 185, omtales som for eksempel ”kakerlakk” eller ”steppebavian”. Hvorfor er ”dehumanisering” akseptabelt i det ene tilfellet, men ikke i det andre? For øvrig gir kommisjonen ingen begrunnelse for sin strafferettslige vekting av ulike biologiske betegnelser.

Rapporten skjemmes av en servil holdning til Høyesterett. Det henvises ukritisk til begreper brukt av vår øverste rettsinstans, som ”sjikane” og ”personangrep”. Hvordan defineres egentlig disse? Og hva innebærer nærmere bestemt «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd», et uttrykk som nå står sentralt i Høyesteretts forhold til § 185? Når en dommer ved hjelp av slike vage begreper skal vurdere en ytring, må rettanvendelsen bli subjektiv og dermed faren for vilkårlige domsavsigelser stor. Som kommisjonen påpeker om Høyesteretts syn på § 185: «Fordømmende omtale av en menneskegruppe vil fort kunne være straffbart.» Hvem i all verden kan vite hva som gjør en ytring «fordømmende»? Grensen Høyesterett her trekker, er mildt sagt flytende.

Annonse

Kjersti Løken Stavrum og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen under en pressekonferanse der Ytringsfrihetskommisjonen legger frem sin rapport under Arendalsuka 2022.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB.

Kommisjonens behandling av religionskritiske ytringer er også problematisk. I denne forbindelse er det viktig å understreke at Høyesteretts skarpe skille mellom ytringer om ”et emne” og ”en eller flere personer" på ingen måte er lett å forholde seg til i praksis. Kommisjonen erkjenner forsåvidt dette med tanke på religionskritikk. Men igjen er rapporten mangelfull: «Når det gjelder negative ytringer om religion, ble det tidligere blasfemiforbudet i straffeloven opphevet i 2015. Religionskritikk er i kjernen av ytringsfriheten og derfor som hovedregel straffritt.» Kommisjonen utelater her noe vesentlig. Med henblikk på straffeloven §§ 135a og 142 (”blasfemiparagrafen”) uttalte Justisdepartementet i 2008-2009: ”Også straffeloven 1902 § 135 a kan gi vern mot blasfemiske ytringer. (…) Trolig vil straffeloven 1902 § 135 a langt på vei gi det samme vern som § 142”. I 2020 konstaterte førstvoterende i Høyesterett: «Selv om blasfemibestemmelsen er opphevet, finner jeg grunn til å understreke at lovgiver over tid klart har gitt uttrykk for at det vern som lå i den tidligere straffeloven § 135 a, skal opprettholdes, jf. blant annet Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.5.»

«Det er vanskelig å finne eksempler på at religionskritikk eller religiøst funderte ytringer er dømt som hatefulle ytringer i norsk rettspraksis», står det i rapporten. Dette er imidlertid ikke spesielt vanskelig å finne. En mann ble i 2019 dømt for følgende ytring: «Islam er unikt umenneskelig. Derfor blir muslimer mer voldelige jo mer religiøse de blir.» En annen mann ble i 2002 gitt et forelegg for utsagnet «Koranen gir muslimske menn en soleklar rett til å mishandle sine koner.» Begge ytringer som ble rammet av hatytringsparagrafen, er religionskritiske.

Kommisjonen hevder: «Basert på høyesterettspraksis de siste 40 årene er det lite som tyder på at religionskritikk eller -forkynnelse rammes av forbudet mot hatefulle ytringer.» I 1984 falt Høyesteretts «pastordom» da følgende ytringer førte til domfellelse: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.» I dette tilfellet rammet hatytringsparagrafen religionsforkynnelse. Høyesterett fastslo da også i sin domsavsigelse at denne straffebestemmelsen kan begrense den religiøse forkynnelsesfrihet.

§ 185 kan altså ramme rene meningsytringer som bare er uttrykk for tanker eller følelser. Kommisjonen skriver: «Hatytringsparagrafen innebærer i og for seg en kriminalisering av visse meningsytringer, men etter kommisjonens syn er ikke dette i seg selv et argument mot bestemmelsen. Det avgjørende er hvilke meningsytringer som kan straffes.» Dette er en oppsiktsvekkende uttalelse fra en ytringsfrihetskommisjon. Som lovgiver tidlig har uttrykt i forbindelse med denne paragrafen: ”Å kriminalisere rene meningsytringer er et alvorlig inngrep i ytringsfriheten.” Slik kriminalisering forbindes tradisjonelt med autoritære og til dels totalitære stater respekten for individets grunnleggende frihet er fraværende.

Kommisjonen lovpriser idealet om toleranse: «Uten vern om toleranse som grunnverdi vil samfunnet utvikle seg i autoritær retning fordi meningsmangfoldet forsvinner.» Dette står i grell kontrast til kommisjonens forsvar for § 185. Det er jo nettopp en autoritær samfunnsutvikling vi ser konturene av med den tiltagende bruken av § 185 – en bruk av straffeloven som fører til økende selvsensur og forringelse av samfunnsdebatten.

Om gruppevernet § 185 representerer, står det i rapporten: «Paragraf 185 er ment som et bidrag til vern av utsatte grupper og deres deltakelse i det frie ordskiftet. Det skal gå en grense for hva det er lov å ytre om grupper av mennesker.” Hvorfor skal ulike grupper (av myndige og funksjonsfriske mennesker) forskjellsbehandles av straffeloven? Videre kan vi lese: ”Paragrafen gir også et signal til den øvrige befolkningen om at det går en grense for hva som er tillatt å ytre om andre. (…) Det må holdes fast ved at funksjonen til bestemmelsen er å vise respekt for menneskeverdet til utsatte grupper.» Det paragrafen i realiteten signaliserer, er at lovgiver viser større respekt for menneskeverdet til noen grupper enn til andre.

Annonse

Slik forsvarer kommisjonen forskjellsbehandling av borgerne: «Behovet for et minoritetsvern kan understøttes av det rettsfilosofen Jeremy Waldron kaller et krav om respekt for folks verdighet. Slik respekt innebærer at politikk må utvikles med likeverd mellom mennesker som premiss. Dette kan kreve særtiltak for utsatte grupper. Minoritetsvernet blir da et symbol for likeverd.» Dette ”resonnementet” hviler på et rent postulat og uttrykker manglende respekt for et grunnleggende prinsipp i et liberalt demokrati, nemlig likhet for loven. Dette prinsippet brytes når visse grupper gis et sterkere rettsvern enn andre.

Kommisjonen underslår at Jeremy Waldrons retts- og moralfilosofi er svært omstridt. Hvorfor nevner ikke kommisjonen at internasjonale rettstenkere som Ronald Dworkin og Nadine Strossen har forfektet et helt annet syn enn Waldron på både likebehandling og hatytringslover? Både Dworkin og Strossen har avvist slike lover. Sistnevnte ga til og med innspill til kommisjonen.

Kommisjonen advarer mot å innlemme flere minoritetsgrupper i § 185: ”Ytterligere utvidelser av diskrimineringsgrunnlagene kan føre til at et vern for alle blir et vern for ingen.” Sistnevnte påstand – et vern for alle blir et vern for ingen - er i realiteten lite annet enn et tanketomt slagord. Et liberalt lovverk er også egalitært: Det skal verne alle, uavhengig av gruppetilhørighet. § 185 som gir selektiv gruppebeskyttelse, hører ikke hjemme i vårt liberale samfunn.

Ytringsfrihetskommisjonen hadde sjansen til å gå grundig inn i § 185 og belyse alle de problemer som er knyttet til denne meget omdiskuterte bestemmelsen. Denne sjansen har kommisjonen forspilt. Rapporten er lettvint i sin argumentasjon, tilslørende og til dels tendensiøs. Det er forstemmende å se et så spinkelt resultat av over to års utredningsarbeid.