Bjørn Are Davidsen: Få samtalen om «de kristne» ut av skyggene

­Lesetid: ca. 17 minutter.

Historiene er like kjente som de er opplagte. Kristne satte fyr på biblioteket i Alexandria. I middelalderen mente teologene at jorden var flat. I sin kamp mot vitenskap og forskning forbød kirken disseksjoner. Kopernikus var så redd for kirken at han ikke våget fortelle om sin modell av solsystemet før året han døde. Selv om Galilei beviste at solen var i sentrum, nektet kirken å tro det.

Det er mindre kjent at ikke noe av dette stemmer − i likhet med mange tilsvarende påstander.

Faglig kan vi kalle det faktoider. Det høres sant ut, men er altså usant. Noen ganger er det ubetydelige feil som at vikinger hadde horn på hjelmene, men her forteller de en historie mange tar for gitt i dag: Modernitetens skapelsesberetning, om veien ut av middelalderens religiøse mørke, en metahistorie som undertrykker og marginaliserer andre fortellinger.

Bekreftelsesfellen

Fortellingen er så rotfestet at imøtegåelser vekker mistenksomhet. I stedet for positiv nysgjerrighet kommer spørsmål om agenda. Man spør ikke etter kilder, men etter avsender. Dermed er vi i den paradoksale situasjonen at det oftere spørres etter
interesser hos dem som forsøker å rette opp feilene, enn hos dem som sprer dem.

Noe skyldes nok en bekreftelsesfelle. Vi er mindre kritiske til påstander som støtter det vi selv mener. I stedet for å se bredt etter innvendinger ender vi i tunnelsyn. Slik filosof og humanetiker Morten Fastvold forklarte i et oppgjør med slike feil, er vi «tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse».^[1]

Og noen er ikke bare fredet, de har satt seg i ryggmargen. David Hutchings og James C. Ungureanu viser i Of Popes and Unicorns: Science, Christianity, and How the Conflict Thesis Fooled the World (Oxford University Press, 2021) at vi er blitt lurt i nesten to hundre år.^[2]

Mye stammer fra to bøker. En blanding av anekdoter, falske fotnoter og spredte fakta sementerte bildet av kirkens ubønnhørlige kamp mot vitenskap. Det manglet ikke konfliktmetaforer i John William Drapers History of the Conflict between Religion and Science i 1874. Krigsbeskrivelsen var enda sterkere i A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom, Andrew Dickson Whites verk fra 1896.

White viser i forordet at han er påvirket av en strid om hvordan et universitet skulle styres. Han ville vise at det skadet å ha et kirkesamfunn ved roret. Dette var midt i hva Fastvold kaller ideenes brytningstid. Siden noen prester var kritiske til evolusjonsteorien, må kirken tidligere ha bekjempet vitenskapelige fremskritt. Dermed må den ha fryktet vitenskap og tenkning. Se bare på Galilei!

Da jorden ble flat

Et kroneksempel hos Draper og White var at kirken avviste antikkens kunnskap om at jorden var rund. Forestillingen kom noen generasjoner før, men ble nå bevis på kirkens uvilje mot fakta.

Og den ble barnelærdom, som i Nordahl Rolfsens klassiske Læsebog for folkeskolen i 1906.

«De gamle grækere hadde vært gløgge nok til at regne ud at jorden maatte være rund, slig at den som bare seilte langt nok vest fra Spanien maatte komme til Indien. Dette trodde de kristne stod i strid med Bibelen, og i mange hundred aar mente selv de kyndigste at jorden var en aflang firkantet skive, med hav rundt om.»

Noen ganger fremstilles det som kontrast til lærde arabere. Geografi for folkeskolen legger i 1941 vekt på at «Araberne visste også den gang at jorden var rund», som om de hadde en unik innsikt.

I ettertid kan fortelle at Kopernikus avviste «tanken om at jorda var flat, slik mange hevdet».^[3] Det var risikabelt: «Han visste at paven og kirken ville straffe og fordømme han for å tale imot Bibelens lære.»

Det hører med at I ettertid i 2017 fikk sølvmedalje i en kåring av Europas beste læreverk.

Forestillinger dukker opp også etter fagfornyelsen:

«For 500 år siden trodde folk at jorda var flat som en pannekake. Men så begynte sjøfolk å seile rundt jorda. Da skjønte folk at jorda måtte være rund.»^[4]

Skolens lærebøker har i generasjoner påstått noe som overhodet ikke stemmer.^[5] Går vi til middelaldertekster, er jorden rund. Kunnskapen var ikke ny og ble heller ikke dysset ned av kirken. Aristoteles (384−322) demonstrerte det fra observasjoner, og Eratosthenes (276−194) regnet ut radius. Dermed trengte ikke Thomas Aquinas (1225−1274) å argumentere når han i starten av Summa Theologica bruker det som eksempel på hvordan flere vitenskaper kan nå samme konklusjon:

«Vitenskaper skiller seg fra hverandre ved måten de når fram til kunnskap på. Astronomen og fysikeren kan begge bevise samme konklusjon, for eksempel at jorden er rund, astronomen ved hjelp av matematikk, fysikeren basert på materiens egenskaper.»^[6]

Også Kongespeilet fra samme periode beskriver jorden som rund. Vi har tegninger der kloden måles opp hele veien rundt. Konger holder i rikseplet, et symbol på jordkloden med kors øverst. I Den guddommelige komedie går Dante gjennom infernos kretser mot sentrum av kloden.

Men folk flest leste da ikke Thomas? Ingen bonde i Norge hadde vel Dante på nattbordet? Nei, men mange vendte seg til kirkens bilder av Hellig Olav. Olav med rikseplet, jordkloden i venstre hånd.

I dag er kanskje Olavsfrontalet i Nidarosdomen den mest kjente, men de var utallige. Jo frommere som kristen, jo mer vendte du deg til Olav og jordkloden.

Forestillingen om flatjordstro skyldes ikke middelalderkirkens uvilje mot opplysning, men opplysningstidens vilje til å mørklegge middelalderen. «Fritenkere» på 1700-tallet fant ammunisjon fra antikatolsk propaganda, ikke fakta. Thomas Jefferson hevdet at Galilei ble anklaget for å vise at jorden var rund. Gjennombruddet var da Washington Irving i 1828 spritet opp sin Columbus-biografi med en diskusjon om jordens form, den modige sjøfarer mot konservative kristne.

Hvor utbredt er myten i dag?

For å få data ba jeg Norstat ta inn et spørsmål i en valgundersøkelse i 2021: Er du enig eller uenig i følgende påstand: «Kirken mente i middelalderen at jorden var flat»?^[7]

Bare fjerdeparten var uenige, og nesten halvparten støttet dette.

Enkelt oppsummert er altså tre fjerdedeler i Norge ikke uenige. Det overrasket ikke at gruppen med flest enige (55 %) hadde fire eller flere års høyskole. Satt på spissen: Jo bedre du har fulgt med på skolen, dess mer feil tar du.

Når også halvparten av de spurte over 50 år støtter myten, ser vi at de med mest innflytelse på kulturliv, offentlig debatt, media, politikk og skole tror på den.

Feil kan ha betydning

Hvorfor skal vi bry oss om slike feil? Utfordringen er ikke neste kviss, eller at vi kan komme til å tro at røverromaner som Da Vinci-koden bygger på seriøs forskning, slik flere norske anmeldere gjorde.

Utfordringen er større. Noe handler om hva man som elev eller foresatt vil tenke om en skole og lærere som formidler feil i generasjoner, uten å rydde opp. Noe annet og verre er at fortellinger som fester seg i bakhodet, utgjør et ofte usagt bakteppe for samtaler. Hvorfor høre på en som har valgt en tro som ikke bare strider med vitenskapen, men som kjempet mot?

Fortellinger som stiller noen i et dårlig lys, kan gi andre ufortjent status. Det er forståelig at en mørk fortelling brukes for å fremme agendaer, og ikke bare i sovjetisk religionskritikk.

Feil som fester seg i folkesjelen, er ikke enkle å luke ut. Jo mer utbredte, dess større virkning og på flere områder − i skolegård og studier, politikk og arbeidsliv. Tror man at noen er antivitenskapelige, ligger det nær å tenke at de er dumme og kanskje upålitelige. Det er ikke underlig hvis noen vegrer seg for å ansette kristne, slik det fremgår i en doktorgrad ved UiO.^[8]

Hva slags feil møter vi?

Feilene er mange og kan sorteres på ulike måter. Noe skyldes presentisme, at tidligere tiders tenkere dømmes ut fra hvor godt de traff moderne funn. Perspektivet bidrar til bredere aksept for direkte feil som at paven på 1400-tallet bannlyste Halleys komet.

Videre kan et gjennomgående negativt syn på kirken eller kristne føre til fordomsfulle fremstillinger, der man verken jobber med kildene eller lar tvil komme tiltalte til gode.

Til sist har vi utelatelser, som når det sies at kirken ble rik på tiende, uten å nevne at 25 prosent skulle gå til de fattige, eller hvor mye som ble brukt på hospitaler, katedralskoler og universiteter.

Presentisme

Vi finner presentisme også i prisbelønt populærvitenskap. En av de mest kjente er astrofysikeren Eirik Newths Jakten på sannheten, skrevet for ungdom.^[9] Den foreligger på rundt 20 språk, og har fått Brageprisen og Kulturdepartements pris for barne-og ungdomslitteratur.

Det er dessverre ikke til hinder for at Newth i stedet for å diskutere hvem som var flinkest til å jakte på sannheten, roser dem som var flinkest til å gjette. Heltene er altså ikke alltid de som tenkte best i sin tid, men som tilfeldigvis traff best ut fra hva senere vitenskap har vist.

Inntrykket blir ikke bedre når Newth skriver at siden folk ofte nøyer seg med forklaringen religionen gir, «ødela gudstroen mye av nysgjerrigheten til menneskene». Han legger til at kristne må «godta det som står i Bibelen, selv om mye av det virker rart eller galt. Hvis du vil tenke som en forsker, er det annerledes. Da må du stille alle slags spørsmål, og finne dine egne svar».

Underforstått: Du kan ikke være kristen og tenke som en forsker.

Historikeren Lynn Hunt beskriver presentisme som en «litterær og historisk analyse som gjør bruk av samtidige ideer og perspektiver for å fremstille eller fortolke fortiden».^[10] Det gjør imidlertid potensialet for å feiltolke stort. Sagt på en annen måte: Skal vi forstå hvordan Galilei og hans motstandere tenkte, må vi ikke vegre oss for å se i deres teleskoper.

Når Newth i stedet bruker vår tids briller, finner han astronomen Tyco Brahes (1546−1601) modell med planetene rundt solen, som i sin tur går rundt jorden. Newth tar den som for komplisert og hevder at få astronomer lot seg overbevise.

Men her går han i en tankefelle. For mange lot seg overbevise.^[11] Galileis observasjoner stemte nemlig like godt med Brahes som med Kopernikus’ modell, slik astrofysikeren Øystein Elgarøy skriver i Store norske leksikon.^[12]

Det var ikke kirken som fikk astronomene til å velge modell, men observasjonene. Med solen i sentrum vil jorden bevege seg i en enorm bane. Er vi på motsatt side av solen på våren i forhold til høsten, bør vi se fiksstjernene forskjellig. Men det lot seg ikke observere i datidens teleskoper.^[13]

Dermed ble Brahes modell fortsatt foretrukket en generasjon etter Galilei. En solsentrert modell begynte ikke for alvor å bli akseptert før Newton presenterte sine bevegelseslover i 1687.

Det er ingen grunn til å underslå at kirken dømte den 70-årige Galilei til livsvarig hussarrest. Bakteppet var imidlertid ikke at han hadde bevist at kirken tok feil. Dommen handlet ikke om tro mot vitenskap, men om en kirke som i en tilspisset tid så behov for å markere sin autoritet. Galilei kom skjevt ut midt under motreformasjonen og trettiårskrigen. Det smakte for mye protestantisme når han som lekmann ga råd om hvordan Bibelen skulle tolkes. Han brøt med en avtale om ikke å hevde at hans modell var bevist, når den faktisk kun var en hypotese. Det hjalp ikke at han hevdet at tidevannet beviste at jorden beveget seg, når de han møtte mente det skyldtes månen. Galilei fikk ikke mer aksept av hans enten-eller-perspektiv. For i Dialog om de to verdenssystemene i 1632 nevner han verken Brahes modell eller den riktige: Keplers med elliptiske planetbaner.^[14]

Vi finner tilsvarende misforståelser også i anerkjente bøker på universitetsnivå. Sven-Eric Liedman rydder i sin bok om den moderne verdens idéhistorie godt opp i flere myter og konkluderer med at bildet av «den lysende kunnskapens seierrike kamp mot den gamle mørke troen» er både «misvisende og forenklet».^[15] Samtidig lener han seg til tider tungt mot konfliktbildet.

På side 287−88 nøler han ikke med uttrykk som «stridene», «kirkelig vrede», «kampen», «konflikt» og «sammenstøt». Dommen mot Galilei var «mulig fordi kirken ville forby resultater den moderne vitenskap var kommet frem til».

Liedman treffer ikke bedre når han hevder at «i striden» om Darwin «er det ingen tvil om» at biskop Wilberforce (1805−1873) «forkastet den nye teorien uten andre argumenter enn at den var uforenelig med fortellingene i Første Mosebok». I realiteten la Wilberforce vekt på vitenskapelige argumenter.^[16]

Direkte feil

Ligger det en fortelling om veien fra mørke til opplysning i bakhodet, leter man sjelden med lys og lykte etter om mørkets side er blitt urettferdig behandlet.

Blant Newths feil i Jakten på sannheten er at kirkens makt gjorde at sykehus ble stengt, «fordi prestene fortalte at folk bare kunne bli friske ved å be til Gud». Det er ikke vanskelig å gjette hvordan hans lesere vil tenke om en slik kirke. I realiteten opprettet nettopp kirken noe nytt: hospitaler som ble videreført selv i nedgangstider, gratis og for fattige, mens antikkens sykehus først og fremst hadde vært for rike.

Newth påstår også at Roger Bacon (1214−1292) «skremte lederne i den kristne kirken», siden han mente man «måtte finne ny kunnskap ved å utføre eksperimenter». Newth nevner ikke at pave Klemens IV tvert imot så Bacon som en spennende naturfilosof. Hans 900 sider lange oversikt Opus Majus − om alt fra naturfilosofi til tekniske vidundere − er skrevet på oppdrag fra paven.^[17]

Bacons tanker kom ikke fra kirkelige motstandere i skjul, men fra hans professor ved Oxford, Robert Grosseteste (1175−1253). Slik Store norske leksikon understreker, var han en av «forløperne for senere tiders hypotetisk-deduktive vitenskapsidealer», uten å skremme kirkens ledere.^[18]

En av de mest utbredte feilene er at Kopernikus ikke våget å gjøre sin modell av solsystemet kjent før året han døde, i 1543. I realiteten var den kjent allerede i 1514. Paven fikk høre om modellen i 1533, og kardinal Nikolaus von Schönberg ba Kopernikus i 1536 om å publisere den og tilbød seg å betale for utgivelsen. Når Kopernikus likevel nølte, var antagelig grunnen at han var redd for å bli gjort til latter av andre astronomer, siden han manglet gode nok beregninger.^[19]

Fordommer og utelatelser

Den mørke fortellingen blir ikke lysere når et læremiddel hevder at ved spørsmål om «natur, astronomi og menneskelig utvikling» henviste kirken til «liturgien eller til Guds vilje».^[20] Selv om få formulerer seg så langt fra fakta som her, er det en utbredt forestilling at kirken holdt seg til irrasjonelle forklaringer.

Vi må altså andre steder for å lære at man ikke hentet kunnskap fra liturgien, eller noe uutgrunnelig om Guds vilje, men i leksika og lærebøker. Isidor av Sevillas (560−636) oppslagsverk Etymologiæ (448 kapitler i 20 bind) ble lest i norske klostre.

En ruvende skikkelse som Albertus Magnus (1200−1285) kommenterte Aristoteles’ omfattende verker om alt fra biologi til botanikk. Han utvidet dem med observasjoner som utviklingen av organer fra dag til dag i kyllingegg. Han understrekte at «naturfilosofens oppgave ikke bare er å godta det vi blir fortalt, men å undersøke naturlige årsaker».^[21]

Når det er sagt, må vi unngå en ny misforståelse. For historisk sett har det ikke vært en uforanderlig størrelse som heter naturvitenskap. Egypterne tenkte ikke som perserne. Platon var annerledes enn Aristoteles. Ikke minst gjorde det over tid forskjell om man trodde på vilkårlige guder i naturen eller at noe rasjonelt guddommelig, Gud, formet prosessene i naturen.

Dermed holdt man seg i antikken og middelalderen til rasjonell naturfilosofi. Når fokus på 1600- og 1700-tallet stadig mer ble på kun det som kunne måles og veies, var det ikke fordi man oppdaget fornuften og endelig begynte å se etter årsaker i naturen.

Vi ser det mørke bakteppet også når læreboken Relevans 8 for ungdomstrinnet gir inntrykk av at det viktige i opplysningstiden var å gi bedre forklaringer enn Gud på hva som skjedde i naturen: «Gjennom studiene sine viste vitenskapsfolk at naturen ikke er styrt av Gud,
men av naturlover».^[22]

Læreboken nevner ikke at selve uttrykket naturlov henger sammen med troen på en lovgiver bak naturen. Man så det lenge som rasjonelt å ta oppdagelser av lover til inntekt for troen på en lovgiver. Tanken om et skille mellom vitenskap og religion var fremmed før nyere tid. Troen på at universet var skapt og opprettholdt av Gud, ga grunnlag for at det hadde en logikk som var mulig å utforske. Dermed blir det også misvisende å hevde at Kirken påsto at sykdom, kuldebølger, dødsfall, tørke og brann var Guds straff når menneskene ikke oppførte seg slik Gud ville. Alle var ikke enige med kirken i dette. Noen ønsket å finne ut mer om naturen enn det Bibelen kunne forklare.^[23]

Ja, som i dag hendte det at forkynnere brukte katastrofer i moralprekener. Det betyr ikke at kulturen verken da eller nå må være antivitenskapelig. Tanken er en annen: Omvender mange nok seg, vil Gud stanse naturlige prosesser som ellers fører til jordskjelv.

I realiteten arbeidet naturfilosofer mye med spørsmål om årsaker. Det fantes inngående naturlige forklaringer før 1700-tallet, også i Norge. Presten ved Akershus slottskirke, Mickel Pederssøn Escholt, skrev i 1657 om jordskjelv og Norges geologi (Geologica Norvegica).^[24]

Og han var altså prest. Det var normalt at norske prester gjorde seriøse, vitenskapelige studier. Så normalt at biskoper ikke bare støttet det, de gikk i spissen. De mest fremtredende var Erik Pontoppidan (1698−1764) − ofte omtalt som Norges første geolog, første ornitolog, første til å samle sagn og vår første nasjonaløkonom, og Johan Ernst Gunnerus (1718–1773). Begge skrev vitenskapelige verker, og Gunnerus var ildsjelen bak Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760.

Når hørte du sist om dette i en gjennomgang av opplysningstiden?

Ut av skyggen

For noen kan kritikk av den mørke fortellingen oppleves som et forsøk på en motsatt fortelling der vitenskap og moderne verdier springer sømløst ut av kirke og teologi. Men selv om noen skulle ønske det, er et viktigere spørsmål hva det er som gjør at en stor fortelling vinner frem. Hva henter den næring fra? Hva gir den kulturell bærekraft? Hvorfor tar det så lang tid å se at vi er blitt lurt?

Historie er et komplekst samspill mellom verdier og visjoner, økologi og økonomi, langt fra upåvirket av krig og katastrofer. I dette har også tro og tanke en plass. Skal vi holde oss til de reelle aktørene, og ikke de som er presset inn i den mørke fortellingen, har en bred kirkelig tradisjon, for å si det litt høystemt i dialogen mellom Aten, Roma og Jerusalem, hatt en mer positiv enn negativ påvirkning.

Det betyr ikke at dette bør overdrives eller romantiseres. Historien er full av blindveier, dumheter og grusomheter. Men skal vi forstå hvor vi kommer fra, må vi ut av skyggene den mørke fortellingen kaster over så mye av den private og offentlige samtalen, lunsjer og læremidler.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.