Foto:

Maria Astrup.

Mat er blitt en hovedingrediens i vår selvfremstilling. Blir vi ikke snart mette av å klikke, kikke, spise og vise?

Publisert: 8. juni 2022 kl 15.41
Oppdatert: 16. juni 2022 kl 10.24
Maj-Britt Aagaard driver matbloggen Spiselandslaget, har gitt ut kokebøkene Kjøttfri mandag (2016) og Kosekokeboka (2017), vunnet MasterChef og vært dommer i samme programkonsept, og dommer i Kakekrigen. Hun har jobbet som matekspert og tekstforfatter i reklamebransjen, og sitter i fagjuryene til Matmerk Spesialitet og Det Norske Måltid. I dag jobber hun på Vinmonpolet AS mens hun utdanner seg til sommelier.
Foto:

Privat.

I skrivende stund sitter jeg på en takterrasse i Roma. Morgenluften lukter stekt bacon og kaffe. Selv om jeg akkurat har spist frokost, vekker duften instinktivt en reaksjon. Mmm! sier jeg og snuser ut i luften. Sanseapparatet som brukes til alt fra å velge livspartner til å plukke ut riktig varmrett fra en mistenkelig buffé, er en analog innretning. Den trenger fysisk stimuli fra den virkelige verden for å aktiveres optimalt, noe vi som mennesker er avhengige av for et fullverdig godt liv, og for ikke å bli sprø. Sansene er superkrefter som har hjulpet oss å skille skitt fra kanel i tusenvis av år. De er vitale for appetitten, og derav for overlevelsen. Smak, lukt, lyd og gåsehud fra berøring er noe av det vakre som skiller oss fra maskiner.

Men ikke alle sansene er like sublime. Da tenker jeg på synet. Og på hvordan vi hver dag ser og ser på skjermene våre. Blikket som ser, er svake greier. Det utvikles sent og svekkes fort. Det sender inntrykk rett inn i hjernen uten at vi reagerer like lynraskt og kritisk som når vi for eksempel kjenner en dårlig lukt, vond smak eller får en ubehagelig berøring. Tenk bare så mange sopp og praktfulle røde bær i naturen som er giftige. Du vet det ikke før du lukter eller smaker på dem. Da kan en usmak, gjerne bitter, avsløre luringen. Fra utseendet å dømme burde bærene pryde en kake.

Hvis munnen og nesa hadde vært som øynene, ville vi ha drukket flere slurker kloakk før vi skjønte at noe var galt. Det øynene videreformidler, er ofte upålitelig fasade, men likevel gir vi synssansen nesten monopol på å ta avgjørelser i den visuelt orienterte, digitale samtiden vi lever i. Øynene svelger grådig unna og blunker seg nedover i feeden på leit etter inspirasjon og tips som redder onsdagsmiddagen og bursdagskaka. Munn og nese får ikke være med på inspirasjonsjakten, slik de var med før på markeder og i butikker med ferskvaredisker. Salgsfremmende tekster supplerer innsmigrende bilder i et imponerende tempo i SoMe-landskapet.

I dette landskapet har jeg vandret med grytene mine i ti år. Og som sagt: Jeg startet uten å tenke på at jeg hadde et publikum. En god stund besto det heller ikke av flere enn mamma og 20 andre jeg kjente godt. De frydet seg hver gang en ny oppskrift med tilhørende lang tekst som skulle leses, ble lagt ut. Jeg har bidratt en ørliten promille til de millioner av digitale mattips og oppskrifter som finnes det ute, med alt fra bosniske fylte paprika til bestemor i Skjåks sirupskaku som en skroller vil ha når magen rumler kvart på fire en ettermiddag, og ting skal bare skje nåh! Som kjent blir den samme magen mett før øynene, og derfor er magen en sunn venn. Man skal lytte til magefølelsen. Øynene, på sin side, er idioter vi ikke skal ha for stor tillit til. Utvalget som sklir forbi på skjermen, gir en mektig følelse av å kunne velge akkurat hvem man vil være. Trenger ikke gå i seg selv. Trenger ikke kjenne etter for lenge av gangen. Trenger bare hente ekstern inspo og inntrykk med blikket.

I søken etter det som skal tydeliggjøre for oss selv og omverdenen hvilket unikt og oppdatert individ vi er, har maten vi spiser fått en viktigere og synligere rolle enn den har hatt noen gang før.

Så hvem er du? Veganer, helsefreak, tradisjonsrik, kjøttelsker, eksperimentell eller feinschmecker. Bare å plukke et matsegment du føler deg hjemme i. Klarer du ikke velge? Forvirret? Da bør du øve mer på å være en bevisst og dyktig forbruker. Noen der ute som du ikke kjenner, har nemlig komponert oppskrifter og inspirasjon for å treffe akkurat din matlivsstil. De kan ha gjort det av entusiastisk idealisme, et oppmerksomhetsbehov eller bare som ledd i et godt betalt kommersielt samarbeid med noen som har kostbar kunnskap om manipulering gjennom markedsføring og reklame i sosiale medier. Matvarekjedene er med på leken og kan med et tastetrykk beordres til å levere varene fra de foreslåtte handlelistene basert på dine tidligere kjøp, rett på døra. I kakofonien på digitale flater søker vi etter maten som stemmer overens med hvem vi vil være, eller i det minste gjør et forsøk på å være. Og hvem vil vi så være i 2022? Vi vil være den aller beste versjonen av oss selv. Ikke noe press der, altså.

 

Annonse

Jeg spiser, altså er jeg

Å finne sitt beste og sanneste selv er en av hovedsøylene i livsverket til samtidens privilegerte individualister. Det er et svært følsomt anliggende til tross for at metodene som benyttes, kan være beint frem kyniske. Og i søken etter dette som skal tydeliggjøre for både oss selv og omverdenen hvilket unikt og oppdatert individ vi er, har maten vi spiser fått en viktigere og synligere rolle enn den har hatt noen gang før. Fordi vi har så enkel tilgang til et enormt utvalg. Ingen kan tvinge et privilegert moderne menneske til å spise hva som helst, på samme måte som noen ikke kan tvinges til å gå kledd i hva som helst. Begrepet du er hva du spiser har fått komisk relevans.

Men er det foreldrene som matet oss i barndommen, lærte oss å gå og snakke, som også lærer oss å lage maten som skal fullføre oss som mennesker? Viser de oss hvordan matkulturen i familien, nasjonen, skal bringes videre? Lærer de oss om mangfoldet av råvarer, om når de er i sesong, om hvorfor de er gode for oss og om tilberedningen av dem? Svaret er oftest nei. Håndskrevne kokebøker, timer sammen med bestemor i kjøkkenet og eldre familiemedlemmers grytehemmeligheter er på vei i grava. Tilbake står skjermene og den kommersielle mammuten i rommet og skal lære bort. På et samlebånd, hvor vi utrolig nok føler oss mer unike enn noen gang. Vi vil ha kjøtt fra frittgående griser som ruller i søla og har enkeltnavn, men står selv som kyr på bås og blir fôret digitalt gjennom hver vår mobil. For hvem vil egentlig bruke en hel ettermiddag på å lære å lage mutterns karbonader og stuede grønnsaker når en kjendiskokk-app kan lære deg å lage superfresh og enkel ramen med shitake og tofu på 20 minutter? Du finner instruksjonvideoen på TikTok og som Reel på Instagram, i kø med 40 000 andre ramen-videoer som varierer over akkurat samme tema. Hvordan velger du den som er best i feeden? Du lar blikket og førsteinntrykket bestemme. Det tar tre sekunder. Øynene velger. Den sansen du ikke helt kan stole på. Face value, som det heter.

Samtidig som vi har gitt fra oss friheten og den sanselige fornuften til digitale medier, gis det også uendelige muligheter. Alle skal få. Uttrykket hver sin smak har aldri vært sannere. Oppblomstringen av selverklærte matallergikere for et par år siden er også et symptom på hvordan vi gjennom mat søker å bli unike og originale, men også fremstå som om vi har et helt genuint forhold til kroppen vår, og det er på ekte. Gjennom tilrettelagte dietter forteller vi omverdenen at vi er eksperter på oss selv (noen forveksler dette med integritet), og vi trenger skreddersydde løsninger for å optimalisere potensialet vårt, også gjennom måltider. Det er noe pirrende anemisk og glamorøst over det hele. At så mange frivillig adapterer en matintoleranse som de har funnet på nettet, i en verden som ellers holder toleranse som en av de største dyder, er selvfølgelig ironi på høyt nivå. Men å tydeliggjøre for alle og hvermann at man må tillate seg å være selektiv når det skal velges fra en restaurantmeny som er komponert for å treffe så bredt som mulig, gir antageligvis en følelse av etterlengtet originalitet. Enda en brikke faller på plass i selvet når den glutenfrie bollen ankommer i separat kurv til den som må ha det på akkurat den måten. Paradoksalt nok har såkalte deleretter heller aldri vært mer populære enn de er nå på norske restaurantmenyer. Personlig liker jeg dem ikke så godt. Jeg er alltid redd for ikke å grabbe til meg nok fra de små asjettene som alle pirker i etter tur. Jeg juger når jeg sier bare ta den siste marinerte sjampinjongen, jeg er kjempemett. Jeg vil egentlig ha alt for meg selv. Jeg er altså ikke bedre enn noen andre. Det er sannheten.

Vi vil ha kjøtt fra frittgående griser som ruller i søla og har enkeltnavn, men selv står vi som kyr på bås og blir fôret digitalt gjennom hver vår mobil.

Maten i vår privilegerte del av verden er altså en tydelig identitetsskaper, men også en kulturell markør som vi aktivt benytter for å navigere med pondus i vår egen lille sfære, og for å finne en tydelig plass i en uoverskuelig verden. Og når vi tror vi har funnet oss selv, begynner formidlingen til de andre. Selvfremstillingen gjennom det vi spiser er en vesentlig del av realityshowet om oss selv som vi produserer for sosiale medier.

 

Annonse

Det penetrerende blikket utenfra

Med solid økonomi og en alltid åpen feed et eller annet sted på mobilen er vi ikke lenger beggars, slik besteforeldrene våre var. Vi er choosers. Økonomisk trygghet og velstand har gjort at vi kan koste på oss et tidvis virkelighetsfjernt flottenfeieri også i matveien.

Det har alltid vært slik at menneskene har ønsket seg et godt liv med god mat. Gå mette til sengs i et trygt, oppvarmet rom. Men en ny variabel i vår tid er at vi i mindre grad lever vårt liv kun for egne øyne. Livet leves i ubehagelig stor grad også gjennom de andres blikk, klikk og kommentarer, og det vi spiser er innlemmet i dette. Med fire måltider om dagen er det nesten umulig for et moderne menneske ikke å falle for fristelsen å dele i hvert fall ett bilde av en vellykket yndlingsrett i løpet av et helt liv på sosiale medier. Så i en verden der alle er kikkere, slipper heller ikke maten unna det penetrerende blikket utenfra. Maten vi deler har samme kår som alt annet, og slipper ikke unna utbasuneringer fra bekjente og dårlige venner i sosiale medier. Kommentarene under en skarve pastarett som kaller seg carbonara, kan variere fra direkte utbasuneringer av typen Herregud, lager du pasta carbonara med fløte!? Vet du ikke at en ekte carbonara inneholder kokevann fra pastaen, IKKE fløte! (Ler-så-jeg-griner-fjes og et hjerte så du ikke skal bli lei deg av kommentaren min og tro at jeg ser ned på deg) til mer passivt-aggressive og høyt utdannede besserwisserkommentarer: Man bruker altså fløte i carbonara? Jeg trodde ellers romerne brukte kokevann. Der ligger mye stivelse i dette som kremer sausen.

Det er noe pirrende anemisk og glamorøst over det hele.

De viktigste mattrendene kan være alt mulig og komme fra alle himmelstrøk, for i en globalisert verden spiller det ingen rolle om råvarene du trenger for å lage den nye trenddrikken har navn som bestemor ville trodd tilhørte hunder. Quinoa. Chia. Kimchi. Spirolina. Goji. Du får dem i din nærmeste dagligvarehandel. Hvis ikke kan du bestille på nett. Legg merke til at mange av de nye råvarene som kan holde deg oppdatert på de nyeste mattrendene, også kan kjøpes i helsekostbutikker. Det er et viktig poeng. Ny og trendy mat bør ose av sunnhet og miljøbevissthet, i tillegg til å være skikkelig digg. Når du ser en ny trend med grønnkål, skal den gi deg samme mengde vann i munnen som ostesmørbød, og like god samvittighet som Gandhi.

Frykten for naboens meninger om fløtevalg og andre valg, for eksempel av noe så livsviktig som gardiner, var der jo også før Facebook. Det husker jeg fra nevrotiske tanter og mødre på 70-tallet. Men aller mest var det kanskje forbeholdt den småborgerlige middelklassen å virkelig hevde seg gjennom matvanene sine. De som var kommet opp på et visst økonomisk nivå, fikk et akutt behov for å hinte til omverdenen om at de var vel fremme i villa med hage, og at de nå også hadde knekket kodene for mat og drikke i sine moderne kjøkken med både kjøleskap og miksmaster. I våre dager tilsvarer dette å legge ut film av den store biten med hvit trøffel man har kjøpt, uten å bli tørr i munnen av økonomiske nerver, idet man høvler den generøst over en hjemmelaget tagliatelle, skinnende blank av selv-kinnet smør fra melken til euforiske seterkuer.

Husmødrene på Oslos beste vestkant i 1967 hadde ikke Instagram. Likevel innbiller jeg meg at det lå en sky av prestasjonsangst over tuperte hårsåter der de sto og lagde kunstferdige og vemmelige kabareter, bananer i skinkesvøp satt sammen til skulpturer, og hele ananaser stukket fulle av tannpirkere med ostebiter og grønne oliven på. Maten skulle imponere, få folk til å gispe, på samme måte som vi i 2022 får råd og tips fra matreklamer og matinfluencere til hvordan vi kan imponere gjestene våre ut over den lovfestede fredagstacoen. Helst skulle gjestene, da som nå, få kjenne på den sursøte blanding av ekstase og misunnelse når de ble presentert for kveldens femretter. De burde også kjenne på bitterheten over at dette ikke uten videre var noe de selv kunne få til. Et gastronomisk sirkus med trapeskunstnere og slangemennesker i egen spisestue. Imponerende!

Annonse

For et moderne menneske er det nesten umulig ikke å dele i hvert fall ett bilde av en vellykket yndlingsrett i løpet av et helt liv på sosiale medier.

Selv om fortidens husmødre ikke kunne ta bilder av prestasjonene, og med skjelvende hender dele dem i sosiale medier, visste de godt at venninner og det motsatte av venninner ville spre nyheten om hva de hadde fått servert hos Tulla Olsen under forrige lørdagssupé. Via jungeltelegrafen fikk folk nyss om hvem som kunne lage mat, og hvem som ikke kunne det. Hvem som måtte knipe igjen på luksusråvarene, og hvem som kunne slå på stortromma hver gang. De beste oppskriftene en husmor hadde, holdt hun hemmelig. Den var en del av hennes markedsverdi, kan man kanskje si. Ga hun den bort gratis til hvem som helst, ville det gå inflasjon i den, og hun ville ha mistet en del av superkraften sin. På den måten har ikke jeg en eneste superkraft igjen, jeg som har delt alt med alle. På den annen side har jeg skapt meg en selvstendig karriere som Tulla bare kunne drømme om.

Før låste man seg inn i trappeoppgangen hjemme, og idet man passerte nabo Albertsens dør, kjente man duften av stekt lever og løk. Lever i dag igjen, kunne man kanskje tenke for seg selv mens man smilte overbærende, vel vitende om at man selv hadde mottatt en fet bonus og skulle meske seg med indrefilet. Men det var også det hele. Der sluttet sammenligningen for kvelden. Man ringte ikke på hos Albertsen, som åpnet døra, kanskje fremdeles gomlende og med stekt løk i munnviken, og holdt indrefileten sin opp foran nesa hans. Se på den, din taper! Og Albertsen selv ringte vel heller ikke på senere for å spørre hva du hadde spist til middag. Om du kunne utbrodere det ordentlig for ham, så han kunne få kjenne godt på egen utilstrekkelighet før han la seg og ikke fikk sove når han tenkte på hvor lite han hadde fått ut av tilværelsen, han som bare spiste lever og løk til han faktisk selv begynte å se ut som lever og løk. Man slapp også å bli utsatt for skrytebilder fra egen sjef som hadde konsumert både hummer og indrefilet samme kveld, med en ny og mye yngre kone, akkurat mens man selv satt der og var selvgod over egen biff, og et øyeblikk hadde følt at det plutselig kom et overraskende pent drag over ansiktet til egen gamle kone gjennom 20 år.

Mat har alltid vært en måte å vise frem talent, status, ressurstilgang og tilhørighet på. Gjennom maten vi lager og spiser, har vi også kunnet markere oss selv, hvis det var viktig for oss. Fortell meg hva du spiste til middag hele forrige uke, så skal jeg fortelle deg hvem du er. Eller hvem du gjerne vil være, eller prøver å rømme fra å være. Frykten for å fremstå uvitende, ubemidlet og utdatert har alltid vært der. Men det nye i vår tid er mengden og hyppigheten av informasjon vi blir utsatt for om dette. Man skånes ikke for noe, med mindre man tar aktivt grep.

Skroller til vi spyr

Tilbake på taket i Roma brenner mobilen i lomma. 11 000 følgere på Instagram har lyst på mattips. De vil vite hvor de kan spise godt og ekte i Den Evige Stad. Jeg har delt et bilde av to glass med boblende Franciacorta og snasne antipasti på siden. Overveldende mange har likt det. Det gløder varmt i belønningssenteret i hjernen. Nå skal dere få se hvordan jeg spiser i Roma! har jeg annonsert. Hurra! svarer følgerne. Vi elsker hverandre fordi jeg er en liten sirkusponni som fryder meg når jeg har et klappende publikum, og de fryder seg minst like mye over å få matinspirasjon helt gratis fra en bereist liten luring som er født og oppvokst på restaurant og tenker på mat 24 timer i døgnet. Jeg forstår utmerket at de vil ha tips fra Roma. Alle som skal på tur, vil spise godt. For i dypet av hjertet er vi fremdeles mennesker av kjøtt og blod som nyter analogt med lukter, smaker og gåsehud fra et pust i nakken. Derfor har jeg også gjort god research i forkant, uten å legge for mye vekt på for eksempel TripAdvisor, som alle burde vite domineres av ukvalifisert synsing fra kulturløse, enfoldige amerikanere som burde holdt seg hjemme og spist det de alltid spiser. Det sier i hvert fall de kuleste folka jeg kjenner.

Noen synes kanskje at 11 000 instagramfølgere er mye. Det er det ikke. I den virkeligheten jeg befinner meg i, med matblogging på tiende året og såkalt suksess, burde jeg hatt ti ganger så mange. På en måte er det noe gærent med meg som ikke er blitt «større». Hva har jeg gjort galt? Jeg har gjort som jeg alltid har gjort, og der ligger feilen. For det er altså med mat og den moderne formidlingen av den som med så mye annet i vår digitaliserte verden: Vil du værra med, så heng på. Og du skal vokse! Jeg burde funnet på noe nytt og spenstig oftere, spisset budskapet, startet kule mattrender, effektivisert, vært mer på og synlig og tilgjengelig hele tiden.

Annonse

Man ringte ikke på hos Albertsen, som åpnet døra, kanskje fremdeles gomlende og med stekt løk i munnviken, og holdt indrefileten sin opp foran nesa hans. Se på den, din taper!

Vi skroller til vi spyr, i jakten på for eksempel frokostinspirasjon med en grønnere vri. Dette er tidstypisk og handler om at vi mangler magemål. Matkulturen vi bygger, er i ferd med å utvannes til en kulisse på et filmsett. Kulissen står støttet opp med den tidstypiske grådighetskulturen som dytter moderne privilegerte mennesker ut av balanse og gir dem en fiks idé om at de er berettiget til ubegrenset tilgang på ressurser og goder. Et tegn på denne forbrukeradferden ser jeg de gangene jeg deler et enkelt bilde på Instagram av en middag jeg har laget, uten noen oppskrift. Jeg ble kanskje grepet av en slags teit inspirasjon da lyset falt så pent på kålruletten min, og klarte ikke å sitte alene med opplevelsen. «Oppskrift?» skriver noen i kommentarfeltet. De skriver bare det. Slenger det ut som en slags ordre. På samme måte som de kanskje knipser eller plystrer etter en servitør når de vil oppvartes raskere på restaurant. Ord kan godt beskrive hva jeg føler rundt oppskrift-kommentarene, men det egner seg ikke på trykk. I stedet finner jeg min indre Buddha og kjenner på medynk. Stakkars menneskene som ikke har tid til å formulere seg i hele setninger når de ber om middagstips.

Hvordan havnet vi der at forventningene til meg er de samme som til en døgnåpen butikk? Jeg mener vi havnet der da vi alle ble skrollende forbrukere, og jeg digget oppmerksomheten så mye at jeg begynte å gå på akkord med meg selv i frykt for å miste følgere. For på samme måte som følgerne mine vil være flinke på alle livsområder, ville jeg som formidler også gjøre alt riktig. Helt til jeg sluttet med det og ble tverr. Det som står på menyen, er det som står på menyen. Spis det eller stikk!

Motreaksjon blir ny trend

Til lunsj i går spiste jeg en romersk artisjokk (carciofi alla Romana) som var tilberedt slik den alltid er blitt tilberedt: fylt med hvitløk og mynte, kokt mør i olje og vann. Den lå naken og hel på en asjett og antok en syk farge i lyset fra et energieffektivt LED-lysrør i taket. Jeg fikk den servert i en veldig tradisjonsrik sjappe som en venninne med god innsideinformasjon tok meg med til. Jeg dyppet hvitt brød i kokekraften og kunne smake alt som var gjort med artisjokken underveis. Rene, dønn ærlige smaker. Sånn det skal være.

Jeg digget oppmerksomheten så mye at jeg begynte å gå på akkord med meg selv i frykt for å miste følgere.

Til hovedrett (i Italia sitter man til bords lenger og spiser som siviliserte mennesker også til lunsj) fikk jeg en tomatisert gryterett med hele små blekkspruter og potetbiter. Også den himmelsk på smak, men også estetisk utfordret der den lå klasket ned i en billig hvit dyp tallerken, igjen under et lys så stygt at det nå faktisk er i ferd med å bli trendy. Så schtøgt at det er kult, altså. Og her kommer jeg med et nytt poeng: Så schtøgt at det er kult er nemlig på god vei til å bli det nye hotte i matformidlingsbransjen. At man ikke prøver for hardt. Litt på samme måte som «heroin chic» var en trend i motebransjen for noen år siden. På grensen til å ligne forfall. Eller, kitsch av det kule slaget er kanskje en bedre sammenligning. En ny trend, kanskje en motreaksjon, der det som er helt nedpå, er det feteste. De nyrike kan ta det harry opplegget sitt med glansede overstylede skrytebilder av indrefilet og dra hjem og vogge. For nå er det styggpent som gjelder. Mat som akkurat har stått opp av senga og står der med gugg i øyekroken, joggebukse og crocs. Det motsatte av dette er mat som prøver for hardt, og lite er mindre sexy enn akkurat det. Slik alt annet i vår tid skal være sexy, skal nemlig maten og vi som viser den frem, også være knullbare.

Annonse

Så når jeg endelig legger ut et bilde på Instagram av de kokte blekksprutene som skvulper rundt som svære insekter i tomatsaus under et LED-lys på et osteri i Roma, så gjør jeg alt riktig! Min motreaksjon til alt som ga meg avsmak, er i ferd med å bli trendy. Tenk det!

Jeg spaserer rundt med min bortskjemte gane og mage i Roma, blant flere lag med historie. Uansett hvor jeg trår, er jeg omgitt av eldgammel sivilisasjon. Byen er som en bløtkake av ruiner med ulike epoker i hvert lag av krem og syltetøy. De gamle mattradisjonene finner jeg hvor enn jeg snur meg. Gamle familiedrevne spisesteder ligger med bare noen skarve meters avstand. De serverer det de alltid har servert uten empati med den som leter etter avokadotoast, mandelmelk eller brunsjmenyer, der kald grøt av gryn og frø toppes med importert frukt som er pen. Sa noen kjedelig? Vi snakker om et av verdens mest elskede kjøkken, og det har ikke endret seg på noen hundre år. Roma er en matdestinasjon som har overlevd i generasjoner uten et eneste likerklikk fra den andre siden av jordkloden. Ikke ble byen bygget på én dag heller, sier de. Det ble derimot trenden med såkalt one-pot-pasta med den amerikanske TV-kokken og matmogulen Martha Stewart som spredte seg i sosiale medier for et par år siden. En av hennes medarbeidere skal ha snappet opp tipset fra en italiensk husmor da hun var på reise i Puglia. Men det helt greie kokketipset ble ikke en lønnsom trend før forretningskvinnen på den andre siden av dammen slo kloa i den. Etter nøye bearbeiding, testing og, eh, kvalitetssikring hos Stewarts team ble one-pot-pasta lansert, og slo an over hele verden. Bortsett fra i Italia.  Alle råvarer plasseres rå i en gryte og kokes til en røre under lokk på 9 minutter, sånn at familien ikke skal gå sulten for lenge etter skole og jobb. Det er best sånn. Slik frigis tid til å se på matprogrammer på tv med kjendiser som ikke kan lage mat.

Nå er det styggpent som gjelder. Mat som akkurat har stått opp av senga og står der med gugg i øyekroken, joggebukse og crocs.

Jeg skal ikke klage for mye. Og definitivt ikke bite den digitale hånda som har matet meg i ti år. Gjennom blogg, Instagram og Facebook fikk jeg nemlig muligheten til å skape meg en karriere ut av «ingenting» med det jeg elsker mest: mat, skriving og formidling. Jeg ble oppdaget av verden via bloggen, med den har jeg kunnet vise at the proof is in the pudding. Hadde jeg klart dette uten det digitale universet? Jeg tror faktisk ikke det. Jeg vokste jeg opp i en restaurant med en alenemor som var servitør. Det ga ikke verdens største selvtillit til å forfølge de store drømmene ved å gå den lange og tradisjonelle veien via studier og nettverking i viktige og riktige miljøer. Jeg kunne sikkert blitt kokk. Gått på yrkesskole. Fått et hardt fysisk arbeid med lav lønn. Men selvstendig næringsdrivende matskribent, programleder og kokebokforfatter med mye frihet og moro? Og jeg er ikke den eneste kvinnen som har skapt en karriere med en blogg som utstillingsvindu. På den måten er den nye teknologien demokratiserende og frigjørende. Den gir flere muligheter for de mange, men kan bli overveldende og rammet av inflasjon hvis man ikke er på vakt.

For menyen vi har foran oss, er blitt uendelig. Vi skroller, myser og undres midt i valgets kval over hvorfor vi ikke blir tilfredsstilt. Hva er det som mangler i livets rett, smatt-smatt-smatt. Hva skal til for å skape balanse? Det er som med en god matrett. Litt salt, litt surt, litt søtt, kanskje til og med litt bittert som helst ikke setter seg fast. Noe bløtt og noe sprøtt. Om det ser pent ut er heller ikke å forakte, men i mine også svikefulle øyne kommer dette langt ned på listen over prioriteringer for et godt liv.

 

Originalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.