Hvilke mennesker kan ødelegges eller ignoreres?

­Lesetid: ca. 10 minutter.

De fleste i Norge kjenner nok allerede handlingsforløpet: 10. august 2019 går Philip Manshaus inn på rommet til den fem år yngre adoptivsøsteren Johanne Zhangija Ihle-Hansen og skyter henne. Deretter kjører han til den lokale moskeen Al-Noor i Skui med et haglgevær og to jaktrifler, med mål om å drepe flest mulig muslimer i bønn. Én ting er at dette fant sted i fredelige og velorganiserte Norge, men en annen ting som gjør Philips handlinger vanskelige å forstå, er nærheten til offeret Johanne. Philip angriper ikke et navnløst og anonymt menneske, men en av sine aller nærmeste, den søstera han delte køyeseng med som barn.

I Anders Hammers bok er det særlig tilbakeblikkene på søskenforholdet til Johanne og omsorgen fra stemora Ellen jeg fester meg ved. Sammenstilt med radikaliseringsprosessen til Philip rokker det ved noen av de vante måtene å tenke om kjærlighet og omsorg på. Lurer vi oss selv ved å tenke at gode intensjoner er nok? Hva gjør at relasjoner til andre mennesker, tilsynelatende uten grunn, kan nære slikt hat?

En avledningsmanøver

Terroristen fra Bærum. Radikaliseringen av Philip Manshaus er delt inn i tre deler. Der andre og tredje del gir innblikk i Philips oppvekst og radikaliseringsprosess, gjenforteller første del selve terroraksjonen og drapet på Johanne. Fremstillingen av handlingsforløpet er verken dvelende eller unnvikende, men inneholder mange detaljer om klær og gjenstander. Vi får opplyst at Johanne er ikledd en T-skjorte med påskriften «We are outsiders living in a broken world», og at det ligger sminkeutstyr og kremer rundt henne på soverommet. Nærværet av ting gir leseren en tilknytning til om- givelsene og til menneskene Philip rammet. Når det opplyses nøkternt at han først glemmer å ta ladegrep på salongrifla, og at det ikke skjer noe når han trekker av på kloss hold, er brutaliteten ikke til å ta feil av: I teksten tvinger det oppmerksomheten over på Johanne, den Philip sikter mot.

Også under angrepet på Al Noor-moskeen glemmer Philip å ta ladegrep. Dermed utsettes skuddsalven han retter mot de tre mennene Muhammad Rafiq, Muhammad Iqbal og Mohamad Karim Rahimi. Klossethet er muligens det som redder 65 år gamle Rafiqs liv – han makter å få lagt Philip i bakken, der de blir liggende i basketak de nesten 30 minuttene det tar før politiet kommer til stedet.

Det mest påfallende i gjenfortellingen av moskéangrepet er den manglende gjenkjennelsen i kommunikasjonen med politiets operasjonssentral. Karim snakker gebrokkent, men Irfan Mushtaq, et av styremedlemmene i moskeen, snakker flytende norsk. Likevel fortsetter betjenten i andre enden å omtale Karim og Irfan som én og samme person, opp- lyser Hammer. Opphengtheten i språk- problemer fra politiets side fremstår nærmest som en avledningsmanøver: «Det vi hører i bakgrunnen, er i grunn ingenting.» Det er ingen som skriker, blir det sagt over sentralen. Når politiet ankommer moskeen, hører de skudd, men da er det spikerpistolsmellene fra bygningsarbeidet ved siden av som avleder oppmerksomheten.

Rasismens natur

I norsk offentlighet har det vært løftet frem at PST utsatte å opplyse allmenn- heten om trusselnivået som ble hevet rett før høytiden Eid al-Adha i 2019, og som særlig rettet seg mot muslimske miljøer. Mindre kjent, i hvert fall for meg, er skepsisen angrepene i moskeen ble møtt med fra politiet. Hvordan kan det gebrokne språket hos innringeren bli lagt større vekt på enn selve budskapet: Det var løsnet skudd?

Den britisk-australske filosofen Sara Ahmed kritiserer Emmanuel Lévinas’ tanke om at det først er i den andres ansikt at vi møter oss selv. Ifølge Ahmed blir dette en måte å generalisere den andre på, fordi det konkrete møtet, konteksten, forsvinner.^[1] I situasjonen under angrepet på Al Noor-moskeen er kritikken av Lévinas tveegget: For er det ikke nettopp oppmerksomheten om alt det rundt som er problemet? Politiet opptrådte ikke forpliktet i møtet med de angrepne. I stedet for å ta Karim på alvor var politibetjenten mer opphengt i det gebrokne språket eller fraværende lyder i omgivelsene. En rød tråd i Hammers bok, og i fortellingen om Philips forhold til omgivelsene, er nettopp det som ikke sees, ikke høres, ikke opp- fattes eller føles, en kontekst som forfalskes til å være noe den ikke er. Og kanskje er dette også noe av rasismens natur: Ved å benekte andre menneskers likhet til deg selv benekter du også deres sammenheng, og med det din egen sammenheng.

Frarøvet sammenheng

«Lenge trodde Philip at hans første minne var dagen moren hengte seg.» Slik innleder bokas andre del. Som fireåring mister Philip og de to storebrødrene moren i selvmord. På dette tidspunktet er for- eldrene separerte, og brødrene bor sammen med moren. Etter selvmordet flytter de tilbake inn i huset på Eiksmarka med faren: «Der i huset ble det snakket mye om moren, det var ingen tvil om at selvmordet hadde gått hardt inn på de to eldste brødrene. Philip sa lite, men satt og hørte på. Han ble fortalt at han slapp billig unna fordi han var så liten.»

Jeg tolker dette som at storebrødrene dominerte i sorgen over moren. Det er uklart for meg hvem som har fortalt Philip at han slapp billig unna. Uansett tenker jeg det er en viktig opplysning som ikke burde undervurderes. Den handler nettopp om å bli frarøvet sin sammenheng. Når farens nye partner, Ellen, kommer inn i familien, ser hun dynamikken mellom brødrene «som reaksjoner på morens selvmord». Hun får brødrene i gruppesamtale på BUP, men også her er Philip fåmælt og taus, mens brødrene snakker: «Ellen tenkte at han var for ung til å sette ord på det han hadde opplevd.»

Kanskje er det allerede på dette tidspunktet begynt å gå feil vei, kanskje får man allerede her et frempek til Philips avvisning av familiefellesskapet. Inntrykket jeg får av Ellen, som for øvrig er intensivsykepleier, er at hun gjør det hun kan for å imøtekomme Philips sorg. Det hendte han fikk voldsomme raserianfall, står det: «Da løftet Ellen ham opp på fanget og holdt rundt ham til det gikk over.» Videre står det om Johanne, som på dette tidspunktet også har kommet inn i livet til Philip, at det hjalp å dele rom med henne: «Selv da han fikk et eget rom, ville han helst fortsette å sove på samme rom som søsteren. Han følte seg tryggere med henne.»

Fascinasjon for drap og terror

Tilfellet Philip Manshaus viser at ondskap er mer komplekst enn en kausaleffekt av barndom. Avvisning av omgivelsene kan bli liggende skjult i et menneske. Om- verdenens velvilje og klokskap strekker ikke nødvendigvis til mot en som allerede gjør seg uimottagelig, som ikke evner eller vil oppgi kontrollen over egen sammenheng. Det aller mest fremtredende karakter- trekket hos Philip er det omskiftelige, ustadige, at han gang på gang skifter identitet – fra emo til intellektuell til læstadianer, fra å eksperimentere med rus til å bli nykter. Allerede på barneskolen bemerkes det at han gir fort opp: «Han ble sittende og se ut i luften i stedet for å
prøve videre.» Hvordan kan det ha seg at det han faktisk fester blikket ved og finner en slags mening i, er grov vold og drap?

Dette spørsmålet stiller også Hammer seg. Han redegjør systematisk for Philips raskt voksende fascinasjon for drap og terror, som Sandy Hook- massakren i 2012, inspirert av Columbine-massakren i 1999 og en rekke andre massakrer – helt frem mot Brenton Tarrants moskéangrep på New Zealand i 2019. Det er selvedrapene Philip synes opptatt av, poengterer Hammer med grunnlag i søkehistorikken på nett. Når det gjelder ideologien bak, rasismen og sinnet mot storsamfunnet, fremheves snarveiene i Philips selvstudier, det at han ikke tar seg bryet med å lese seg opp systematisk, men ramser opp fragmenter og bruddstykker. Han fremstår ikke egentlig interessert i tankene annet enn som utløp for følelser.

Mellom fremstilling og selvfremstilling

Arne Johan Vetlesen skriver om ondskap og påføring av smerte:

Når smerten innhenter alle og enhver, høy og lav, bevirker den en gedigen nivellering innenfor det sosiale feltet. Smerten forener, skaper likhet der det var forskjell, tvinger selv åndsmennesket til å oppgi all energi og alle prosjekter rettet mot transcendens, overskridelse – eller benektelse – av at vi først og sist er dyriske eksistenser, innesperret i vår kroppslighet som åstedet for uutholdelig smertepåføring.^[2]

Kan det tenkes at en slik form for nivellering, altså nedbryting av forskjell og av sammenheng, er selve kjernen i den rasismen og fascismen Philip Manshaus representerer? I likhet med Breivik har også Manshaus vært opptatt av å fremheve sin normale oppvekst og tilbakevise at han hadde suicidale tilbøyeligheter som barn. Overfor de sakkyndige har han insistert på at han aldri noensinne har vært forelsket, og er likegyldig til hva andre synes om ham. Videre har han fremstått upåvirket av isolasjonen han ble utsatt for den første tiden i fengsel: «Jeg har ikke så store krav», skal han ha uttalt, igjen til de sakkyndige. I det hele tatt virker han mer redd for å fremstå sårbar enn for faktisk å være det.

Jeg oppfatter at det er skillet mellom fremstilling og selvfremstilling Hammer rokker ved i bokas etterord. Her påpeker han at Manshaus’ egen versjon av det som skjedde, langt på vei sammenfalt med påtalemyndighetens tiltale. I retten ble drapet på Johanne og angrepet på moskeen fremstilt som utslag av en kausal politisk og ideologisk utvikling hos Manshaus, som kulminerte med manifestet til Brenton Tarrant. Men er denne versjonen tilstrekkelig utenfor retten? I et av de første politiavhørene sa Manshaus at det først var etter å ha lest Tarrants manifest han fikk «konkrete planer» om angrepet. Hammer løfter frem denne ordlyden som en Freudian slip: «Han hadde jo lenge fantasert om å drepe, bare ikke endelig konkretisert hvordan, før i august 2019.»

Muntlig versus skriftlig

I forskningen på høyreradikalisme og -ekstremisme har man de siste årene vært vitne til en fornyet interesse for kvalitative studier basert på intervjudata, skriver forskerne Koen Damhuis og Léonie de Jonge forsker ved Senter for ekstremismeforskning (UiO).^[3] I sine doktorgradsprosjekter har de intervjuet velgere som stemmer på høyreradikale partier i henholdsvis Nederland, Frankrike og Belgia, og i Luxembourg og Nederland. Manshaus er ingen partivelger i denne sammenhengen, men en drapsmann. Likevel fester jeg meg ved den teknikken Hammer tar i bruk i etterordet, når han altså vektlegger formuleringen «konkrete planer» som en nyanse.

Slik jeg ser det, peker dette mot en måte å forholde seg til språket på som nødvendiggjørkvalitative studier i undersøkelsen av fenomen som ekstremisme og terror. Muntlig tale har en annen umiddelbarhet og sårbarhet enn det skriftlige uttrykket. I de høyreekstremistiske terrorangrepene som har krevd menneskeliv i nyere tid, har skriftlige budskap og manifester stått sentralt. Hammers bok får meg til å spørre om vi muligens gir slike uttalte motiv for stor definisjonsmakt?

Ordenes sannhet

Noe av styrken ved bokas dokumentariske metode er at den ikke forklarer sammenhengene, men lar de virke i teksten på en intuitiv måte. Dette muliggjør for leseren å finne sammenhenger som ikke allerede er generaliserte. Videre får det meg til å tenke at det vi kaller åpenhet, iblant kan forblinde. At det å omtale sin egen forbrytelse i så klare ordelag som Manshaus gjorde i retten, på en paradoksal måte kan bidra til å minimalisere hans personlige rolle i det som skjedde. Når han hardnakket uttaler at han ikke angrer på det han gjorde, men er lei seg for at han ikke drepte flere, er det egentlig ingen innrømmelse, men innenfor sitt verdensbilde risikerer han ingenting ved å være såkalt ærlig. Begrep som tillit og mistillit blir snudd på hodet i et tillitsbasert samfunn som Norge.

Det er neppe tilfeldig at boka slutter med å peke på den frykten Manshaus skapte hos de besøkende i Al-Noor-moskeen. Man kan nærlese manifestene med lupe uten å egentlig bli klokere. Men der det finnes en åpning til å fortolke, er i reaksjonene ordene vekker. Enkelte kortere kapitler og passasjer er viet Johanne, og ikke bare for å gi henne plass, men i perspektivet av frykt finnes et læringspotensial i hennes levde erfaring. Slik mennene i moskeen sleit med å bli hørt, er det som om Johannes redsel for Philip heller ikke passer inn i noen meningsfull ramme i storsamfunnet. Moren, vennene og kjæresten er der for henne, de vil henne vel, men hva skal de gjøre? Jeg synes ikke boka gir inntrykk av at de er noe mer naive enn oss andre. Det er likevel påfallende den virkningen det får når Johanne forteller venninnen Catarina om frykten for Philip. Hun forteller at Philip har kalt henne «en ape» og «mindre menneske», og at familien er redde for at han skal gjennomføre en masseskyting. Venninnen tar dette på alvor, hun forteller det videre til moren og søsteren, og de bestemmer seg for å be Ellen varsle politiet. Men på dette tidspunktet er det allerede for seint, de rekker ikke å ta affære før 10. august. Slik blir frykten stående som ordenes sannhet i Hammers dokumentarbok.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.