Foto

Øystein Vidnes.

Et familieselskap der alle er veldig høflige: «Kritisk kvartett» er hverken litteraturvitenskapelig eller folkelig (åpen)

Publisert: 30. mai 2022 kl 08.00
Oppdatert: 14. november 2022 kl 12.27
­Martin Svedman er poet og siviløkonom. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Når jeg drikker. I 2020 mottok han Saabyestipendet for sin poesi.
Foto:

Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

I britiske Sam Rivieres roman Dead Souls fra 2021 mister unge mennesker som jobber med litteratur evnen til å felle smaksdommer over bøkene de leser. Nærmest over natten begynner ambisiøse, høyt utdannede mennesker å uttale seg mindre skråsikkert om litteratur. Har det skjedd noe med leserne? Eller har det skjedd noe grusomt med litteraturen? Ingen vet, men krisen er total helt til forlagene får på plass en programvare som deler ut positive og negative kredittskårer. En hemmelig algoritme beregner et poengtrekk dersom en bok inneholder en uoriginal og formmessig svak beskrivelse av en solnedgang. Verket regnes som kvalitetssikret så lenge skåren ikke bikker under 80. Er dette løsningen på krisen i litteraturkritikken? Eller et symptom på en enda større krise? Ingen vet, men den nye programvaren gjør det i det minste mulig for fremadstormende unge mennesker å fylle tomrommet ved å arbeide målrettet for å spre den nye softwareløsningen.

Hva er Kritisk kvartett?

I hvilken grad bidrar Kritisk kvartett, en panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen der fire litteraturkritikere diskuterer fire aktuelle skjønnlitterære bøker, til å styrke litteraturkritikken i Norge? Programmet fremstår i dag som et supplement til avis- og nettkritikken og følger malen for denne – typiske norske bokanmeldelser, men fremført live og analogt. Handlingsreferat, dom. Dom, handlingsreferat. Anslagsvis brukes alt fra halvparten til to tredjedeler av programtiden til å referere romanplott. Referatene tar ekstra stor plass dersom boken er skrevet med det kritikerne kaller fortellerglede, men også udramatiske handlingsforløp refereres med lange, jevne og stødige kritiske tak. «Spoiler alert», et begrep som er meningsløst i en livesetting siden ingen i salen har minste mulighet til å skrolle eller klikke seg videre, brukes flittig.

I innledningen til et av de første programmene i 2013 sier kvartettens frontfigur Frode Helmich Pedersen at de vil skape en arena der norske kritikere kan «krype ut av skallene sine» og fortelle oss «hva de virkelig mener». Kritisk kvartett er ment som et «safe space», der norske bokanmeldere kan tale fritt om bøker som begeistrer og irriterer dem uten hensyn til markedskrefter, klikkjournalistikk, eller sosiale medier. Samtalen skal ifølge Pedersen handle om «bøker, ikke forfattere», og utgjøre en motkraft til en norsk litteraturoffentlighet der forfattersamtaler tar svært mye plass.

Panelet består foruten Pedersen av to andre faste medlemmer, Eirik Vassenden og Carina Elisabeth Beddari, og en utvalgt gjestekritiker. Vassenden er laid back og glad i generaliseringer og digresjoner. Man lurer ofte på om han faktisk har lest boken som diskuteres. Etter at gjestekritikeren har kalt Sunniva Lye Axelsens roman Invictus dystopisk, bruker Vassenden lang tid og mye innlevelse på en digresjon om hvor viktig det er for en science fiction-forfatter å vite alt om konsekvensene dersom hun putter en grønn planet på himmelen i romanen sin. Lye Axelsen har ikke skrevet inn en grønn planet på himmelen i romanen sin, og er heller ingen klassisk science fiction-forfatter. I en diskusjon om en roman av Vibeke Tandberg der hovedpersonen er eldre og pleietrengende, er Vassendens kritiske bidrag å fortelle at han en gang jobbet på Sandviken sykehus, der han traff pleiere. I kontrast til den tilbakelente Vassenden, er det Pedersen som i veldig stor grad drar Kritisk kvartett-lasset. Han er jovial, og det er alltid han som ønsker velkommen til Litteraturhuset. «Ja, så da var vi her igjen.» Pedersen gestikulerer engasjert, tværer ut diskusjonene og jobber iherdig med å fylle kleine pauser. «Er dere enige, dere andre?» «Alle enige?» Ingenting skal få ødelegge den gode stemningen. «Tror nok vi er enige her».

I tillegg til å være et sted der norske bokanmeldere kan kjenne seg verdsatt og mindre marginalisert, har Kritisk kvartett som formål å være livlig. Kritikken skal være leken, ikke alvorlig. Litteraturhuset i Bergen skriver at hensikten med Kritisk kvartett er å gi «en annerledes litteraturkritikk der den livlige kafésamtalen løftes opp på podiet». Samtalen skal være «begeistret» og gjøre kritikken tilgjengelig for «et større publikum».[1] En norsk versjon av legendariske Algonquin Round Table – en liten krets forfattere og kritikere som samlet seg rundt et bord på Algonquin Hotel i New York – og der Dorothy Parker spiddet dagsaktuell litteratur mens hun bøttet i seg whiskey. «Kan det hende vi ser for mye av dette i vår egen samtid, for mye autentisitet og følsomhet – og for lite lek, fantasi og skuespill?», spør Vassenden i et essay fra 2021.[2] Han etterlyser den «bredbeinte kritikertypen», som tør å være «retorisk performativ og litt brautende».

Vassenden er laid back og glad i generaliseringer og digresjoner

Annonse

Vyene til Kritisk kvartett er ambisiøse. Det bør jo være plass til et kritisk alternativ der bøker og ikke forfattere er i søkelyset. De siste årene har mediepresset på norske forfattere vært stort. «Knausgård brast i gråt under TV-intervju» er en typisk overskrift fra litteraturåret da Kritisk kvartett ble lansert.[3] Men tiltrekker programmet seg et større eller annerledes publikum enn en bokanmeldelse i Morgenbladet eller Klassekampen? Gjør iscenesettelsen at programmet har kraft til å nå virkelig bredt ut, eller begrenser effekten av Kritisk kvartett seg til å bringe tradisjonell norsk aviskritikk ned fra podiet til folk som er på Litteraturhuset i utgangspunktet for å gå på kafé? Hvor godt lykkes panelet med å skape bredbeint drama rundt kritikken, og samtidig være en «safe space» for gjestene som inviteres?

Man får aldri vite noe særlig om metoden bak programmet og utvelgelsen av litteraturen de tar for seg. Mest er det snakk om dagsaktuelle romaner. Noen bestselgere, men hovedsakelig norske romaner som finansieres gjennom Innkjøpsordningen fordi de holder en viss litterær kvalitet. Bøker som ikke er obskure, men som oftest er blitt behørig anmeldt i den delen av dagspressen som fortsatt bryr seg om sitt kulturelle samfunnsoppdrag. Men bøkene som diskuteres av Kritisk kvartett er som regel ikke slike som når virkelig bredt ut i befolkningen. Det er romaner som noen bredbeinte kritikere av den gamle skolen ville kalt skriveskoleromaner, fordi en stor andel av forfatterne under 50 har en slik bakgrunn.

Pedersen og Vassenden er begge ansatt ved Universitet i Bergen, den første som førsteamanuensis og den andre som professor i nordisk litteratur. I forskningen har de begge forsket på geniale, modernistiske forfatterskap. Pedersen har tatt for seg Hermann Broch, Vassenden Olav Nygaard, men i programmet insisterer de til stadighet på å trekke frem anekdotebaserte kunnskaper om produksjonsbetingelsene for dagens samtidslitteratur. Jeg ville ha vært rik hvis jeg hadde fått en krone for hver gang noen på scenen henvender seg direkte til forlagsredaktøren angående det eller det verket, eller kommer med en bønn til forfattere om ikke å gå i den eller den skriveskolefella. Pedersen, Vassenden og Beddari har alle en ekstrem dannelse og kunnskap om litteraturfeltet. Trioen kunne snakket begeistret og opplysende hele natten om billedsemantikk, anagogisk språk, metapoetikk og zerknirschung, men det gjør de ikke. Kritisk kvartett er hverken litteraturvitenskapelig eller folkelig. Panelet oppfordrer forfattere til å være tettere på karakterene sine, og forteller tilskuerne at romanscener alltid må være troverdige, kanskje som en slags parodi av skriveskolespråket. Rådene fra scenen er absolutte, samtidig som de er ulne. En forfatter må aldri skrive romanaktig. Kommer en forfatter inn i en flyt under skrivingen, er det alltid et dårlig tegn. Ofte oppstår det absurde og forvirrende konflikter blant kritikerne som i bunn og grunn er enige i disse absoluttene. Har man ikke lest boken selv, blir det umulig å vite hvilket viktig men ullent skriveprinsipp den aktuelle forfatteren har forbrutt seg mot.  Pedersen stiller sjelden kritiske spørsmål til noen av de andre panelistene. Han pirker ikke borti uenigheter, alle meninger er sidestilt og like mye verdt. Det er ingen grunn til at han skal bli en Fredrik Solvang, men han trenger heller ikke være så mye av et foreningsmenneske. Vassenden sier at noe av det interessante med Hans Petter Blads Schizotemia er at romanen er skrevet i stilen til Thure Erik Lund. Gjesten sier at noe av det interessante med Hans Petter Blads Schizotemia er at den er skrevet i stilen til Hans Petter Blad. Ingen gjør minste forsøk på å avklare hvem av de to som faktisk har rett. «Er vi enige?», spør Pedersen, selv om ingen er enige. Så bankes en smaksdom igjennom. En slik kritisk metode bidrar lite til å sette bøkene i fokus.

Beddaris scenefremtoning forteller oss at hun helst vil være et helt annet sted enn i showbusiness.

Beddari har en mastergrad i litteraturvitenskap og har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen, og fremstår som mer troverdig enn Vassenden og Pedersen i diskusjonene om hvordan litterære arbeider faktisk skrus sammen. Beddaris viktigste budskap er imidlertid at forfattere burde konsentrere seg om å skrive, istedenfor å drive med fjas og litteraturformidling. I flere intervjuer har Beddari oppfordret til å legge ned alle festivaler og litteraturhus. I et intervju i Klassekampen siterer hun Inghill Johansen. «Jeg er forfatter fordi jeg ikke kan snakke».[4] Men kommer ikke kritiske innsikter også mye bedre til uttrykk i skrift enn på en scene?

Beddaris scenefremtoning forteller oss at hun helst vil være et helt annet sted enn i showbusiness. Den tilknappete auraen. Måten hun trekker på ordene. De subtile og mindre subtile måtene hun uttrykker sin oppgitthet over den evinnelige romanlitteraturen, de evinnelige plottene. I en diskusjon om Birger Emanuelsens roman Statsråden kommer sier hun: «Jeg ble sur med en gang.» Hvor ønsker Beddari egentlig at hun var? Det siste året har hun hatt en mer eller mindre fast vikar på scenen, Elisabeth Frøysland fra Morgenbladet, fordi Beddari har vært i Mexico. Det er mulig at hun skriver på noe der. Det finnes kritikere som nyter å hate, Vassenden sier i essayet sitt at «the pleasure of hating» er en sentral drivkraft i mye god litteraturkritikk.  Men Beddari hater ikke litteraturen, hun skriver fint om den i Morgenbladet, særlig om poesi. Hvorfor kritiserer Kritisk kvartett nesten bare dagsaktuelle, mer eller mindre streite romaner?

 

Annonse

Tradisjonen

Konseptet bak Kritisk kvartett er rendyrket og svært krevende. De kritiske ferdighetene til de fire må bære over en times program på egen hånd. Konseptet er tatt direkte fra Das Literarische Quartett (LQ), et tv-program som på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ofte trakk over en million seere i Vest-Tyskland. Den originale utgaven av LQ er et av de største bokprogrammene i Europa gjennom tidene. Programmet fremstår som stilrent og karismatisk også i dag, fra det åpnes til tonene av en strykekvartett av Beethoven til det lukkes med et sitat fra Bertolt Brecht. Kritikerne ligger strødd omkring i et helsvart studio, henslengt i modernistiske godstoler og sjeselonger. De er middelaldrende og uflidde, mennesker som lever utelukkende for litteraturen og lar alt annet fare. De fire faste kritikerne i LQ var ikke bare bokanmeldere, de bosset over store litteraturredaksjoner i Süddeutsche Zeitung, Der Spiegel og Frankfurter Allgemeine. Litteraturdekningen i slike aviser på 1980-tallet får dagens litteratursatsning i Morgenbladet og Klassekampen til å fremstå som mikroskopisk og triviell.  Debattene i LQ var tydelige, kontante, og handlet alltid om den estetiske bunnlinjen. Det nedstrippede, arrogante og røffe var en stor del av LQs appell. Det skulle være autentisk tv, ikke et utspjåket amerikansk talkshow. Programmet åpnet med at den fryktede kritikeren fra Frankfurter Allgemeine Zeitung, Marcel Reich Ranicki stirret inn i kameraet og snerret foraktelig: «Dies ist kein talkshow».

Mens LQ var en familie som kranglet intenst og klaustrofobisk seg imellom, er Kritisk kvartett et familieselskap der alle er ekstra høflige.

Da LQ startet i 1988, hadde Frankrike et monopol på litteratursamtaler. Frem til 1990 gikk et program som het Apostrophes, med et seertall på i snitt seks millioner. Seerrekorden hos kanalen Sky Sports for en fotballkamp i Premier League er mindre enn dette, for å gi en idé om hvor stort dette litteraturprogrammet var. Blant bokprogram er det bare Oprah Winfrey’s Book Club som har hatt større makt og innflytelse enn Apostrophes, der avantgardistiske forfattere som Jorge Luis Borges og Charles Bukowski snakket åpenhjertig om sine verk og sine ambisjoner med den livlige journalisten Bernard Pivot. Ifølge Marcel Reich Ranicki skulle LQ være Apostrophes med en germansk vri.

Kritikkens sterke posisjon i etterkigstidens Tyskland kan nok aldri reproduseres noe annet sted, ikke engang i Bergen. Det var i Vest-Tyskland man lenge lurte på om det i det hele tatt var mulig å skrive poesi og skjønnlitteratur i skyggen av Auschwitz. En generasjon av talenter som ble opplært til å være skeptiske til diktningen kastet seg med hud og hår inn i kritikken. I Tyskland har det vært vanlig å se på særlig den dagsaktuelle romankritikken som verdifull. Innflytelsesrike samfunnsdebattanter som sosiologen Jürgen Habermas har ment at romankritikken er selve grunnlaget for den siviliserte moderne offentligheten.  Når panelmedlem Hellmuth Karasek gir en kort biografisk introduksjon av Ranicki i et av de første LQ-programmene, beskriver han ham som selveste litteraturpaven, en titan som kjenner alle i landet som er verdt å kjenne. Ranicki handlet ofte kontroversielt, blant annet ved å la seg fotografere til forsiden av Der Spiegel mens han rev i stykker en roman av Günter Grass. Om en tekst av forfatter Karin Struck sa han: «Hvem bryr seg om hva en kvinne tenker eller føler når hun har mensen? Det er ikke litteratur, det er kriminelt.»[5] Men selv var han også i mange henseender en marginalisert person. Han var en jøde og innvandrer i etterkrigstidens Tyskland som hadde overlevd holocaust, og autoriteten hans hvilte ikke bare på hans enorme kunnskaper om den tyske litteraturen, men også på hans livserfaring og outsiderposisjon.

Styrker KK kritikerrollen i Norge?

Sammenligner man LQ med Kritisk kvartett, ser man noen tydelige svakheter i den norske versjonen. Man tror på de tyske kritikerne, noe står alltid på spill. De er maktpersoner. Å diskutere litteratur er det viktigste man kan holde på med, og når litteraturen ikke holder mål, er forfatteren kriminell. Og de tyske kritikerne nøyer seg ikke med å være nådeløse mot forfattere som ikke kan forsvare seg, de angriper også kollegaen som sitter bredbeint i designersjeselongen midt imot. Man vet aldri når det skal klikke for en av kritikerne, og mye av den dramatiske spenningen bygger på denne uforutsigbarheten. Vassenden, Beddari og Pedersen kan være svært nådeløse mot romanforfatterne de omtaler, men internt er de opptatt av å holde på den gode stemningen. Mens LQ var en familie som kranglet intenst og klaustrofobisk seg imellom, er Kritisk kvartett et familieselskap der alle er ekstra høflige, muligens fordi det alltid er en gjest til stede.  

Annonse

Litteraturkritikerne i LQ visste hvem de var, og hvilken posisjon de hadde i det tyske samfunnet. Hvem er Pedersen, Beddari og Vassenden? Det er uklart, fordi alle tre er veldig nøye med å verne om en slags anonymitet overfor litteraturen. Det kommer aldri noen ondsinnede, glitrende og utleverende anekdoter à la Dorothy Parker, men vi får altså vite at Vassenden har jobbet på Sandviken sykehus og at Beddari delvis bor i Mexico. Hvordan disse løsrevne biografiske faktaopplysningene har formet dem som personer eller som kritikere forteller de oss ikke. Vi vet at Pedersen jobber på et universitet, er glad i noveller og at han en gang har mottatt en sms fra Thure Erik Lund. Men vi får aldri vite hvorfor han liker noveller, eller hva slags relasjon han egentlig har til Thure Erik Lund. Er de venner? Det vil han ikke si, det er privat. I forhold til de bredbeinte og brautende tyskerne, fremstår nordmennene som anonyme. Pedersen, Vassenden og Beddari vokter seg for å trekke inn egne erfaringer, og man får overhodet ikke noe inntrykk av om de tre liker hverandre eller ikke. Det er uklart hvem konseptet er til for, og det er også uklart om de på scenen kjenner at de gjør en viktig jobb. Nordmennene fremstår for ofte som umotiverte, sure og påtatt joviale. Kritikere som med hele sin sjel lengter tilbake til skrivebordet.

Sammenligner man LQ med Kritisk kvartett, ser man noen tydelige svakheter i den norske versjonen.

Bokanmeldere «begynner å lese en bok for å finne feil. Jo mer de kan slakte, jo bedre».[6] Da litteraturviteren Øyunn Viken skrev hovedfagsoppgave om den norske litteraturkritikken i 2010, var det slik hun konkluderte. Ifølge Viken har det skjedd en «forskyvning i kritikkens retorikk fra å fokusere på leseren som en kommunikasjonspartner til å anse leseren som en konsument». Det hun etterlyser er større refleksjon blant norske kritikere. Men hva hvis litteraturen også er et konsumprodukt? Da er det ikke anmeldernes feil hvis de ender opp med å skrive konsumentveiledning. I sitt essay trekker Vassenden frem Preben Jordals spidding av Maja Lundes koronadagbok som et eksempel til etterfølgelse når det gjelder bredbeint kritikk. Jordals slakt henter sin energi fra at anmelderen gjennomskuer de kommersielle og opportunistiske aspektene ved utgivelsen. Markedet hadde en åpning for en Maja Lunde-bok, selv om Maja Lunde ikke hadde særlig mye nytt å melde. Anmeldelsen er god fordi Jordal kjapt og med rette innser at klassisk litteraturestetikk ikke er særlig relevant når det gjelder møtet med et slikt produkt. Isteden velger å gå rett i strupen på markedskreftene.

En annen kritiker som trekker inn et slags konsumaspekt i anmeldelsen sin, er Gunnar Wærness som skriver om Casper André Luggs Mariabiotopene i Vårt Land.  Her skriver Wærness engasjerende om rundene han må gå før han klarer å sette pris på verkets estetiske kvaliteter. Er diktene til Lugg for oppskriftsmessige, New age-aktige og kloke? «Og så er det plutselig jeg som blir trassig, sur, patetisk og selvopptatt i stedet, en vanlig synder som klemmer feil på kaviartuben og lar meg irritere av småting mens yogamatta råtner på loftet.» Men istedenfor å slenge boken i veggen, bestemmer Wærness seg for å grave videre. «Jeg blir sjalu på Luggs tid, før jeg innser at det er nettopp her, i jevnheten og innstendigheten, i insisteringen på å møte verdens, sjelens, politikkens og naturens opphisselser med stillferdig urokkelighet, at dette forfatterskapets usiterbare gull er å finne».[7]

Jordal har gode grunner til å kaste boken til Maja Lunde i veggen, mens Wærness har gode grunner til å motvirke den samme impulsen. Den bredbeinte kritikken går ikke nødvendigvis på bekostning av den reflekterte, marerittet oppstår jo bare dersom anmeldere bredbeint avfeier bøker som Mariabiotopene mens de samtidig roser gullet hos Maja Lunde. Hvis Kritisk kvartett skal styrke kritikerrollen, burde programinnholdet bestå av en blanding av engasjert slakt og av diskusjoner der det faste panelet og gjesten kommer frem til lignende innsikter som Wærness gjør i sin anmeldelse. Problemet med Kritisk kvartett er at i de fleste tilfeller klarer ikke dommen å engasjere fordi litteraturen som diskuteres hverken er kriminell eller genial, men helt på det jevne. «Min dom er at denne romanen er uavklart med hensikt til det den egentlig vil være,» sier Pedersen om Statsråden kommer. Kan kritikerne i kvartetten lastes for at de er sure og vil flykte inn i en verden av anekdoter og digresjoner når litteraturen ikke selv vet hva den skal være? Er det leserne det er noe galt med, eller har det skjedd noe grusomt med litteraturen? Dessverre blir man ikke så veldig mye klokere av å se på Kritisk kvartett.  

Kritisk kvartett er hverken litteraturvitenskapelig eller folkelig.

Det enkleste ville ha vært å ta rådet til Beddari på alvor, og bruke mer tid på skriving. Det er tre grunner til det. Programmet er kjedelig. For mye tid kastes bort på plotreferater, og det er lite temperatur i debattene. Bøkene er ikke i fokus, det er ofte umulig å danne seg et inntrykk av boken ut fra diskusjonen. Og Kritisk kvartett har absolutt ingen ambisjoner med formatet eller livesettingen, alle tre pluss gjesten sitter med en stor manusbunke med notater på scenen og kunne med større hell lest opp renskrevne bokanmeldelser. Det er vanskelig å tro at Litteraturhuset i Bergen har rett i at dette programmet tiltrekker seg et større eller annerledes publikum enn det en bokanmeldelse i Morgenbladet eller Klassekampen gjør. På YouTube har Kritisk kvartett mellom 300 til 800 seere per episode, mens både Morgenbladet og Klassekampen har opplag på mellom 25 000 og 30 000.

Annonse

Pengene som brukes hvert år på å honorere de fire kritikerne og fly gjester til Bergen kunne for eksempel gå til et stipend for unge kritikere med minoritetsbakgrunn. Formidlings-Norge lever fint videre uten at hverken kritikere eller forfattere trenger å blande seg, 967 millioner ble brukt over statsbudsjettet på språk-, litteratur-, og bibliotekformål i 2020.[8] 22 millioner av dette ble betalt ut som honorarer til forfattere, 2 prosent av inntektene til hele næringen. Noe som viser at det er mange som har inntekter av litteratur i Norge uten å produsere eller redigere noe som helst. Så hvorfor ikke la noen av disse styre sceneshowet slik at kritikere og forfattere kan konsentrere seg om det de gjør best, nemlig å skrive?

 

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.

Referanser

  1. ^ https://www.litthusbergen.no/stromminger-arkiv/kritisk-kvartett-3
  2. ^ http://www.vagant.no/litteratur-kritikk-folsomhetens-tid-romantikk/
  3. ^ https://www.nrk.no/kultur/brast-i-grat-under-tv-intervju-1.10904499
  4. ^ https://arkiv.klassekampen.no/article/20191216/ARTICLE/191219977
  5. ^ https://www.dw.com/en/the-scandalous-history-of-the-bachmann-prize/a-16082136
  6. ^ https://www.bt.no/kultur/i/oE1QR/drepende-kjedelig-litteraturkritikk
  7. ^ https://www.vl.no/kultur/boker/2020/02/14/en-darligere-poet-enn-casper-andre-lugg-ville-ha-fortsatt-a-skrive-uklanderlig-og-klokt/
  8. ^ https://www.regjeringen.no/contentassets/218e2d95e8e54cf685d3aaeba909ef44/no/pdfs/prp201920200001kuddddpdfs.pdf