En vag følelse av å bli lurt: Et dypdykk i bøkene viser kvinner som ikke gir plass til far (åpen)

Menn av min generasjon vokste opp i kjølvannet av kvinneåret 1975. Vi hadde feministiske mødre på kontoret, Gro Harlem Brundtland i statsministerstolen og Berit Aunli i skisporet. Mange av oss fikk inn med morsmelkerstatningen at gutter og jenter skal ha de samme mulighetene, på alle livets områder. Vi fikk vite at jenter kunne spille fotball og at gutter kunne bli sykepleiere. På det personlige plan kunne man oppleve enkelte tilbakeslag (som da jeg stilte med min første deodorant i gym-garderoben i sjetteklasse, en rosa spraydeodorant jeg hadde fått av mamma, og fikk høre i klare ordelag hva som var konsensus om jenteparfyme i guttegarderoben). Likevel var det en tid hvor tanken om like muligheter – for både jenter og gutter – så ut til å være innenfor rekkevidde.

De mange debattene om likestilling de siste årene har vist oss at det gjenstår mye arbeid før disse idealene er virkeliggjort. Men mange menn med en feministisk orientering har også en vag følelse av å ha blitt lurt. Likestillingen skulle gjelde for alle, skulle den ikke? Skulle ikke for eksempel fedrene få være omsorgspersoner på lik linje med mødrene?

Men slik er det ikke. Statistikken viser at 66 prosent av alle barn etter samlivsbrudd bor fast hos mor. Åtte prosent bor hos far og den resterende fjerdedelen har delt bosted, i følge en rapport fra Statistisk sentralbyrå.^[1] Denne rapporten slår også fast at etter en rettskonflikt blir delt bosted som regel erstattet av fast bosted hos mor. Og man kan lure på hvordan denne skjevheten har kunnet bestå i en tid som vår, hvor kjønnsbalanse er så høyt på agendaen i politikk, kultur og næringsliv.

Knausgårds skyld?

Kanskje mannen må ta noe av skylden selv? En av våre mest mandige forfattere, Karl Ove Knausgård, skapte et definerende bilde av 2010-talls mannen som en frustrert, barnevognstrillende testosteronbombe med en brølende 1800-tallsmann i sitt indre. Et villdyr temmet av kvinnelige partnere og storsamfunnet. Menn som kjendispsykologen Jordan Peterson har nådd vidt og bredt med sin maskuline selvhjelp og et budskap som ikke akkurat utfordrer sementerte kjønnsroller. Likevel er det svært mange som opplever det motsatte av Knausgård, som regelrett drømmer om det knausgårdske liv, omsluttet av barn i det nære og hverdagslige – etter samlivsbrudd eller innenfor rammene av mor-far-barn-triangelet.

«Det er mine barn. De tilhører meg»

Samfunnets vurdering av relasjonen mellom fedre og barn står for meg som et av likestillingskampens store paradokser, et felt hvor det komplekse samspillet mellom individuelle valg og samfunnsstrukturer blir synlig. Statistikken kan gi oss noen kalde fakta, lik dem jeg refererte over. Litteraturen kan på sin side dramatisere disse strukturene og gestalte felles erfaringer hos det enkelte mennesket i den store sammenhengen. Når jeg leter etter årsakene til hvorfor vi nedvurderer farsrollen slik vi gjør, lærer jeg like mye av å lese litteratur som av å lese rapporter. Et par nyere bøker har gitt meg verdifull innsikt i ett av de store mysteriene – hvordan det er mulig å påberope seg feminisme samtidig som man insisterer på en biologisk betinget forskjellsbehandling av menn som omsorgspersoner.

La oss begynne med den britiske forfatteren Rachel Cusk. I boken Etterspill, en samling selvbiografiske essays, beskriver hun sitt samlivsbrudd. I tittelessayet gjengir hun en telefonsamtale med ektemannen hvor de diskuterer barna.

– De bør være hos meg halvparten av tiden, sier ektemannen. – Nei, sier Cusk. Det er mine barn. De tilhører meg.^[2]

Jeg ble sittende lenge og smake på de to korte setningene. Det er mine barn. De tilhører meg. Hva var Cusks´ begrunnelse for denne hårreisende uttalelsen? Var mannen muligens uskikket til omsorg? Nei. Hun beskriver ham som en på alle måter vel skikket farsfigur. Det er ikke det som er problemet. Saken er at hun er barnets mor. Dermed tilhører barna henne. Det er et biologisk faktum, ingen ting å diskutere. Jeg fikk det ikke til å stemme hvordan en kvinne som Cusk – velutdannet, feministisk orientert, en kvinne av sin tid – kunne ta en slik posisjon. Det er mine barn. De tilhører meg. Kanskje jeg tar feil, tenkte jeg. Kanskje hun ikke er feministisk orientert i det hele tatt? Kanskje hun er enda en av de vellykkede middelklassekvinnene som kan ta seg råd til å holde seg med konservative kjønnsmønstre. Eller kanskje en ny type feminist, som føler seg berettiget til det hele: Karriére, økonomisk selvstendighet og fullt eierskap over barna. En type omsorgsmonopol begrunnet i den spesifikt kvinnelige erfaringen det er å sette et barn til verden.

Voodoo velter likestillingen

Jeg fant et intervju i The Guardian, der kunne jeg lese om hvordan Cusk posisjonerer seg vis-á-vis feminismen. Her forteller hun om hvordan hun opplevde sin tidlige radikale feminisme som teoretisk, og hvordan den nå var erstattet av erfaringer av å bli mor.^[3] Hun beskriver bakgrunnen for de beslutningene vi kan lese om i Etterspill, hvordan samlivsbruddet hadde avslørt «the whole broken mechanism of feminism». I Etterspill påberoper hun seg «morens primære posisjon, hennes medfødte førsterett, den voodooen som fører til at likhetsprinsippet bryter sammen». Denne «voodooen» ble speilet i en kort debatt om livmorfeminisme som utspilte seg i Klassekampens spalter over noen uker på tampen av 2021. Ordskiftet ble sparket i gang av journalist og forfatter Carline Tromp, i en kritikk av et blogginnlegg av forfatteren Ida Jackson. Debatten fislet raskt ut, men tydeliggjorde noen posisjoner som jeg skal vende tilbake mot slutten av teksten. Det sentrale her er hvordan den biologiske erfaringen av å bli mor spiser alle idealer om likestilling og omsorgsdeling til frokost.

Kjemisk fri for lukten av far

Rachel Cusk er født i England i 1967, og sto åpenbart i den postmoderne nittitallsfeminismen før hun ble mor. En annen, og mye yngre, forfatter som gir et fascinerende innblikk i tenkningen omkring barn og mor-skap, er den danske forfatteren Olga Ravn i sin roman Mit arbejde, som nylig har kommet i norsk oversettelse.^[4] Ravn er født nesten 20 år senere, i 1986, og tilhører den danske fjerdebølgefeminismen.^[5] Der Cusks ramme er påtagelig britisk, med alt det innebærer av problemstillinger knyttet til klasse og imperium, skriver Ravn innenfor en skandinavisk ramme. Gjennom poesi og prosa formulerer hun en tekst som spenner fra det observerende til det rasende innlevde. Boken er breddfull av betraktninger omkring hva det betyr for den feministiske kroppen å bli mor i dag. Et talende trekk ved denne posisjonen er at foreldreskap ikke er et fellesprosjekt: boken er så godt som kjemisk fri for lukten av en far. Det finnes en far i bakgrunnen et sted, utelukkende til bry, i veien, et slags hår i den livssuppen mor og barn befinner seg i, selv om bokens hovedperson lever sammen med denne skyggen av en mann. I en av de få henvendelsene til mannen, i ett av bokens dikt, reflekterer jeg-personen over alle kvinnene som gikk før henne, som «fik/børnene for seg selv/hvilken lykke». Hun skriver henvendt til barnefaren, som ikke reflekterer på samme måte over sin egen kropp i rekken av fruktbare kropper, «du har så lidt at tabe», skriver hun, «og jeg afskyer dig for det».^[6]

Avskyen Ravn beskriver finnes bare latent hos Cusk, i det brutale «de tilhører meg». En stor forskjell mellom deres fortellinger, er at Cusk skriver i kjølvannet av et samlivsbrudd, mens de to foreldrene i Ravns fortelling holder sammen (så lenge det varer, tenker jeg under lesningen). For faren i denne historien opplever akkurat den samme frustrasjonen som Cusks eksmann: Han blir holdt på utsiden, får ikke lov til å ta del i det omsorgsprivilegiet som moren forvalter. Som for eksempel i denne passasjen, i en opphetet samtale mellom Anna og Aksel, fortellingens foreldrepar:

«Det er mig der har født ham», skreg hun. «Det var mig, der tok ham, da han var lille, og du var på arbejde.»

«Jeg kunne godt have taget ham, da han var lille,» skreg Aksel.

«Hva mener du?» skreg Anna, «det kunne du jo ikke, han skulle ammes.»

«Jeg kunne have givet ham flaske,» skreg Aksel.

«Hva mener du, hva mener du?» skreg Anna, «han skulle jo ammes».

«Han behøvde jo ikke at blive ammet,» skreg Aksel. «Jeg kunne bare taget ham.»

«Hvad er det du siger?» skreg Anna […]^[7]

Dialogen er en god illustrasjon av omsorgsprivilegiet i praksis. Den viser hvordan ideen om menns muligheter for å gi omsorg avfeies nærmest som en absurditet. Her spiller også ammedebatten inn, hvor sterke stemmer hevder at det er noe i nærheten av et overgrep ikke å fullamme barna, noe som i sin tur spiller farsfiguren langt ut over sidelinjen. Resultatet er fedre som ikke får nok erfaring med det tidlige, nære kroppslige båndet til sine barn. (Da jeg leste denne passasjen for min kone, ristet hun på hodet og sa at hennes erfaring var den motsatte: Da hun ble mamma for første gang midt på nittitallet var det like ofte barnets far som matet den nyfødte datteren med flaske, og min kone er ikke i tvil om at den nære relasjonen mellom far og voksen datter i dag, henger sammen med den tidlige erfaringen av fysisk nærhet og omsorg fra spebarnstiden.)

Cusk og Ravn har to helt ulike forfattertemperamenter, men fellesnevneren er en biologisk betinget privilegering av kvinners omsorg. Som mann, født i 1973, utfordrer dette den likestillingstanken jeg vokste opp med. Men det er åpenbart at det de beskriver er en sannhet, virksom i samfunnet. Jeg har opplevd den selv, i møte med det offentlige Norge på ulike nivåer av det såkalte hjelpeapparatet. Jeg har befunnet meg i de samme skoene som Cusks eksmann. Og alle jeg har møtt, fra fastleger til jurister, deler den samme underforståttheten: Det er kvinnens barn. De tilhører henne. Hvis du vil ha mer tid med barnet ditt, må du kjempe. Og det er en kamp du med all sannsynlighet kommer til å tape.

Livmorfeminismens harde krav

Fortellingene til Cusk og Ravn satte meg på sporet av en annen ny, dansk bok, Anne Kirstine Sørensens Moderland. Her argumenterer forfatteren med en blanding av konservatisme og rendyrket liberalisme for at barna må rives ut av statens hender og gis tilbake til familien. Og familien, i Sørensens verdensbilde, betyr selvsagt moren, i en bok som er skrevet som et langt forsvar for den moderne kvinnes rett til å bli forsørget av en mann og ta omsorg for sine barn på heltid. Dette er en sakprosabok som lener seg tungt på forfatterens subjektive erfaringer av småbarnsliv og barnehage, og i likhet med Cusk og Ravn, hviler teksten ofte på biologiske forklaringer á la blod er tykkere enn vann.^[8] Men der Ravn og Cusk støper om sine innsikter til en litterær form av høy klasse, er Sørensens bok en klassisk debattbok. Det er til dels kvalmende å lese om hvordan hun er blind for både klassespørsmål og egne privilegier, og hun trenger ikke en gang forklare leseren hvorfor omsorg i familien er synonymt med hjemmeværende mor. Samtidig resonnerer den underliggende antagelsen om kvinners omsorgsprivilegium på en ubehagelig måte med Cusk og Ravns bøker.

I likhet med hos Ravn, er faren knapt tilstede i Moderland. Vi får vite at han forsørger familien, i noe som blir beskrevet som et rasjonelt og gjennomtenkt valg. Likevel viser Moderland hvor risikabel den biologiske strategien er, sett fra et feministisk perspektiv. Selv om hun fremstiller det som et valg, er den mørke baksiden av dette valget et imperativ om å gjøre det som er best for barnet. Via en kombinasjon av skam- og pliktfølelse kan dette tvinge mødre til å velge rollen som supermamma. Dersom det er naturen som har utpekt mor til omsorgsperson er ikke dette bare et valg. Det er en plikt. Vi finner den samme normative tankegangen i en kronikk signert ti psykologspesialister på NRK Ytring nylig: Her argumenterer de mot dagens ordning for permisjon, og etterlyser en permisjonsordning hvor «familiers mulighet til å tilrettelegge for babyen og mors behov var ivaretatt.»^[9] Vi vet hva det betyr: Farvel til far.

I livmorfeminisme-debatten formulerer Carline Tromp problemstillingen slik: «I opphaussingen av myke «feminine» verdier ligger harde krav til hva som er naturlig og riktig for kvinner å gjøre, føle og mene.»^[10] Sørensen skriver i debattboken Moderland fra et nærmest militant middelkasseperspektiv, og hun skriver som om kjernefamilien historisk sett har vært den universelle rammen for omsorg. Men hennes rop om «frihet» klinger også i blogginnlegget Tromp reagerer på, hvor blogger og forfatter Ida Jackson skriver «Til helvete med likestilling. Gi meg frigjøring i stedet.»^[11] I møte med ropene om frihet er min første impuls alltid å spørre: Frihet for hvem? Når Jackson argumenterer mot deling av svangerskapspermisjon er det ikke sin egen likestilling hun vil ofre. Det er mannens. Jackson fremfører det samme spekteret av biologiske argumenter som vi kjenner fra Ravns fortelling (og for så vidt fra Sørensen), mens farens evner og muligheter som omsorgsperson reduseres til et ønske om å «slippe til» (med Jacksons anførselstegn). Mannen vil jo gjerne slippe til, men hva vet vel han om den kroppslige påkjenning det er å føde et barn? I et tilsvar til Tromp holder Jackson fast på dette perspektivet: «Å si at idealet er at den utslitte og blødende part og tilskueren skal «likestilles», er å hviske [sic] ut den fødende kroppens erfaring.»^[12] Problemet er bare at de aller færreste fedre vil være «tilskuere», eller «slippe til» en gang i blant. De vil være aktive, involverte, både kroppslig og mentalt, i sine barn. Å redusere menn til tilskuere fordi vi ikke har fødende kropper, er helt i tråd med vår tids fokus på det som skiller oss fremfor det som binder oss sammen.

De smulene far kan få

Jeg har diskutert disse ideene med en bekjent som har gjort nettopp det Sørensen foreskriver: Valgt bort karriere og egne ambisjoner til fordel for et liv som hjemmeværende, med hovedansvar for barna, forsørget av en mann. Da vi snakket om disse tingene, hevdet hun at bølgen av livmorfeminisme kommer av at den kroppslige erfaringen av barnefødsel blir fortrengt, og at denne erfaringen kommer med en så voldsom kraft når den først kommer – gjerne hos kvinner som får barn senere i livet enn for bare noen tiår siden.

Manglende tilknytning til barna berører ikke bare fedre. Det berører barn, selvsagt, som ofte er avhengige av en klok mor for å ha ordentlig kontakt med pappaen sin. Men det berører også andre deler av storfamilien. I Marte Qvenilds roman Sommerfesten ligger perspektivet hos en farmor som er i ferd med å miste kontakten med barnebarnet Jørgen etter at sønnen og svigerdatteren går fra hverandre. Fortellingen viser hvor sårbare menneskene i omgivelsen av et samlivsbrudd er, og hvor mange flere mennesker enn foreldrene som får sine liv forandret. Ikke minst viser fortellingen hvor prisgitt man er morens dømmekraft og vilje til å se helheten i et barns liv. Jeg skal forsøke å ikke spoile for mye, men her snakker bestemoren med sønnen Carl mot slutten av romanen:

«Han kommer hjem hver sommer», sier Carl og ser på henne, men det er vanskelig å avgjøre om han er trist over at Jørgen skal dra, eller om han bare har resignert og godtar de smulene han kan få. […] Hun går ut i gangen og blir stående i mørket, støtter en hånd mot dørkarmen og forsøker å holde gråten tilbake. I morgen skal han dra, og hun får vel ikke se ham mer før han flytter. Og hva skjer etterpå? ^[13]

Carls resignasjon er noe mange fedre kan kjenne seg igjen i. De nedskalerte forventningers dramaturgi, takknemligheten for det lille man klarer å få til av meningsfullt samvær. Ordvalget i Qvenilds tekst er talende: de smulene han kan få. En fars samvær med barn betraktet som en gave fra moren, noe moren kan holde tilbake eller gi etter eget forgodtbefinnende.

I Qvenilds bok ligger perspektivet hos bestemoren, som selv har vært en fødekropp. Og en fødekropp har også vært en datterkropp. Dette perspektivet ser vi ikke ofte i debatten, men forfatteren Hanne Ramsdal berørte det i en kronikk i Aftenposten for noen år siden. Fra sin posisjon som skilt mor beskriver hun egne erfaringer som skilsmissebarn, og hvordan hennes mor frarøvet henne muligheten til å opprette meningsfulle bånd med pappaen sin.^[14] Hun fikk sjelden treffe ham, og de «mistet etter hvert den kunnskapen om hverandre som hverdagen i familielivet avslører; rynkene i et trøtt ubarbert ansikt om morgenen og lukten av søvn i håret. Irritasjon over kaffetrakteren.» Her er hun inne på noe helt vesentlig, at meningsfulle relasjoner krever tid:

Når man sees sjelden, blir det fort noe intervjuaktig og generelt over møtene. Man gjør seg til. Satser alt på at det skal bli hyggelig. «Hvordan går det?» «Fint.» «Og du?» «Fint.» Det litt for høye toneleiet som oppstår når man ikke puster med magen. Det kan også gå galt. Noen ganger kan det bli stygt. «Hvorfor var du ikke der da jeg trengte deg. Du er ikke glad i meg.»

Når hun blir litt eldre konfronterer Ramsdal faren sin – hvorfor kjempet han ikke hardere for å opprettholde kontakten? – og får vite at han vurderte å gå rettens vei, men ble frarådet det av hensyn til barnets beste. I dag har de god kontakt, men Ramsdal skriver at hun alltid vil lure på hvem han og hun kunne vært sammen om de hadde fått tid og rom til å utvikle en basal tilknytning. Det å bestemme at et barn ikke skal få mulighet for denne tilknytningen er et stort ansvar å ta på seg. Det er en risiko for at barnet arver morens sinne mot faren, slik tilfellet var med Ramsdal: «Jeg overtok det sinnet fordi jeg var lojal med henne. Det er barnets natur å være lojal med foreldrene. Men det var hennes sinne. Ikke mitt.»

JA! JA! JA! Men svaret er nei

Den sinte, desperate kroppen har vært et viktig tema i de siste årenes litteratur, ikke minst i den såkalte barsellitteraturen, som har løftet frem den fødende kroppen som erfaringsrom. Jeg har nevnt Olga Ravn, én av mange forfattere innenfor denne tendensen. Det er åpenbart at disse fortellingene har gitt viktige erkjennelser og innsikter i en del av tilværelsen som fortoner seg grunnleggende ulikt for kvinner og menn. Barselbølgen har kommet brått, som svar på et behov: Det er ikke mange år siden den anerkjente amerikanske forfatteren Maggie Nelson (født 1973) beskrev hvordan hun lette etter litteratur som tematiserer barnefødsel i førstepersonsperspektiv i sin velfylte bokhylle. Det eneste hun fant var poesi.^[15]

Men det ligger også noe tidstypisk her, i ideen om at kroppslig innsikt og erfaring trumfer all annen erfaring. Er det ikke en fare for at den kroppslige vendingen, som er den større bølgen som bærer barsellitteraturen, skygger for andre former for innsikt? Er det riktig å kaste idealer på båten fordi kroppen i visse situasjoner sier noe annet? Det er tross alt en lang rekke kroppslige impulser vi arbeider hardt for å dempe. Trangen til å løse konflikter med vold, for eksempel. Det finnes nok av voldsutøvere som kan fortelle om hvordan det svartnet for dem og hvordan kroppen agerte på egen hånd. Eller et annet bilde: du befinner deg i baren på et konferansehotell etter en lang dag. En person som ikke er din partner, men som du har lagt merke til i vrimmelen ved kaffe- og wienerbrødbordet, inviterer deg til rommet sitt. Kroppen roper JA! JA! JA! men du vet likevel at det eneste riktige svaret er nei.

Akademiker og forfatter Katerine Angel problematiserer vår tids blinde tro på kroppens signaler i boken Tomorrow Sex Will be Good Again (2021). I en tankevekkende passasje referer hun til forsøk hvor kvinnekroppen viser tegn til seksuell opphisselse selv om kvinnen klart og tydelig sier at hun ikke er opphisset, og hvordan dette blir tatt til inntekt for at kvinner i mange situasjoner egentlig vil, men stoppes av skam eller selvpålagte bånd. Angel argumenterer kraftfullt mot ideen om at det er kroppen som egentlig uttrykker hvem vi er, hva vi vil – og mot at kroppen alltid skal trumfe våre idealer og vår vilje. «We may believe that the body doesn't lie, but all the body does is provide us with complicated information. The body is no arbiter, should be no arbiter.»^[16] Dette er et perspektiv jeg ikke har sett i debatten om livmorfeminisme – tanken om at kroppen ikke nødvendigvis alltid har rett. De siste årene har tvert imot vist hvor kort veien kan være fra å peke på et sett med erfaringer, til å gjøre disse erfaringene normative. Som for eksempel fra å peke på den fødende kroppen som et oversett subjekt, til å bruke den samme fødende kroppen som argument for reelle tilbakeskritt i likestillingen.

Pappa i motbakke

Parallelaksjonen mellom frihet-til-familien-folkene og fødekropp-fundamentalistene setter den skandinaviske mannen i en lei klemme. Enkelte peker på hvordan delt barselpermisjon egentlig handler om å frata moren tid med barnet for å gjøre henne produktiv i samfunnsmaskineriet.^[17] Jeg sier ja takk til en kapitalismekritikk som peker på oppvurdering av samvær med barn, på bekostning av karriére og forbruk. Men jeg nekter å gå med på at dette må være en kjønnet sak. Menn må få de samme mulighetene som kvinner til å prioritere omsorgsarbeid i hjemmet – og da holder det ikke med floskler og slitte slagord. Da må menn faktisk få slippe til – ikke i gåsetegn, men som omsorgspersoner gjennom de tidlige leveårene, gjennom samlivsbrudd, gjennom skole- og fritidsaktiviteter og gjennom tenåringsopprør.

Tankearbeidet jeg beskriver her er sentralt i romanen Konfirmasjon (2022), hvor jeg har skrevet om en mann som kjemper i relativt bratt motbakke for å få lov til å ta ansvar som far. I en av de første versjonene av manus hadde jeg stjålet det nevnte sitatet fra Rachel Cusk og lagt det i munnen på hovedpersonens eks-partner: Det er mitt barn. Hun tilhører meg. På første manusmøte pekte forlagsredaktøren på formuleringen og protesterte. Kvinnen du skriver om her er velutdannet, progressiv, feministisk, sa hun. Det er ikke troverdig at hun tar en sånn posisjon. Jeg fortalte ikke hvor de to setningene kom fra, og redaktøren hadde antageligvis rett; jeg hadde ikke klart å stjele Cusks sitat slik at det klang som litterær sannhet. Men der ute i virkeligheten er det åpenbart en sannhet, selv etter første, andre, tredje og fjerde bølge med feminisme, etter interseksjonalitet og kjønnsnøytrale pronomen: Barna er mødrenes eiendom. De tilhører dem. Og med på lasset kommer alt det vi forsøker å likestille oss bort fra: At kvinner tar større ansvar for husarbeid og organisering i familien, får lavere lønn og dårligere pensjon. Men dersom vi ikke er interessert i å utfordre kvinners omsorgsprivilegier kan vi debattere likestilling så mye vil, vi kommer ikke videre.