Organisasjoner i motbakke og frykt for å miste støtte

­Lesetid: ca. 8 minutter.

Demokratiet er uløselig knyttet til en fri presse og frivillige organisasjoner, såkalte NGO (Non Govermental Organizations). I Norge er vi rikt utrustet med begge deler.

Det finnes knapt et land hvor myndighetene er så rause med støtte til frivillig sektor som i Norge. På regjeringens nettside har de en oversikt over statlige tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner. Her det listet opp 115 ordninger som fordeler seg på 13 departementer. Klima- og miljøverndepartementet og Kultur- og likestillingsdepartementet varter opp med over 20 ordninger.

Vi regner med at verdiene av det frivillige arbeidet utgjør 136 milliarder kroner. Det tilsvarer 4 prosent av bruttonasjonalproduktet.

I en undersøkelse av frivillig arbeid i 2017 fra Institutt for samfunnsforskning anslås det at den ulønnede innsatsen tilsvarer 142 000 årsverk. Ulønnet arbeid beregnes til 75 milliarder kroner.

Hvis alt som utføres innen frivillig sektor er i tråd med det politikerne vil ha utført, kan de neppe foreta seg noe mer lønnsomt enn å pøse på med oppgaver og penger til frivillig sektor.

Myndighetene erkjenner at de får de mye for pengene gjennom frivillig sektor. Det er grunnen til at hudrevis av millioner av bistandsmidlene formidles gjennom frivillige organisasjoner som har effektive samarbeidspartnere i mottakerlandene.

350 frivillige organisasjoner

Det er vanskeligere enn tidligere å engasjere frivillige. To år med korona har gitt et merkbart tilbakeslag for det frivillige arbeidet. De er blitt mer avhengig av ansatte for å få gjort jobben.

Interesseorganisasjonen Frivillighet Norge har 350 medlemsorganisasjoner som til sammen har over 50 000 lokallag i hele Norge. En del av disse organisasjonene regnes som frivillige mest fordi de ikke er statlige eller kommersielle. I praksis er det profesjonelle som driver dem.

Grovt sett kan vi dele frivillig sektor inn i tre grupper: De som driver hjelp og støtte for andre, de som organiserer en interesseaktivitet for egen del, for eksempel idretten, og de som jobber politisk og i opinionen for en sak. Flere frivillige organisasjoner kombinerer disse tre aspektene.

Det er rimelig bred politisk enighet om støtten til frivillig sektor. Støtten har ikke gått opp og ned som en jojo avhengig av om vi har en borgerlig eller en rødgrønn regjering.

Det har vært en liten knippe av frivillige organisasjoner politikere har valgt seg ut for å demonstrere egen politikk. Human Right Service har vært en gjenganger. Flere partier vil ta fram dem det årlige tilskuddet, men så lenge Frp utgjorde flertallet på borgerlige side beholdt de støtten.

I år er det dyrevernorganisasjonen NOAH som er i fokus. Landbruksminister Sandra Borch sier rett ut at hun ikke ser noen grunn til å støtte en organisasjon som motarbeider bøndene og norsk landbrukspolitikk.

Skal NOAH få støtte, må SV forbarme seg over dem. I år klarer de seg uansett godt uten støtte. NRKs nye stjerne, Sophie Elise, har gitt et saftig bidrag og bedt andre følge på. Det er godt med dyrevenner i landet. NOAH har alt fått mer inn på konto enn det statstilskuddet utgjør.

Sandra Borch må ta kampen for å frata NOAH støtten i åpent terreng. Det er i Stortinget beslutningen fattes.

Færre tilskuddsmottakere

Regjeringen legger opp til at flere beslutninger om støtte ikke skal tas av de folkevalgte, men av departementet selv eller en offentlig etat. De har satt i gang et arbeid for å redusere antall navngitte tilskuddsmottakere i statsbudsjettet. Det betyr at en rekke frivillige organisasjoner ikke vet om de får støtte neste år, hvor de skal søke midler og hvilke kriterier som gjelder.

Store deler av det frivillige arbeidet er kastet ut i usikkerhet. De vet ikke hva de kan regne med av inntekter neste år. Det de vet er at kostnadene eksploderer som følge av de økte prisene på alt mulig.

Det som har opptatt politikerne mest er at Salam, interessegruppen for skeive muslimer, er tatt ut av budsjettet. Det gjelder også Skeiv Ungdom. Men statssekretær Gry Haugsbakken (Ap) beroliger i Klassekampen ved å peke på at den såkalte LHBT-potten er økt til 27,5 millioner kroner.

På statsbudsjettet er det satt av omtrent den samme summen som i fjor. Det er fordelingen det er knyttet usikkerhet til. Dette kan Stortinget ordne opp i ved å si at alle organisasjoner minimum skal få den støtten de fikk i fjor det første halve året i 2023. Det er heller ikke klart om det er enighet i Stortinget om å frata seg selv myndighetene til å fastsette bevilgningene til frivillig sektor.

Om bevilgningene nå skal fattes av et organ på grunnlag av kriterier, men uten begrunnelse, kan det gi større makt til ansiktsløse byråkrater som gjerne baserer seg på hva som anses som politisk korrekt.

I Stortinget er det politiske vurderinger som blir avgjørende selv om det ligger kriterier til grunn. Det samme er tilfellet om avgjørelsen legges til departementet.

Er det opp til et direktorat eller organ å fatte avgjørelsen, er det gjerne faglige premisser som legges til grunn, men også her kan en statsråd gi signaler om hvilke kriterier som skal vektlegges.

Armlengdes avstand

Det gis betydelig støtte til kulturlivet og mediene. Her opereres det med et prinsipp om armlengdes avstand til politikerne. Politikerne skal gi rammer. Medietilsynet fordeler pressestøtten ut fra fastsatte kriterier.

I kulturlivet er det mer komplisert. Her dukker det stadig opp diskusjoner om kriterier og om det skal være armlengdes avstand mellom departementet og organer som fatter beslutninger om støtte. Svaret er både ja og nei. Regjeringen mener de ryddet opp for vel en måned siden.

Kulturdirektoratet er opprettet. Her kan det gis politiske føringer for de vedtak som fattes. Kulturrådet skal forvalte Kulturfondet som hvert år deler ut nærmere en milliard kroner til kunstnerisk virksomhet, stipender og ulike kulturtiltak. Her skal ikke politikerne blande seg inn.

Det 90 ordninger det kan søkes på. Avgjørelsen om hvem som skal få støtte fattes på grunnlag av kvalitet og faglige kriterier. Flere fagutvalg med til sammen 120 medlemmer fra hele landet avgjør hvem som får støtte. Utvalgene er satt sammen av utøvende kunstnere som har gode faglige forutsetninger for å vurdere søknadene.

Nei til Traavik

Det vakte sterke reaksjoner da kompaniet til scenekunstner Morten Traavik tidlig i høst fikk avslag på sin søknad om støtte. Traavik hevder dette skyldes at han i fjor satte opp stykket «Sløseriombudsmannen» der det rettes temmelig besk kritikk mot Kulturrådet.

Traaviks kompani har vært inne på listen i flere år. Han søkte om 4,5 millioner i en periode på 5 år.

Kulturrådet sier Traaviks søknad er behandlet på lik linje med andre og at oppsetningen av «Sløseriombudsmannen» ikke har hatt innvirkning på behandlingen.

Tre av medlemmene i utvalget som tok avgjørelsen, meldte seg inhabile.

Denne uken kunne Subjekt fortelle at Traavik har tauet inn en advokat for å få annullert avslaget fordi han mener juryen var inhabil.

To av kulturpolitikerne på Stortinget, Tage Pettersen (H) og Silje Hjemdal (Frp) er kritiske Kulturrådets praksis. Kulturminister Anette Trettebergstuen forsvarer ordningen slik den har vært i mange år.

Lederen for Kulturrådet, Sigmund Løvåsen, sier til Klassekampen at de vil vurdere egne habilitetsregler etter kritikken de har fått. Det betyr ikke nødvendigvis at reglene blir endret slik at medlemmer av utvalgene ikke kan søke om støtte. Da vil en ikke få de fremste utøverne med i utvalget.

Spørsmålet er om det er mulig å lage nye regler for habilitet om det er en fagfellevurdering som skal ligge til grunn for hvem som skal få støtte.

Uavhengige representanter

Pressen Faglige Utvalg, som tar stilling til klager for brudd på presseetikken, består for eksempel både av representanter fra bransjen og allmennheten. Det er mulig å sette inn kvalifiserte fagfolk som representanter for allmennheten i utvalgene som skal ta stilling til hvem som skal få kulturstøtte.

En miks av uavhengige fagfolk og kunstnere i fagfeltet vil kunne gi avgjørelsene en sterkere legitimitet, og det vil være vanskeligere å påstå at det er kameraderi som ligger til grunn for avgjørelsen.

Etter at Traavik fikk avslag, har det kommet krav om at Kulturrådet må begrunne sine avgjørelser. Det kommer aldri til å skje. Skulle Kulturrådet gitt tusenvis av begrunnelser hvert år, hadde de trengt langt flere saksbehandlere.

Har man sagt A, må en også si B. Det vil bli krav om at også stemmetall i utvalget skal oppgis og det må gis anledning til protokolltilførsler.

Det må også settes av tid til debatt og svar i etterkant. For det vil være delte meninger om de fleste avgjørelser.

En slik praksis ville betydd mer penger til byråkrati og mindre til kunst.

Det er ikke bare scenekunsten det står strid om. Det er alltid noen som har meninger om hvilke romaner som ikke blir kjøpt inn til bibliotekene – såkalt «nullet».

Mens de fleste romanene blir kjøpt inn, er det bare om lag en tredjedel av sakprosabøkene Kulturrådet har midler til å kjøpe inn. Det gis aldri noen begrunnelse for innkjøp eller avslag.

Før helgen kritiserte Lars Petter Sveen i Klassekampen at hans bok «Kunsten å stamme» ikke ble kjøpt inn. Han argumenterte med at det nesten ikke finnes bøker om stamming på norske biblioteker.

Om de i Utvalget for sakprosa har tenkt på det, er det ikke godt å si. Lederen for utvalget, Anne Hege Simonsen, sier i diplomatiske ordelag og på generelt grunnlag til Klassekampen at de «ofte er nødt til å avslå titler som hadde fortjent innkjøp». Grunnen er at ikke har midler.

Slik er det med den saken. En fattig trøst for Sveen.

Det skal bli litt av ei huskestue framover når en eller annen byråkrat skal stå fram og beklage at en frivillig organisasjon dessverre fått halvert støtten fordi det er så mange søkere til den potten Stortinget har bevilget.