Foto:

Maria Astrup.

Karl Ove Knausgaards Russland. Hva mener Norges største forfatter om verdens største land?

Publisert: 13. juni 2022 kl 08.00
Oppdatert: 14. juni 2022 kl 13.35
­Iril Hove Ullestad er doktorand i slaviske språk ved Gøteborgs universitet. Hun skriver på en avhandling med arbeidstittelen Immortality Politics. The Impact of Russian Cosmism on Contemporary Russian Fiction.
Foto:

Jarand Hove Ullestad

«Nesten hele mitt liv har Russland hatt en sterk dragningskraft på meg», skriver Karl Ove Knausgård innledningsvis i essayet «På sporet av Russland», som ble trykt i Klassekampen i mars 2018.[1] Essayet er første del i en serie på tre og skildrer en reise i Russland, hvor han året før ble sendt på oppdrag for The New York Times. Jeg har aldri tenkt at jeg og Karl Ove Knausgård skulle ha spesielt mye til felles, men denne dragningen mot Russland har jeg levd med hele mitt liv. Da Knausgårds nyeste roman, Ulvene fra evighetens skog, viste seg å inneholde et dypdykk ned i det jeg hittil har sett på som «min egen» lille flik av russisk kulturhistorie, nemlig den filosofiske retningen russisk kosmisme, kjente jeg noe som faktisk best kan beskrives som et visst åndelig slektskap med Karl Ove Knausgård, noe som kom ganske overraskende på meg. I alle fall. Siden det nå altså har vist seg at vi har overlappende interesser, Karl Ove og jeg (ingenting gjør en dus som en felles fascinasjon for obskure russiske filosofer), vil jeg legge ut på en liten ekspedisjon selv – til Russland selvsagt, det Russland som Karl Ove Knausgård skildrer i essayet og i sin nyeste roman. Hva slags bilde av Russland tegner han? Og hva er forskjellen mellom det Russland Knausgård besøker, og det han skaper?

Reisen til landet langt, langt borte

«Russland er et land av fortellinger», innleder Knausgård i Russlands-essayet. Og fortsetter: «fortellingen om tsaren og folket hans, om Lenin og revolusjonen, om den store patriotiske krigen, om forvandlingen av det bakstreverske landet til en moderne og mektig industristat, om Sputnik, Laika, Gagarin.» At Knausgård har et litterært forhold til Russland, er umiddelbart synlig for enhver der han ligger sovende under en Lenin-biografi på et fotografi på essayets første side. Han vil ta oss med på en reise for å finne ut «hvilke fortellinger russerne forteller hverandre», skriver han, og hva «Russland betyr for dem» – dagens russere får vi gå ut fra at han mener, i og med at den potensielle oppstandelsen fra de døde han ser for seg i bokserien om morgenstjernen, ennå ikke har funnet sted.

Med dette mål for øye begir han seg straks til det lille huset utenfor Moskva hvor forfatteren Ivan Turgenjev (1818–1883) bodde for rundt 200 år siden. At han er interessert i Turgenjevs Russland og gjerne kunne tenkt seg å reise dit, annonserte han for verden allerede i 2016, i et essay i The Guardian.[2] Der leker han litt med tanken på hva han skal finne på nå, altså etter Min kamp, og konkluderer med at han gjerne skulle likt å se hva som har hendt med virkeligheten i Russland «siden Turgenjev tråkket rundt med geværet sitt».

Foto:

Nikolai Dmitriev-Orenburgsky - Ivan Turgenjev hunting.

Og hva har skjedd med virkeligheten i Turgenjevs Russland? Det er det ikke helt enkelt å ta rede på – først og fremst fordi det selvsagt ikke finnes lenger, selv om man i og for seg kan reise dit. Turgenjevs eiendom, et lavt fiolettmalt hus av tre, er på mange måter et heterotopisk sted. Det er en plass som er flyttet fra sin opprinnelige kontekst – attenhundretallet – til en annen, hvor den ikke egentlig hører hjemme. Huset står der, og er innredet mer eller mindre slik det var på attenhundretallet, men nå er det ikke attenhundretallet lenger. Huset er på samme tid fremmed og kjent. Kjent fordi det ser ut slik Knausgård forventet, og samtidig fremmed fordi det, etter som årene har gått, har mistet sin naturlige tilhørighet i tid og rom. Slik karakteriseres Knausgårds møte med Turgenjev først og fremst av Turgenjevs fravær («Jeg forsøkte å se for meg Turgenjev komme ut av døren og gå bort dit hvor vi stod, men det var umulig å forbinde ham med oss, da med nå»).

«Heterotopi» er egentlig et medisinsk begrep, som innebærer at vev befinner seg på et annet sted enn der man kunne ha forventet. Da begrepet, via Michel Foucault,[3] fant veien til litteraturforskningen, fikk det nye konnotasjoner. Her betegner det et rom som skiller seg fra resten av samfunnet ved at det er annerledes, det er ulikt samfunnet rundt. Det kan være et overgangssted, et sted som verken er her eller der, som et tog eller et skip. Eller det kan være et sted som bærer i seg en liten bit av utopien, av noe som ikke kan finnes, og som når det allikevel føres inn i virkeligheten, skaper noe fremmed. Det kan også være, som i tilfellet med Turgenjevs eiendom, at en bit av fortiden føres inn i nåtiden og lager et rom i den som verken er helt fortid eller helt nåtid, et annerledes-rom der verken Knausgård eller Turgenjev selv hører hjemme.

Saken fortsetter under annonsen

Knausgård lar seg imidlertid ikke avskrekke av dette. Når han senere kommer i snakk med en gammel kone, spør han henne for eksempel ikke «Hvilke historier har du å fortelle?», slik han tross alt lovet oss. Han spør: «Har du lest Turgenjev?» Det kan altså se ut til at det nettopp er dette han er på jakt etter: rommet av fortid i nåtiden, eller rommet av litterær fiksjon i virkeligheten.

Foto:

Ivan Turgenjevs hus.

På veien videre gjennom Russland er det få ting som interesserer Knausgård mer enn historiske hendelser: Den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig heter i Russland, tsarfamilien, de store russiske attenhundretallsforfatterne, ortodoksien og de ulike intervjuobjektenes avdøde fedre. Når han senere på reisen befinner seg i Jekaterinburg, er det slike begivenheter, heller enn samtidige, som fanger interessen hans:

– Det er demonstrasjoner over hele landet i dag, sa Brown. – Det er for den fengslede opposisjonslederen Aleksej Navalnyj. Det er Putins fødselsdag.

– Virkelig? sa jeg, men hadde glemt demonstrasjonen i neste øyeblikk, for vi nærmet oss Blodskirken, som ikke bare lå på det fysiske stedet hvor den mytologiske tsarens historie endte, men også rommet en annen mytologisk størrelse for meg, den ortodokse gudstjenesten, som på grunn av alle de russiske romanene jeg hadde lest, ikke minst Dostojevskijs, var badet i et særegent lys.

Det kan altså se ut til at det Russland Knausgård helst vil besøke, egentlig ligger et stykke tilbake i tiden, og at det er delvis mytologisert. Formuleringen «fortellingen om tsaren og folket hans» kunne vært tittelen på et eventyr (for eksempel av Russlands nasjonaldikter Aleksandr Pusjkin, som skrev historier som «Fortellingen om tsar Saltan» og «Fortellingen om presten og hans arbeider Balda»). Knausgård kaller Russland «et land av fortellinger», noe som selvsagt stemmer – på lik linje med at alle andre land i verden også har sine historiske og sine oppdiktede fortellinger. Mer interessant enn å spørre seg «Hva er fortellingen?», er det kanskje å spørre seg: «Hvorfor er det nettopp denne fortellingen vi får høre?» Fortellingene som Knausgård først og fremst fester seg ved, er historier som skaper dette heterotopiske rommet, disse lukene av fortid som finnes på sin egen måte, men som allikevel ikke eksisterer lenger på den måten det gjorde for ett eller to hundre år siden.

«Heterotopi» er egentlig et medisinsk begrep, som innebærer at vev befinner seg på et annet sted enn der man kunne ha forventet.

Saken fortsetter under annonsen

Og her er det også essayserien ender, idet Knausgård til sist treffer forfatteren Sergej Lebedjev, som nettopp skriver om historiske hendelser og konsekvensene av dem i dagens Russland. Til Lebedjev stiller han endelig spørsmålet: «Hva er historiene man forteller i Russland akkurat nå?» Og jammen viser det seg at Knausgård var på rett spor hele tiden, for det er her kjernen i dagens Russland ligger, mener Lebedjev, i hvem som styrer det historiske narrativet, hvordan og ikke minst hvorfor. Selvsagt er det myndighetene som først og fremst står bak denne maktovertakelsen av historiske hendelser, Lebedjev nevner både partiet Forente Russland og Putin selv. Men så nevner han også sin egen familie. Til og med her – ikke bare i Lebedjevs familie, men i alle familier – finnes det vedtatte narrativer om fortiden. Det finnes historier man får fortelle, og historier som er skjulte. Det finnes rom fra fortiden som man installerer i nåtiden for å bo i, kanskje ikke så ulikt Turgenjevs hus, men på samme måte som i forfatterens husmuseum, kan dette fort kjennes fremmed i en historie som ikke lenger er dynamisk og i bevegelse. Når Knausgård tar med seg sine erfaringer fra Russland inn i en roman, er det dette som utgjør den sentrale konflikten: Hemmelighetene som kan ligge skjult i enhver familie.  

Fortellinger fra Russland

At Knausgård skulle velge å bruke opplevelsene sine fra Russland i en roman, kommer selvsagt ikke som noen overraskelse, og i fjor høst, tre år etter reisen, kom Ulvene fra evighetens skog. Knausgård inviterer oss altså med til Russland igjen, men i nytt format. Nå har han selv inntatt fortellerrollen, og det Russland han tar oss med til, skal vise seg å være ganske annerledes enn det han selv besøkte. Romanen spinner løst videre på historien som utspiller seg i Morgenstjernen (2020), og kommer til å følges av minst en bok til i samme univers, har forfatteren uttalt.[4] I Ulvene fra evighetens skog følger vi to sentrale hovedpersoner. Romanens 400 første sider er viet den unge Syvert, som akkurat har kommet hjem til mor etter endt militærtjeneste, og hans sjokkartede oppdagelser av livet til faren han og lillebroren mistet da de var barn. Det viser seg at det er mye Syvert ikke vet om faren, og at mye av det han trodde han visste, var feil. For å si det med Lebedjev: En av de identitetsdannende historiene han sitter på, stemmer ikke. Syvert må grave i sin egen familiehistorie for å finne svar, slik Lebedjev også måtte. Det han finner, er en kobling til Russland: mystiske brev og bøker med kyrilliske bokstaver, en elskerinne og et barn.

Halvveis i romanen skiftes fokuset. Nå handler det om Syverts russiske halvsøster Alevtina i en del som er kortere og mer fortettet. Lengre partier er viet Alevtinas forskning på skog og på diskusjoner med venninnen Vasilisa om udødelighet. Dette fører til en utførlig introduksjon til den filosofiske retningen russisk kosmisme, som Knausgård har satt seg grundig inn i og gjengir presist og med tyngde i et eget innskutt essay. Fortellingen om Russland blir snart en fortelling om udødelighet. Men mer om dette om litt. Når vi treffer Syvert igjen mot slutten av romanen, har et halvt liv passert, og han er på vei til Moskva for å treffe søsteren for første gang.  

Mer interessant enn å spørre seg «Hva er fortellingen?», er det kanskje å spørre seg: «Hvorfor er det nettopp denne fortellingen vi får høre?»

Først og fremst handler Knausgårds fortelling om en norsk manns møte med Russland, slik den også gjør i Russlands-essayet. Så lenge Syvert befinner seg i Norge, er Russland ikke mer enn et abstrakt og lett truende nærvær. Det er vår 1986, og Tsjernobyl er stadig på nyhetene. Syvert uroer seg både for stråling og for kommunisme, han leser litt motvillig i Dostojevskij, og blir enda mer urolig. I tillegg kommer farens koblinger til Russland som en dypt rystende oppdagelse, noe som truer med å endre hele hans familiehistorie. På dette tidspunktet i romanen ser det ut til at de to mennene, Karl Ove og Syvert, har en hel del til felles. Morgenbladets kritiker Frode Helmich Pedersen skriver at fremstillingen av Syvert i første del av Ulvene fra evighetens skog «ligner ganske mye på tilværelsen til den unge Karl Ove (slik vi lærte ham å kjenne i Min kamp-bøkene) i gymnastiden, da han bodde på Tveit». Han finner likheten med Min kamp-universet forstyrrende og mener «skildringen av Syverts hverdagsliv denne våren [...] har et så stort detaljfokus at sammenligningen med Min kamp blir helt uunngåelig».[5] Men den som kunne vært fristet til å lete etter likhetstrekk mellom de to Russlands-reiende Karl Ove og Syvert, vil nok ikke finne et mer umake par: Der Knausgård er var og åpen for det fremmede landets ulike stemninger og stemmer, lyset over markene og katedralene, de historiske stedene og historiene han kommer over, er Syvert praktisk talt både blind og døv for alt det han opplever som fremmed.

«Det føltes tomt her», tenker Syvert i Moskva. «Det føltes som det ikke var noe her.» Men når han får sjansen til å oppdage «noe», tar han den heller ikke. Tunnelbanestasjonen, for eksempel, som Knausgård får se under sitt besøk i Moskva og som gjør så sterkt inntrykk på ham, kikker Syvert uinteressert på uten å gå inn i. Til tross for at han i unge år var litt av en kokk og åpenbart setter pris på god mat, spiser han i Russland ikke annet enn hamburgere. Han snakker ikke med så mange andre enn et turistpar fra Stavanger, og bruker ellers det meste av tiden på å tenke på, fantasere om og ringe til kona som venter på ham hjemme i Kristiansand. At Syvert opplever Russland som «tommere» enn andre steder, skyldes nok heller forestillingene han hadde om det før han reiste. Det var jo her han forventet å finne puslebiter til sin egen livshistorie. Syverts Russland var bygget opp av fortellinger, som Forbrytelse og straff, av fantasier, spesielt knyttet til faren og hans russiske elskerinne, og av frykt, for Sovjet, for kommunismen og for Tsjernobyl. Dette Russland finnes selvsagt ikke på ordentlig, det er også en heterotopi, det er en størrelse som hører hjemme i henholdsvis romanenes verden, i hodet til en søkende gutt og i historien. Når Syvert forsøker å ta seg inn i et slikt Russland, oppdager han at det ikke eksisterer på den måten han hadde forestilt seg. Midt i alt som foregår rundt ham, viser Moskva seg å være en ganske vanlig by i et, tross alt, ganske vanlig land.

Saken fortsetter under annonsen

En mystisk fortelling om et mystisk land

Selv om Syverts møte med Russland viser seg å være langt mindre mystisk enn han kanskje hadde sett for seg, finnes det et mystisk univers parallelt med hans, som han ikke har tilgang til. Dette er kanskje nærmere knyttet til det Russland Knausgård møtte, eller i alle fall søkte, på sin egen reise. Aller tydeligst viser dette seg i historien til lastebilsjåføren Evgenij, som ser ut til å være en nokså eksakt gjenfortelling av forfatterens eget møte med lastebilsjåføren Sergej på en veikro utenfor Kazan. Sergej snakker villig med Knausgård, som raskt gjenkjenner ham som en historieforteller, altså ikke så ulikt ham selv. «Jeg tror at drømmer er sanne», kan Sergej opplyse, og så forteller han om en mildt urovekkende drøm han har hatt. Denne drømmen gjengis nesten ordrett av romanens Evgenij, den er altså en del både av det Russland Knausgård har møtt, og av det han selv har skapt. Møtet med Sergej bidrar til å viske ut grensene mellom sjangrene Knausgård skriver i, grenser som allerede i utgangspunktet var vage. Det fører reiseskildringen inn i romanuniverset og et fiktivt, mystisk element inn i essayet. Litteraturen og virkeligheten, som hele tiden har gått hånd i hånd, er i ferd med å gli over i hverandre.

Midt i alt som foregår rundt ham, viser Moskva seg å være en ganske vanlig by i et, tross alt, ganske vanlig land.

I drømmen holder Sergej-Evgenijs bestefar på å bli bortført av noen svært mystiske menn – de ser ut som georgiere, og kommer etter alt å dømme fra det hinsidige – men lastebilsjåføren kaster seg imellom og klarer å få dem til å gi bestefaren ett ekstra år «for noen gode gjerninger». Nøyaktig ett år senere dør bestefaren. Døden viser seg å være fleksibel i denne drømmen, den er noe som kan forhandles og forhales, den er del av noe mystisk. Dette tar Knausgård med seg videre i sin fortelling.

Også andre mystiske saker skjer i Ulvene fra evighetens skog, både i Norge og i Russland. Også Syvert har hatt drømmer, i dem får han følelsen av at hans avdøde far vil ham noe. Drømmene leder ham til å gjøre oppdagelser om farens liv. Aller viktigst er koblingene til Russland, men han får også vite at faren levde med en invalidiserende frykt for døden. Allerede her, i bokens første del, er de to motivene Russland og død knyttet sammen. Men det er ikke bare i farens historie at disse to motivene krysser hverandre.

Første gang vi treffer Syvert, ligger kjernekraftulykken i Tsjernobyl som et truende nærvær i nyhetsbildet, og dessuten i Syverts bevissthet. Uroen Syvert føler når han tenker på Tsjernobyl, og dermed for Russland, er selvsagt forståelig, men i Syverts bevissthet blander den seg med uroen han føler i forbindelse med faren. «Alt jeg så, var radioaktivt. Det kunne være det kroppen min reagerte på. Det var naturlig å være litt redd for det. Eller så var det pappa.» Enten det nå er radioaktiviteten eller pappaen som gjør Syvert urolig, så kan denne uroen spores tilbake til Russland. Det er fra Sovjetunionen den radioaktive strålingen kommer, og det var Russland som på mange måter berøvet Syvert hans pappa ved å skape et rom rundt ham som Syvert ikke har tilgang til – de fremmede bokstavene, de mystiske reisene og den ukjente kvinnen faren korresponderte med. Og under det hele ligger morens sykdom som nok en uhåndgripelig trussel. Selv skylder hun på ryggen, men det er åpenbart både for leseren og for Syvert at noe mer alvorlig ligger bak. Når det viser seg at hun har fått kreft, er det liten tvil om at dette kommer av utstrakt røyking og altså ikke har det minste med Tsjernobyl å gjøre, men allikevel – når den radioaktive strålingen først ligger der som en hele tiden overhengende trussel, er det ikke fritt for at det skapes en falsk sammenheng mellom årsak og konsekvens. Russland representerer noe farlig, noe som er forbundet med døden, noe som kan true tilværelsen til og med for Syvert og hans lille familie på Sørlandet.

Syverts forhold til døden er likevel langt mer pragmatisk enn mystisk. Han tar seg jobb i et begravelsesbyrå og vier hele sitt yrkesaktive liv til å legge døde mennesker i jorda. Men så, mot slutten av romanen, begynner urovekkende saker å skje. I Moskva får Syvert en uventet telefonsamtale fra begravelsesbyrået sitt hjemme i Kristiansand. Kan det stemme at det ikke har dødd et eneste menneske på flere dager – i hele Norge? Det kan det faktisk. Dette bringer oss tilbake til lastebilsjåføren (Sergej-)Evgenij. Han har nemlig ytterligere en viktig funksjon i romanuniverset. Det er han som mot slutten av romanen skal befinne seg på en avsidesliggende bondegård og oppdage at det kommer bankelyder inne fra en tank for kryonisk nedfryste mennesker – altså fra døde kropper som venter på at fremtiden skal komme, slik at de kan bringes tilbake til liv. Har de nå plutselig gjenoppstått, helt av seg selv? Evgenij legger beina på nakken, forståelig nok, så dette får vi ikke noe svar på. Det er i hvert fall interessant at døden ser ut til på mystisk vis å ha opphørt å eksistere. Og desto mer interessant er det om de som allerede er døde, begynner å komme tilbake. Det er altså ikke bare fortiden i seg selv som gjenoppstår i nåtiden som et eget heterotopisk rom, det er også de som levde i den. Dette bringer oss dypere inn i det russiske motivet i romanen, helt inn i det kanskje mest russiske som finnes.[6]

Saken fortsetter under annonsen

«Det finnes et land som er Gud. Russland grenser til det.»

Sitatet fra Rilke gjengis i romanen av Alevtinas venninne Vasilisa, som fordyper seg i russisk kosmisme. Denne filosofiske retningen ble unnfanget den mildt sagt eksentriske filosofen og bibliotekaren Nikolaj Fjodorov (1829–1903). Nå er vi over i romanens andre del, i en historie Knausgård velger å bruke både tid og plass på å fortelle – faktisk kan det se ut til at fortellingen om Syvert som via hans pappa forflytter oss til Russland, til Alevtina og til Vasilisa, er konstruert nettopp for å ende opp her hos Fjodorov. Og når Knausgård først har ledet oss hit, kan vi jo spørre oss hvorfor. Hvorfor er det denne fortellingen han vil fortelle? Jeg tror svaret ligger i Fjodorovs filosofi.

Fjodorov var ikke en filosof med et bredt spekter; han hadde én sentral idé – som til gjengjeld er den kanskje mest spektakulære ideen i russisk åndshistorie. Fjodorov klarte aldri å akseptere døden og opponerte mot den med all sin kraft. Døden måtte avskaffes! Alle som lever måtte bli udødelige, og de som døde måtte gjenoppvekkes, slik at også de kunne bli udødelige. Hvis vi alle fokuserte all vår energi på denne ene oppgaven, ville vi klare det. Navnet kosmisme viser ikke først og fremst til kosmos i betydningen verdensrommet, selv om kolonisering av andre planeter absolutt var en del av Fjodorovs program. Det kommer av det greske kosmos som betyr «orden i verden», motsetningen til kaos. For Fjodorov var døden en destruktiv og kaotisk kraft som forringet menneskets potensial: Hvordan kan vi forvente å få noe som helst gjort når tiden vi lever er så kort? Man rekker jo knapt å komme i gang med det man skal utrette, før man dør og nestemann må begynne helt på nytt. Guds intensjon var at vi skulle være udødelige, skriver Fjodorov, det fremgår med all mulig tydelighet i Bibelen. Men vi er selv ansvarlige for vår udødelighet. Naturen er hos Fjodorov «en blind og ufølende» kraft. Menneskets oppgave er å ta opp kampen mot naturen og vinne. Den er vår ene felles fiende.

Det er i dette vi nærmer oss kjernen i Knausgårds fortelling. Den unge Syverts hverdagsfilosoferinger rundt det håndgripelige i tilværelsen – familie, venner, det riktige forholdet mellom sukker og melk i kakao – sneier iblant også innom større temaer som døden og det udødelige. Hvorfor dør vi? Hvorfor kommer vi ikke tilbake? Allikevel drukner disse korte filosofiske tankerekkene raskt i bekymringer rundt morens helse og fantasier om å kysse venninnen Lisa. Det er først når perspektivet i andre del skifter til Alevtina og vi befinner oss i Russland, at spørsmålet om liv og død blir tatt på fullt alvor. For hvorfor kan vi ikke komme tilbake når vi dør? Hvorfor må livet være så endelig? Og er naturen virkelig så blind og ufølende som Fjodorov hevdet? Alevtinas forskning på skog antyder nemlig noe annet, en forbindelse mellom trærne i skogen, en intelligens, noe mystisk vi ennå ikke forstår.

Mot slutten av romanen åpenbarer morgenstjernen seg igjen, det mystiske himmellegemet som står i sentrum for handlingen i Morgenstjernen. Den forstyrrer balansen i naturen, en plutselig u-naturlighet inntrer, for eksempel i hvordan dyrene oppfører seg, og i været, men det aller mest påfallende er i skillet mellom liv og død. Døde og begravede personer dukker opp på gaten, på sykehusene overlever mennesker alvorlige ulykker, døden er til og med blitt et mystisk grenseland man kan besøke. Og i Ulvene fra evighetens skog kan det altså se ut til at døden fullstendig opphører. Går det rett og slett mot undergangen?

Når Knausgård vil tematisere apokalypsen, er det ikke til å undres over at han ender opp i Russland. Som den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev skriver i det idéhistoriske verket Den russiske idé fra 1947: Russland er rettet mot slutten, og det russiske folket er et sluttens folk. Apokalypsen har alltid spilt en stor rolle i Russland, og det eskatologiske motivet spiller en mye større rolle her enn det gjør i Vesten. Dette er knyttet til en religiøs forestilling om at det er mot slutten av historien at Russland skal fremtre i sitt fulle potensial, når gudsriket er som nærmest. Det er også her oppstandelsen er nærmest – man må tross alt dø for at man skal kunne gjenoppstå, og verden må gå under for at den skal kunne gjenreises.

 

Saken fortsetter under annonsen

Fortellinger fra et annerledesland

Det Russland Knausgård forteller om i Ulvene fra evighetens skog, hører hjemme et sted ikke langt unna det Russland han besøkte på reise for New York Times. Det er et Russland som finnes et stykke tilbake i tiden, et litterært, mystisk og religiøst land. Et Russland der apokalypsen, men også det på andre siden av den – gjenoppstandelsen – finnes. Eller er det gjenoppstandelsen som er apokalypsen? Uansett hvordan dette henger sammen (vi får kanskje svar på det i neste bok), formidles det hele gjennom litteraturen, både den Knausgård skaper selv, og den han henviser til. Knausgårds Russland er ikke nytt, det er et Russland som finnes fortalt og gjenfortalt gjennom flere århundrer med litteratur, filosofi og historiefortelling. Det er dette stedet Knausgård søker seg mot, og det er dette Russland Syvert ikke vil eller kan finne. Fraværet av det skaper et tomrom rundt Syvert, men rundt Knausgård vrimler det av litterære og filosofiske referanser.

Når Knausgård vil tematisere apokalypsen, er det ikke til å undres over at han ender opp i Russland.

Skal man først fortelle historier, er det klart at det mystiske, det apokalyptiske og det fremmedgjørende byr på godt materiale. Det blir rett og slett en god historie av det, uavhengig av om det fremstiller Russland på en troverdig måte eller ikke. I Vesten er det liten tvil om at det tradisjonelt sett er nettopp her kjernen i Russlands-myten ligger: i det fremmede og det mystiske. «Alltid har Russland ligget skjult i tåke», skriver for eksempel Dag Solstad i novellen «Moskva» fra 1967.[7] Eller som Winston Churchill skal ha uttrykt det, Russlands handlinger er et «mysterium, pakket inn i en uforklarlighet, omhyllet av en gåte».[8] Russland er helt enkelt er «annet sted» sett med vestlige øyne, russerne er annerledes enn oss.[9]

Knausgårds Russland er altså ikke så ulikt den kulturelle forestillingen av Russland han er opplest på. Det Russland han har funnet, er nok mer eller mindre det Russland han forventet å finne, og det Russland han har skapt i romanform, er igjen en variant av dette. Og det er det selvsagt ikke noe rart med. Knausgårds Russland ligner jo Lebedjevs Russland, Turgenjevs Russland, Fjodorovs Russland, og mitt Russland, for den del. Det er et lerret der ulike ideer kan projiseres, ens egne først og fremst, dem som allerede finnes i kulturen, og dem man har lest om og blitt fortalt. En fortelling om et land vil vel kanskje alltid være en heterotopi: Det har bakgrunn i noe som finnes i virkeligheten, men når det flyttes over i det fortaltes verden, blir det noe annet, noe ulikt og kanskje også fremmed.

 

Originalt på trykk i Samtiden nr. 1, 2022.

Referanser

  1. ^ «På sporet av Russland», 26.3.2018; «Historiene vi forteller», 27.3.2018; «Det feilslåtte håpet», 28.3.2018, Klassekampen.
  2. ^ The Guardian, 26.2.2016.
  3. ^ Foucault introduserte begrepet i boken The Order of Things fra 1966, og vender tilbake til det i forelesningen «Of Other Spaces» fra 1967.
  4. ^ VG, 26.11.2020.
  5. ^ «Et romanprosjekt som antagelig er ment å skulle overgå ‘Min kamp’-bøkene», Morgenbladet, 29.10.2021.
  6. ^ Dette er det filosofen Nikolaj Berdjajev som hevder, i verket Den russiske idé fra 1947.
  7. ^ Novellen «Moskva» er hentet fra novellesamlingen Svingstol fra 1967.
  8. ^ Winston Churchill i The Gathering Storm, 1948.
  9. ^ Slik Peter Normann Waage beskriver i bøkene Russland er et annet sted (1990) og Russland er sitt eget sted (2012).