«And Just Like That» balanserer på stiletthæler i et politisk minefelt

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Samtiden 2-2022.

Så levde de lykkelig i alle sine dager. Nei, de gjorde jo ikke det. Ingen gjør det. Men en historie må ha en slutt. Vi forlater narrativet og går videre. Eller? På samme måten som vi ikke kan la være å pirke på et sår som gror, har vi mennesker en tendens til å ville dikte videre på de historiene vi blir glade i. Mye vil ha mer.

På tampen av 2021 fikk fansen et etterlengtet gjensyn med 2000-tallets frekkeste jentegjeng: Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda. Fra 1998 til 2004 hadde firkløveret i Sex and the City ryddet plass til en ny og frigjort kvinnekarakter. De var barnløse kvinner i trettiårene som forsynte seg skamløst av livets goder. De dannet sine egne familier av nære vennskap og tilbrakte det meste av fritiden på hippe utesteder med kompliserte cocktails. De tjente sine egne penger, og de trengte verken menn for å gi livet mening eller oppnå orgasme.

For meg er kjenningsmelodien til SATC lyden av studietid og kollektiv. Vi lå i sengen eller sofaen og spilte DVD-ene igjen og igjen. Det var både en eskapisme og en inspirasjon. Vi ville gå med de samme klærne. Drikke de samme drinkene. Ha et utsvevende sexliv. Selv i Bergen kjentes det som om New Yorks natteliv lå for våre føtter, og at livet var en mannebuffé.

Nå i ettertid er det nesten vanskelig å tro på mine egne erindringer, og hvor ukritisk vi slukte narrativet. At jeg på samme tid studerte kvinne- og kjønnsteori og var aktiv i et feministisk tidsskrift, gjør ikke saken bedre. Jeg begikk ingen kritisk tenkning rundt vårt serie-svermeri. Og vi var overraskende mange som erklærte oss for fans. I ettertid har imidlertid mangel på mangfold, klasseperspektiv og forbruk blitt behørig gjennomgått av både kritikere og aktivister. Blenda-hvitt er et ord som ofte går igjen om besetningen. Materialistisk om rollefigurenes livsstil. Dessuten er det unektelig ironisk at en serie som har satt seg fore å hylle singellivet, for en stor del dreier seg rundt (heteronormative) kjærlighetsrelasjoner.

Nylig kom altså serien tilbake, under navnet: And Just Like That. Og manusforfatterne har gått en botsgang. Overbygningen og plotlinjene synes alle å ha tatt utgangspunkt i kritikken: Carrie blir singel igjen, Miranda skiller seg og blir dessuten homofil, Charlotte får et transseksuelt barn, og Samantha er byttet ut med fire nye hovedroller hvor alle tilhører etniske minoriteter. Én av dem er sågar ikke-binær, irsk-meksikansk-katolsk. Ingen kan favne alt, men serieskaperne har virkelig forsøkt.

Gjensyn med gjengen

Første gang jeg så AJLT, kjentes agendaen med å snu serieskuta i politisk korrekt retning så krampaktig at jeg begynte å lure på om det var et nivå i fortolkningen jeg ikke fikk tak i. Kunne det tenkes at det lå en ironi her? En form for selvparodi? Hva skulle i så fall være poenget med det? Forvirringen var total. Misforstå meg rett: At serieskaperne har tatt kritikken på alvor, kan være vel og bra. Men er det i seg selv grunn nok til å produsere en ny sesong?

Historiene vi forelsker oss i, har vi som nevnt vanskelig for å legge fra oss. Og markedskreftene har vanskelig for å la en kommersiell suksess gi seg mens juret på melkekua fremdeles buler. Men å gjenopplive Sex and the City-gjengen til det verkesåret vi kaller kulturkrig, er å be om bråk.

Apropos mislykket gjenoppliving, her er rammefortellingen: Mr. Big dør av et hjerteinfarkt i første episode, og Carrie må igjen navigere livet som singel i New York. Men nå er hun altså både middelaldrende og enke i tillegg. Episoden var bare så vidt sluppet før første klagestorm var et faktum: Carrie gir ikke Big førstehjelp da hun finner ham, men gråter med ham i armene sine mens han svinner hen. Amerikanske kardiologer ble sitert i avisene: Yes, Carrie killed Big! Scenen kan jo sees som en metafor for hele relanseringen, om man er i det ondskapsfulle hjørnet. Legg til det faktum at skuespilleren som gestalter Big, Chris North, ble skrevet ut av serien som følge av en metoo-skandale, så kan vi virkelig snakke om en lagkake av symbolikk.

Det er uansett et element av stigespill over det hele. Terningen er kastet, og vi rykker tilbake til start. Carrie er alene igjen, og flytter tilbake til leiligheten hun bodde i da serien startet.

Ellers: Miranda er fanget i et rutineekteskap med Steve og drikker for å døyve kjedsomheten. Charlotte er fulltidshjemmeværende og fulltidsstresset på den måten bare ambisiøse, privilegerte amerikanere kan være. Og Samantha … Vel, Samantha har ikke lenger en plass ved lunsjbordet. Hun har flyttet til London og kommuniserer kun sporadisk med Carrie via sms.

Som fans av SATC og sladrespaltene vet, så er ikke dette et valg fra serieskapernes side, men et resultat av en offentlig og bitter konflikt mellom skuespillerne Sarah Jessica Parker og Kim Cattrall. Dette skal vise seg å være både en velsignelse og forbannelse for serieplottet, men mer om det senere.

Miranda forsøker å ta grep om livet sitt, eller gripe etter mening, og slutter som partner i advokatfirmaet for å studere menneskerettigheter. Vi følger hennes første dag på studiet. Før undervisningen i det hele tatt har begynt, klarer hun å fornærme den afroamerikanske professoren dr. Nya Wallace (Karen Pittman) ved først å anta at hun er en medstudent, og deretter kommentere hårfrisyren hennes. Dagen etter forsøker hun å rette opp førsteinntrykket ved å forsvare Wallace når hun ikke slippes inn på campus fordi hun ikke finner adgangskortet. Dr. Wallace setter ikke pris på fremstøtet. Miranda ber om unnskyldning og forklarer at hun har lest at man skal være mer aktiv i sin antirasisme og gripe inn hvis man ser diskriminering eller mikroaggresjon. At det ikke holder å ha de rette holdningene om man forholder seg passiv. Wallace avviser Miranda og sier at hun oppfører seg mer som en «white savior» fremfor en antirasist. Altså en hvit person som ser seg i bedre stand til å løse fargede personers problemer enn det de selv er. Denne interaksjonen skal nesten få fatale følger senere på dagen, da Miranda tilfeldigvis er vitne til at Wallace blir ranet på T-banestasjonen. Skal hun gripe inn? Eller skal hun stole på at dr. Wallace takler situasjonen på egen hånd? Heldigvis følger hun instinktet om å gripe inn. Og antakelig er det meningen at vi skal le av det absurde i situasjonen: Kunne Miranda virkelig være så redd for å være rasist at hun ikke umiddelbart grep inn? Personlig synes jeg ikke det er spesielt morsomt. Selv om problemstillingen er dratt ut i det ekstreme, og raneren har på seg en absurd maske, er ikke påpekningen av antirasismens Catch-22 urealistisk. Selv de med de beste intensjoner kan virke i det ondes tjeneste. Det er en kjensgjerning som kan føre til apati og passivitet.

Også Charlotte sliter med å styre skuta i den politiske brottsjøen. Hun har en girl crush på sin kollega i Foreldreutvalget, Lisa Todd Wexley (Nicole Ari Parker). Og hun vil så gjerne bli en nær venn, uavhengig av frivillige verv og organisering. Hun gjør et fremstøt og inviterer Lisa til et middagsselskap og blir ekstatisk da hun takker ja. Inntil … hun innser at alle de andre middagsgjestene er hvite. Mens Wexleyene er afroamerikanske. Charlotte holder ikke ut tanken på at Lisa skal oppdage hvor hvit Charlottes verden er (selv om det jo er det den er), og starter en desperat jakt på brune venner. Hun er pinlig overhyggelig med løse bekjentskaper og starter en slags invitasjonstrakassering. Til sist avlyser Lisa, krisen er avverget, og Charlotte har gjort seg til skam til ingen nytte. Men senere blir hun invitert hjem til Lisa, og det viser seg at hun og mannen er det eneste hvite paret rundt bordet. Lisa bekjenner til Charlotte at hun var redd Charlotte skulle synes det var ubehagelig. Og Charlotte forteller hvordan hun satte himmel og jord i bevegelse for å mangfoldiggjøre sitt eget selskap. Og slik oppstår det en fortrolighet som muliggjør et reelt vennskap.

Hva med Carrie? Hvordan navigerer hun i det nye landskapet? Vel, rollefiguren alle elsker å hate fordi hun er så selvsentrert, har ikke endret seg stort. Men hun har fått en ny venn, den indisk-amerikanske eiendomsmegleren Seema Patel (Sarita Choudhury). De møtes idet Carrie skal selge leiligheten hun delte med Big, og relasjonen glir sakte over i vennskap. Patels minoritetsbakgrunn er ikke like dominerende for relasjonen som i Charlotte og Mirandas nye vennskap. Men Patels singelstatus er tabu i kulturen hun kommer fra, og Carrie må aktivt lyve for hennes foreldre om en fiktiv kjæreste. For øvrig er det en tidstypisk scene der Seema tar Carrie med på en eksklusiv saributikk, og ber henne slå seg løs. Carrie er oppglødd, men nøler: Am I allowed? Hun tenker selvfølgelig på kulturell appropriasjon. Seema betrygger Carrie med at det er i orden, når hun er invitert på en tradisjonell indisk sammenkomst. Og de enes om at det da snarere er snakk om «cultural appreciation» fremfor appropriasjon. Nøyaktig hvor grensene går er uklart. Både i serien og i livet for øvrig.

Pendelen har svingt

Hvem er redd for tidens tann? Det du sier i dag, kan komme tilbake og bite deg i rumpa om fem år, og ingen vil huske konteksten. Men når noen er unnskyldt i kraft av sin samtid, og når de burde visst bedre, det er ikke så lett å avgjøre. SATC ble sett på som frigjørende og fremoverlent i sin tid. Både unge kvinner og unge homofile menn trykket serien til sitt bryst. Friheten til å sette egen karriere, venner og sko øverst på prioriteringslisten og peke nese til kjernefamilien. Friheten til å leve ut sin seksualitet uten faste forhold eller en partner. Friheten til å snakke fritt om sine egne ønsker og begjær uten å be om unnskyldning. Det var det mange av oss så i den famøse firerbanden. Vi hadde også lyst til å bytte ut snill pike med femme fatale og stiletthæler. Sette egne behov i høysetet.

I dag er det vanskelig å forstå at serien kunne være et felles referansepunkt for en oppvoksende generasjon feminister. Hvor er klassebevisstheten? Mangfoldet? Klimaperspektivet? Slik sett kan man si at pendelen har svingt fra individualitet og løsrivelse til fellesskap og samhold. En ny moralsk harme står i spenn og dirrer, klar til å angripe egoisten som velger egen vinning fremfor felles goder. Og kvinnekamp alene er ikke nok. Klasse, kjønn, alder, rase og religion er uløselig forbundet med hvordan vi beveger oss rundt i verden, og hvordan verden beveger seg rundt oss. Derfor snakker man i dag heller om interseksjonalitet, og hvordan man gis eller fratas makt i kraft av de kategoriene man tilhører og den konteksten man inngår i. SATC var så godt som ribbet for en slik bevissthet i sin tid. Men det var den selvfølgelig ikke alene om. Det var ingen som krevde noe annet av underholdning.

Det som imidlertid gjør serien interessant, er at den er den eneste som har kommet tilbake som et woke-gjenferd med uopprettet sak. Og ganske riktig var min første reaksjon å grøsse: Dere skulle bare latt det ligge, tenkte jeg. Av og til kan det politisk korrekte bare gjøre vondt verre, og jeg var overbevist om at AJLT kun bidro til å sementere kritikken av det som er blitt en kultserie. Med tiden er jeg blitt mildere stemt. Ikke nødvendigvis fordi jeg har revurdert kvalitetene. Jeg synes fortsatt ikke at serien er spesielt god. Men jeg oppdaget at jeg stod i fare for å begå den samme formen for kritikk som jeg ellers synes er så problematisk i vår tid. Den der det gis et inntrykk av at uansett hva du sier og gjør når det gjelder temaer som kjønn og rase, så blir det feil. Den der man automatisk antar at de som vil forberede seg, ikke har gode intensjoner.

Serieskaperne kunne valgt ikke å foreta seg noe som helst. Gått videre. Ikke risikert noe. Men hvor modig ville det ha vært? Selvfølgelig er det også økonomiske interesser på spill her. Men ut over det – hvor mye hat er det greit å nære overfor noen som tydelig viser at de forsøker?

Ganske mye, ser det ut til. Seriens mest omtalte og forhatte figur er tidligere nevnte Che Diaz (Sara Ramirez). Che Diaz er en ikke-binær, panseksuell stand-up-komiker av irsk-meksikansk herkomst. Hen/de er Carries kollega i podkasten hun nettopp har begynt å jobbe med. Og om Carrie tidligere var figuren alle elsket å hate, kan man si at Che har overtatt stafettpinnen. Til gagns. Sjelden har en rollefigur vekket så mye forakt og avsky hos seere og kritikere. Seriøse aviser har publisert lange analyser av mottakelsen, og Sara Ramirez uttalte nylig i The New York Times: I’m very aware of the hate that exists online, but I have to protect my own mental health and my own artistry. I skrivende stund er første Google-treff på Ramirez: «Why no one loves Che Diaz». Hva skjedde?

Her er min teori: Rollefiguren Che Diaz er mer eller mindre ufrivillig blitt åsted for både den giftige woke-kulturen og dens vrengeside. De som hater mest høylytt, er de som ser seg selv som progressive og LGBTQ-vennlige, men som er misfornøyd med representasjonen. De tolker figuren som er ment å være en realistisk representasjon av alle ikke-binære. Og de kravene møter ikke Che. Og så har vi den andre fløyen, de som aldri ønsket seg en politisk revisjon av serien, og dermed blir provosert av figuren i seg selv. Misnøyen kommer fra alle kanter, og Che Diaz må ta støyten fra både dem som mener serien er blitt for woke, og dem som mener den er woke på feil måte.

Et siste kontroversielt tema serieskaperne gir seg i kast med, er alderisme. Og da særlig de fordommene kvinner møter i og etter overgangsalderen. Det er vanskelig å se for seg hvordan en serie med denne castingen ikke skulle gjøre det. Å skrive en serie med nesten utelukkende kvinnelige hovedroller i en viss alder er et statement i seg selv. Men det er også konkrete situasjoner i serien som tar sikte på å tematisere stigma rundt aldring. Til Charlottes store misnøye har Miranda grå lokker idet serien begynner. Hun forsøker å overbevise Miranda om å farge håret, spesielt med tanke på at hun nå skal bli student igjen. Miranda mener Charlotte er bakstreversk.

Mot slutten av serien, da Miranda bestemmer seg for å kaste seg ut i en kjærlighetsrelasjon med Che og starte på nytt, er det røde håret tilbake. Det kan både tolkes som en usikkerhet rundt egen alder, eller som om en nyvunnet selvtillit. Det finnes også en scene der Charlotte opplever en spontan blødning fra underlivet, en underkommunisert, men vanlig opplevelse i overgangsalderen. Og alle damene trekker frem lesebrillene når de skal lese lunsjmenyen. I forkant av premieren ble det lekket en rekke bilder fra innspillingen, og damenes aldring ble ivrig diskutert i mediene. Særlig skuespiller Kristina Davies’ ansikt fikk oppmerksomhet for et utseende typisk for en som tyr til botox og fillers. Tegn til aldring er fremdeles ansett som usexy, men det samme er forsøk på å motvirke aldringen. Altså snakker vi igjen om å balansere på en knivsegg mellom å forsøke og å forholde seg passiv.

Sex and the City ble sett som banebrytende i sin tid, da den tematiserte sex, kvinner og vennskap på en revolusjonerende og frittalende måte. Det er også dette som er blitt ansett som årsaken til den voldsomme suksessen. Slik sett kan man hevde at And Just Like That fremstår som originalseriens motstykke. Den er alt annet enn frittalende og amoralsk. Plottet ser ut til å ha tatt utgangspunkt i kritikken av SATC fremfor å bygge videre på originalserien. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Og det er i hvert fall ikke noe som kan rettferdiggjøre hets og trakassering av enkeltmennesker.

Men det kan være interessant å spørre seg hva som har skapt behovet for å revidere hele universet. Og det kan definitivt si noe om vår egen samtid. Og til sist kan det være interessant å spørre hvorfor det er slik at portrettet av en transperson provoserer mye mer enn det faktum at de alle fremdeles tilhører en økonomisk overklasse. Det er allerede bekreftet at enda en sesong er på vei. Mon tro om serieskaperne tør å skrive inn en person som jobber for minstelønn uten helseforsikring.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.