Tillitsbasert politikk, styring og ledelse – viktig og vanskelig

Lesetid: ca. 21 minutter.

Det sentrale ved begrepet tillit er at man på samfunns-, organisasjons- og individnivå stoler på og våger å ta risiko i samhandling med andre mennesker, aktører og institusjoner. Det finnes ulike former for tillit – fra den naive og blinde til den reflekterte. Tillit er en viktig del av den norske kulturen som det er viktig å ta vare på når samfunnstrender som internasjonalisering, globalisering, digitalisering, og ikke minst polarisering, setter tilliten under press.

Formålet med denne artikkelen er å belyse forskjellige sider ved de utfordringene det norske samfunn står overfor når det skal utvikles en tillitsreform i styringen og organiseringen av offentlig sektor. Hva er de sentrale forholdene ved begrepet tillit i forbindelse med utøving av politikk, styring og ledelse? Hvordan skal det balanseres mellom tillit og kontroll? Hva er de viktigste politiske utfordringene i arbeidet med å skape et tillitsbasert samfunn med de krevende rammebetingelsene vi står overfor? Hvorfor er det så viktig og vanskelig å finne en hensiktsmessig og tillitsbasert balanse mellom offentlig og privat sektor?

Tillit må utvikles

Det er vanskelig å gi honnørordet tillit relevant innhold på ulike nivåer og i ulike sammenhenger. Tillit er ikke noe som kan innføres - det må utvikles gjennom relasjoner og er et uttrykk for kvaliteten på relasjonen mellom aktørene i en styringskjede og mellom en leder og medarbeider(e). Det sentrale i en tillitsrelasjon er at de som styrer og leder, stoler så mye på de som styres og ledes at det er behov for et begrenset omfang av kontroll.

Det er tillit når man, som den danske tillitsforskeren Bentzen sier, viser «Villighed til at gøre seg sårbar overfor hindanden- selv om det kan gå galt. Tillid er en risikofyldt forudydelse».

Risiko er ulikt fordelt i et land og i en organisasjon. Det er de overordnede myndigheter, storting og regjering, som har ansvaret for at vi bruker ressursene våre – enten det gjelder naturressurser, arbeidskraft eller produksjonsutstyr – effektivt i forhold til de målene som ønskes oppnådd. Et krav til tillitsbasert samfunnsøkonomisk politikk er at politikere er bevisste på at ressurser er knappe i forhold til alt en ønsker å gjøre. Det finnes ingen gratis lunsj. Økonomien vil alltid sette grenser for politikken og de tiltak som kan brukes for å nå politiske mål. Som samfunnsøkonom og tidligere statsminister Jens Stoltenberg understreket: «Det må både skapes og deles.»

På organisasjonsnivå er det særlig ledere som vil bli holdt ansvarlige hvis noe går galt i en organisasjon. Ledere vil derfor være opptatt av at organisasjonen og de ansatte er i stand til å håndtere stor grad av autonomi

Samtidig som tillit er selve limet i det norske tillitsbaserte samfunnsmodellen som søker å sikre balanse mellom likhet, rettferdighet, effektivitet og kreativitet, er det viktig å være oppmerksom på at tillit forutsetter kompetanse og vilje hos de partene som gis tillit til å ta det ansvaret som ligger i tillitsbasert politikk, styring og ledelse.

Tillit, dialog og kontroll

Det kreves både gode dialoger og kontrollmekanismer for at politikk, styring, ledelse og fag skal spille best mulig på lag og preges av den grad av reflektert tillit som er nødvendig for å oppnå gode resultater i et samfunn med store utfordringer knyttet til klima og utfasing av fossil energi, økt inflasjon og økende strømpriser, pandemier, økende levekårsforskjeller og økende antall omsorgstrengende eldre.

Kravene til samarbeid på tvers av fagfelt, sektorer og forvaltningsnivåer blir stadig større samtidig som det også kreves god sektorstyring der det mobiliseres spisskompetanse og fastsettes tydelig ansvar for å løse spesifikke oppgaver innen sektorer som helse, samferdsel, høyere utdanning og barnevern.

Norge – et land med høy tillit

Data og forskning fra ulike land viser at det er sterk sammenheng mellom tillitsnivået og et lands økonomiske og sosiale velstand. Land som har høy tillit mellom folk, ligger også høyt på velstandsnivået. Dette henger sammen med at tillit øker folks trivsel på jobb, stimulerer virksomheter til innovasjon og endring, og til spesialisering og handel.

Norge er et land med høy tillit. Når vi har kommet ut av pandemien med få dødsfall, i motsetning til land som Storbritannia og Sverige, pekes det på at befolkningens store tillit til myndighetenes tiltak er en viktig årsak. Som Korona-kommisjonen beskriver i sin siste rapport, henger våre gode resultater i håndtering av pandemien mye sammen med at «befolkningen har høy tillit til hverandre og til myndighetene. Vi mener det høye tillitsnivået særlig har bidratt til at befolkningen har sluttet opp om smitteverntiltakene, og til den høye vaksinasjonsgraden».

Store forventninger til tillitsreformen

Mange har store forventninger til den tillitsreformen som er Støre-regjeringens store satsing for å «fornye» og bedre ressursbruken i offentlig sektor ved å gi ansatte i førstelinjen større handlefrihet til å benytte faglighet og kompetanse. Regjeringspartiene har i årevis snakket seg varme om behovet for mer tillit og mindre kontroll i stat og kommune. Hardt arbeidende sykepleiere, lærere, leger, NAV-ansatte og andre førstelinje medarbeidere skal «få mer tid og tillit til å utføre jobben de er satt til».

Reformen skal blant annet erstatte Solberg-regjeringens ABE-reform (avbyråkratisering og effektivisering). Den gikk ut på at alle statlige etater måtte kutte minst 0,6 prosent av driftsbudsjettet sitt hvert år for å fremme effektivisering i de enkelte etater og frigjøre ressurser til bestemte politiske prioriteringer.

Spørsmålet er hvordan regjeringen i praksis skal klare å få til en mer målrettet effektivisering i offentlig sektor enn ostehøvelskutt? Hvordan skal en gå fram i tillitsarbeidet for å få den rette balansen mellom hensynet til statens behov for overordnet styring og kommunenes ansvar for å foreta lokale prioriteringer og mellom arbeidsgivernes styringsansvar og arbeidstakernes behov for autonomi.

Utfordringen er at tillit forutsetter kompetanse og vilje hos de parter som gis tillit til å ta det ansvaret som ligger i tillitsbasert politikk, styring og ledelse. Det kreves både god dialog og kontrollmekanismer for at politikk, styring, ledelse og fag skal spille best mulig på lag og preges av den grad av reflektert tillit som er nødvendig for å oppnå gode resultater. En viktig utfordring i det arbeid som må gjøres på ulike politikkområder og sektorer for å større tillit er å få til endringer i gamle vaner som etablerte handlingsmønstre, som bevisst eller ubevisst gjentar seg.

Tillit tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned

Tillit kommer til fots og reiser til hest blir det sagt. Tillit tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned. Det at regjeringen har satt i gang et målrettet arbeid med å innføre en tillitsreform, gir store muligheter for en bedre oppgaveløsning, men innebærer også interessekonflikter og spenninger i offentlig sektor. Det betyr at overordnede myndigheter, styrer og ledere i praksis må tørre å bygge ned dagens omfattende rapportering og fastsetting av detaljerte mål, øremerking, rettighetsfesting og politisk detaljstyring i en situasjon med økende mediepress og krav fra ulike pressgrupper om å gripe inn i enkeltsaker.

Det er mange barrierer for vellykket tillitsbasert politikk, styring og ledelse. En slik reform kan ikke besluttes og gjennomføres strategisk ved et sett av overordnede beslutninger. Den må utvikles og gjennomføres gjennom dialog og tillitsbaserte prosesser mellom de mange aktørene i offentlige styrings- og ledelsesprosesser. Som den danske tillitsforsker Tina Bentzen sier det, må en «tillitsreform utvikles i snitflaten mellom struktur og kultur».

Tillit og redusert kontroll

Reflektert tillit innebærer redusert kontroll, men innebærer ikke å unnlate å kontrollere når det er nødvendig. Vi må stadig være på jakt etter nye og bedre måter å løse oppgaver på.

Det sentrale i politikk, styring og ledelse er at det foregår et kontinuerlig forbedringsarbeid og at det er en tydelig arbeidsfordeling mellom politikere, ledere, byråkrater, fagfolk og innbyggere.

En tillitsreform handler ikke kun om offentlige aktører og medarbeiderne, men om å mobilisere borgere og brukeres ressurser gjennom et godt samspill mellom innbyggere og offentlig sektors ulike aktører. Skal en tillitsreform skape den innovasjonen offentlig sektor trenger, og styrke innbyggernes tillit til sektoren, må de enkelte styrings- og ledelsesaktører vise evne til å forstå de andre aktørers rolle og perspektiv.

Målstyring og parametere

For å håndtere fremtidens utfordringer trenger vi politikere og ledere som våger å styre mer i stort og mindre i smått. I den sammenheng er det blant annet viktig å organisere offentlige virksomheter slik at det balanserer best mulig mellom å gi tillit og utøve kontroll. I mange sektorer har det gjennom mange år blitt ført en politikk og styrt med sikte på å gjøre offentlige virksomheter mer autonome.

Samtidig har det blitt innført en rekke målstyrings- og aktivitetsparametere som på mange måter styrer den enkelte ansatte og virksomhetene for mye slik at dyktige ansatte blir demotiverte.

At det oppstår brytninger i skjæringspunktet mellom politikernes ønske om å styre og regulere og virksomheter og ansattes ønske om faglig autonomi, er bare sunt for demokratiet. De enkelte styrings- og ledelsesaktører må vise evne til å forstå de andre aktørers rolle og perspektiv.

Krav til ledere og medarbeidere

Å jobbe tillitsbasert vil medføre krevende endringer på det personlige nivået ved at det krever at makt, ansvar og myndighet delegeres og at det blir mindre rom for oppfølging og detaljstyring ved at ansatte skal få slippe mer frem.

Tillitsbasert ledelse krever at ledere har mot til å slippe opp med den sårbarheten det innebærer. En leder kan ikke slippe friheten løs i en organisasjon uten først å forsikre seg om at medarbeiderne har nødvendig motivasjon, kompetanse og holdninger til å håndtere friheten og gjøre en god jobb.

En tillitsbasert kultur skapes gjennom tillitsbyggende handlinger. Det er viktig å skape en kultur med toleranse for at det kan gjøres feil. Null-feil-kultur kan kvele alt og alle. «Straff aldri den som feiler i forsøket på å gjøre noe riktig.»

Kulturen må også tillate at ledere av og til må «sjefe», for å sikre at organisasjonen oppnår resultater. Det fører galt av sted hvis ledere ikke skal vise vei, skjære gjennom, korrigere og bruke autoritet når det er nødvendig.

Ledere må ha respekt for de ansattes mening, men de ansatte må også ha respekt for at det er situasjoner i et sykehus, et universitet eller et teater der det trengs en «sjef». Som styreleder i et teater har jeg sett hvor viktig det var at teatersjefen brøt inn og stoppet en teaterforestilling som ikke hadde funnet sin form. Som leder i høyere utdanningsinstitusjoner har jeg sett betydningen av at ledere tar initiativ til å endre undervisningstilbudet.

Nødvendig tilbakemelding

Erfaringene fra dansk forskning er at tillit på virksomhetsnivå trenger en viss kontroll/tilbakemelding for at medarbeidere og borgere skal være fornøyde. Medarbeidere ønsker tilbakemeldinger for å sikre kvaliteten på sitt eget arbeid. Borgerne trenger kontroll med hvordan deres skattepenger blir brukt.

Det avgjørende er hvordan tilbakemeldinger og kontroll håndteres og at det er gode dialoger mellom de som styrer og leder og de som blir styrt og ledet. I siste instans vil politikk, styring og ledelse alltid dreie seg om å finne den rette balansen mellom tillit, autonomi, ansvar og tilbakemelding/kontroll.

Styring og tillit kan forsterke hverandre om det, som tillitsforsker Bentzen sier det, er «tilstrækkelig dialog om styringen, til at dens formål er klart og meningsfuld for underordnede».

Utfordrer styringsprinsipper

Det å ha tilstrekkelig tillit til at førstelinjen har nok kompetanse til å levere gode resultater, vil utfordre godt innarbeidede styringsprinsipper og strukturer i offentlig sektor. Ledere på politisk nivå, ledere i departementer, direktorater, etater, fylkeskommuner og kommuner må endre atferd.

Det må ryddes «plass» til tillit og reduseres på kontroll og styringsmekanismer ved at det gis færre – og mer presise – styringssignaler fra overordnede organer. Ledere må ha tillit til at den makten som gis ansatte i førstelinjetjenesten brukes til både å gi en bedre arbeidshverdag og en bedre kvalitet.

Det spørs om dagens ledere har det motet og engasjementet som kreves for å utvikle en tillitsbasert kultur og utøve tillitsbasert ledelse. Trolig må flere byttes ut for at en tillitsreform virkelig skal få betydning.

Politikk, folk og tillit

I et demokrati er det svært sentralt at folk har tillit til våre politikere. Politikere er demokratiske aktører som på vegne av folk skal treffe beslutninger og som ved valg skal stå til rette for konsekvensene av beslutningene.

Våre viktige politiske institusjoner må bygge tillit hver dag, Ikke i noe land har tilliten til nasjonalforsamlingen, partiene og politikerne vært høyere enn i Norge. Denne tilliten har vært vårt viktigste våpen – viktigere enn oljen – for å ha et samfunn som sikrer at skattepenger blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt.

Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høye i Norge, er det nå alvorlige tegn på at tilliten til norsk politikk rakner fordi politikerne lover ting de ikke klarer å innfri. Høsten 2021 og vinteren 2022 vokste det frem en mistillit mot energipolitikken ved at et land med verdens billigste og reneste kraft skulle få Europas høyeste strømpriser, og at regningen for andre lands risikable kraftpolitikk sendes til norske husholdninger. Mens politikerne har lovet norske velgere et kraftsystem som er rettferdig og riktig i kraftlandet Norge, har virkeligheten fra høsten 2022 av vært preget av at folk og bedrifter har måtte betale svært høye strømpriser. Det gjør noe med folks tillit til politikere.

Det skaper også mistillit mellom folk og myndigheter at poltikken selv i det demokratiske Norge er blitt mer polarisert. Professor Janne Matlary sier det så sterkt: «Europas demokratier, også det norske, er i krise – vi ser polarisering – også her, og ikke minst moralisering i debatter, som leder til stigmatisering og marginalisering av meningsmotstandere.»

I praksis viser den økte polariseringen i norsk politikk seg i form av protestlister knyttet til enkeltsaker, og større avstand mellom periferi og sentrum, beslutningstakere, elite og folk. Det er blitt stadig vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål- og virkemiddelkonflikter i krevende politiske saker. Økende engasjement for klimaet kombinert med motstand mot sentraliserende reformer har gitt store bevegelser i velgermassen. Politikerne har ikke lenger brede folkegrupper i ryggen i reformpolitikken. Vårt demokrati er blitt mer uforutsigbart, dels fordi politikerne ikke lenger vet hvor velgerne er, og fordi velgerne er blitt mer usikre på hvem partiene representerer. I de senere år har vi da også fått et mer uregjerlig land hvor det har blitt vanskeligere å finne regjeringsdyktige flertall.

Dårlig håndtering av målkonflikter skaper mistillit

Det gjør noe med folks tillit til politikere hvis de ikke håndterer de mange målkonfliktene som må håndteres i årene fremover på en god måte. På energiområdet betyr det at regjeringen må bestemme seg for hvordan det skal prioriteres mellom tre hensyn: god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur.

Den samfunnsøkonomiske utfordringen er at man kan velge å ta to hensyn, men ikke tre. «Trilemmaer» er kjent fra økonomifaget. Vår tids vanskeligheter er at både politikere og befolkningen viker unna å foreta avveininger mellom de tre hensyn som må ivaretas i energipolitikken.

Vi har strevd med å utforme en samfunnsøkonomisk og tillitsbasert grønn politikk fordi vi ikke har tatt dette trilemmaet på alvor og gjort tydelige avveininger mellom hensynet til klima og natur. Dette har igjen ført til at det har vært vanskelig å utforme et sett av spilleregler som sikrer et kraftmarked som er fleksibelt og sikrer tilstrekkelig lagringskapasitet for å håndtere geografiske svingninger i nedbør eller upålitelige energileverandører.

Vi vil i årene fremover ligne mer på landene omkring oss og oppleve de samme prioriteringsutfordringene. En for sterk vekst i offentlig sektor vil gjøre det svært vanskelig å opprettholde norsk konkurranseevne. Som beskrevet i Perspektivmeldingen fra 2021, vil antall personer over 67 år stige fra rundt 15 prosent i dag til nærmere 26 prosent i 2060. Dette har store konsekvenser for hvordan politikken bør utformes. Blant annet vil det finansielle handlingsrommet for det offentlige «skrumpe inn fra nivået de siste årene på 20 milliarder per år til 4 milliarder kroner». Det svarer omtrent til det som kreves for å dekke pensjons- og helseutgiftene knyttet til økningen i antall eldre.

Behovet for tillitsbasert økonomisk styring

Finansdepartementet har anslått at statens utgifter til neste år vil vokse langt mer enn inntektene (til tross for høye olje- og gassinntekter), samtidig som regjeringen i statsbudsjettet har foreslått at bruken av oljepenger skal ned. Budsjettutfordringen er å få fram at det i budsjettet utøves trygg styring i et ruskete farvann for å sikre trygghet for folks økonomi. Den nye økonomiske situasjonen krever at politikerne kommuniserer slik at de oppnår den tillit som gjør at de skaffer seg politisk handlingsrom til å føre den politikken som situasjonen krever.

«For å få tillit til å foreta politiske prioriteringer hos en befolkning og hos interessegrupper med mange forventninger, må politikerne være gode formidlere».

Regjering og Storting må få velgerne med på at mange budsjettønsker må kuttes for å klare å finansiere bundne utgifter innenfor områder som folketrygden, mottak og integrering av ukrainske flyktninger, pågående byggeprosjekter og strømstønadsordninger.

For å få dette til, må det gjøres harde prioriteringer. Statsministeren beskriver situasjonen slik: «Jeg møter mange som sier seg enig i at det må strammes inn, men som samtidig mener at akkurat dette må det finnes rom for.»

Den viktige samfunnsøkonomiske utfordringen er å styre gjennom et systematisk løpende forbedringsarbeid. Målet må være å styrke kvaliteten i tjenestetilbudet – kutte i dårlige tilbud og stimulere til å utvikle gode tilbud. Får en det til, vil tilliten styrkes.

Jo dårligere regjeringen og Stortinget er til å prioritere og tilpasse pengebruk til rammer, jo større byrder legger vi på fremtidens generasjoner. De virkemidler politikken bør bruke for å skape et mest mulig rettferdig, demokratisk og tillitsbasert samfunn, vil derimot forandre seg i takt med samfunnsutviklingen. Det må foregå et kontinuerlig forbedringsarbeid for å ha et samfunn preget av tillit der det utøves politikk og styres og ledes på en god måte i en mer usikker økonomisk fremtid.

Demokratisk og tillitsbasert politisk styring- hva kreves?

Demokrati er en effektiv styringsform med åpen debatt og gode relasjoner mellom de styrende og de styrte. I stadig flere land ser vi at det streves med å ha en demokratisk og tillitsbasert styring. I foruroligende tempo har folk i mange land tilpasset seg en «sosial mediasituasjon» hvor symboler og følelser teller mer enn fakta.

Konflikter mellom demokrati og liberale rettsstater og nasjonalistiske krefter som nører opp under motsetninger er en stor politisk utfordring. Stadig flere land preges av økende polarisering ved at folk og myndigheter ikke stoler på hverandre, at demokratiske institusjoner forvitrer og mennesker som lever i ulike «virkeligheter» får større vanskeligheter med å anerkjenne andre på en måte som gjør det mulig med en felles dialog, kompromiss og respekt er, som den kjente statsviteren Francis Fukuyama sier det, demokratiets viktigste utfordring. Sterke krefter forsøker å så tvil om hva som er sant og virkelig. I Vesten har det liberale demokratiets appell som styresett blitt svekket. Oppslutningen om valg er mindre – og sosiale medier har langt på vei overtatt den offentlige samtalen der flokkmentaliteten, og radikale ideer florerer, inkludert en drastisk økning av ville konspirasjonsteorier.

Utfordringen er å sette politikerne i stand til å treffe politiske beslutninger som skaper tillit mellom samfunnets ulike aktører. I statsvitenskapen sier en at «kloke» politiske beslutninger alltid bygger på en blanding av evidensbaserte og verdibaserte vurderinger

Erfaringer fra Koronaåret 2020 betyr derimot ikke at myndigheter bør senke ambisjonsnivået om evidensbasert politikk. Stortings- og regjeringsbeslutninger bør bygge på et mest mulig helhetlig og fakta- og kunnskapsbasert grunnlag for å skape tillit. Alternativet er å la en kombinasjon av politisk idelogi og kunnskap som ikke er forskningsbasert spille en større rolle.

Når det i 2022 både ble nedsatt en energikommisjon og en helsepersonellkommisjon skyldes det at underlaget for å treffe politiske beslutninger for å styre disse politikkfeltene var for mangelfullt. I praksis vil sammenstilling av kunnskap alltid, som professor Lars Svendsen sier det være påvirket av verdier, «ikke bare hos politikerne, men også hos de som utarbeider grunnlaget. Skillet mellom fakta påstander og verdipåstander er i praksis ikke så enkelt å trekke, selv om de logisk sett er adskilt».

Faglige råd er ofte beheftet med mye usikkerhet og til dels politiske vurderinger, siden verdier inngår i defineringen av hva som er fakta. Vi økonomer blir gjerne anklaget for å legge til grunn premisser som fremmer markedsløsninger, mens sosiologer, ifølge sosiologiprofessor Cathrine Holst, beskyldes for å gi venstreorienterte råd. «Vi filtrerer alt det vi leser og hører, slik våre politikere bedriver cherry- picking av forskning i sin argumentasjon for den ene eller andre saken» sier den kjente biologiprofessoren Dag Hessen. Det fine med faktaopplysninger er at de bidrar til at beslutninger kan baseres på en avveiing mellom fakta og mer skjønnsmessige politiske og verdimessige vurderinger.

Kjernen i demokratisk tillitsbasert politisk styring

Kjernen i demokratisk og tillitsbasert politisk styring vil alltid ligge i trekanten mellom velferdsstatens mål og ordninger, den økonomiske politikken og arbeidsmarkedets trepartssamarbeid. Silotenkning, revirorientering og manglende helhetstenkning hemmer effektiv ressursbruk. For å få til tillitsbaserte endringer må politikken reversere og endre det ved dagens organisering, systemer og rapportering mellom de styrende og styrte som hemmer forbedringer. Statsforvaltningen må utvikle et mer innovativt flerårig strategiarbeid og strukturer og kulturer for et tverrdepartementalt arbeid som håndterer fremtidens sammensatte problemer som kommer stadig raskere på oss. Store tunge etater må jobbe bedre både internt og sammen. Svaret på en offentlig sektor under press i et tillitsbasert demokratisk samfunn er en pragmatisk og samarbeids og nettverksorientert styringskultur der det samarbeides om å skape best mulig resultater for innbyggere og samfunn. For å bremse polariseringen og få større grad av tillit mellom befolkningen og politikerne og mellom politiske ideologier og partier, må det skapes en samfunnskultur hvor det er forståelse for ulike syn og politiske aktører må se sammenhenger og diskutere fordeler og ulemper ved ulike løsninger.

Et viktig virkemiddel, for å identifisere utfordringer og vurdere løsninger før det treffes politiske beslutninger, er å innhente mest mulig kunnskap på det området hvor det skal treffes beslutninger. Et viktig virkemiddel er bruken av regjeringsoppnevnte utvalg med eksperter og partsrepresentanter som lager utredninger der det samles informasjon og analyseres og utarbeides forslag til løsninger som deretter sendes på høring. Deretter følger debatt og utarbeiding av stortingsmelding og lovforslag og til slutt diskusjoner og vedtak i Stortinget. NOU utredninger er viktige premissleverandører og arenaer for partsforhandlinger og en god kanal for å sikre at politiske beslutninger har legitimitet og baseres på forskning og erfaringsbasert kunnskap. En NOU legger et underlag for offentlig debatt og gir politikken mulighet for å håndtere krav fra ulike pressgrupper. Samfunnsvitere og langtidspolitikere beskriver NOU er som juveler i en kunnskapsbasert og konsensusorientert politikk som igjen er avgjørende for å få en tillitsbasert politikk.

Et eksempel på et område hvor det er behov for større grad av tillit, både mellom folk og mellom de politiske partier, er forholdet til de politiske prosessene som må håndteres for få den «best mulige» balansen mellom det offentlige og private Norge.

Utfordringen er å få etablert en større grad av politisk og tillitsbasert enighet om hvordan den nordiske samfunnsmodellen, som har vært karakterisert med å ha en god arbeidsfordeling mellom offentlig og privat sektor, bør utvikles. Denne modellen trekkes ofte, som beskrevet i artikkelen «The Next Supermodel» i bladet Economist, frem som en suksess. Modellen har til nå håndtert spenningene mellom effektivitet, kreativitet og rettferdighet ved at en internasjonal og åpen markedsøkonomi holdes i sjakk med en likhetsorientert velferdsstat som tar vare på folk i vanskelige livssituasjoner og et arbeidsliv med sterk medarbeiderinnflytelse. Overordnet styring og en sterk og moderne offentlig sektor har vært kombinert med et næringsliv som skaper bærekraftige arbeidsplasser og viktige skatteinntekter.

Oppgaven er å finne den balansen mellom offentlige og private tiltak som på en «best mulig» måte håndterer overgangen til det grønne samfunn, en demografisk utvikling med flere omsorgstrengende eldre og færre yrkesaktive, og økt digitalisering. Gjennom meningsytringer og åpne politiske og faglige diskusjoner og samfunnets mange styrings- og ledelsesprosesser må balansen mellom det offentlige og private Norge finne sin form. På dette området vil det alltid være politiske forhold som ikke har noe med tillit å gjøre, som avgjør hva resultatet blir. Men jo mer åpne og kunnskapsbaserte de politiske prosessene er, jo mer tillitsbasert vil den politiske styring av økonomien være.

Tillitsbasert politikk- hva er suksessfaktoren?

En god og tillitsbasert politikk vil alltid være en krevende balansekunst på høyt nivå, fordi, som Gro Harlem Brundtland så presist formulerte det: «Alt henger sammen med alt.» Politikerne må forstå sin tids og samfunnets psykologi og utøve makt og styre, lede og prioritere på vegne av en befolkning med store forventninger. Politikerne har stor makt og gjennom lover, retningslinjer og tildelingsbrev, de definerer oppdrag og bevilger ressurser til offentlige (og en del private) virksomheter. Det vil alltid være strid om hvor grensen mellom folkevalgt styring, fag og ledelse bør gå. I vårt komplekse samfunn vil politikerne alltid være avhengig av ekspertisen og forvaltningen. God og tillitsbasert politikk dreier seg om på «best mulig måte å forene demokratiske hensyn og ideen om en kunnskapsbasert politikk». I den norske styringsmodellen skal politikerne sette målene og vedta normene. Ekspertene skal etablere faktagrunnlaget, klargjøre valgalternativer og utrede konsekvenser.

Vi er nå på vei inn i en tid hvor sosiale medier med sin følelsesladede logikk gjør det vanskelig for politikerne å utøve en politikk som skaper tillit. I mange land, også i Norge, øker mistilliten til politikere og til de samfunnsinstitusjoner som er bærere av vårt demokrati. I et demokrati er ingenting endelig vunnet. Det representerer verdier som hele tiden må forsvares. I Norge er vi fortsatt velsignet med en relativt faktabasert debatt og høyt kunnskapsnivå blant velgerne. Det må vi hegne om slik at vi fortsatt kan være et land preget av stor grad av tillit mellom politikk og folk. For å få det til kreves det mye av våre politikere som må håndtere krevende samfunnsutfordringer og krav fra oss alle som samfunnsborgere og mottakere av den politikken som utøves.