Foto:

iStock.

Med pennen som våpen. Hva skjer med ukrainsk litteratur nå?

Publisert: 3. juni 2022 kl 10.33
Oppdatert: 16. juni 2022 kl 16.12
Ksenija Khartsjenko er forfatter, oversetter og kulturformidler. Hennes første roman Historie (2008) vant prisen utdelt av det ukrainske litterære tidsskriftet Suchasnist («Samtiden») for beste roman det året.
Foto:

Roman Pashjkovskij

24. februar skulle jeg møte en Kyiv-basert forfatter av en barnebok om løping, Olesya Kesjelya-Isak. Jeg jobbet som redaktør og skulle presentere en kommentar hun hadde skrevet for et utenlandsk blad. De, som hundrevis av andre, var interessert i hvordan vi forberedte oss på krigen som kunne komme. Olesya sa at hun var overbevist om at den ukrainske hæren ville klare å forsvare landet vårt. For sikkerhets skyld hadde hun og mannen hennes diskutert hva de skulle gjøre i tilfelle et russisk angrep, men det var vanskelig for henne å forestille seg en fullskala invasjon. Bare noen dager senere ble Olesya – journalist, forfatter, maratonløper og tobarnsmor – forvandlet til en flyktning i eget land. Hun ble tvunget til å forlate Kyiv, byen der de første bombene landet ni timer før vi skulle møtes.

Dagen før, 23. februar, skulle jeg treffe en annen kollega og venninne, Olha Dekhtyaryova, som illustrerte Olesyas bok. Vi ble enige om å ta på oss våre fineste kjoler, høyhælte sko og selvfølgelig ikke glemme leppestift og parfyme, for vi skulle ikke utsette livet til senere. Alle kjente at krigen lå i lufta, men så langt hadde jo ingenting skjedd. Derfor snakket vi om vår angst, våre «nødplaner», våre nødkofferter. Olha og hennes to barn er nå i Vilnius, hvor hun underviser i tegning for ukrainske skolebarn som også ble tvunget til å flykte fra Ukraina.

Selv klarte jeg å rømme fra byen i min egen bil 27 timer etter de første angrepene på Kyiv. Reisen til første stopp i Polen varte i nesten tre dager. Ved grensen stod vi bom fast i 32 timer. Nå er jeg i Wien med min fem år gamle sønn. Dette er det tredje stedet og det andre landet vi har oppholdt oss i den siste måneden. En av de første månedene av krigen mot Russland, som neppe vil være den siste.

Vi ble enige om å ta på oss våre fineste kjoler, høyhælte sko og selvfølgelig ikke glemme leppestift og parfyme, for vi skulle ikke utsette livet til senere.

Før denne krigen var jeg, en forfatter og redaktør, faktisk kurator for ukrainsk sakprosa i et av forlagene som målrettet utviklet denne sjangeren. Jeg evaluerte ferdige manus, initierte nye bøker, hjalp eksperter på ulike felt, inkludert finansfolk, journalister, idrettsutøvere, med å skrive egne bøker og bli forfattere. 25. februar skulle vi gi ut en bok av krigsjournalisten Anastasia Fedtsjenko om veteraner i den russisk-ukrainske krigen, som til da hadde vart i åtte år i Donbas. Historiene handlet om kvinner og menn med synlige (for det meste amputasjoner) og usynlige sår (PTSD, indre skader), tvunget til å lære seg å leve på nytt etter at de kom tilbake fra fronten. På baksiden av omslaget plasserte vi en uttalelse av den øverstkommanderende for de væpnede styrker i Ukraina, Valerij Zaluzjnij. Jeg husker at jeg kom på kontoret for å gjøre de siste endringene i oppsettet og samtidig ta kopier av alle mine dokumenter. Vi rakk ikke å gi ut denne boken, i likhet med så mange andre. Kopiene av dokumentene mine fikk jeg likevel gitt til mine foreldre og min eksmann.

Nå i utlandet stiller jeg meg selv de samme spørsmålene om og om igjen: Hva tok jeg egentlig med meg? Hvem er jeg? Hva kan hjelpe meg med å overleve og finne meg selv i et fremmed land, et fremmed språk, en fremmed kultur? Og hva kan jeg gjøre for landet mitt i denne krigen?

Arven og det man kan ta med seg

Annonse

Den tyske filosofen Theodor W. Adorno hevdet at «Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz». Den ukrainske forfatteren Sofiya Andrukhovytsj har også uttalt: «Før krigen var jeg forfatter. Jeg skrev en roman om andre verdenskrig, om holocaust, om den stalinistiske terroren på 1930-tallet og om krigen som Russland startet mot Ukraina i 2014. I dag, på den niende dagen av Russlands fullskala krig mot Ukraina, føler jeg meg løsrevet fra evnen til å sette sammen ord og tenke. Erfaringen som nå er påtvunget ukrainere, spesielt dem hvis hoder og hus blir truffet av missiler og bomber, handler om ubønnhørlig død. Vi er nå ved dødens kjerne. Og det er derfor vi nå vet best hva livet er.» Sofia og datteren hennes forlot Kyiv og dro til Ivano-Frankivsk. Hun, som mange andre ukrainske forfattere, skriver nå, i stedet for litterære tekster, artikler i utenlandske medier.

Jeg har en følelse av at spørsmålet «Hvem er jeg?» for hver av oss har smeltet sammen i et polyfonisk «Hvem er vi?» – og de mangfoldige svarene berører hele verden, hvis oppmerksomhet nå er rettet mot det største landet i Europa – Ukraina.

Jeg stiller meg selv de samme spørsmålene om og om igjen: Hva tok jeg egentlig med meg? Hvem er jeg? Hva kan jeg gjøre for landet mitt i denne krigen?

Ukraina ble en uavhengig og suveren stat – som for tiden er i krig med Russland – for 30 år siden, i 1991, etter Sovjetunionens fall. Denne totalitære grupperingen holdt regelmessig og målrettet på å ødelegge den ukrainske eliten rent fysisk, slik at de to siste generasjonene bokstavelig talt måtte finne opp seg selv på nytt. I 30 år har vi formulert vår nasjonale identitet lag på lag. Vi ga oss selv svaret på spørsmålet «Hvem er vi?».

Vasyl Stus, en poet, tenker, menneskerettighetsforkjemper og aktivist som kjempet for Ukraina, født i Donbas, døde i en sovjetisk konsentrasjonsleir seks år før uavhengigheten. Nøyaktig 20 år tidligere, i 1965, tok han del i den første sivile protesten mot massiv politisk undertrykkelse i Sovjetunionen. Deretter ble han flere ganger arrestert, og to ganger ble han sendt i konsentrasjonsleir. Bare noen få verk av denne store dikteren har blitt etterlatt oss i form av brev til hans kone og sønn. Stus’ død ble holdt skjult i flere måneder, han ble gravlagt i Perm-regionen uten slektninger til stede, hans personlige eiendeler ble aldri levert tilbake, og diktene hans ble ødelagt. Han sultestreiket på ubestemt tid – og den dag i dag vet vi ikke nøyaktig hvordan Vasyl Stus døde. «Faktisk ble jeg dømt for å tilstrebe nasjonal rettferdighet», skrev den undertrykte poeten i juli 1976. «Min kjærlighet til mitt folk, min bekymring over krisen i ukrainsk kultur ble regnet som nasjonalisme.»

For øvrig døde Vasyl Stus’ enke 25. mars i år, på krigens trettiende dag.

For å få svar på spørsmålet «Hvem er vi?» leser ukrainske kunstnere klassikere og historie, samt selvfølgelig nyhetene. Nå ser hele verden i sanntid hvordan russere brenner ned hele byer med missiler, skyter på evakueringsbusser, slipper bomber på et teater der barn gjemmer seg for døden, og millioner av ukrainere krysser EUs grenser. Der får vi mye hjelp: bolig, mat, klær, medisiner, leker, barnevogner samt sympati, åpne grenser, oppholdstillatelse og arbeidstillatelse. Samtidig som vi er i trygghet, som det nå heter, tenker vi på det vi ikke tok med oss.

Annonse

Hele biblioteket mitt er igjen i leiligheten min i Kyiv, i bygningen ved siden av tv-tårnet, som ble truffet av et russisk missil 1. mars. Der, blant andre bøker, hadde jeg en psalter, et manuskript med salmetekster, som tilhørte min oldefar. Han var rektor på en skole og sang i et kirkekor. Det var for nesten hundre år siden. Han ble dessuten sendt til Mordovia, der Vasyl Stus senere oppholdt seg i konsentrasjonsleir, men i motsetning til poeten vendte han tilbake og fant sin familie. Kona, som med ku og fire barn ble tvunget til å forlate hjemmet sitt for å rømme fra hungersnød, var min oldemor, min mors bestemor, som min mor ofte fortalte meg og min søster om før sengetid. Det var mine godnatthistorier – familielegender som gikk fra munn til munn, endret seg for hver ny forteller, sammenblandet med inntrykkene av en varm morshånd som klør deg på ryggen, av stemmen hennes, av barndomsminner i et hus med et høyt fikentre i en potte. De blir igjen når alt annet forsvinner: vegger og tak, bilder, smykker, klær. Min oldemors kam er også fortsatt i Kyiv. Min bestemors rubinring tok jeg med meg – nå er den i Wien.

Foto:

Maria Astrup.

Det nye 20-tallet?

Mange prøver å legge bak seg traumet over et mistet hjem ved å hevde at «det materielle ikke betyr noe». De sier at byer kan bygges opp igjen, klær kan kjøpes, bilder er uansett alle digitale. Dette kan jeg ikke bli enig i. Dette vil jeg aldri kunne bli enig i. Alle disse materielle tingene er vår arv som vi ikke får. Arven som vitner om våre forfedre, om hvem de var – og hvem vi er. En forsikring om at kommende generasjoner ikke lever i en overlevelsesmodus, men får et liv. At de lever i trygghet, stolte over å dele sin egen kultur og åpne for å lære om andre kulturer i verden. Verden, hvis rikdom er samlet i biblioteker, museer, byer og land. Og i Ukrainas tilfelle – i museene i landet som eier disse skattene, etter å ha ranet mitt land i mange århundrer.

For eksempel huser Tretjakovgalleriet i Moskva et mirakuløst ikon fra St. Elias-kirken i Tsjernihiv. I samme Tsjernihiv, hvor russiske tropper skjøt folk som sto i brødkø og ødela museumsbygningen med ukrainske antikviteter, reist på slutten av det nittende århundret. Det største antallet verdisaker som er tatt fra Ukraina, er nå huset i Eremitasjen, det russiske museet i St. Petersburg, Kreml-våpenhuset Tretjakovgalleriet og Statens historiske museum i Moskva.

Min oldemors kam er også fortsatt i Kyiv. Min bestemors rubinring tok jeg med meg – nå er den i Wien.

Derfor er det helt naturlig at russerne kaller disse skattene for «sine», og understreker dermed det russiske imperiets makt. Den som tør å betvile dets makt, har blitt sendt i konsentrasjonsleir, straffes med kriger, okkupasjon, fysisk ødeleggelse – dette er Russlands mestringsstrategi for sameksistens med Ukraina. For eksempel ble St. Mikhael-katedralen, bygget i Kyiv i 1108–13, «likvidert» av den sovjetiske ledelsen i 1922, altså nesten umiddelbart etter at Sovjetunionen ble opprettet. Før det ble et betydelig antall relikvier sendt til Moskva. Forresten beretter krønikene – håndfaste bevis – at den første trefestningen ved Moskva-elven ble bygd først i 1156, og i 1365 brant byen ned på to timer. På denne tiden var St. Sofia-katedralen (av stein) i Kyiv allerede tre hundre og femti år gammel, bygd av prins Jaroslav den vise i 1011–18.

Annonse

I vår tid i det ukrainske kunstneriske miljøet, spesielt i sammenheng med krigen i Donbas, var det vanlig å spøke om det «nye 20-tallet». Med det siktet man til generasjonen som blomstret på 1920-tallet, mens i den ukrainske kulturhistorien gikk de under navnet «den henrettede renessanse». Dette var en ny generasjon ukrainske eliter som, etter det russiske imperiets fall og «ukrainisering», påtok seg oppgaven å gjenoppfinne en ny ukrainsk identitet, og som skapte mesterverk innen litteratur, filosofi, billedkunst, teater, musikk og film. Det var dette vi fortsatt holdt på med før denne krigen. I 2009 skrev for eksempel Oksana Zabuzjko sin roman Museum av forlatte hemmeligheter («The Museum of Abandoned Secrets»). Denne boken ble anerkjent av den sveitsiske avisen Tages-Anzeiger som en av de beste romaner i det 21. århundret. Altså en roman med ordet «museum» i tittelen.

Oksana Zabuzjko, hvis far, en lærer og tenker, også ble forvist til sovjetiske konsentrasjonsleirer, dro på et fire dagers besøk til Polen like før krigen. Uten biblioteket eller arkivet sitt. Da hun talte i EU-parlamentet i Strasbourg 8. mars, på krigens trettende dag, sa hun: «Putin etterlikner Hitler bevisst. Han bruker til og med hans direkte språk for å snakke om en ‘endelig løsning på det ukrainske spørsmålet’ og litt modifiserte sitater fra Hitlers tale i Riksdagen 1. september 1939: ‘Jeg vil ikke kjempe mot kvinner og barn. Jeg beordret luftstyrker til å begrense seg til angrep på militære objekter.’ − Dette er altså ord fra 1939 og ikke 2022.» Zabuzjko hevder at den vestlige sivilisasjonen har lært lite av historien. Men om vi spøkte om 1920-tallet, spøkte ingen av oss om 30-tallet. Dette har vi lært av historien. For renessansen ble nettopp henrettet, representantene for denne generasjonen ble bokstavelig talt utryddet: De ble sendt til konsentrasjonsleirer og dømt til døden. De overlevende klarte enten å reise til utlandet for å samle bevis og prøve å reflektere over Stalins forbrytelser gjennom sine kunstverk, eller de måtte gi avkall på sin tro og tilpasse seg for å overleve Stalins terror. Vestlige historikere anslår at antallet ofre for undertrykkelse i de tjue årene av Stalins styre var mellom 45 og 80 millioner. Det tilsvarer to ganger befolkningen i dagens Ukraina, eller fra åtte til seksten land som Norge. Under den kunstige hungersnøden i Ukraina i 1932–33, som ble kalt holodomor og anerkjent som folkemord på det ukrainske folket med 4 til 10 millioner drepte, var det forbudt å forlate Sovjetunionen og motta hjelp fra utlandet.

I dag, som et resultat av Russlands krig mot Ukraina, har mer enn 10 millioner mennesker måttet forlate hjemmene sine. Vi drar til utlandet, vi mottar humanitær hjelp, noen grønne korridorer fungerer fortsatt, men folk dør og dør. Og dette er bare begynnelsen på det «nye» 20-tallet.

Jeg har en følelse av at spørsmålet «Hvem er jeg?» for hver av oss har smeltet sammen i et polyfonisk «Hvem er vi?».

Et av kraftsentrene for den henrettede renessansen var Kharkiv, byen som Putin så ivrig «frigjør fra nasjonalister som undertrykker rettighetene til den russisktalende befolkningen». Serhiy Zjadan, en av de mest fremtredende representantene for ukrainsk kultur, som nylig ble nominert til Nobels litteraturpris, har oppholdt seg i Kharkiv gjennom hele denne krigen og er der fortsatt. Han sier: «Når du ser døde barn som ble skutt med missiler, så er det åpenbart ikke lenger mulig å snakke om den store humanistiske tradisjonen i russisk kultur.»

I mange århundrer var nemlig selvfornyelse og frigjøring fra nettopp den russiske «humanismen» hovedideen i den ukrainske kulturen. Skoleelever som studerer ukrainske klassikere, forstår lett narrativet om denne urkampen. Og dette er ganske utmattende, for det virker som om ingenting har endret seg gjennom århundrene: Ukraina gjenreiser seg i en eller annen form, mens Russland ønsker å ødelegge det i en eller annen form.

Jeg husker Lesya Ukrainka fra lærebøkene: en mannelignende kvinne som tok beinoperasjoner uten bedøvelse, et av symbolene på frigjøringskampen, en representant for en aristokratisk familie av fremtredende ukrainske skikkelser. Hun levde i en tid da man fant opp kino, bygget Eiffeltårnet, hun reiste i Europa, til Egypt og Georgia – i likhet med oss, representantene for moderne ukrainsk kultur. For første gang følte jeg at vi levde våre liv slik våre klassikere levde sine. Det jeg har til felles med Ukrainka, er mye mer enn portrettet hennes på en 200 hryvnia-lapp. At hun, i likhet med den øverstkommanderende for de væpnede styrkene i Ukraina Zaluzjnij, ble født i Novohrad-Volynskyj, hvor jeg tilbrakte en natt sammen med mitt barn på flukt fra Kyiv, hvor russiske missiler fløy over hodene våre. At vi alle er ett. Og at selv ved å ødelegge oss fysisk kan ikke Russland ødelegge dette historiske minnet som vi så hengivent gir videre til barna våre når noen bringer dem til tryggere steder. I håp om at det ikke blir noe «nytt 30-tall», og at 2022 ikke blir et «nytt 1939».

Annonse

Og mens ukrainere i hele landet beskytter monumenter av landets største dikter Taras Sjevtsjenko med sandsekker, håper jeg at vi lykkes med å berge vår arv, vårt svar på spørsmålet om hvem vi er. Jeg håper at denne gangen, i henhold til alle sjangerlover, kommer «straffen» etter «forbrytelsen», og at historien ikke vil gjenta seg. Og at vi ikke gjentatte ganger må forklare verden hvorfor det er umulig å føre dialog mellom Ukraina og Russland nå. Se på Mariupol, byen som er ødelagt og brent ned. Enhver dialog etter Mariupol er barbarisk. Se på Butsja, der sivile ble torturert, massakrert og drept. Enhver dialog etter Butsja er barbarisk.

 

Teksten er oversatt fra ukrainsk til norsk av Iryna Sabor.

Originalt på trykk i Samtiden nr. 2, 2022.