Foto:

Maria Astrup.

Veien til det ukjente går via magesekken – et essay om tryllekunst og kokekunst

Publisert: 14. juni 2022 kl 11.51
Oppdatert: 14. juni 2022 kl 15.40
Jon Øystein Flink er forfatter og tryllekunstner. Han har utgitt romaner, noveller og skrevet en rekke artikler for diverse tidsskrifter og aviser.
Foto:

Joachim Kotte Norvik.

Jeg vet ikke om det er verdens mest interessante spørsmål, men det kan være verdt å stille seg enkle spørsmål som krever lange svar. Hva er mat, for eksempel? Et enkelt spørsmål, men ikke besvart på én to tre. Selv om det kanskje virker søkt, skal jeg heller stille et mer underlig spørsmål: Hva er magi? Heng med. Forhåpentligvis gir det mening etter hvert.

Ok, så hva er magi for noe? Det er særlig én respons som er lett å ty til, og som er feilaktig, nemlig den forklaringen som går i retning av at magi er noe juks og fanteri, eller for å dra den til sin ytterste og fullstendig ulogiske konklusjon: At magi rett og slett ikke fins, at magi er det samme som overtro (som om overtro ikke fins).

Med fare for å virke overtydelig her: Det fins ingenting som ikke fins. At visse ting kanskje ikke er det vi tror de er, for eksempel Gud eller havfruer, betyr ikke at de overhodet ikke fins. Det er sikkert sant at havfruer ikke eksisterer på samme måte som hvaler eller seler, og du risikerer neppe å få en havfrue i garnet neste gang du er på fisketur, men det følger ikke av dette at havfruer dermed ikke kan innvilges eksistens overhodet. Vi kan kanskje frarøve havfruene retten til å defineres som konkrete objekter, men alle objekter er ikke konkrete, noen er abstrakte. Siden havfruer er menneskeskapte objekter, er de artefakter – og siden havfruer kun opptrer i litteraturen eller kunsten, og i forestillingene våre, svømmer de i imaginære hav, de er med andre ord abstrakte artefakter.

Med fare for å virke overtydelig her: Det fins ingenting som ikke fins.

Det fins et sitat av Arthur C. Clarke, den store, britiske science fiction-forfatteren, som mang en intellektuell har likt å strø om seg med. I sin tid formulerte han «Clarke’s Three Laws» (alle science fiction-forfattere med respekt for seg selv må ha noen lover knyttet til navnet sitt). Disse tre lovene er imidlertid ikke lover så mye som minneverdige sitater, og det er den tredje loven vi skal kikke på her. Her kommer den: «Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.»

Som man vil se, Arthur C. Clarke forsøker ikke med denne setningen å definere hva magi er for noe, det tar han for gitt at leseren vet på forhånd. På samme måte forventes det at mottakeren ikke bare har en klar forestilling om hva teknologi er for noe, men denne teknologien bør altså helst være avansert, til og med tilstrekkelig avansert. Er det rimelig å påstå at en hammer er et stykke tilstrekkelig avansert teknologi? Det kommer an på hva vi sammenligner den med, men de fleste vil nok anse en hammer for å være en lett forståelig og etter dagens standard ikke avansert teknologi. Så forestill deg heller en moderne mobiltelefon. Det kan neppe være tvil om at en smarttelefon anno 2022 nettopp er et stykke tilstrekkelig avansert teknologi. De færreste av oss har en klar forståelse av hvordan en smarttelefon egentlig fungerer, hvilke underliggende strukturer som ligger til grunn for at den i det hele tatt kan fungere. Egentlig er den gammeldagse «fasttelefonen» et like godt eksempel. Hvordan fungerer denne teknologien som gjør det mulig for en person i Sør-Norge å plukke opp et rør, taste inn noen sifre, og så snakke med en person i Nord-Norge? Den gode, gamle fasttelefonen var enkel å bruke, man forholdt seg til den daglig, det tok ikke mange årene før befolkningen tok denne teknologien for gitt. Men hvis du spurte en tilfeldig person hvordan denne kommunikasjonen er mulig, hva som får denne teknologien til å fungere, ville du neppe få mange presise svar. Her har vi altså et eksempel på et stykke avansert teknologi som til forveksling minner om magi. Altså: Resultatet av oppfinnelsen «telefon» har gitt oss mennesker muligheten til å snakke direkte med hverandre, i samtid, over lange avstander, noe som for fortidsmennesker ville hørtes umulig ut, for ikke å si direkte magisk.

Det fins, som man sikkert kan forestille seg, mange innfallsvinkler til hva en god definisjon på magi er. Mange vil protestere og påstå at det en tryllekunstner driver med, ikke er ekte magi, men en slags illusjonskunst som etterstreber å simulere magi. De fleste tryllekunstnere vil selv påstå at det de driver med, ikke er ekte magi. Men da er jeg i så fall uenig. Den britiske mystikeren Aleister Crowley konstruerte ordet «magick» for å skille sin magi fra tryllekunstmagien, og påsto at enhver tilsiktet handling er magi. Denne definisjonen er interessant, men kanskje i overkant generell. Hvis enhver tilsiktet handling er magi, så blir det å lage seg en kopp kaffe eller smøre en matpakke magiske handlinger. Alt mennesker eller tenkende vesener gjør «med vilje», er i så fall potensiell magi i denne forstand. En dypere forklaring som jeg også tror tilskrives Crowley, hevder at «en magiker er en som med vilje skaper forandring ved bevisst å utnytte de underliggende strukturene som er skjult for andre». Det var egentlig unødvendig av Crowley å konstruere ordet «magick», for definisjonene hans passer like godt på underholdningsmagi som på den type seremoniell/personlig magi han selv praktiserte.

Saken fortsetter under annonsen

Den innflytelsesrike tryllekunstneren Dai Vernon sa en gang at det sterkeste man kan gjøre med et objekt (som tryllekunstner), er å forvandle det. I tryllekunsten er en rekke effekter tilgjengelig: forsvinning (en mynt forsvinner i hånden), produksjon (en mynt produseres tilsynelatende fra ingenting eller fra bak øret til en publikummer), transposisjon (to objekter bytter plass), umulig penetrering (som i effekten der tryllekunstneren lenker sammen ringer av metall), restaurering (en opprevet pengeseddel blir som ny), levitasjon (tryllekunstneren får assistenten sin til tilsynelatende å sveve i løse luften). Det fins også flere andre effekter, men Dai Vernon påstår altså at forvandlingseffekter er de som gjør størst inntrykk på publikum. Eksempler på forvandlinger er å gjøre om en norsk 20-kroning til en kinesisk mynt; en stusslig ruter 3 forvandles til spar ess, en ung dame forvandles til Davy Wathne (dette har jeg faktisk sett med mine egne øyne, utført av den svenske tryllekunstneren Joe Labero).

Når folk ser en tryllekunstner opptre på scenen, observerer de umulighet på umulighet. Det er dette som er faget magi på sitt reneste. Et moderne publikum er selvsagt klar over at en ung, pen dame ikke kan forvandles til en eldre, mannlig sportskommentator fra Bergen. Likevel skjer dette rett foran øynene deres. Publikum vet at det må foreligge visse underliggende strukturer, ute av syne for dem, altså at det foregår noe ukjent som forvandlingen muliggjør. Hvis magikeren er god nok, vil alle rasjonelle forklaringer motbevises. Man tror kanskje assistenten henger i noen usynlige tråder, eller ligger på et bord som er festet til gulvet. Men hvordan kan da tryllekunstneren føre en stor metallring rundt den svevende assistenten? Det er disse overbevisende handlingene som fører til at publikum, med sine rasjonelle evner, ikke lenger finner noen forklaringer på det de ser. Resultatet er at effekten blir magisk, og det som foregår er ekte magi. Og likevel vet publikum at ingen kan bryte naturlovene, at det må være en logisk forklaring et eller annet sted.

Et moderne publikum er selvsagt klar over at en ung, pen dame ikke kan forvandles til en eldre, mannlig sportskommentator fra Bergen.

Er David Copperfield en ekte magiker? Mitt svar er ja. Han oppnår en ønsket effekt ved hjelp av de teknikker og prinsipper som er nedfelt i faget «magi». Det er det som er vaskeekte magi. Den magien Gandalf holder på med i Ringenes herre-bøkene, er også en form for magi, men en abstrakt type fiksjonsmagi. Også Gandalf må kontrollere underliggende strukturer, som bare han og hans trollmannkolleger har tilgang til, hvilket igjen gir ham mulighet til å oppnå et villet resultat, men Gandalfs magi i fiksjonen er mer å sammenligne med havfruene vi nevnte tidligere. Den magien David Copperfield fremfører på scenen i Las Vegas, fins på ordentlig, den er like konkret som torsken i havet.

Foto:

iStock

«Det var visst en viking som første gangen tok / en kjele full av surmjølk og satt’n på te’ kok», synger Øystein Sunde i «Gammalosten». Hvis du har lest så langt som hit, så forventer du sikkert at jeg skal påstå at det er noe ved mat eller matlaging som er magisk. Ja, jeg kommer garantert til å konkludere noe i den retning, men allerede her må jeg påpeke at matlaging ikke er magi. Punktum. For at noe skal være ren magi, må intensjonen være at det skal være magi. Det er nettopp derfor jeg har gnålt om tryllekunsten. Målet med en magisk effekt er ingenting annet enn å fremføre magi. Målet med matlaging er å produsere måltider som skal spises, et meget matnyttig mål, spør du meg.

Men det er noe bemerkelsesverdig magisk på gang her. Ikke bare fra kokkens perspektiv, men også i matvareproduksjon generelt. For å lage ost må noen først varme opp melk, og ved hjelp av visse hjelpemidler vil ostemakeren eller ysteren legge forholdene til rette slik at melkeproteinene koagulerer og skiller seg fra mysen. Avhengig av hva slags ost som tilvirkes, benytter ysteren seg av diverse teknikker som fører til ønsket resultat, om det så er en hvitost eller en muggost. Vi står overfor et utgangspunkt, melk, og ved å påvirke melken i samsvar med viljen blir resultatet en ost. Det er ingenting her som er overnaturlig, men de prosessene som skal til for å forvandle melk til ost, inneholder en rekke strukturer som er skjult for lekmenn som meg. Igjen står vi overfor det ukjente.

Saken fortsetter under annonsen

Vi står overfor et utgangspunkt, melk, og ved å påvirke melken i samsvar med viljen blir resultatet en ost.

Ysting er helt klart et fag, men ost ble antakelig oppdaget ved en tilfeldighet. Akkurat slik mennesker på et eller annet tidspunkt oppdaget at det kunne gi en behagelig følelse å spise gjæret frukt (som har utviklet alkohol), har vi med tiden visst å undersøke hva som skal til for å kontrollere denne naturlige prosessen. Mennesker er sykelig opptatt av å gjennomskue hvilke underliggende strukturer som ligger til grunn for naturlige prosesser, og hvis resultatet gagner oss på en eller annen måte, utvikles fagfolk: Alkoholproduksjon er noe som skjer naturlig i naturen av seg selv, og som ikke bare mennesker vet å sette pris på (flere dyrearter liker å spise seg fulle på gjæret frukt), men det er når mennesker går inn og tar kontroll over disse naturlige prosessene, eksperimenterer med dem og ender opp med oppsiktsvekkende resultater der forvandling har funnet sted, at vi beveger oss mot det magiske. Etter hvert som eksperimenteringen gir nye resultater, som igjen fører til ny teknologi, som igjen forbedrer forvandlingene, er prosessen fylt opp av strukturer og teknikker som plasserer vinmakeren eller ølbryggeren i en kategori som kan minne om magikerens kategori.

De som først og fremst kan sammenlignes med magikere, når vi snakker om mat, er selvsagt kokker. Der lærebøker om magi fungerer som oppskrifter for tryllekunstnere, er kokebøker oppskrifter for kokker. Man leser, lærer «hemmelighetene» – men så begynner eksperimentene, nye retter blir til, nye magiske effekter. Jeg pleier å innføre det magiske element hvis jeg grunner over ethvert menneskelig fenomen, og det er noe særlig interessant som skjer når vi kobler magikerens gjøren og laden med kokkens.

Hvis det er én ting som skiller mennesker fra andre dyr, så er det vel nettopp kokekunsten. Gjennom utviklingen av kokekunsten har mennesket ikke bare forvandlet råvarer til deilige retter, men også forvandlet selve mennesket. Vi har selv brutt inn i evolusjonen og forvandlet oss selv. Ved å bevege oss fra en tilværelse der alt vi spiste var rått (grønnsaker, nøtter, røtter, insekter), til å varmebehandle maten, tilberede den – la oss være frekke nok til å si «forvandlet den» – har vi manipulert naturen på en virkelig særegen og rett og slett hårreisende måte, noe som igjen har ført til en utvikling av menneskehjernen. Grunnen til at vi er som vi er, har ikke bare med tilfeldigheter å gjøre lenger – vi har selv tatt delvis kontroll over vår egen eksistens via kokekunsten. Vi har utført magi på det vi spiser, og som resultat av det, har vi utført magi på oss selv. Vi har forvandlet oss selv fra én type vesen til et noe annerledes vesen.

Etter hvert som teknologien har blitt mer og mer avansert og spesialisert, er resultatet en verden som i det 21. århundre fremstår enda mer ugjenkjennelig og styrt av det ukjente enn noen gang i historien – det er nemlig umulig for enkeltmennesket å holde rede på alle de ukjente strukturene som ligger til grunn for at verden ser ut som den gjør i dag, for at samfunnet skal fungere som det gjør.

Mennesker er sykelig opptatt av å gjennomskue hvilke underliggende strukturer som ligger til grunn for naturlige prosesser.

Veldig mange tryllekunstnere påstår at målet med kunstarten de bedriver, er å underholde andre mennesker. Jeg skal ikke påstå at underholdning ikke er et legitimt mål for en tryllekunstner, men jeg vil påstå at hovedmålet bør være å konfrontere sitt publikum med det ukjente. Målet er selvsagt ikke å avsløre hva dette ukjente er for noe, men å klargjøre, ved hjelp av magiske teknikker, at det må være et sett med ukjente faktorer i sving hele tiden, og at disse ukjente faktorene må være høyst reelle og ha fullstendig eksistensberettigelse selv om de ikke gir seg til kjenne.

Saken fortsetter under annonsen

Hvis du har en mikrobølgeovn på kjøkkenet ditt, har du kanskje poppet popkorn i den. Du kjøper en pakke i butikken som inneholder tørkede mais, du legger denne pakken i mikrobølgeovnen, skrur på, og et par minutter seinere er de tørkede maiskornene blitt til popkorn. Prøv å forestille deg bare noe av alt det ukjente som foregår i denne prosessen som vi i hverdagen tar for gitt. Én ting er det faktum at mikrobølgeovnen går på strøm, at den er plugget inn i en kontakt i veggen, bare det i seg selv er mer enn hva et gjennomsnittsmenneske er helt i stand til å begripe. Men hvordan kan denne mikrobølgeovnen fungere? Det har visst noe med stråling å gjøre, eller mikrobølger, men denne teknologien har ekstremt mange strukturer som fortsatt er skjult for meg når jeg lager popkorn. Jeg har ikke engang nevnt det mysteriet at de tørkede maiskornene, under disse omstendigheter, forvandles til poppede maiskorn. Selv er jeg ute av stand til å gi en tilfredsstillende forklaring på denne prosessen. Men jeg vet at det fins en forklaring, jeg er fullstendig klar over at intet overnaturlig finner sted. Dermed står jeg overfor det ukjente hver eneste gang jeg popper popcorn. Men siden popkornpopping er en ytterst normal og hverdagslig handling, vil man ikke tenke over alt dette ukjente på samme måten som når man ser en dyktig tryllekunstner. Målet med å poppe popkorn, er å ende opp med en bolle med popkorn som skal spises. Et vellykket utført magisk triks har ikke et slikt mål, men et magisk triks får nesten alltid publikummerne til å spørre seg: «Men hvordan kan det være mulig?» Vi har heldigvis ikke kapasitet til å stille oss disse spørsmålene hver eneste gang vi står overfor det ukjente. Vi står nemlig overfor det ukjente hver eneste dag. Hvis vi alltid skulle gruble over det ukjente, ville vi ikke gjort annet.

Men akkurat når det gjelder mat, så tenker vi oftere over det ukjente enn man først skulle tro. Det er nemlig ikke helt på jordet å sammenligne er god kokk med en tryllekunstner. Hvis du serverer middagsgjestene dine en fantastisk rett, kanskje av en litt eksotisk type, en rett de ikke har smakt før, men som faller i smak, vil ikke da gjestene umiddelbart spørre: «Hvordan har du fått til dette?» eller «Hva er hemmeligheten?». Det å få servert en ny rett som man setter pris på, får deg umiddelbart til å granske det ukjente. «Hva er det deilige krydderet?», «Hvordan fikk du kjøttet til å bli så mørt?» − spørsmålene kommer rullende inn over middagsbordet. Kokken har, som en tryllekunstner, ikke bare servert en velsmakende rett, men også fått gjestene til å stille spørsmål om det ukjente knyttet til maten de spiser, og måten den har blitt tilberedt på.

De som først og fremst kan sammenlignes med magikere, når vi snakker om mat, er selvsagt kokker.

I landsbyen der Asterix og Obelix bor, kan du også hilse på druiden Miraculix. Miraculix er rett nok ikke en kokk. Hverdagsmaten i landsbyen består hovedsakelig av helstekt villsvin. De har også en fiskehandler, men bare Teutates vet hvordan forretningen hans holder det gående, for alle påstår at fisken hans er råtten. Uansett, trollmannen Miraculix er ikke en trollmann som svinger med tryllestaven og oppfører seg som Gandalf. Magien hans er heller kulinarisk. Hans største livsverk er oppfinnelsen av styrkedråpene. I en stor gryte koker han suppe på ingredienser han selv har plukket og skåret fra trær og busker i skogen rundt landsbyen. Hvis denne oppskriften havner i romernes hender, er landsbyens selvstendighet truet, så Miraculix holder den hemmelig. Det er bare han som kjenner hemmeligheten. Han er den eneste som har innsikt i dette ukjente. De som drikker styrkedråpene hans, får overmenneskelige krefter. Hvis romerne forsøker å invadere landsbyen, gjerne med store hærstyrker, så lykkes deikke, for så lenge landsbyboerne har drukket styrkedråper, kan de hamle opp med hvem som helst og så mange som helst. Både gallerne som drikker og romerne som blir banket opp, blir konfrontert med det ukjente i møte med Miraculix’ magiske kokekunst.

Fortellinger om magikere er ofte forbundet med matlaging nettopp på denne måten. Onde hekser blander frosketunger, øglegørr og alskens motbydelige ingredienser i gryta si, og lager magiske drikker som neppe har god effekt på den som drikker. Dette er selvsagt svart magi, altså noe som påvirker i ondskapsfull retning.

Er det mulig å påstå at masseproduksjonen av Spaghetti à la Capri er et stykke svart magi? I en hermetikkboks, eller en kartong, som denne retten per i dag pakkes i (nok en transformasjon, altså), finner vi en ikke så velsmakende tomatsaus, ihjelkokt spagetti, capriboller (som ikke er kjøttboller, men maskinelt sammenpresset MUK), og cocktailpølser hvis næringsinnhold antakelig er på linje med capribollene. Er det sunt å spise Spaghetti à la Capri? Neppe. Nå er det ikke dødelig heller, men er det et stykke svart magi? Kanskje. Det er i hvert fall ingen tvil om at en fersk løksuppe ... mmmm, kjempegodt, kjempesunt, jepp: Dette er hvit magi.

En av de smarteste lærdommene vi mennesker kan ta til oss, er det gamle munnhellet «Jeg vet ett, at jeg intet vet». Denne horisonten av uvitenhet om universet som alle mennesker bærer, er så enorm at det er lurt å minne seg selv om den av og til. Det er nemlig ekstremt lett å glemme denne sokratiske innsikten, denne dype filosofiske sannheten. Hvis du er villig til å minne deg selv litt oftere på at all matlaging har magiske elementer, at blandingen av visse ingredienser skaper en helt ny struktur, at koking, trekking transformerer en løk til en helt annerledes ingrediens og med de facto annerledes egenskaper enn den rå løken, så vil du i større grad få innsikt i og mer respekt for det ukjente. Og du får økt kunnskap om dine magiske evner. Jo mer vi gransker det vi ikke vet noe om, jo mer ydmykhet får vi overfor en verden som alltid vil være uforklarlig og mystisk. Magien får oss til å stusse over det ukjente. Matlaging og bespisning setter oss i direkte forbindelse med det ukjente.

Saken fortsetter under annonsen