Vi må tåle det vonde i samtaler med suicidale mennesker

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.­

­

«‘Jeg tror ikke jeg orker mer, mamma’.
‘Hva mener du?’, spør hun.
‘Nå har jeg prøvd alt mulig ... i flere år ... Og det blir jo ikke bedre heller’, sier han.
‘Så nå vil du gjøre det slutt?’ spør moren, med myk og søkende stemme.
Nicholas nikker svakt, bøyer hodet fremover og forsøker å forberede seg på alle forslagene hun kommer til å gi ham. At hun vil be ham prøve en ny type behandling, si at han må ta tiden til hjelp eller at han kan prøve medisiner, kanskje innleggelse.»

I boken 304 dager, skrevet av Simon Stranger, blir vi kjent med Nicholas og moren hans. Nicholas har planlagt å ta sitt eget liv, men før det varsler han moren. Utdraget i denne teksten ender med at de inngår en pakt – han lover å holde seg i live til over jul, det er 304 dager til.

Som psykolog møter jeg ofte mennesker som har selvmordstanker eller som har forsøkt å ta sitt eget liv. En naturlig respons, som antakelig gjelder både helsepersonell og ethvert medmenneske, er at man kan bli fristet til å gi gode råd – eller forslag, slik som Nicholas kaller det. Men i det umiddelbare møtet med et selvmordstruet menneske er min erfaring at velmente råd ofte kan vente. Vel så viktig er det å gi det mennesket man sitter overfor en følelse av å bli sett og forstått.

«‘Jeg ser du har det vondt, Nicholas’, sier hun.
Han blunker tungt, trekker pusten.
‘Det er ingen mor som vil at sønnen sin skal ha det så vondt. Hvis du ikke holder ut lenger, så forstår jeg det, Nicholas.’, sier moren hans. ‘Det er greit’.
Nicholas vender ansiktet mot henne og blunker forvirret, før han forstår at moren faktisk gir ham lov. Det var han ikke forberedt på, kjenner tårene presser på.
‘Men ... mener du det?’
Moren har blitt blank i øynene.
‘Ja. Du skal slippe å ha dårlig samvittighet, i tillegg til alt det andre. Det er greit, Nicholas, men jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for deg. Hører du det?’ sier hun og legger hånden sin over hans, stryker tommelen over håndbaken hans. Det blir en liten pause mens han forsøker å ta inn det hun har sagt.»

Jeg ser deg

Frykten for å miste sitt eget barn er utålelig. Moren til Nicholas vet at han er i fare for å ta sitt eget liv. Hun er redd for å miste barnet sitt. Men i møtet med Nicholas klarer hun likevel å unngå trangen til å legge lokk på det vonde eller nærmest «overtale» Nicholas til å leve videre. I stedet anerkjenner hun hans smerte.

Hun viser med ord og handling at hun forstår at han har det vondt og at hun tåler det. Den anerkjennelsen skal vise seg å bli en nøkkel til å hjelpe Nicholas på veien ut av mørket. Moren har forstått at hvis hun skal få lov til å hjelpe Nicholas – og hvis han skal tåle å ta imot den hjelpen hun vil gi må hun også tåle hans smerte.

Vi må forstå

Mange vegrer seg for å prate med et menneske som uttrykker tanker om å ta sitt eget liv. Det er normalt å bli redd når noen man er glad i er i fare. Og det er normalt å bli frustrert, sint og lei seg når noen man er glad i har tanker om å ville ta sitt eget liv. Slike normale, følelsesmessige reaksjoner rammer oss som medmennesker.

Som medmennesker vil vi forsøke å hjelpe et selvmordstruet menneske. Men hvis vår egen frykt tar overhånd kan trygghet, anerkjennelse og håp overskygges av et intenst forsøk på nærmest å «overbevise» det andre mennesket om at selvmord ikke er en løsning, i den grad at den andre personen ikke lenger føler seg forstått.

Tid til å lytte

Uten sammenligning for øvrig; selv for helsepersonell kan det være krevende å tåle en slik smerte som den Nicholas beskriver. Det gjør vondt å høre at et annet menneske ikke orker å leve lenger. De fleste vil kjenne på en form for ansvar. I rollen som psykolog eller annet helsepersonell har vi et ansvar for å tilby faglig behandling. Men for å lykkes med dét er min erfaring at vi må bruke tid på å skape en god relasjon til det mennesket vi ønsker å hjelpe. Vi må ta oss tid til å lytte og virkelig forsøke å forstå den smerten som formidles.

Trygge relasjoner

Innen forskning på psykoterapi er det veletablert at gode behandlere lytter og prøver å forstå sine klienter. De lykkes med å danne trygge relasjoner og kommer i dialog med pasienten. De unngår å være anklagende, irettesettende eller bedrevitende, men opptrer på en likeverdig og respektfull måte. På den måten formidler de håp, tillit og engasjement.

Moren til Nicholas utstråler trygghet. Hennes tilstedeværelse og anerkjennende ord løfter en bør av skuldrene hans. Samtidig vet nok Nicholas at hun er redd. Og det er viktig at han vet; han trenger å vite at noen er glad i ham og aldri vil slutte å kjempe for ham.

«‘Kan du ikke prøve litt til?’ [...]
‘Kan du ikke bare prøve?’ sier hun rolig, men Nicholas ser frykten i blikket hennes. Han blunker noen ganger mens han forsøker å finne et punkt frem i tid.
‘Ok’, sier han, og nikker langsomt, er nødt til å prøve litt til, nå, gi henne litt mer tid.
‘Ok hva da?’ spør moren.
‘Jeg kan gi deg én jul til’, sier Nicholas og møter blikket hennes.
Hun klemmer til rundt hånden hans. Den samme hånden som strøk over ryggen hans da han var liten. Den samme hånden som festet plaster over kneet da han fal på sykkelen og kom gråtende hjem, med farten fra fallet som skrevet inn som striper i kjøttet. Hånden som har knyttet skolissene hans og puttet matpakken i sekken hans. [...]
‘Takk’, sier hun.
‘Jo, selvfølgelig. Jeg blir her én jul til.’ [...]
Hun strekker armene ut, klemmer han hardt inntil seg, før hun spør om hun skal kjøre ham hjem, eller om hun skal hjelpe ham med noe.
‘Slapp av, mamma. Jeg skal ikke gjøre noe dumt’, svarer han og legger hånden mot døråpneren.
‘Ring meg senere i dag, da, OK?’ sier hun og strekker enda en gang hånden sin mot armen hans, som om hun bare ville holde fast i ham, kontinuerlig, til hun visste at han var utenfor fare.»

304 dager

Nicholas og moren definerer et felles mål. Målet er at Nicholas skal holde ut til neste jul. Det forplikter Nicholas. Men det forplikter også moren – målet blir en slags stadfestelse av det hun nettopp har sagt, at hun aldri kommer til å slutte å kjempe for han. Veien ut av mørket blir et felles prosjekt. Hun kan ikke leve livet for ham, men hun forsikrer han om at hun vil leve det sammen med ham, så lenge han orker og trenger hennes støtte.

Et felles prosjekt

Forskning innen psykoterapi har også vist at det å komme frem til en felles forståelse av hva som er terapiens mål og hvilken rolle behandleren og pasienten skal ha,^[1] er viktig for å skape en trygg relasjon. En trygg relasjon til hjelperen og et felles mål er grunnmuren.

Overordnet vil målet innebære å ivareta psykisk helse, behandle en eventuell psykisk lidelse, og redusere selvmordsrisiko, i jobben som helsepersonell. Men målet i terapien eller for det enkelte mennesket som strever med selvmordstanker, kan også være noe mye mer konkret. For noen kan målet være å bevare forholdet til partneren. For andre er målet å komme tilbake i arbeid. Og for noen handler det om å akseptere en større eller mindre endring i hverdagen.

Vi vandrer sammen

Det nytter ikke å stå på toppen av bakken og rope «kom opp hit», hvis den andre personen er helt tom for krefter. Som medmennesker og hjelpere må vi vise at vi er villige til å møte den som strever der han eller hun er. Vi må gå den lange veien ned til bunnen av bakken, sette oss ned, prøve å forstå og vise at vi tåler å kjenne på den smerten som den andre formidler. Det kan være både fysisk og emosjonelt utmattende for begge parter, men det må til.

Vi må unngå å legge en ekstra bør til den som allerede sliter. Vi må heller prøver å finne en balanse mellom å anerkjenne smerten her-og-nå og samtidig skape håp og trygghet. Moren til Nicholas lykkes med det. Hun turte å se ting fra hans perspektiv. Hun anerkjente hvor sliten han er og den indre smerten han bærer på.

Bjørn Eidsvåg sier det så fint i en av sine mest kjente tekster «Eg ser»:

En hånd å holde i

Vi kan ikke leve livet for en annen. Men vi kan lytte og forstå. Vi kan skape håp. En pasient sa en gang til meg at det ikke var en enkelt samtale eller behandlingsmetode som hadde hjulpet han mot målet om å leve videre. I stedet takket han for at vi alltid var tilgjengelig når han hadde det vondt – for at han for første gang i livet ble tålt.

Det handler om å tåle det vonde. Det handler om å aldri slutte å kjempe. Det handler om å gi noen en hånd å holde i opp den bratte bakken. Slik som Nicholas blir lovet av moren, den dagen han bestemmer seg for å prøve i 304 dager til.

Ingrid Lerø er psykolog på Sunaas og arbeider innen rehabilitering.