Solstad med og uten Gud

Få vil protestere om vi betegner Dag Solstad som landets fremste forfatter gjennom de siste 50 år. Han debuterte i 1965 og kom ut med sin siste roman i september i en alder av 78 år. En roman av Solstad er en begivenhet.

Øverste klasse

Utgivelsen av han siste roman med den megetsigende tittelen: «Tredje, og siste roman om Bjørn Hansen» er intet unntak. Alle anmelder den – og med få unntak bekrefter anmeldelsene at en Solstad-roman befinner seg i øverste litterære klasse.

Solstads romaner er et dypdykk ned i menneskers eksistensielle opplevelser. Slik tar har vår tid på pulsen. Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge hevder det er påfallende at kritikerne hopper over halve romanen i sine anmeldelser.

Borge skriver i sin egen anmeldelse at han ble forbløffet over at første halvdel av romanen er viet til en gammel manns samtale med en Gud han ikke tror på.

En fraværende gud

Borge konstaterer at anmelderne glatt har hoppet over første halvdel av romanen, hvor hovedperson Bjørn Hansen oppsummerer livet og snakker til en fraværende Gud. De åndelige spørsmålene til Bjørn Hansen er langt på vei utradert. Anmelderne går rett over i siste halvdel hvor sønnesønnen Wiggo banker på.

VGs anmelder avspiser gudsspørsmålet med en glede over at det heldigvis tar slutt: «Bjørn Hansens repeterende indre samtaler med en gud han ikke tror på blir erstattet av ekte dialoger med sønnesønnen.»

Dagbladets anmelder holder avisas kulturradikale fane høyt hevet, og lykkes med å omskrive fyord som «Gud» og «kristendom» til mer passende uttrykk som «det eksistensielle alvoret» og «i tett dialog med selveste døden», skriver Borge.

Aftenposten har heller ikke kommentert de religiøse siden ved romanen.

Dagsavisens anmeldelse innledes med «Herregud som dere kan glede dere!» – det er også det nærmeste vi kommer spørsmål om Gud i den lesningen.

Stavanger Aftenbladet har ikke engang en slik profanering å tilby. Og når Morgenbladets grundige anmelder skriver at Bjørn Hansen bruker tiden på «å lese bøker og å tenke på døden», er diskusjonen om det hinsidige borte.

Det eneste unntaket jeg har funnet er Tom Egil Hverven i Klassekampen, skriver Borge.

Religiøse grublerier

Ingunn Økland, hovedanmelder i Aftenposten, sier til Vårt Land at hun nevner Bjørn Hansens religiøse grublerier i sin anmeldelse, men synes ikke de er viktige eller gode. Hun tolker de religiøse grubleriene som en bieffekt av hans stadige kretsing om at han i en alder av 50 år simulerte lam. Det er skildret suverent i Ellevte roman, bok atten.

Økland mener kjernen i hans religiøse grubling er at han søker forståelse for en syndig handling og begir seg inn i et i kristent tankegods med klisjepregete forestillinger fra egen barndommen.

Forfatter Inger Bråtveit som har vunnet flere priser og høstet gode kritikker for sine fire romaner, sier til avisen at hun selv har opplevd at man i litterære kretser er redde for å snakke om Gud og religion.

– Det er veldig rart at man ikke ser, eller velger å utelate den religiøse refleksjonen og ambivalensen i Solstads skrift. I stedet for å snakke om Gud, blir det en allmenn drøfting av eksistens, sier Bråtveit.

Forfatter Birger Emanuelsen, som selv har skrevet fire romaner, er ikke sikker på at Borges lesning av anmeldelse er rettferdig. Han påpeker at Solstad flere ganger har sagt at han selv ikke trenger Gud, men at han ønsker seg et samfunn hvor Gud er viktig.

– Hans romanpersoner er ofte kulturelt opplært til å søke Gud, på samme måte som vi har lært å ringe 110 når det brenner. Tidligere har han skilt «begrepet Gud» tydelig fra mysteriet. Men når døden skramler i oppgangen, sauses ting mer sammen, i hvert fall for Bjørn Hansen.

Forfatter Laura Djupvik mener det fortsatt er tabu å skrive om noe som involverer en gudsrelasjon og gudstro.

– Det virker som det er vanskelig å gi en religiøs livsforståelse legitimitet i litteraturen. Den skal liksom ikke finnes. Likevel skrives det sider opp og sider ned om nettopp Gud, sier Djupvik.

Når selveste Dag Solstad skriver om Gud i halve romanen, bidrar han til å legitimere å skrive om tro og tvil når det er menneskers eksistensielle livsvilkår en vil belyse i romanform. Men det må gjøres med ekthet og troverdighet, slik Solstad gjør.

Tommelen ned for forkynnelse

Hvis en forfatter er ute i et forkynnende ærend, vil nok anmelderne vende tommelen ned.

Det spesielle og troverdige med Solstad er at han skriver om Gud som han ikke tror på. Men tankene, forestillingene, spørsmålene er der – i alle fall hos Bjørn Hansen.