Norsk variant av det britiske boksuksess-konseptet «Det kunne jeg jo før!»

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Forlaget bestilte den! Boka er basert på et britisk suksesskonsept («I Used To Know That»), og Bonnier ønsket seg en norsk variant. Ja, så spurte de meg, da. Og jeg syntes det var en artig idé og satte i gang.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Dette er en samling med hovedpunktene fra de ulike skolefagene. Noen ting vi kan, noen ting vi ikke kan huske vi noen gang har lært, og altså mye som mange kanskje har glemt eller naturlig nok ikke tenker så mye på i det daglige, men som kanskje er litt pinlig å ikke kunne.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Selv om du kan kan tenke om noe av innholdet at «dette kan jeg da ikke huske jeg har lært noen gang», er dette ingen nye teorier, tvert i mot: Da jeg jobbet med manus, gikk jeg rundt og spurte folk på gata om ting som «hvor mange stortingsrepresentanter har vi», «hvem var statsminister under krigen» og «når var egentlig steinalderen»? Mange ble litt rosa i kinnene og svarte ofte «eh....» Jeg håper boka kan være en fin repetisjon for både unge og eldre nettopp av ting vi burde kjenne til fra før.

Hva vil du oppnå med boken (foruten at flest mulig leser den)?

– Jeg vil gjerne sette fokus på at det er viktig å ha en god allmennkunnskap og også vite hvordan vi kan tilegne oss mer kunnskap, og at vi som samfunn må sørge for at både barn, unge og voksne får gode forhold for å lære. Det er lurt å kunne en del ting så vi blant annet lever best mulige liv, tar bedre beslutninger og er mest mulig nyttige samfunnsborgere. Det er ikke nødvendigvis slik at vi skal gå rundt å huske alle detaljer om alt mulig hele tiden (det er heller ikke hjernen designet for), men vi trenger å vite litt om alt, og mer om noe og bygge oss gode grunnlag for å forstå sammenhenger og også lære nye ting. Jeg holder også foredrag om både mestring og læring og hvordan vi husker ting, og jeg håper boken kan bidra til å få ut dette budskapet .

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– En deilig følelse av selvtillit, mestring og tilfredsstillelsen av at ah, så fint, nå fikk jeg frisket opp dette, det var moro! Kanskje du lærer noe nytt som er fint å vite. Mens du som faktisk kunne alt fra før, kan klappe deg fornøyd på skulderen.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Min gamle historielærer, Kristin. Jeg var mer opptatt av matte, Star Trek og ... eh ... utenomakademiske aktiviteter da jeg gikk på skolen, så historie ble litt neglisjert. Men det er enormt viktig å kjenne til historien! Og i boka har vi fått til en veldig bra oppsummering av viktige historiske hendelser som jeg håper mange vil få glede av. Så Kristin: Jeg begynner å skjønne sammenhengene nå.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Den største utfordringen var å velge ut hva som skulle være med. Det er masse vi bør kunne, og ikke enkelt å pakke 13 års pensum inn på 300 sider. Så jeg spurte flere lærere og andre fagfolk om hva de syntes måtte med, i tillegg til det jeg synes er viktig selv, og fikk hjelp til å plukke ut hovedpoengene i hvert fag.  

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor (sett bort fra din egen)?

– Jeg tror mange kan trenge å få trøst og hjelp av «Deppehjernen» av Andreas Hansen. Her lærer vi blant annet om hvorfor vi ofte opplever angst og depresjon, og hvordan vi kan bruke spesielt fysisk aktivitet for å få det bedre også psykisk.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Siden jeg må velge bare én: Ibsen. Hans bøker var de første «voksenbøkene» jeg leste som barn, fordi det var dem vi hadde i bokhyllen hjemme, og den aller første var «En folkefiende». Jeg ble helt oppslukt av språket, handlingen, menneskene og sammenhengene og husker fremdeles den vidunderlige følelsen av å bli dratt inn og få ta del i hans observasjoner og få inspirasjon til å tenke og reflektere ved hjelp av hans ord. Jeg skrev særoppgave om ham på skolen og har et bilde av ham på kontorpulten min, ved siden av mitt eget førsteklassebilde, og drømmer litt om at vi på en eller annen måte kanskje er litt i familie.

Hvis flere forfattere: Hvordan jobbet dere sammen om bokprosjektet?

– Så glad jeg er for at dere spør om dette! For selv om det er jeg som står som forfatter, fikk jeg nemlig masse hjelp av researcher Hege Enersen Bjerkelien, som har gjort en kjempejobb med å spa opp masse stoff, og hun fortjener å bli nevnt. Hege, det hadde ikke blitt bok uten deg.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– At vi må passe på og ta vare på hverandre, hvor viktig det er å være vennlige mot hverandre, også fremmede, og hvor viktig det er å være del av et fellesskap - noe mange av oss ikke er i det daglige og det ble ekstra tydelig under pandemien - og at vi alle trenger at noen bryr seg om og ser oss så vi vet at vi ikke er alene.