Kristin Storrusten har lest 20 kilo bøker som research til ny barnebok

Kristin Storrusten er den selverklærte kongenerden som tok på seg oppgaven med å skrive barnebok om kong Harald og familien hans – og deres rolle i samfunnet. Det gjorde hun – med skrekkblandet fryd.

Forfatter Kristin Storrusten har vært opptatt av de kongelige så lenge hun kan huske, og med en ny bok undersøker hun spørsmål som «hvorfor har vi et kongehus» og «hva kan det brukes til».

Den illustrerte boken byr på tegneserievignetter signert Therese Eide og utkommer i forbindelse med kongens jubileum.

– Det startet da jeg var liten med mormors ukeblader, og det fortsatte med blogger om tiaraer og kongelig mote. Jo mer jeg lærte, desto mer interessert ble jeg. Nå har jeg falt så langt ned i denne gryta at jeg neppe kommer opp igjen, sier forfatteren selv om sin rojale interesse. Hun sier videre at kongehusinteressen er en del av det at hun lett lar seg begeistre, men ingenting av dette betyr at hun er ute etter å «konge-misjonere».

– Nei, noe av det første jeg skriver i boken, er at leserne selv kan bestemme om de vil være republikanere eller rojalister. Men jeg ser at barn blir avspist med dårlige forklaringer, som «Kongen har ingen makt og vinker på 17. mai», fortsetter hun. Og understreker at hun først og fremst vil vekke nysgjerrighet når det gjelder hvordan samfunnet vårt er organisert og styres.

– Jeg vil heller ha en generasjon smarte republikanere enn uvitende rojalister, slår hun fast.

20 kilo bøker

Selv om boken «Kongen!» er skrevet med tanke på unge lesere, vil ikke forfatteren og journalisten ekskludere voksne lesere.

– Jeg tror det er mye å lære for voksne, for jeg har lært ganske mye selv også. Og dersom vi forstår hvordan kongehuset fungerer, forstår vi mer om hvordan landet vårt fungerer.

Hun legger til at alle i Norge har et forhold til kongefamilien, enten man liker dem eller ikke.

– Det er skrevet mye om kongefamilien før, men det meste er enten sladderstoff eller tunge og tykke bøker for voksne, utdyper Storrusten – som måtte gjøre mye research i forbindelse med bokskrivingen.

– Heldigvis er jeg glad i å lese, for jeg har regnet på at jeg har lest nesten 20 kilo bøker for dette bokprosjektet. De fleste som skriver om kongehuset, skriver tykke bøker for voksne, framholder hun – og legger til at det ble mange tunge tak for ei som bor i femte etasje – uten heis. Hun ble også svært godt kjent med noen utvalgte bokhyller på Deichman i Bjørvika, der hun jaktet på bøker som kunne tilføre mer kjøtt og blått blod til kongeboken.

Ventet på Mette-Marit

På spørsmål om hun har tenkt på at også medlemmer av kongefamilien kan komme til å ta en titt i hennes nye verk, sier hun:

– Jeg ble ganske nervøs da vi sendte boken til Slottet! Jeg håper de vil like den, kanskje særlig barnebarna til kongen, som jo er nærmest målgruppen. Men mens jeg skrev boken, tenkte jeg faktisk ikke så mye på det.

At Kristin Storrusten selv kanskje har drømt ørlite grann om et liv som prinsesse, legger hun ikke skjul på.

– Jeg er neppe den eneste som har regnet på aldersforskjellen mellom meg selv og kronprins Haakon … Jeg tror til og med jeg kunne gjort det ganske bra som kongelig. Det som tiltrekker meg, er muligheten til å gjøre noe bra for samfunnet samt at kongelige kan trekke oppmerksomheten mot saker – og har en plattform til å ytre seg. Videre må jeg innrømme at jeg ville trivdes veldig godt med egen skredder og sminkør. Jeg ser oftest ut som et takras og kunne trengt en hel stab, ler forfatteren. Som på forespørsel gjerne trekker fram et personlig kongeminne eller to.

– Jeg har mange! Men jeg husker særlig da jeg sammen med familien ventet utenfor Henie Onstad Kunstsenter da Haakon og Mette-Marit giftet seg i 2001. Dessuten har jeg dratt på venneturer til Stockholm for å se på bryllup og barnedåper, og da blir jo turen i seg selv et godt minne, enten vi lette etter kongelige, Pokémon eller den beste kaffen.

Strenge lesere

For forfatteren er det ekstra gøy å få tilbakemeldinger fra unge lesere når denne boka nå er ute, og kanskje har hun allerede fått det aller beste skussmålet:

– En elleveåring leste den hele kvelden og sa at den er «superbra». Barn er jo strengere og ærligere dommere enn oss voksne, så det er alt jeg håper på.

Helt til slutt, har du gjort plass i boken din til det faktum at mange mener vi ikke trenger et kongehus, Storrusten?

– Er det så mange? I en undersøkelse gjort for fem år siden sa 81 prosent at de var for kongehuset, og de unge er mest positive, svarer forfatteren – og legger til:

– Men jeg skriver om at noen mener kongehuset er en anakronisme, altså «noe som er plassert i en annen tid enn der det hører hjemme». Systemet med kongehus er veldig gammelt, og det virker kanskje rart av vi har beholdt det når samfunnet har endret seg så mye. Derfor må en konge hele tiden prøve å finne ut hvordan han kan være konge på en moderne måte – og hvilke ting han bør gjøre annerledes enn forgjengerne. En konge er del av tiden han lever i, samtidig som kongehuset er gammeldags. Mange liker at vi har noe som er slik det alltid har vært, og så må kongen finne ut hva som fungerer bra, og hvilke gode tradisjoner som skal fortsette.

– Han må også finne ut hva som fungerer dårlig, og endre på det – men helst på en forsiktig måte, sier forfatteren til NTB.