Magne Lerø: En provokasjon om innvandring i bokform – lite å bry seg med

Legatum forlag fikk først nei fra Litteraturhuset da de ville leie lokaler for å presentere boken Dere skal ikke erstatte oss av Renaud Camus. Det ga forlaget det de er ute etter – oppmerksomhet.

Først fikk de ok fra Deichmanske bibliotek. Så gjorde biblioteksjef Knut Skansen helomvending etter at han fikk varsel om at det ville bli demonstrasjoner. Det håndterer vi, sa politiet. Men Skansen avlyste fordi han ikke ville ha forstyrrelser og uro i biblioteket.

Aksjonistene i hovedstadens antirasistiske miljø tok det som en seier.

Det Skansen burde gjort, var å skaffe seg manus og deretter tatt stilling til om denne boken faller utenfor det som kan slippes inn på norske biblioteker.

Vi har sjekket om Camus’ bok kan sies å være et slag under beltestedet, preget av hatkriminalitet og skadelige konspirasjonsteorier.

Noen vil bli provosert over hans innbitte og kategoriske påstander om hva innvandring fører med seg. Det meste av det han bringer til torgs, er standard tankegods i våre mest innvandringskritiske miljøer. Vi finner det på Document.no og Right.no.

Hvis noen mener denne boken rammes av forbudet mot hatkriminalitet og rasisme, burde de anmeldt forlaget for lengst. Det har ingen gjort.

Renaud Camus er en fransk forfatter på 77 år som har rukket å publisere et hundretalls bøker, både romaner og sakprosa. Det var i 2010 han lanserte begrepet «den store utskiftningen» som i korthet går ut på at innvandrere etter hvert vil erstatte den etnisk europeiske befolkningen.

Denne forestillingen har andre spunnet videre på. Den finnes i dag også i en konspiratorisk tapning slik vi kjenner den blant annet i Anders Behring Breiviks forvirrede manifest. Breivik leste ikke Camus. Han sugde til seg det han fant hos Fjordmann og på diverse suspekte nettsteder.

Konspirasjoner er forestillinger om at det er et hemmelige nettverk, en sammensvergelse eller et komplott som driver fram en utvikling i samfunnet.

Camus lanserer ikke konspirasjoner. Han viser riktignok til «davokratiet» og påstår at Emmanuel Macron lar seg styre av verdens kapitalmakt som årlig samles i Davos.

Å tillegge Davos-møtet en slik rolle, er et bomskudd. Det viser at Camus ikke er en skarpskodd, samfunnsvitenskapelig analytiker. Han vil være en varsler – en som advarer om hvor ille vil gå med en europeisk kultur om innvandringen får fortsette. Skaden har egentlig alt skjedd.

Han provoserer ved å bruke betegnelsen «okkupanter» om innvandrere og påstander om at de er i ferd med å kolonialisere Europa. Språket er polariserende. Noen vil oppleve det som opphissende.

Han anklager det politiske lederskapet for å tilpasse seg og ikke forstå hva som skjer.

Tanken om at muslimene kan komme til å få avgjørende makt i Frankrike, er ikke Camus alene om å bringe til torgs. I Michel Houellebecqs roman Underkastelse blir en muslim president og det innføres et islamsk styre i Frankrike, med tilhørende sharialovgivning. Provokasjonen satt. Reaksjonene var skarpe.

Camus påstand om at det er en sivilisasjonsutskifting som er på gang, er drøy kost. Det er imidlertid mindre kontroversielt enn det var for fem-ti år siden. Slik sett kommer Camus bok for seint ut på det norske markedet.

Europa har endret seg mye etter 2015 da innvandringen var på topp. I praksis har EU-landene gjort det Camus ivrer for – å stoppe innvandringen så godt det lar deg gjøre. Grensene til Europa er for det meste stengt, med unntak for de som flykter fra krigen i Ukraina.