– Jeg liker at jeg ikke vet hvem den når fram til, at boka lever sitt eget liv

­

Hva skriver du dikt om?

– Jeg skriver ofte om det som forandrer seg og det som blir til. Jeg skriver dikt om å skrive, om å skape og bli skapt. Geologisk tid, menneskelig tid. Om hvordan det er å leve nå, i min samtid.

– I mine to siste bøker skriver jeg mye om hvordan det å få et barn påvirker meg – også som skrivende. Jeg har både kort og lang distanse til det jeg skriver om, prøver å se verden gjennom makro og mikro-linsa. Jeg blander inn funnet tekst der det kjennes riktig.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Jeg skriver sjelden ut fra en idé. Diktene kommer hulter til bulter, så skrur jeg dem til i en form eller i et konsept når jeg ser hvilken bok det skal bli. Jeg tenker alltid på diktene som en del av en større helhet.

Hvorfor dikt og ikke roman?

– Jeg har skrevet en roman også: Naturhistorie, som kom ut i 2015. Det var interessant å utvikle karakterer og lage en romandramaturgi. Jeg har holdt på mye med teater og dramatikk, så det var ikke så fremmed for meg. Språket i romanen ligger tett på det jeg har i diktsamlingene mine. Så forskjellen er kanskje ikke så stor? Uansett: Jeg føler meg friere i diktet, det er et villere og mer intuitivt arbeid.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg vil at diktene skal arbeide videre i den som leser dem.

Er det et av diktene dine du vil dele?

– Jeg velger et av de siste diktene i boka, og lar diktet tale for seg:

Barnet sovner,
viklet inn i stillhet.
Jeg trekker gardinene fra
for å se hvilken vei vinden blåser.

Vinduet står åpent.
Sommeren er uten mørke.
Skyggene i gresset utvider seg,
vokser tungt under hver busk.

Alle får epler
når høsten kommer.
Bittet i det friske eplet:
Brunfargen som langsomt
trenger gjennom kjøttet.

Barnet våkner og sier:
jeg har hatt en stor drøm.
Jeg drømte om et slott
som var laget av tau, murstein
og tømmerstokker.

Og du mamma sa:
her kan du vente
med en kjærlighet i handa.

Blir diktene dine til på kort tid etter du får en ide, eller kan du snekre på et dikt i flere år?

– Begge deler. Jeg samler på notater og utkast, og det kan gå mange år før de blir med i en bok. Samtidig kan det gå veldig fort å sette sammen en bok når jeg først er i en skapende fase.

De færreste diktsamlinger trykkes i store opplag. Ved å velge dikt som kunstform, vil det si at du er mer opptatt av formidling enn av hvor mange som kjøper diktsamlingen din?

– Det var et underlig spørsmål. Hva er motsetningen? Jeg skriver i den formen jeg best uttrykker meg i.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig dikter?

– Her er det mange jeg kunne nevnt. Både bøker, personer og skrivefellesskap. Skriving foregår ikke i et vakuum. Men jeg vil trekke fram redaktøren min, Mattis Øybø. Han har kommentert, kritisert, applaudert og stilt spørsmål ved alle mine manus siden jeg debuterte i 2002. Han er en skarp og klok leser som stadig inspirerer meg!

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Jeg håper boka mi kan inspirere andre til å skrive. Jeg liker at jeg ikke vet hvem den når fram til, at boka lever sitt eget liv.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Alfabet av Inger Christensen. Fordi den kombinerer det musikalske og politiske på en forbløffende måte. Og så må jeg nevne Glass, ironi og Gud av Anne Carson, nydelig gjendiktet av Tone Hødnebø. Særlig den første teksten, Glass-essayet har jeg lest om og om igjen, det er en tekst med mange lag og overraskelser, – fortelling, dikt og romananalyse i ett! Og så må jeg slenge med en roman: Jenny Erpenbecks Kairos.