Litteraturkritikerkometen Live Lundh anbefaler Ignatius’ åndelige øvelser som lesesnor

­«Live Lundh har lagt sin elsk på jesuittordenens far Ignatius av Loyola og hans selvhjelpsbok Åndelige øvelser fra 1548.»

Selv om det var en munterhet å spore i programomtalen for Live Lundhs foredrag på årets Kritikerseminaret under Norsk litteraturfestival på Lillehammer, også kjent som Sigrid Undset-dagene, skulle dette prege stunden på Kulturhuset Banken i enda større grad enn de fleste trolig hadde sett for seg. Tittel: «Kritikk som åndelig øvelse». Det hele virket hardcore, og det skulle det også bli.

Live Lundh er fast tilknyttet Morgenbladet, Vinduet og Bokvennen litterære avis. Sin nyvunne posisjon utnyttet hun til fulle med en imponerende og forbausende frimodighet. For det kan neppe være tvil om at hun selv lever med åndelige lengsler under huden. Og hun mumler ikke – avsluttet til og med sitt foredrag med bønn. Riktignok en av Ignatius:

Ta Herre, ta imot all min frihet, min hukommelse,
min forstand og hele min vilje,
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det –
til deg Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt. Bruk det slik du vil.
Gi meg din kjærlighet og nåde,
det er nok for meg.

Nylesing

Og mellom linjene, nær sagt, i det Live Lundh formidlet fra og om Ignatius av Loyola, skulle man lytte seg fram til svar på om:

«Kan hans metode for å skjelne mellom gode og onde ånder redde kritikken fra lettvint posisjonering og manglende dømmekraft?»

Og det ble en interessant nylesing eller si romstering i verktøykassen til en 500 år gammel katolsk veiledningstradisjon. (Der spørsmålet om litteraturkritikken står i fare for eller er kommet dit at den må reddes eller ei, skal få bli stående ubesvart her.)

Gode og onde ånder?

Lik en forfatter som ikke undervurderer sine lesere, kom religiøse vendinger på løpende bånd. Som ubearbeidet råstoff. Live Lundh lot tilhørerne selv eventuelt konvertere eksempelvis gode og onde ånder (!) til tanker og psykologi.

Eller kanskje dagens intellektuelle knapt evner å forestille seg at noen i sådan seriøs setting mener ånd er nettopp det, en metafysisk realitet, utover det at man kan tale om menneskets og kunstens «ånd» selv som materialist eller fysikalist. For meg som forlegger for utgivelser av både Ignatiansk spiritualitet og veiledning, Teresa av Ailas skrifter, St. Benedikts regel og annet fra en rik kirkelig arv, var det kanskje ekstra krevende å «lytte pragmatisk nok». Dette var visstnok uklart for flere.

Særegent eller mainstream?

En kommentar fra salen etter foredraget stilte spørsmålet direkte, om det åndelige her var det viktige. Men først etter å ha hevdet at det Live Lundh forfektet allerede lå i den estetiske tradisjonen fra 1700-tallet og siden var blitt mainstream estetikk. Man måtte stole på den litterære følelsen og se bort fra de inautentiske betraktningene, hevdet vedkommende.

Live Lundhs svar kom alt annet enn raskt og direkte. Men hun repliserte omsider på begge deler, at renessansehumansimen hadde vært svært viktig for utviklingen av estetisk teori. Så kom det mer i klartekst fram at Ignatius’ åndelige øvelser i denne sammenheng mer ble en måte å granske det indre livet på. Det åndelige premisset som ligger til grunn for Ignatius’ erfaringer av bevegelser i sinnet og hans utkrystalliserte veiledning, var ikke noe man nødvendigvis måtte forholde seg til.

Hvem var Loyola?

For å bli kjent med Loyola tok første del utgangspunkt i det ene av hans to skrifter, Pilegrimens beretning. Herfra, i en blanding av tørr ironi og ærbødighet for alt helgenen sto for, smurte prestedatteren på med mye sprøtt fra en dypåndelig renessanseverden. Hun lo med, gjerne før og oftere enn sitt publikum. Vi nærmest så oss selv i flokk gjennom italienske daler barbeint mot Jerusalem, livnært på urter. Vi satte oss ned for en «tenkt samtale, gjerne med Jesus Kristus selv, eller Maria, eller Gud. Eventuelt et kollokvium med alle tre», som Live Lundh muntert sa det.

Man «kommer unna» med mangt når man har etablert en posisjon og sterk profil basert på kvalitet i sitt håndverk. Med autoritet, om man er en Bob Dylan, Bono, Jon Fosse eller Live Lundh, er man fri til et sådan essayistisk bidrag i religiøs innpakning på landets største litteraturfestival.

Hvorfor akkurat Loyola?

Hva var det egentlig Live Lundh ville formidle? «Kan hun bli en bedre kritiker av å lese ham?» var et selvreflekterende spørsmål i programomtalen. Om enn alt hun formidlet virket kjært for henne personlig, hvilken relevans hadde det for litteraturkritikeren? Det var utfordrende å gripe hva i Loyolas åndelige «veiledningsunivers» hun egentlig ønsket å formidle. Hun knyttet mer enn én gang an til et utsagn som:

– Dere lurer kanskje på hvilken betydning dette har for kritikken?

Og hun svarte dels overbevisende, dels konstruert. Noe Gustav Jung påpekte overfor Ignatius, at noe i hans veiledning virket konstruert for å passe i hans åndelige rammeverk. Jung ga både anerkjennelse og kritikk den Loyolas veiledning.

Det blir for langt å omtale her alt Live Lundh selv berørte. Både av mer pragmatiske facts, som at Cervantes’ Don Quijote kunne være skrevet som en parodi på Ignatius’ liv og veiledning, og annet av mer substansiell art.

Relevans for litteraturkritikk

I foredraget var Live Lundh klar på at hun ikke praktiserer Ignatius’ åndelige øvelser som en metode for å skrive litteraturkritikk. Hun trodde dog absolutt at han kan lære oss om det å skjelne; å bli klar over bevegelser i vårt indre, konstruktive og destruktive.

Det var særlig tre punkter i Ignatius’ metodikk, trass i å være et program eller metode for meditasjon og bønn, som hun gikk grundig inn i og mente var relevant for kritikeren: Hvordan vi forholdt oss til de tre viktige «sjelskreftene» for Ignatius: vår egen hukommelse, forstand og vilje. Hvordan de burde, og uansett ble, aktivisert i møte med litteratur, så vel som alt annet i livet. Her formidlet hun flere relevante momenter med betydning for en bedre litteraturkritikk. Av dette kan nevnes at hun påpekte at Ignatius kan lære oss at følelsene vi har, kan bety ulike ting og ha mange lag. Og når skal viljen gi sin tillatelse til å la følelsene få utløp?

– Kanskje blir vi provosert av en bok fordi den trigger noe i oss som ikke har med teksten å gjøre.