Bok
– Marginaliserte gruppers historiefortellinger har blitt en slags merkevare
DERFOR BOK | Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Det er ett av flere spørsmålene Synne Sun Løes undersøker i sin nye bok: – Jeg var veldig ambivalent til å skrive denne boken.
Hvorfor har du skrevet denne boken?
– Jeg ble spurt om å skrive den av en redaktør ved forlaget. Jeg fikk da mulighet til å utforske mitt eget forhold til egne adopsjonserfaringer som adoptert. Og det føltes som en spennende utfordring.
Hva er de viktigste poengene som kommer frem?
– At den personlige identiteten vår formes av de historiene vi skaper om oss selv, og som andre skaper om oss. Å se på hvordan samfunnet speiler annerledeshet har vært et mål, og jeg håper det også kan oppleves som ett av «poengene» med boken.
Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?
– Dette er en bok bestående av personlige essay hvor jeg tar utgangspunkt i egne erfaringer som adoptert for å vise hvordan annerledeshet oppleves innenfra, i motsetning til hvordan den gjør det utenfra. Jeg forsøker å se nærmere på hvordan marginaliserte grupper har en tendens til å bli fremstilt på en forenklet og polarisert måte i medier, og hvordan dette også påvirker identiteten til de som befinner seg i slike grupper.
– Mine innsikter er alle personlige og subjektive, men jeg forsøker å forstå meg selv ved å søke kunnskap for eksempel i psykologien.
Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?
– Jeg var veldig ambivalent til å skrive denne boken fordi jeg ikke hadde noen klare meninger om hva jeg skulle skrive da jeg startet. Jeg skriver også i et essay «Annerledeshet som merkevare» om hvordan marginaliserte gruppers historiefortellinger har blitt en slags merkevare som gjør at man i dagens samfunn kan selge «sin historie» som nettopp det. Og jeg føler at jeg jo på en måte kan klandres for å gjøre det samme når jeg har skrevet denne boka.
– Jeg hadde en del selvforakt mens jeg skrev. Jeg møtte mye skam i meg selv. Jeg har vært reelt engstelig for å gi ut boka fordi den er så personlig. Og også fordi jeg berører temaer som rasisme og adopsjon – som jo mange har sterke meninger om.
Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?
– Jeg skriver fort og intenst. Spyr ut tekst. Deretter leser jeg det jeg har skrevet. Deretter stryker jeg. Og så skriver jeg mer. Stryker. Skriver. Skulpturer spyet.
Hva vil du oppnå med boken?
– Tja. Jeg vil at boka skal kunne gi mer innsikt og mulighet til refleksjon rundt forholdet mellom identitet og annerledeshet. Og jeg vil utfordre enkelte myter rundt adopsjon.
Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?
– Jeg vil at de skal undre seg over sitt eget forhold til «annerledeshet». Hvor tanker og følelser knyttet til hva det er, kommer fra. Og hva de handler om. Både på et samfunnsplan, men også et personlig plan.
Kan du nevne én person du håper leser boken?
– Jeg må nå gå til drømmescenariet: at Ocean Vuong leser den. Han er så klok.
Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?
– Jeg er veldig fan av Judith Herman. Og jeg vil anbefale en av hennes novellesamlinger: Bare gjengangere.
Hvilken forfatter har betydd mye for deg?
– Akkurat nå om dagen er jeg opptatt av Deborah Levy. Fordi hun har en egen egenart, stil og karisma i både skrift og persona. Hun har også en underliggende psykoanalytisk åre i sine tekster som gjør at de griper tak i meg. Levy har et eget øye for detaljer. (Jeg leser aldri bøker for den ytre dramaturgiens skyld, men for detaljenes.)
