Norsk Litteraturfestival: Martin Svedman med litterær alkymi på Kritikerseminaret

­Aristoteles’ tanker om elementer, til forskjell fra vår viten om grunnstoffer, dannet troen på alkymiens muligheter. For eksempel kunne vann gå over i luft ved å erstatte kulde med varme. Det var derfor man på rasjonelt grunnlag, gitt man fant det rette grepet, hadde tro på at billige metaller skulle kunne bli til gull.

Martin Svedman virker komfortabel. Poeten og siviløkonomen midt i 40-årene, gift med forfatter Maria Kjos Fonn, er stilrent ledig antrukket foran en fullsatt sal på Kulturhuset Banken i Lillehammer; dog ikke husets største, det kan vel være drøyt hundre personer i salen. Litteraturkritikere, forfattere og andre er trolig, sammen med alt annet en litteraturfestival kan tilby, tørste etter stimulans og ny innsikt.

LES OGSÅ: Et kritisk blikk på dagens litteraturkritikere

«Kritikk av kritikk» live

«Produktiv antipati mellom forfatter og kritiker» hadde Svedman kalt sitt foredrag. Det var første arrangement på årets Kritikerseminar. Å belyse et tema hadde ikke vært førende dette året, men seminarets arbeidsgruppe hadde rett og slett valgt å invitere personer som de fant interessante, som så selv valgte hva de ville snakke om.

I Samtiden går Svedman litteraturkritikken etter i sømmene på jevnlig basis i sin spalte «Kritikk av kritikk». Han åpnet spalten med et brak da han beskrev «Kritisk kvartett» (Bergen Litteraturhus) som «et høflig familieselskap». Det er forventing å spore i salen når «Kritikk av kritikk live» ønskes velkommen.

Svedman selv hadde en god følelse like etter arrangementet.

– Det var litt latter, sa han, nøktern og overveid, slik han også fremstår i tekst.

Poeten Svedman

Da Martin Svedman tar ordet, har han tatt sete på en såkalt barkrakk; det gikk noen år fra han frekventerte slike – nær til døden – og til hans diktsamling Når jeg drikker ble utgitt (2019).

– Ja, jeg fikk kritikk, skal han senere i foredraget komme til å si når han nevner utgivelsen, i kontrast til Lars Saabye Christensens 40 anmeldelser for en av sine poesiutgivelser.

Men Svedman ville neppe ønsket seg et dusin flere gode anmeldelser av sin debut i bytte mot Saabyestipendet som han mottok for Når jeg drikker.

«Beef»

En kombinasjon av bilder og sitater på skjerm gir Svedmans foredrag en visuell og interessant form. Tidvis kan det være krevende å følge hans resonnementer og samtidig få lest (og ta inn) sitatene, gjerne flere og lange på samme skjermbilde.

Det første bildet viser et par som ser salige ut, men de er også blodige. Det er hentet fra strømmeserien Beef (slang for å ha problemer med en annen person). Svedman siterer fra en anmeldelse i The Guardian: « … down the rage super highway might be the most direct route to feeling alive again – whatever your therapist has to say.»

Etter en konfrontasjon i trafikken utvikler to personer fra ulike samfunnslag en magnetisk, men destruktiv relasjon bygd på antipati og ved å insistere på å ta irrasjonelle og dårlige valg. At dårlige valg er kjernen i hvordan forfattere skaper plot, er ikke noe nytt, men antipatien mellom karakterene i Beef har ført dem over i en grenseoverskridende tilstand som muligens er bedre enn å være fastlåst der de var. Det er i relevans til dette at Svedman senere stiller spørsmålet som ligger til grunn for foredragets tittel og som utgjør kjernen i foredraget.

– Ligger det et potensial for produktiv «beef» i antipatien som kan oppstå mellom forfattere og kritikere?

Reaksjoner på «Kritikk av kritikk»

Et intermesso, der Martin Svedman også var innom sin erfaring som forfatter, gir tilhørerne et glimt av behind the scenes av «Kritikk av kritikk»; reaksjoner han har mottatt. Han startet med å skrive mer generell kritikk av institusjoner og litterære trekk. (Det morer salen når han forteller at han gjorde en analyse av de ti siste års Brageprisvinnere og så for seg hvordan et samfunn som var befolket av hovedpersonene i disse bøkene, ville arte seg.) Men det var det ingen som brød seg om. Det var først da han skrev om den faktiske litteraturkritikken, reaksjonene kom, og da særlig til ham personlig:

«Det du skrev var både lærerikt, klokt, vittig og for meg veldig oppløftende.»

«Er dette det nye Samtiden? Jeg vet ikke om det er bra eller synd at teksten ligger bak betalingsmur.»

«Du må gjerne slakte (navn på kritiker) hele tiden hver gang fordi han er så teit.»

«Men så rart: Jeg har jo nesten aldri anmeldt dokumentar! Kanskje bare to-tre i hele mitt liv. Jeg har kun sittet i dokumentarfilm-festivalkomiteer, jobbet med produsenter etc! Så argumentet ditt faller. Siden du er så opptatt av logikk! 😘God fredag!»

– Mitt utgangspunkt for å skrive «Kritikk av kritikk» er ikke antipati, mot kritikere som har slaktet meg eller noe sånt, sier Svedman, og etter en liten kunstpause:

– Men mer en følelse av at noe er galt.

Spørsmål som han graver i, er om det har skjedd noe med leserne. Eller har det skjedd noe grusomt med litteraturen? På skjermen er det tett med egne sitater, som:

«Eksistensielle spørsmål er ikke spennende nok (for kritikerne), som dikter opp fakta for å gjøre franskmannen mer tabloid.»

Et søk viser at dette er hentet fra hans analyse i Samtiden av tre norske kritikeres anmeldelser (Aftenposten, Bergens Tidende og Dagbladet) av Michel Houellebecqs Tilintetgjøre som kom ut i 2022.

Forfatternes sterke reaksjoner

Svedman viser til undersøkelser i inn- og utland som forteller at det er under fire prosent av bokanmeldelser som kan kalles slakt. Skjønnlitterær produksjons viktigste antipatiske motiver har helt siden Homer i betydelig større grad vært rivalisering mellom forfattere enn mellom forfatter og kritiker. Og: Hadde høylitterære forfattere fått bestemme, kunne man ikke utelukke at andelen slakt av romaner hadde ligget mellom 75–90 prosent. Dette er statistiske antagelser som morer tilhørerne på Kritikerseminaret.

Siden kritikerslakt forekommer sjelden, skal man ikke undervurdere reaksjonene de skaper. De er uvanlig sterke. Svedman siterer kjente forfattere fra litteraturhistorien, at slikt «gjør oss mer forberedt på å dø» og andre emosjonstunge utsagn. Han zoomer inn på et par, tre av nyere dato:

Blant dem er Kjetil Bjørnstads beskrivelser fra åttitallet. Hans tanker under et påfølgende møte med litteraturkritikeren, på Aschehougs hagefest, vakte munterhet i salen. Denne virket uanfektet og opptrådte med en fortrolighet overfor Bjørnstad som vitnet om en tydelig forventning om at de var dus, og i sin fantasi vurdere forfatteren ulike reaksjoner der og da, som det kjente filmatiske drink slapping. I Bjørnstad kverner episoden inntil den får sitt utløp skrevet inn i en roman.

– Er dette det nærmeste samtidslitteraturen kommer en produktiv beef mellom forfattere og kritiker, spør Svedman retorisk.

Han svarer med et nytt spørsmål:

– Eller finnes det andre og bedre måter å gi antipatien litterær form?

Antipatiene videreutvikler kunsten

Som svar trakk Svedman fram to forfattere. Kenneth Moe valgte å beskrive i et essay hvordan en dobbeltslakt I Morgenbladet hadde plaget ham i seks år. Stieg Larsson lot svært så sterke antipatiske følelser – der han i fire måneder etter en slakt ikke klarte å konsentrere seg, men ble blendet av sine fantasier om å myrde kritikeren – få form i et dikt.

På dette punktet i foredraget var vi kommet til kjernen i det Martin Svedman ville formidle. Hvordan disse forfattere hadde klart å snu sin kritikerantipati til noe positivt, og i en effektiv form. Et fint og ærlig essay og et kort og ærlig dikt fungerer trolig bedre litterært enn om forfatterne hadde skrevet lange romaner.

– Siden kritikerslakt er et uendelig langt traume, er det elegant å kunne motstå fristelsen til å gi dette traumet en uendelig lang form.