– Han hadde et rikt ordforråd for å betegne løsaktige kvinner som meg

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg var fanget i et psykisk voldelig forhold som jeg ikke klarte å komme ut av. Mitt selvbilde og min selvtillit ble gradvis brutt ned som følge av verbal og emosjonell mishandling. Når volden begynte, kalte han meg med forferdelige navn som var knyttet til min seksualitet. Han hadde et rikt ordforråd for å betegne løsaktige kvinner som meg.

– Jeg skrev boken for å forstå hvordan og hvorfor dette kunne skje – og hvordan jeg kunne akseptere det uten at jeg gikk. Denne boken er det faglige svaret.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Voldelige forhold har en egen logikk som jeg forklarer i denne boken. Jeg skriver om voldens bakteppe: manipulering og gaslighting. Videre skriver jeg om den traumatiske bindingen som oppstår når voldsutøveren varierer mellom varme og kulde. Og så skriver jeg om veien ut og om konsekvensene av volden. Volden kan ta slutt, men går ikke over.

– Det er også et eget kapittel om å være venn til den som mishandles. Venner kan ofte være raske med å servere enkle løsninger à la «Du må bare forlate ham», men de enkle løsningene fungerer sjelden.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Voldsutsatte står sjelden frem med navn og ansikt i media slik som jeg nå gjør. Derfor forblir volden et taust og anonymt samfunnsproblem – og et gedigent folkehelseproblem. Jeg ønsker å vise med denne boken at hvem som helst kan bli fanget i det, fordi det skjer så gradvis. Man er som en frosk som kokes sakte. Evnen til å hoppe ut blir borte når man manipuleres til å tro at man selv er skyldig i at den andre er så slem.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Alle de som sa når jeg fortalte om prosjektet: «Det jeg ikke skjønner er, hvorfor kvinner ikke bare går» Veldig mange av oss har en antakelse om at de som ikke greier å bryte ut av voldelige forhold, er litt dumme. Ofrene forstår liksom ikke sitt eget beste. Derfor er det så viktig å kjenne voldens logikk. Den kan ramme hvem som helst. Ingen er immun.

Hva vil du oppnå med boken?

– Mitt største ønske er at denne boken hjelper mennesker til å komme seg ut av voldelige forhold. Jeg håper at boken min tilbyr motivasjon, inspirasjon og trøst til de som er, eller har vært, i et voldelig forhold. Jeg håper også at boken hjelper utenforstående til å forstå hvorfor man ikke «bare går».

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Inspirasjon, motivasjon, kunnskap, trøst, nytte og glede. Boken har en lykkelig slutt. Jeg håper at også den kan inspirere.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper jo på sett og vis at han som utøvde vold mot meg, leser boken min. Jeg tror det er ønsketenkning, men dette var jo et spørsmål om håp. Jeg håper at han leser boken for at han skal kunne ta innover seg hvordan det var for meg å være voldsutsatt. Men igjen – dette er nok bare ønsketenkning fra min side.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Ingen annen bok har betydd så mye for meg personlig som L.M. Montgomerys Rilla of Ingleside. Jeg vet ikke helt hva den heter på norsk. Jeg har lest den både på finsk (som barn) og på engelsk (som tenåring og voksen). Jeg er en blodfan av alle L.M. Montgomerys Anne-bøker, som vel har fått en renessanse med Netflix-serien, men jeg tror Rilla-boken er en av de minst kjente.

– Den handler om Annes datter, Rilla. Rillas bror og Annes sønn, Walter, er i første verdenskrig i boken og skriver et brev derfra: «I’ve won my own freedom here – freedom from all fear. I shall never be afraid of anything again – not of death – nor of life, if after all, I am to go on living.» Tårene mine triller hver gang jeg leser brevet fra Walter som for øvrig dør på fronten. Brevet hans setter alltid mine problemer i et større perspektiv. Jeg blir trøstet av boken.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– L.M. Montgomery med sine Anne-bøker har vært helt avgjørende. Ingen leseopplevelse etterpå har vært så sterk som da jeg i 8-10-årsalderen leste Anne-bøkene. Senere har jeg lest dem igjen og igjen og igjen. Og så ble jeg jo lærer – som Anne.