Ingvill Hekne har skrevet en kollektiv fortelling i vi-form fordi hun er «drittlei individfokus»

­

Hva skriver du dikt om?

– Om å bli gjort til kvinne, hvilke kvinneliv som er tilgjengelige, og om hvordan vi kan skape fellesskap som sprenger mer plass til oss.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Jeg ville skrive en kollektiv fortelling i vi-form fordi jeg er drittlei av individfokus. Jeg tror alle trenger å i større grad fokusere på hva vi deler av vilkår, smerte og mulighetsrom. Det er motgiften mot å bli slukt av det ensomme navlemørket.

Hvorfor dikt?

– Jeg veit fortsatt ikke helt hva dikt betyr, men synes det er digg både å skrive og lese korte biter tekst. Boka mi er noe mellom dikt og roman, en fortelling i små porsjoner. Jeg tror porsjonene er energitette og kan være heftig kost, men kanskje lettere å fordøye i små biter. Og noe som kanskje er typisk for dikt er at tekstene har en rytme, som jeg håper gir leseren et driv til å sluke boka hel.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Motstand og håp, kanskje? Og lek da.

Er det et av diktene dine du vil dele?

– Jeg vil dele et dikt som kommer mot slutten av fortellingen, som jeg tenker at handler om sorg og lengsel knyttet natur og liv som forfaller og forsvinner. Jeg deler det fordi jeg synes det er et gøy dikt å sette musikk og bevegelser til, kanskje det er flere som får lyst til å leke seg med det:

kroppen vokser seg gradvis større enn hodet, tar over tankene med klagerop, nå er slimhinnene tørrere enn vitsene, hoftene verker mer enn lærelysten, blæra er mer inkontinent enn forsvaret, underlivet klør mer enn bekymringene, ustø ankler skritter ut i marka og

skogen vokser seg større enn kroppen, bladene dekker fotsålene, armene forgreiner seg i askeformede buer, nakne stammer i sørgeklær stilt på rekke for å minnes barndommens irrgrønne overskuddsskudd som skjøt ut av bjørka om våren, selv vintrene var frodige den gangen, med granlukt dynka i nysnø, og høsten var sprekkeferdig av multer og rognebær og nyper og glassepler, kantarellene var mer oransje enn grå, blåbærene hadde mer sødme enn utslagsvann med kropper yre av sprutende lilla safter som ga smak og kulør til alt som nærmet seg

det var annerledes den gangen, fargene hadde nyanser og det fantes arter med glemte navn, dyrene besøkte oss heller enn at vi dro på besøk til dem, det var vi som bodde i bur den gangen. nå er det lett å telle plantene, nå er det lett å skille mellom de svarte stammene og de grå mellomrommene som den store kroppen stiller seg i, som kroppen gråter i, gråter tynne brune elver som renner helt ned til skyskraperskrottene i bjørvika og danner en sølepytt som de små kroppene hopper i

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Mormor. Jeg er redd hun skal synes det er for vulgært, men hun leser bestialsk krim daglig så hun tåler nok mye. Jeg lurer på hva hun synes, om hun kan kjenne seg igjen i noe eller om tekstene er veldig generasjonsspesifikke.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Venners beretninger, besøk hos småbarnsfamilier, den daglige eksistensielle angsten.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Den største barrieren for at jeg blir en styrtrik forfatter.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Poesibok av Naja Marie Aidt, fordi det er den eneste diktboka jeg har lest i en jafs, sånn jeg håper at folk vil gjøre med min.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Akkurat nå er jeg avhengig av tv-serien «Love is blind sverige» (ikke bra) og sangen En saga till Elda og Elliot av Cleo (hele albumet er poesi!)