– Litterære opplevelser kan skape en dypere relasjon til naturen og en annen bevissthet om den

­Brit Bildøen er på LitFestBergen for å snakke om naturtap og klimakamp. I en samtale med Anne Karin Sæther – som selv har skrevet boken Må vi slutte med olje? – fikk hun anledning til å fortelle om sine erfaringer og tenke høyt om tematikken; kan litteraturen bidra i særlig grad? Det er nå over 60 år siden at nettopp det ble ettertrykkelig bevist.

Den tause våren, som ingen ønsker, er igjen over oss … nå fra Solum forlag i ny oversettelse. Det var Rachel Carsons Silent Spring som ble det litterære startskuddet for miljøbevegelsen. For Bildøen er fuglene det kjæreste, stadig framtredende både i skjønnlitteraturen og sakprosaen hennes, bøker som har gitt henne en rekke gjeve priser. Og selv om nattergalens sang i rommet, Bildøens eget fuglesangvalg, stilnet da samtalen tok til, har hun gjennom mange år viet sin penn til å hindre at den stilner av for godt.

Carsons bok fra 1962 ble en klassiker – og kom på norsk allerede året etter. I den avdekket den amerikanske biologen ødeleggelsen av dyre- og planteliv gjennom den omfattende bruken av plantevernmidler, da særlig DDT. Etter først å ha møtt fordømmelse i presse og fra politikere i kongressen samt latterliggjøring av «kattedamen» av industrien bak giftene og påstander om at hun både var psykisk utilregnelig og regelrett en heks(!), lyktes det Carson å skape bevissthet om problemet i USAs befolkning. Silent Spring fikk betydelig innvirkning, også for statlig virksomhet, og ble en bauta i miljølitteraturen.

I den vestlige verden, som siden andre verdenskrig hadde blitt stadig mer dynket i DDT, ble giften til slutt forbudt, men først i 1979, og kun i vestlige land; sprøytemiddelindustrien rullet tønnene sine til Afrika og Sør-Amerika, og i dagens globale tenking forstår vi hvor lite gunstig det fortsatt er for klodens klima og næringskjedene – som vi mennesker også er en del av.

– Er det radikalt å mene at mennesket er natur? spurte Anne Karin Sæther.

Bildøen hadde akkurat slått fast at vi er natur. At vi virkelig forsto at klisjeen «alt henger sammen med alt» tross alt er sann. Ingen svarte egentlig på spørsmålet; et både ja og nei, kanskje, pussig nok og forståelig nok. Vi er biologi, men sirenene synger sin søvndyssende dualisme som før, blant både lek og lærd. Men ting skjer; i skjønnlitteraturen var tidligere jeget det naturlige omdreiningspunktet. Mye har skjedd de siste årene.

– Hva kan litteraturen gjøre, som ikke utredninger og rapporter kan, spurte Sæther, og sammen trakk de fram en rekke bøker som på ulikt vis løfter naturen inn i vår bevissthet på en ny og dypere måte. Fra sakprosaen: for eksempel Anne Sverdrup-Thygeson med sine faktabøker om insekter og trær, som har lært oss forskjellen på vanlig (plantet) skog og gammelskog, skrevet med et smittende engasjement. Apropos fugler, Vidar Sundstøls roman Nattsang ble trukket fram blant enere, for ikke å snakke om Kerstin Ekmans Løpe ulv.

– Litteraturen kan snakke til hjerte og følelser. Uten å moralisere, konkluderte Bildøen. Litterære opplevelser og positiv tenking kan skape en dypere relasjon til naturen og en annen bevissthet om den. Skjønnlitteraturens fortellinger og situasjoner kan berøre, og hun postulerte at «Uro er motiverende – frykt og mørke, demotiverende.»

Carson valgte bort «The War Against Nature», men valgte altså den mer poetiske Silent Spring som tittel på sin bok. Bildøen framhevet det smarte i å ta utgangspunkt i dette: fuglene. Det er de som i naturen lever tettest på oss, og som alle kan relatere til. Og om vi skal skjele til Bildøens postulat om uro, er dette en tittel som assosierer emosjonelt både til det vi elsker og frykter; i tillegg til at Carson skrev forståelig og litterært fremragende – og om noe som var akutt – blir en slik talende tittel vesentlig i dannelsen av det ikoniske, med Munchs Skrik eller The Beatles’ Yesterday som eksempler fra høyst ulike kunstformer.

Anne Karin Sæther, en utmerket samtaleparter for Bildøen, ville vite hvorfor det er interessant for en forfatter å utforske menneskets plass i naturen.

– Ja, hvor skal jeg begynne, svarte Brit Bildøen som til seg selv og løftet blikket. – For det første er det interessant å gå inn der det er konflikt. Og det er det så til de grader der mennesket møter natur. Det har det jo alltid vært, på sett og vis, men så kritisk som det er nå, er det et spennende sted å gå inn.

Og apropos spenning. Bildøen kom i fjor med romanen Gult farevarsel, et økologisk kriminalmysterium av typen «lukket rom»: En flom isolerer en storfamilie på en seter. Og friksjon oppstår både internt i familien og mellom familien og et par, tre andre som er der; en vert samt to jegere som virker lite troverdige i det de forteller de skal jakte på. Romanens plot dramatiserer også friksjonen mellom menneskene og naturen.

Forfatterens rolle har jo tradisjonelt vært å besynge naturen, forteller Bildøen, prise den – og i dag er det vel heller snakk om å sette prislapp på naturen. Har naturen noen verdi i seg selv, spør hun og svarer selv et bestemt ja. Men dette er det vanskelig å få gjennomslag for politisk.

Dog er forslag framsatt om å sette prislapp på naturen for å gjøre det dyrt å ødelegge naturen.

I andre land, ifølge Anne Karin Sæther, er dette nå en realitet, og hun fortalte om Australias «naturbørs» der man kan gå inn å se for eksempel etter følgende informasjon: kvoteprisen på å ødelegge habitatet til en koalabjørn.

Kritiske stemmer om at skjønnlitteraturen ikke skal ha en agenda, og at det nå var blitt en tendenslitteratur, avviste Bildøen blankt. Det måtte også være lov å opponere mot «Den hellige norske turistforening». Natur- og klimautfordringene truer på en dramatisk måte vårt eksistensgrunnlag, så det skulle bare mangle at ikke dette skal ha en stor plass også i skjønnlitteraturen. Hvis den er vår bevissthet, som Bildøen uttrykte det, må naturen virkelig være til stede der også.

Samtalen foregikk for øvrig i Olav H. Hauge-salen, og dikteren og fruktdyrkeren fra Ulvik skrev sjøl om naturtap – også i dagbøkene sine – endatil med sorg og dårlig samvittighet etter å ha funnet døde humler på dørtrammen etter eget sprøytemiddelbruk, noe Hardanger-forfatter Anne Karin Fonneland har skrevet om i boka Olav H. Hauge og trea – om å sjå naturen og klimakrisa no.

Bildøen mintes Forfatternes klimaaksjon i 2014 som et viktig engasjement, der hun var involvert i oppstarten. Men det var i forbindelse med planleggingen av Bjørnsonfestivalen i 2006 at hun tidlig oppdaget mangelen på litteratur om natur- og klimakamp, bortsett fra i dystopier. Så da var det bare en ting å gjøre: Skrive!