En fortelling fra innsiden av psykiatrien, sett gjennom øynene til en tidligere pasient – som nå er klinisk psykolog

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Det er flere grunner til at jeg skrev denne boken. Jeg tror at mange kan kjenne seg igjen i opplevelsen av å bli misforstått, eller ikke klare å formidle det de egentlig trenger for å bli forstått. For eksempel i parforholdet. Det kan sette i gang sterke reaksjoner i oss, men også i omgivelsene. Jeg tror at noen grupper i samfunnet opplever dette oftere enn andre. Ungdom som bor på institusjon, som gjerne har store og sammensatte vansker, og som fremviser sterke atferdsuttrykk, er et eksempel. De risikerer i tillegg å bli møtt på måter som gjør vondt verre, for eksempel i form av fysisk inngripen. Fra forskningen vet vi ikke egentlig så mye om hvordan det går med disse ungdommene. Og det er jeg opptatt av.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– At når vi opplever å ikke bli forstått, eller ikke klarer å kommunisere behovene våre tydelig, kan det sette i gang sterke reaksjoner i oss. Instukid viser hvordan dette kan se ut, og hvordan det i noen tilfeller kan få alvorlige konsekvenser. Et annet poeng handler om at det må være noe på innsiden av oss som liksom strekker seg mot endring, hvis endring skal skje. Du må ville det selv.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Etter hva jeg kan se er Instukid den første boken som stiller spørsmål om hvordan det går med barn som har vært utsatt for statlig tvang. Jeg har et kapittel som heter «Ingen vet hvordan det går med de barna». Tenk på det. Ingen vet.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Det har vært emosjonelt krevende, litterært krevende, og det er krevende å eksponere seg som fagperson på denne måten. I sommer tok jeg tømmerrenna. Det var fint helt frem til vi ankom renna. Da lette jeg panisk etter utveier. Det kan minne om tilstanden i forkant av lansering.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver hele tiden, når jeg skriver. På telefonen, på lapper, på pc, på papir. Tidlig og sent, og i alle mellomrom jeg kan finne i løpet av dagen. Det er helt fantastisk å være i teksten når det flyter.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg ønsker at folk skal heie på instukids!

– Og så ønsker jeg å oppfordre til mer forskning på effektene av fysisk inngripen overfor barn og unge, fra statlige ansatte. Det er en måte å ta ungdommene på alvor på.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg håper leseren vil kunne relatere fortellingen til noe i sitt eget liv. Hva som helst.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Cathrine Krøger. Henne er jeg redd for. Men jeg håper at hun leser boken og finner noen kvaliteter i den.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen.
Barnet av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Jeg er fortsatt her inne i mørket av Annie Ernaux.
Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn.
Fire av Anais Nin. 

– Alle av samme årsak: De er vonde og sanne og forlater ikke kroppen.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Thomas Espedal, Annie Ernaux, Anais Nin. Det er kanskje noe med hvordan de beskriver og fremhever kvaliteter ved det helt alminnelige? Espedal leser jeg gjerne hvis jeg trenger å settes i gang selv. Det er noe med flyten der. Teksten beveger seg.