Stadig flere barn blir henvist med psykiske plager: – Vi bør være ekstra varsomme med å stille diagnoser

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg har skrevet boka fordi jeg er bekymret for at stadig flere barn blir henvist til BUP med psykiske plager. Jeg mener vi må se på hva det er ved samfunnet som gjør barna våre mer syke enn tidligere, og jeg mener vi må gjøre noe annet enn vi gjør nå for å snu trenden. Som lege i BUP føler jeg at jeg og systemet jeg jobber i er blitt en del av problemet. Jo flere som henvises, jo flere diagnoser setter vi. Noe som igjen gjør barn behandlingstrengende. Det reflekteres også i den enorme økningen vi ser i medisineringen av barn.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Jeg forsøker å belyse hva jeg mener er faktorene i samfunnet som kan forklare at vi erfarer dette, og ikke minst hvordan vi som jobber i fagfeltet også spiller en rolle i regnestykket. Så forklarer jeg hva en diagnose er og ikke er, opprinnelsen til diagnosene og fordeler og ulemper med diagnosene. En del av problemet er jo at diagnosene har blitt ganske vesentlige for å få hjelp i dagens samfunn, mens de egentlig er ganske uvesentlige i seg selv, i det de ikke sier noe om årsaken til vanskene. Når det gjelder barn, mener jeg vi bør være ekstra varsomme med å stille diagnoser, i og med at de er i utvikling og endring. Det kan påvirke identitetsutviklingen og selvbilde. Hvis diagnoser til og med kan slå negativt ut for et barn, noe jeg mener de kan gjøre, ja da burde vi kanskje finne en annen måte å hjelpe på.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Å tale for å redusere bruken av diagnoser er kanskje kontroversielt. Det er nok ikke nytt, men jeg tror vi er stadig flere fagfolk som begynner å kjenne på det samme. Så tror jeg muligens en del vil bli overrasket når de får lese om de psykiatriske diagnosenes opprinnelse, som overhodet ikke er så vitenskapelige som folk kanskje tror.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Å skrive en bok har vært både en lang og krevende prosess, og jeg har møtt på utfordringer underveis i de ulike fasene. I og med at jeg ikke har skrevet bok før, så tok det litt tid å planlegge utformingen av boka. Så ønsket jeg innledningsvis å skrive en ganske omfattende bok med mange dypdykk i materien. Så viste det seg at det ble et ganske tungt manus, kanskje mest rettet mot fagfolk. Og det er jo befolkningen generelt jeg ønsker å nå ut til.

– Å delta i samfunnsdebatten om så ømtålige temaer som dette er, er ikke alltid lett. Parallelt med boka har jeg skrevet flere kronikker som har skapt oppmerksomhet og vært gjenstand for kritikk. Jeg må innrømme at det har vært krevende for meg å stå i, selv om det er en del av å delta i en debatt. Til tider har jeg dermed ønsket å trekke meg fra prosjektet, samtidig som jeg har tenkt at det er en stor fordel at jeg får skrive en bok, slik at jeg slipper å være så spissformulert og krass som jeg nødvendigvis må være for å få publisert en kronikk.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har jo ikke skrevet bok før, så jeg har ikke hatt noen klar tanke om hvordan jeg bør jobbe. Men jeg er nok en blanding av strukturert og følelsesstyrt når jeg skriver. Jeg kan produsere mye tekst på ganske kort tid, men jeg er sjelden fornøyd når jeg leser gjennom etterpå, så det er mye bearbeiding i etterkant.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg håper boka kan opplyse folk, og at jeg får belyst mitt perspektiv fra innsiden av helsevesenet. Det håper jeg kan være en motvekt til alt vi leser om enkeltpersoner som står frem med sin historie. Så jeg ønsker diskusjoner, og det aller største målet er å få til en endring da, selv om det sikkert høres svulstig ut.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg håper jo det vil bli en bok til ettertanke for mange, slik at vi i større grad sammen kan reflektere over dagens diagnosekultur, og hvordan vi kan støtte barn og håndtere barns vansker på en mer hensiktsmessig måte enn gjennom å stille diagnoser og tilby psykiatrisk behandling.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– Jeg ble aldri rammet av en veldig lyst, eller en tanke om at jeg burde skrive en bok. Men jeg er veldig glad i å skrive og har skrevet mange kronikker de siste årene. Å skrive er min hobby, som andre liker å strikke. Slik sett var det kanskje naturlig at jeg startet et bokprosjekt. I dette tilfellet var det imidlertid oppfordring fra forlaget om å skrive en bok som satte det hele i gang. Når jeg tenker etter, var jeg nok ikke så vond å be.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Det blir jo litt vanskelig å velge mellom helseminister, barne- og familieminister og kunnskapsminister, så aller helst alle tre. De er ansvarlig for tre departementer med ulike målsettinger og ulike budsjetter. Når det gjelder barn, må de snakke mer sammen.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– I dette prosjektet har jeg blitt oppmerksom på den amerikanske psykiateren Allen Frances. Hans bok Saving Normal er virkelig verdt å lese. Han er selv en erfaren psykiater som ledet arbeidet med diagnosemanualen som ble lansert på 90-tallet, og han har i etterkant innrømmet at det har ført til en inflasjon i diagnoser og overbehandling av mennesker han kaller «de bekymrede friske».

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Den forfatteren jeg nok har lest flest ganger og brukt aller mest «lesetid» på, er nok Astrid Lindgren. Det er bøker jeg vokste opp med, men som også mine barn har lest. De går aldri av moten. Bøkene hennes strekker seg over flere tiår, og hun hadde et helt spesielt hjerte for barn.