Tom Ingar Eliassen: – Jeg mener helt oppriktig at en god novelle kan inneholde en hel roman

Hva handler novellesamlingen om?

– De fleste karakterene i samlingen settes i situasjoner hvor de må ta noen avgjørende valg, samtidig er det å la være å velge også et valg. De føler på en utilstrekkelighet, og de står stille i livene sine, ofte alene, fordi de ikke vet hvor de skal gå.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive den?

– Det er teksten, det er novellene som bestemmer retningen. Jeg kan ha en setning, til tider også en situasjon, men det er sjelden eller aldri at jeg planlegger noe ut fra eget liv. Jeg forsøker å være tro mot det fortellingen forteller meg, og ikke omvendt.

Hva vil du formidle med novellene dine?

– Det er et veldig stort spørsmål, med mange ulike svar. Men jeg har skjønt etter å gitt ut seks novellesamlinger at jeg stadig søker å fortelle noe om det mellommenneskelige, og da gjerne tomheten, eller kanskje den mangelen vi ofte kan føle på når det gjelder å ha kontroll over eget liv. I det ligger også kontrasten mellom rastløshet og ro.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er nok en forfatter som i stor grad er opptatt av at teksten skal få leve og utvikle seg slik teksten må. Hver eneste setning er en nøkkel, og hver eneste setning kan låse opp eller lukke teksten. Det kan være skremmende, men også veldig befriende. Jeg lytter mye, og leter etter de små tingene som bringer teksten videre. Hvis jeg ser tilbake på det beste jeg har skrevet, så har det kommet fordi jeg har holdt teksten åpen, fordi jeg ikke har fortet meg og hoppet ut over fjellkanten, men fordi jeg har ventet akkurat lenge nok. Det handler mye om timing og tålmodighet.

Hvorfor dette formatet?

– Fordi det er dit teksten vil. Formatet gir seg ofte selv. Da jeg skrev Stillheten er et øksehugg, som er en roman, ble det en roman fordi teksten ikke ville gi seg. Jeg planlegger ikke nødvendigvis at det skal bli en novelle eller en roman. Når det er sagt, så har jeg en forkjærlighet for novellene, og mener helt oppriktig at en god novelle kan inneholde en hel roman. Dessuten har det, i hvert fall for meg, vist seg lettere å skrive rent, være mer barbeint i novellene. De er ofte mindre brautende. Det liker jeg.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Det startet tidlig med poesi og språklek. I den perioden var nok både Lars Saabye Christensen og Triztán Vindtorn viktig, rett og slett fordi jeg fant en befriende lekenhet i språket. Senere stanget jeg meg fast i novellene, og jeg må, som mange andre nevne: Kjell Askildsen, Raymond Carver, Ricard Ford og selvfølgelig Hemingway. Men det forandrer seg, stadig er det nye ting, nye navn, og jeg lar meg også inspirerer av andre kunstformer. Inspirasjon er ikke nødvendigvis noe som kommer til meg utenfra, men som like ofte blir til ved at jeg river ned noen vegger eller bryter en eller annen barriere i mine egen tekster.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper boken når den leseren som trenger den, og jeg glad for hver eneste lille eller store leser. En umulighet, men jeg skulle gjerne samlet Carver, Askildsen og Hemingway til en liten lesering i Halden. Så hadde det vært gøy med Håkan Hellström. Han skulle fått lov til å låne en tekstrad eller to.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Umulig å svare en bok. Derfor vil jeg heller nevne to forfatter: Clair Keegan og Helle Helle. Hvorfor? Fordi de skriver sabla godt.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Svaret ligger vel i ordet «kunstig».

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Merkelig vær i Tokyo av Hiromi Kawakami.