Formidlingsiver uten grenser

Presten og salmedikteren Eivind Skeie er i ferd med å innta Norgesrekorden i copyrights. Han ga ved årsskiftet ut sin egen salmebok – en salme for hver dag med forklarende tekst. Den første salmen skrev han da ha var tenåring og han skriver ustanselig.

74-åringen skriver jublende salmer, trøstende salmer, salmer om å møte Kristus, men også salmer om ensomhet, salmer for utstøtte, de døende og til de gjenlevende. I sin antologi «Det er lys der jeg går» – hvor han har gitt hver dag i året en salme – kommer ordene «lys», «sol», «morgengry», «stjerner», «lyser» og «stråler» opp 338 ganger, ifølge min raske opptelling.

«Vi tenner et lys for ham som gav oss solen, og lar oss leve på den gode jord», heter det for eksempel i 5. desember-salmen. «Lyset er Guds barmhjertighet. Lyset er Jesu kjærlighet» står det i 12. desember-salmen. Dom og dommedag finner jeg kun i to salmer.

De to mest kjente salmene eller sangene hans er trolig «Tenn lys» og «Nå er den hellige time kommet».

– Jeg er ydmyk og glad når jeg tenker på hva sangene mine har betydd for generasjoner av nordmenn, ikke minst via NRK, sier Skeie.

Hyllest til Espelid

– Er du stort sett glad og harmonisk – eller har du noen litt mørkere sider også?

– Det er en dyster hemmelighet – dette sier han med en latter – at jeg har et visst vemodsdrag i min natur. Jeg har en mørkere side som jeg har lært å holde for meg selv. I dagliglivet er jeg munter. I skrivingen kan det komme frem noe annet, men da er det skjult og fortolket i selve det poetiske uttrykket.

Folk tror det kanskje ikke, men han har et ganske stort behov for å være for seg selv.

– Jeg liker å gå tur alene, og da gjør jeg slike ting som å finne på nye dikt og synge Sandefjordsmør-sanger. Jeg tenker og bearbeider ting underveis og noen ganger snakker jeg idéene inn på mobiltelefonen.

Skeie tar frem sin iPad og fremfører en slags sang – i munter samsang med sin egen opptreden på Facebook.

«To desiliter kremfløyte, en teskjei maisenna, to hundre gram smør, litt nypressa sitronsaft, tre kvart teskjei kvitpeppar», synger han med stort patos – mens han bobler over av latter. Sangen ender med «rikelig med finhakket persille».

– Denne sangen improviserte jeg mens jeg satt foran datamaskinen en dag. Det er en genuin Ingrid Espelid-oppskrift, som jeg lekte meg med ved pianoet. Jeg har tatt sangtimer og synger hver dag. Av og til når jeg har lyst til å gjøre noe rart – og det er dessverre litt for ofte – synger jeg ting jeg bare finner på der og da. Jeg synger for sauene også!

Han viser frem en annen liten Facebook-snutt med film av sauer på beite, akkompagnert av Skeies salmelignende musikalske tilbehør.

– Vi får håpe det ikke er patologisk! Det er noe jeg gjør for å få utløp for en iboende livsglede. Jeg får glede av å synge. Og av å gå. Og jeg trener nesten hver dag på Sats.

Syngende pingvin

Det er håpløst å gi en fullstendig oversikt over alt Skeie har skrevet og foretatt seg i livet. Her er noen smakebiter: Han har skrevet to skuespill om Olav den Hellige, og et hver om St. Sunniva og Biskop Eystein, han som satte i gang byggingen av Nidarosdomen. Han var prest i Troms i 1980, redaktør for ukeavisen Vår Kirke og vært med å utvikle Tøyenkirken som kultursenter.

Skeie er ikke redd for å gå nye veier og kanskje dumme seg ut. Noen somre på 90-tallet vandret det en syngende pingvin omkring i Dyreparken i Kristiansand. Pingvinen ble kalt Pingorotti og levde i den villfarelse at han var et slags alter ego for Pavarotti. Ingen visste at det fantes en salmediktende teolog inne i pingvinens ruvende skikkelse.

– Det er riktig at jeg fikk lov til å leve meg inn i rollen som syngende pingvin. Fremdeles har jeg Pingorottis noe voldsomme fremføring av «O sole mio» på min telefon, opplyser han.

– Noe av det spennende jeg fikk gjøre i Bymisjonssenteret var å starte en gateteatertrupp, som ble kalt «Kirkens gjøglere». I noen sommersesonger spilte vi improvisert gateteater på Karl Johans gate. Før og etter forestillingene hadde vi samtaler med folk.

Gi livsmot

Fra omkring 2010 var han med på å utvikle «Være Sammen», en form for bevisstgjøring av de voksne i norske barnehager.

– Idéen i Være Sammen var en såkalte «autoritative voksenstilen», som innebærer en avveiing mellom grense og varme, eller kontroll og relasjon, opplyser han.

– Hva har du skrevet som du er aller mest glad for og stolt av?

– Jeg tenker fremover på hva jeg skal skrive, mer enn på hva jeg har skrevet hittil. Men det jeg er mest glad for å ha skrevet – og nå snakker kanskje presten – er det som har gitt livsmot til andre, særlig barn. Som boken «Sommerlandet, en fortelling om håp» som dreier seg om sorg, og musikkalbumet «Visst skal våren komme, sanger om håp».

– For mange år siden var jeg i en 50-årsbursdag sammen med den svenske forfatterinnen, akademikeren og aktivisten Johanna Schwartz. Hun var en veldig røff type, anarkist og kristen og glad i å sitte bak på digre motorsykler, minnes Skeie.

Johanna Schwartz var også bipolar og hadde mange selvmordsforsøk bak seg.

– «Du har bergat mitt liv, åtminståne fyra gånger», sa hun til meg. Hun fortalte at hun satte på «Visst skal våren komme»-platen og spilte den om igjen og om igjen hver gang hun fikk tilbøyelighet til å gjøre slutt på livet – helt til tanken gikk bort.

– Når jeg skriver for barn, har jeg et særlig ansvar for ikke å skrive noe som tar fra barnet selve livsmotet. Dette tenkte jeg mye på da jeg skrev manuskripter til tv-programmer. Kanskje ser 300.000 barn på, tenkte jeg. Hvis bare én prosent av disse barna lever utrygge liv, blir det 3000 barn. Man kan ikke bare buse frem. Man må finne en måte å si det man vil si i symboler og i et narrativt system som styrker og ikke svekker barnet.

Det mørke vannet

– Jeg tror jeg har en slags intuisjon. Hvis jeg ser på barn i en skolegård, så kan jeg ofte avkode situasjonen, se det underliggende i barnas samspill. Jeg kan se hvilke barn som er sånn og sånn, hvilke som ikke er trygge. Jeg har en sensitivitet på sånne situasjoner. Hvis jeg treffer barn i en familie, ser jeg ofte barna før jeg ser de voksne.

– Var du selv et lykkelig barn da du vokste opp?

– De som gikk på skolen sammen med meg kan sikkert ikke forstå det, og jeg har aldri sagt så mye om det, men i ganske store deler av barneskolen gruet jeg meg hver dag for å gå på skolen. Jeg var nok et slags mobbeoffer, og opplevde utestengning og fysiske episoder, svarer han.

I sin samling «Det er lys der jeg går. Salmer og sanger i utvalg 1972-2021» – hvor han også forteller om inspirasjonen til hver salme – skriver Skeie at «det er en sammenheng mellom svingningen i sinnet og mine skapende evner». Han forteller:

«En gang i barndommen ble jeg utsatt for noe som fremdeles kan plage meg i mine drømmer. Det var om kvelden. Noen større gutter grep fatt i meg og svingte meg frem og tilbake over vannet. De lo høyt mens de senket meg ned langs bryggekanten. Jeg skrek. Det var ingen bønn, bare grenseløs redsel for at kroppen min skulle forsvinne i den svarte sjøen».

– Jeg var ikke alltid trygg i min barndom. Dette sa jeg ikke til mine egne barn i mange år, og det tok mange år før jeg snakket om det til min kone. Jeg sa det ikke hjemme til foreldrene mine heller. Det var en slags skamfølelse i det.

– Det var visse ting jeg var veldig god til på skolen. I klassen hadde vi en slags konkurranse hvor vi leste høyt fra leseboken. Når en av oss leste feil, skulle de andre si stopp. Jeg leste aldri feil. Men jeg fant på noen feil med vilje for ikke å være en som aldri gjorte noen feil. Det sto i karakterboken min at «Eyvind har gode evner, men at han kunne ha fulgt bedre med». Det var nok ganske godt observert. Jeg våget ikke helt å vise meg frem, og samtidig bar jeg på denne usikkerheten i forhold til de andre.

Oljeleting

Eyvind Skeie vokste opp på Askøy utenfor Bergen som en av fire søsken. Faren var prest, moren hadde kunstneriske evner som hun ifølge sønnen aldri fikk utviklet, blant annet fordi hun i mange år var preget av kreft. Han husker godt farens gode, nokså lyse (i motsetning til hans egen brummende baryton) sangstemme, men han kan ikke huske at foreldrene ga ham eller hverandre kjærtegn. De var av en generasjon «som ikke var særlig rause med klemmer og kjærtegn», konstaterer han.

– Mine svigersønner trener meg i klemming, sier han med et smil.

Selv har han vært gift med sin Gerd siden de var henholdsvis 22 og 21 år gamle, og de har et nært og godt forhold til de 5 barna og 17 barnebarna.

– Da jeg var student, vant jeg en stor barnebokkonkurranse. Det var den andre boken jeg utga, og jeg hadde dårlig råd og allerede barn. Men jeg ga likevel bort halvparten av prispengene til Redd Barna. Jeg måtte gjøre det. Det var så stort for meg at jeg kunne skrive en fortelling og få den utgitt. Heldigvis sa min kone ja til å gi bort disse prispengene. Jeg nevner ikke dette for å fremheve min egen gavmildhet, men for å si noe om den nesten naive glede man kan kjenne når man får anerkjennelse for noe man bærer dypt i sitt indre.

Kjell Magne Bondevik er hans svoger, men partiet hans har vært Venstre, inntil han meldte seg ut på grunn av deres forsøk på å svekke åndsverksloven.

NRK-kontrovers

Skeies lyse sinn ble utfordret før jul da NRK endret teksten i sangen «Tenn lys» uten at Skeie ble spurt.

– Jeg forsto med en gang at dette ville det bli bråk av. Derfor skrev jeg straks en notis på Facebook. Jeg ville spore debatten over til min rett til eget åndsverk, og ikke fremmedfrykt, rasisme og konspirasjonsteorier om at NRK er del av svær agenda for å avkristne Norge. Det var viktig for meg å avgrense den diskusjonen jeg forstod ville komme.

– Åndsverksloven sier at man ikke kan fremføre et verk mot opphavspersonens intensjon. Her var teksten endret på flere punkter. Mener du at dette stred mot loven? Forsvant meningen da «himmel» i din sang ble til «drøm»?

– Ja, jeg mener faktisk det. Endringene medførte at tekstens hentydninger til julefortellingen ble erstattet av noe helt annet. Samtidig ville jeg gjøre mitt for å beskytte artistene, og særlig de to søstrene Thiruchelvam. På sosiale medier utløser slike hendelser ganske overdrevne reaksjoner på begge sider. Det har jeg sett i etterkant. NRK burde ha skjønt dette.

– De to søstrene har en buddhistisk bakgrunn. Betydde det noe for din reaksjon?

– I bunn og grunn ikke. Det var mye god vilje i deres tekstversjon. Men den teksten de sang var ikke min. Det hadde vært bedre om de hadde laget sin egen sang. Så kan man diskutere om den hadde passet i en kirke. Men det må andre uttale seg om.

– Positivt språk

Skeie fremstår diplomatisk når han snakker om fjerningen av kristne ord og forestillinger i sangen han skrev til NRKs barneprogram «Portveien 2» i 1987. I samlingen «Det er lys der jeg går» skriver han imidlertid:

«Av og til spør vi oss om kristendommens epoke er i ferd med å ebbe ut, ikke minst i vår egen verdensdel. Spørsmålet er berettiget, faresignalene mange». Han merker seg at mange barn vokser opp uten kristne fortellinger, bønn og symboler og sier at dette kan vi «beklage eller se på som positivt. Det lar seg uansett neppe reversere».

– Du som har skrevet omtrent 2000 salmer og sanger, må vel være i hvert fall litt redd for at Norge er i ferd med å bli avkristnet?

– Vi er utvilsomt inne i et kulturskifte hvor kristendommen får mindre plass og kanskje blir marginalisert. Men oppgaven for oss som tror, eller for meg personlig, er å holde meg nær de positive sidene i den kristne troen og tradisjonen.

Han er ikke så opptatt av å ta del i koret til de som sier at alt går gal vei. Han vil heller bruke et positivt språk om verdiene i kristendommen og den kristne tradisjonen.

– Mange av dem som forsvarer kristendommen på en angstfylt og aggressiv måte er ikke de som går mest i kirken. Hvis de hadde ment det på alvor, hadde de fylt kirkene, tilføyer han – og forteller en historie.

– Jeg har reist mye, særlig i Egypt, og har blant annet laget bok sammen med den egyptiske biskopen Thomas. En gang han var i Norge – han skjønner litt norsk – oppfattet han noe jeg sa i telefonen om å være litt konfliktsky.

«What does «konfliktsky» mean? We don´t have that word in Egypt», sa biskop Thomas. Etterpå foldet den koptiske biskopen hendene og ba: «Please Lord, help me to be more konfliktsky».

– Jeg måtte le, for det treffer et eller annet i vår norske mentalitet. Skal man ta en konflikt, må det være verdt det. Dette med «Tenn lys» var ikke den konflikten jeg følte som mest nødvendig. Men åndsverksloven må respekteres.

Rettigheter

I en del år var Skeie engasjert i forskjellige organisasjoner knyttet til kunstnerisk arbeid med tekst, musikk og opphavsrett, blant annet NOPA og Tono. Han ville heve prestisjen til to sjangere som ikke alltid kom like høyt, nemlig sanger for barn og salmer, forteller han. Han fant en forbundsfelle i Arne Bendiksen.

– Jeg skrev også bøker ved siden av dette, og en høst hadde jeg hele fire bøker til utgivelse. Arne Bendiksens slagferdige kommentar var «Er det noe galt med bokspyttkjertelen din?», sier han muntert og legger til:

– Det må sies at en del av disse utgivelsene var bøker for barn og fagbokrelaterte mindre utgivelser. Samtidig skrev jeg i disse årene libretto en hel del musikkspill og musikaler. De var gjerne tilrettelagt som et samspill mellom profesjonelle sangere og amatørkor, enten for barn eller voksne. Disse verkene ble oppført mange ganger over hele landet, og noen av dem blir det fremdeles.

Frilanser

Skeie var prest i fem år, fra 1975 til 1980. Siden har han for det meste vært frilansskribent.

– Har du sagt nei til oppdrag?

– Da jeg jobbet mye for NRK og var bedre kjent enn i dag, ble jeg spurt om å være med på mye, og iblant kom det forespørsler som ikke sto i stil med at jeg var ordinert prest. En gang ble jeg bedt av et tegneserieforlag om å lage tekster til en billedbok om Salomos høysang. Det var noen dampende erotiske tegninger, nærmest med et pornografisk uttrykk. Det var et seriøst forslag, men jeg følte at dette ikke var noe jeg skulle gjøre, minnes han.

Andre ganger har Skeie derimot sagt ja til oppdrag som enkelte har oppfattet som kontroversielle. Midt på 80-tallet hadde han en halv stilling som kulturprest i Oslo domkirke og fikk i oppdrag av Det norske bibelselskap å skrive librettoen til et bestillingsverk med musikk av den svenske komponisten Sven-David Sandström.

Verket handlet om stillheten når kirkens språk ikke lenger kjennes gyldig for menneskene, og hadde ifølge Skeie «et ganske sterkt og nesten aggressivt uttrykk, men var også fylt av lengsel og sårhet». Kirkelige myndigheter ville nekte dem å fremføre stykket i domkirken, på grunn av et lite ord på fire bokstaver. Det var profeten Amos som avbrøt seg selv med ordene: «Ikke faen om jeg vil tale slik».

– Regissøren Stein Winge og jeg mente at vi ikke kunne ta bort en replikk som var helt avgjørende for et vendepunkt i stykket. Resultat ble en stor konflikt – som førte til at jeg sa opp min stilling ved domkirken. Det hører med til historien at «Stille etter Gud» ble fremført to ganger for en fullstappet kirke.

– Jeg har vært heldig å få utvikle mange store prosjekter sammen med andre. Jeg fikk tidlig kontakt med Vibeke Sæther i NRK. Sammen med en gruppe var jeg med på å screene utenlandske barneprogrammer som de vurderte å kjøpe inn.

En gang ble han spurt om han kunne gjøre noe i «denne hytta her». Hytta tilhørte bestemoren til en av produsentene – og ble til «Portveien 2».

– Vi laget 160 Portveien-episoder. Deretter dro jeg, sammen med sjefen Ada Haug og produsentene, til USA og forhandlet med selskapet som laget Sesame Street om å få lov til å lage en norsk versjon. Da skrev jeg teksten til omtrent rundt hundre episoder av Sesam stasjon.

Udin og Odin

Når han snakker om sine reiser, refererer Skeie oftere til Egypt og Kaukasus enn USA. Han kom til Aserbajdsjan ikke så mange år etter Sovjetunionens fall, invitert av en kristen, humanitær organisasjon.

– Vi kom til en nasjon som var preget av usikkerhet og fattigdom, men også en ganske farlig politisk situasjon, hvor Sovjetstatens autoritære trekk var i ferd med å gjenoppstå i nasjonal drakt, forteller han.

De ble utfordret til å dokumentere en kirkestruktur i byen Kish, som armenerne mente var armensk, men som deres arkeologiske prosjekt påviste var kaukasisk-albansk. Det var politisk sprengstoff, relatert til den fremdeles pågående konflikten om retten til områdene i Nagorno-Karabakh.

Kirken i Kish ligger ikke så veldig langt fra områdene til det såkalte Udin-folket, forteller han.

– Dette er en liten folkegruppe som finnes i Aserbajdsjan og Georgia. Denne folkegruppen, nå på noen få tusen mennesker, hadde en undertrykt kristen historie som gikk helt tilbake til kirkens første århundrer.

En dag kom det melding fra Thor Heyerdahl som hadde lest om Udinfolket. Han ville gjerne dra dit i sin jakt på Odin, og tok kontakt med Skeie. Han ble med i Heyerdahls ekspedisjon en drøy uke, fra Baku til Tbilisi i Georgia. Heyerdahl ville undersøke om dette folket var opphavet til at Snorre i begynnelsen av Kringla Heimsis ikke omtaler Odin som en gud, men som en fyrste med store landområder i denne regionen.

– Det som gjorde mest inntrykk var Heyerdals modige tilnærming. Han utfordret vitenskapsfolkene med sine teser, og måten han møtte representantene fra det fattige udin-folket på gjorde inntrykk.

– I Aserbajdsjan fikk jeg også samarbeide med det statlige dukketeateret, som ligger helt nede ved det kaspiske hav. Resultatet med en dukketeaterforestilling hvor den norske Askeladden møtte en prinsesse fra Aserbajdsjan. Det var et stort øyeblikk da Askeladden og prinsessen reiste i sitt lille vikingskip under taket gjennom hele teatersalen, mens store og små klappet og kom med glade rop.

Bredt spekter

Skeies salmeverden ser ut til å bevege seg over hele spektret, fra politiske signalsaker som miljø til tradisjonell teologi. Han bruker uttrykk som «Guds lam», men synes det er «utfordrende» å snakke om «Jesu blod og soning» i møtet med moderne mennesker.

Språklig kan han være konservativ. Han bruker gjerne ord som «Guds åsyn» i salmene sine og foretrekker «hyrde» fremfor «gjeter». Samtidig er han levende opptatt av moderne kvantefysikk, og viser meg en bok av fysikeren Carlo Rovelli, som han er i ferd med å lese.

– Jeg prøver å skrive i takt med forestillingsverdenen i det moderne samfunnet, ikke en forestilling om at vi er på jorden med himmelen fysisk over oss som i middelalderen, men i en virkelighet med mørk materie, tetthet og lys. Jeg aner bare en flik, men forsøker å finne et språk som vibrerer i det rommet.

Skjønt, for tiden er han faktisk blitt opptatt av det verdensbildet vi møter i den førmoderne virkeligheten, med himmelen der oppe og menneskene her nede, i motsetningen til kvantefysikkens verdensbilde og tanken på uendelig, ekspanderende univers.

– Jeg leter etter et salmespråk og bønnespråk som kan klinge på en ekte og inderlig måte inn mot et slikt verdensbilde

Knudsen misforstått

I en salme løfter han frem fosteret i et «desperat hjertespråk», inspirert av sin «gode venn Børre Knudsen». Samtidig er han spørrende til om han kan såre kvinner som har tatt abort. Salmen kom med i en salmebokutgave, men ble tatt ut igjen.

Børre Knudsen la ned den statlige delen av sitt embete i protest mot loven om selvbestemt abort.

– Kirken har ikke lenger makt og posisjon til å kreve at de 10 bud skal styre norske lover. Vi er kommet til et punkt i vår demokratiutvikling hvor norske lover ikke må forutsette at kristen etikk blir lagt til grunn.

– Ble Børre Knudsen fremstilt som en person han ikke var?

– Ja. Han var en dissident, en som avvek fra det normale. Men han var ikke noe maktmenneske. Til tider tok han sterke midler i bruk, men han forlangte ikke at andre skulle gjøre det samme. Jeg var veldig glad i ham som person. Han var utrolig varm og oppofrende, helt motsatt av det offentlige bildet av ham. Han lærte meg en masse, og han kunne ha nådd langt hvis veien hadde blitt en annen for ham.

Oljeleting og mysteriet

– Er den norske kirke blir for politisk, for eksempel med kirkemøtets vedtak om stans av oljeleting i nord?

– Jeg mener gudsbildet i norsk kirke er blitt for snilt og uskyldig. Det store og dype mysteriet er ikke snilt og uskyldig. Jeg ser det som min oppgave å konsentrere meg om dette.

– Oljeleting er vel et stykke unna det store mysteriet?

– Det er klart at kirken skal gi etisk veiledning, men jeg har en følelse av at det er fort gjort å overspille sin samfunnsrolle på det feltet. Og jeg føler meg ikke hjemme i det politiserte språket. Jeg føler meg hjemme i et språk som tar vare på den jorden vi har, men ikke et språk som tar stilling i aktuelle politiske enkeltsaker.

Menneskelige livsvilkår

«Salmen er, i sine beste øyeblikk, en gjenklang av englenes evige lovsang», skriver Skeie.

– Jeg kaller det en gjenklang fordi salmens ord og toner aldri trenger helt inn i gudsmysteriet. Det er alltid noe gåtefullt tilbake, noe som vibrerer i salmens toner og ord, forklarer han.

I salmesamlingen sin utdyper han ytterligere: «Jeg forsøker å skrive enkelt og ærlig om våre menneskelige livsvilkår. Så skjer det et vendepunkt i salmen. I stedet for at jeg taler til Gud, kommer Gud med en hilsen til meg. Det oppstår en dialogisk situasjon i salmen, hvor mennesket spør og Gud svarer. For meg er ikke dette et retorisk triks».

Og videre: «I troens verden er det bare et tynt slør mellom oss og det vi ikke ser. Salmeordene strekker seg mot Guds ukjente verden. De prøver å si noe som ikke kan uttrykkes i språket. Noen ganger lykkes ordene. Ofte når de ikke langt nok».

Skriftlig refererer han til teologer som Per Lønning og Olav Hillestad, men også til poeter som Sigbjørn Obstfelder og Edith Södergran. Hennes dikt «Landet som icke är» har inspirert flere salmer. Jon Fosse er også en inspirasjonskilde, forteller han.

– Jeg har mange Jon Fosse-bøker på hyllen der borte. I en del salmer forsøker jeg å tømme språket, å la det fremstå som negasjoner, ikke bare positive oppmuntringer og bekjennelser. Salmen må romme stillheten på samme tid som den er ord. Men nå er vi vel i utkanten av salmen som sjanger ...

– Føler du deg beslektet med Fosse?

– Jeg leser ham og grubler mye. Jeg liker at han utforsker grensen mellom tomhet og ord, stillhet og ord. Der ligger det en vibrerende salmekraft. Det kristne språket er fylt med mening og begreper som er i et grenseland, sier Skeie.

Tvil hører også med i troen, synes han. En av hans salmer begynner: «Thomas er jeg. Tvileren som tror». Og i en annen salme skriver han: «Vi eier håpet selv om tvilen knuger».

Sekulær og religiøs skriving

– Skiller du mellom kristen og sekulær produksjon? Var for eksempel Portveien 2 og Sesam stasjon egentlig kristne programmer, innerst inne?

– Jeg skiller, sier Skeie med ettertrykk.

– Når jeg skriver for NRK, som er en allmenkringkaster, er det viktig å forholde seg til de allmenne samfunnsverdiene i Norge, pluss det flerkulturelle samfunnet. Man skal ikke invadere barn med noe som er fremmed for dem. Da jeg fortalte den kristne julefortellingen i Portveien 2, var det på en ryddig måte. Det kom ikke i form av bønn eller et religiøst ritual, men kun som den ytre fortellingen om Juleevangeliet. Den bør alle kjenne til i vårt samfunn.

– I boken din om mamma Maggie forteller du om en overklassekvinne fra Kairo som ble en slags Moder Teresa. Det som drev henne, var tanken på at dette var hun nødt til å gjøre for ikke å forspille sitt liv, skriver du. Har du lignende tanker selv?

– Jeg har jo tenkt – særlig med årene som går – at jeg har en del å si før teppefall. Jeg har lyst til å leve noen år til og få frem mer av det jeg har inni meg. Det tenker vel alle som skriver eller driver med kunst.

– I min bok om de sju stadiene i kreativiteten, er stadium nummer fire at når du har en lys idé, altså når du kjenner inne i deg at «nå har jeg noe», så er det en kraft som krever et utløp. Å utvikle og fullbyrde denne kraften er en slags kallsopplevelse. Det føles nesten som at jeg er utvalgt.

Dette er ikke nødvendigvis religiøst, presiserer han. Han tror at alle som driver med noe kreativt noen ganger har følelsen av at «nå fullbyrder jeg min oppgave, og hvis ikke jeg gjør dette nå, svikter jeg min bestemmelse eller mitt talent».

– Etterpå tenker jeg: Var det et tankespill? Jeg er entusiastisk i forhold til det jeg kan bidra med, men har samtidig alltid motforestillinger og lurer på om er det godt nok – om det holder, om jeg kan satse på det. Samtidig som entusiasmen driver meg til å gjøre nye ting.

– Ved siden av lys, opplever jeg at du også skriver en god del om død – hvilken salme skal stå på din grav?

– Denne – men jeg vet ikke om hele salmen får plass på en gravstein:

«Langt var livet, likevel så kort.

Alt jeg gjorde, var kun ett, jeg ventet.

Nå er dette over, jeg kan dra.

Det er slutt med venting og savn.

Jeg kan sove nå, i jordens favn.

Om du skulle stanse på din vei,

ved det enkelte stedet hvor jeg hviler,

kan du gjerne tenke at jeg smiler.

Jeg har ingen sorg og ingen nød.

Jeg fikk se Messias før min død».