– Ondskap er ikke en iboende egenskap hos barn

Selv barn i risikogruppen for å utvikle psykopati er ikke født onde, mener forskere. Tilegner man barn onde egenskaper, kan man gjøre vondt verre, mener psykolog.

I filmen «De Uskyldige» tar regissør og manusforfatter Eskil Vogt publikum med inn i barnas magiske verden. Men filmen er ikke laget for barn.

Filmen er nemlig til tider veldig mørk og kategoriseres som en thriller.

– Min ambisjon var å lage en film om barnas verden og å lage en spennende historie om barn hvor magien dem imellom plutselig er sann, sier Eskil Vogt til KulturPlot.

– Ved å finne den mørke fantasien man var redd for som barn, og prøve å lage en spennende historie som tok for seg dette, kom dette moralske aspektet opp helt naturlig.

Kan barn være onde?

Det moralske aspektet Vogt viser til er hvorvidt barn kan være onde.

I filmen er det spesielt én av hovedkarakterene, gutten Ben, som tråkker over den moralske grensa, når han ved hjelp av kreftene sine til slutt utfører flere drap. Men i en alder av 11 år, hvor ansvarlig er Ben egentlig for handlingene sine?

Filosof og professor ved Universitetet i Bergen, Lars Svendsen, mener Ben og de andre trolig har begynt å få et begrep om rett og galt, men at de ikke er helt i mål. Han beskriver det som at disse barna har én fot innenfor det moralske universet, men at det fortsatt er et godt stykke vei å gå.

Ben har også loven med seg. Juridisk sett er ikke barn under 15 år ansvarlige for sine kriminelle handlinger i Norge, siden de da er under den kriminelle lavalder.

Dette med barns uutviklede moralske kompass, og hvordan de utvikler sitt eget, var også noe Vogt ville utforske i filmen.

– Det var aldri slik at jeg ville lage en psykologisk avhandling om ondskap i barn. Da jeg så tilbake på mine egne barndomsminner og begynte å tenke på historier om barn som oppdager at de har noen evner som gir dem litt kraft eller mulighet til å gjøre ting, innså jeg at barn er uferdige når det gjelder å ha sitt eget moralske kompass og empati. Det er ikke medfødt, tror jeg.

I begynnelsen får du bare fortalt hva du skal og ikke skal gjøre, og på et eller annet tidspunkt så må man teste de grensene, for å lage sitt eget moralsk kompass.

– Det er noe barn må gjøre. Og denne eksperimenteringen barn driver med synes jeg er kjempeinteressant, legger han til.

For Vogts del var dét å vekke gamle barndomsminner en del av forberedelsen til å skrive filmen. Da var det spesielt ett minne som satte i gang disse tankene om barns moral og empati.

– Vi hadde en hytte vi ofte dro til om sommeren, og der hadde jeg en luftpistol jeg brukte til å skyte på blink eller på kongler i trærne. En dag så jeg opp på en måke som fløy, og så siktet jeg og skjøt på den. Jeg så at jeg traff fordi den begynte å bevege på seg i luften. Da tenkte jeg på at bly var giftig, og at jeg skjøt med blykuler, så nå dør den og får vondt og blir forgiftet, og så fikk jeg en dårlig følelse. Men det var sikkert viktig for meg, for å skjønne selv at man ikke skal plage dyr.

Vekkes gjennom overtredelsen

Lars Svendsen sier også at barn må tillæres moral, og at dette ofte skjer i selve overtredelsen – når de gjør ting de ikke burde ha gjort.

– Å gjøre noe, og så forstå at dette burde vi ikke gjort, er nok en del av vår moralske utdannelse. Du får en moralbevissthet ved å gjøre noe du ikke burde ha gjort. Før dét er det riktignok foreldre og andre voksne som forteller deg hva du ikke må gjøre, men den egne moralske stemmen er noe som vekkes gjennom overtredelsen, sier han.

Men alle barna lærer ikke av å gå over streken. Det betyr derimot ikke at Svendsen vil gå så langt som å kalle det for ondskap.

– For å være ond, så mener vi vanligvis at handlingen må være frivillig. At bare et vesen som kunne ha handlet annerledes kan sies å være moralsk ond, sier filosofen.

– Det finnes en hel masse onder. Går det et steinras som knuser en hel landsby så er jo det selvfølgelig et stort onde, men vi kaller ikke dét ondskap. Rykker det derimot inn en paramilitær gruppe og slakter ned hele landsbyen, kan vi kalle det moralsk ondskap, fordi de kunne ha handlet annerledes.

– Da blir spørsmålet – kunne disse barna ha handlet annerledes? Og svaret er tja – det er ikke så tydelig. For noe som kjennetegner barn er at de ikke tenker så langt, de tenker ikke igjennom konsekvenser.

– Og hvis vi skal beskrive noe som frivillig må det oppfylle to kriterier, sier Svendsen videre. Først og fremst må man rent fysisk ha kunnet gjort noe annerledes, men man må også ha tilstrekkelig kunnskap om hva man holder på med. Det gjelder både årsakssammenhenger og normative spørsmål, utdyper han.

En tilsiktet ødeleggelse av det gode

Under research-arbeidet i forkant av filmen, snakket regissør og manusforfatter Eskil Vogt med eksperter på barn og adferd. Han fikk fortalt at man skulle ganske langt opp i alder før dyreplageri hos barn vil fremstå som et psykologisk faretegn.

– Dette fordi det er naturlig for et lite barn å se et dyr og tenke at det er spennende å prøve for eksempel å stikke en pinne inn i øyet, eller dra den i halen. Barn har en impuls som undres «Hva skjer da?», og sånn skal man være veldig lenge, sier Vogt.

Psykolog ved Favne Psykologibistand, Zemir Popovac, synes det er vanskelig å skulle aldersfeste slike faresignaler, da det avhenger av hvor selvbevisst barnet er. Men han sier at ifølge utviklingspsykologien er barn 3-4 år når de først forstår at andre folk har følelser, tanker og indre verdener som er annerledes enn det barnet tenker selv.

Popovac har spesialkompetanse innenfor arbeid med barn og ungdom med alvorlige atferds- og reguleringsvansker.

Men før vi kan snakke om hvorvidt barn kan være onde, vil Popovac ha en definisjon på hva ondskap egentlig er. Han bruker å si at det er en tilsiktet ødeleggelse av det gode, hvor det gode defineres som noe som genererer verdi – verdier som det sanne, det skjønne eller det rettferdige.

I likhet med Svendsen skiller også Popovac mellom det han kaller en tilsiktet og en utilsiktet ødeleggelse av det gode.

– Hvis jeg tilbyr deg en kopp te som er forgiftet uten at jeg vet det, så vil ikke det klassifiseres som en ond handling. Men hvis jeg vet det – da er vi nærmere ondskap. Premisset i definisjonen av ondskap er at handlingen er tilsiktet, sier han.

Assosiative innskytelser

Det er flere årsaker til at barns atferd kan oppleves som ond, uten at det nødvendigvis var barnets hensikt.

Blant annet handler barn ofte instinktivt og assosiativt uten at hovedmålet med atferden er å såre, krenke eller ødelegge, sier Popovac.

– Du kan tenke deg et barn på 2-3 år i barnehagen som ser på en annen mørkhudet gutt, og sier: «Huden din ser ut som bæsj». Er det en tilsiktet handling for å såre den mørkhudede vennen, eller fungerer barn på dette alderstrinnet på et mer på et assosiativt nivå? De ser at huden er brun, bæsj er også brunt, og så sier barnet dette som en assosiativ innskytelse, og ikke med en intensjon om å såre noen, selv om han gjør det.

I slike tilfeller kan voksne ofte tenke at dette barnet har hørt og lært slike rasistiske holdninger hjemmefra, men det er det ingen garanti for, mener Popovac. I alle fall ikke når barnet er så ungt. Det er som sagt først ved 3-4 årsalderen at barn utvikler «theory of mind», altså evnen til å se verden fra den andres perspektiv, understreker han.

Man vil plassere smerten utenfor seg selv

Men selv med god opplæring i rett og galt, og moralske spørsmål, kan barn et stykke opp i skolealder ha en problematisk atferd, uten at det nødvendigvis kan kalles tilsiktet ondskap, mener psykologen.

– Vi har også en slags – kall det overlevelses- eller selvopprettholdelsesdrift i oss – alle organismer vil jo gjerne overleve, og for vår egen overlevelse er det veldig viktig å ha en tilhørighet til nettverket, familien og samfunnet. En av de viktigste kompetansene vi utvikler mens vi vokser opp er kapasiteten til å stå i motgang og takle vår egen utilstrekkelighet.

– Se for deg at du som barn får en oppgave som overgår dine ferdigheter, men at alle andre i klasserommet ser ut til å løse oppgaven kjempelett, sier Popovac.

– Du bruker alle dine krefter på å prøve å løse oppgaven, men det går ikke. Hvordan oppleves dette rent kroppslig? Noen føler kanskje at det knytter seg litt i magen, de blir stresset, får hodepine – men hva skjer med tankene våre? Jo, vi mister konsentrasjonen. Og hva foregår på følelsesnivå? Hva føler du overfor deg selv, og hva føler du overfor andre?

Det er lett å få vonde tanker og følelser om seg selv i slike situasjoner, mener Popovac. Slike tanker som at en selv er dum, og andre mye flinkere kan være med å skape rastløs atferd, legger han til.

– Man får kanskje lyst til å sparke søppelbøtta på vei ut, eller si at læreren er dum. Man har behov for å transportere det vonde ut, og plassere det i andre. Dette er ikke en uvanlig måte å håndtere mental smerte på, og hvis det da blir sånn at barnet i møte med sin egen utilstrekkelighet får behov for å ødelegge noe rundt seg, eller få andre til å føle seg utilstrekkelige, vil det paradoksalt nok gi barnet en opplevelse av mestring og en indre vitalitet som dekker over den primære utilstrekkelighetsfølelsen, sier han.

Barnet kan på denne måten lære seg å øke egen selvfølelse og kvitte seg med egen utilstrekkelighet ved å plassere den utenfor seg selv ved å for eksempel skremme, ydmyke eller fornærme andre.

Å si at det er galt har begrenset effekt

Hvis denne strategien i møtet med egen utilstrekkelighet og sårbarhet vedvarer, og man ikke får den hjelpen man trenger til å takle dette, vil det kunne utvikle seg til et slags mønster.

– Hvis dette skjer hver gang barnet ser noen få til noe de ikke får til selv, kan det føre til at barnet ikke klarer å unne andre å ha det godt. Tilstedeværelsen av det gode hos andre minner barnet rett og slett på det som de selv mangler. Derfor kan barnet kjenne på trangen til å ødelegge det gode andre har, bare for å slippe å kjenne på egen smerte.

Å hjelpe barn med å bli kvitt denne problematiske atferden handler ikke bare om å kommentere atferden og å sette grenser for den, men i enda større grad å fokusere på å øke barnets kapasitet til å tåle sin egen utilstrekkelighet i møte med motgang. For eksempel ved at barnet i større grad kan kjenne seg igjen i andre. Å sette grenser for atferden kaller man for normativ tilnærming, mens det å jobbe med barnets kapasitet til å forstå egne og andres følelser kalles for mentaliserende tilnærming.

Barn vet i mange tilfeller at det de gjør er galt, men fortsetter likevel. Slike normative tilnærminger som ofte brukes i dag viser seg derfor å ha begrenset effekt, forteller Popovac.

Så da er spørsmålet – hva gjør man da utover det?

– Det er en del interessant forskning som viser at utover normative tilnærminger så bør man også hjelpe barn med mentaliserende tilnærminger. Nettopp det å hjelpe barn med å koble seg på hva som foregår inni hodet på den andre i situasjonen, for å øke kontakt og gjenkjennelse, sier han.

Et slikt eksempel er at man i klasserommet kan spille ut en scene hvor et barn er slemt mot et annet barn, for deretter å be barna rekke opp hånda og fortelle hva de tror foregår i hodet på barnet som blir mobbet.

Da vil trolig barna si ting som at det barnet som blir mobbet har det vondt, og ikke fortjener å bli kalt for stygge ting.

Deretter vil barna bli spurt hva som foregår i hodet på det barnet som mobber, og på den måten vil de utfordre seg selv med tanker og følelser de tror mobberen har.

– Når man ser at barn blir invitert til å innta disse ulike perspektivene, hva som foregår i mobberen og hva som foregår i offeret – når de får muligheten til å trene litt på å se disse indre verdenene i andre, ser man at det har en sammenheng med en nedgang i mobbing i klassen, sier Popovac og viser til en forskning fra grunnskoler i London.

Ikke tillegg barna onde intensjoner

De voksnes rolle i utvikling av barnas selvopplevelse og identitet er generelt utrolig viktig, mener Popovac.

Barn speiler seg i den voksnes blikk. Tar vi eksempelet om gutten i barnehagen som sa at vennens hud så ut som bæsj, så vil det være viktig at de barnehageansatte ikke begynner å kjefte, men i stedet forklarer hvorfor vennen ble lei seg, og deretter ber gutten si unnskyld så de kan fortsette leken.

På den måten vil ikke de voksnes innstilling eller holdning tillegge barnet onde intensjoner.

Man har for eksempel hørt en mor si «Du har alltid vært vanskelig, du – du bet meg til og med i puppen da du var baby». Spedbarnet biter fordi munnen er et verktøy til å oppdage og erfare verden med, og ikke med hensikt i å ødelegge noe godt – som i denne situasjonen er puppen – dermed kan ikke det kategoriseres som en ond handling. Men det finnes voksne som tolker barnets atferd gjennom barndommen som et tegn på noe iboende ondt. Og det å tillegge barnet onde intensjoner kan da i stedet være med på å skape en uheldig speiling for barnet, og bidra til at barnet utvikler en teori om seg selv som uelskelig eller ond.

Primær og sekundær psykopati

For det finnes barn som har større risiko for å utvikle problematisk atferd.

Popovac forteller at det finnes forskning fra USA som sier man kan dele opp psykopati (antisosial atferd og manglende hensyn til andre) i primær og sekundær psykopati, og at det finnes barn som fødes med et vanskeligere temperament enn andre. Dette er barn som disse forskerne mener er i risikogruppen for å utvikle primær psykopati. Det de kaller for sekundær psykopati er antisosial atferd og manglende hensyn til andres følelser, men er i større grad et resultat av alvorlig omsorgssvikt som barnet er blitt utsatt for. Det er den avdøde psykologen David Lykken og hans forskningsteam som står bak forskningen.

De hevder man kan se bestemte trekk ved barnets temperament allerede ved 2-3 årsalderen, trekk som plasserer barnet i risikogruppen for å utvikle antisosial atferd. De viser særlig til tre typer trekk, forteller Popovac.

Det første trekket er at barnet ikke står ut med sin egen angst- og spenningsaktivering. For eksempel, vi kan se hvordan barnet leker med klosser. Som regel vil barn som bygger tårn med klosser uttrykke en slags spenning, og jo høyere og høyere tårnet blir, jo mer spent blir de. Dette er uttrykk for en liten, men positiv angstaktivering. Men de fortsetter, og selv om de ser at tårnet svaier så setter de på en kloss til, så raser det sammen og barnets ansikt lyser opp med store øyne, spenning, og glede blandet med skuffelse før de kaster seg over klossene og bygger på nytt.

Barn i risikogruppen for å utvikle primær psykopati vil ikke stå ut denne spenningen som andre barn. Og når tårnet begynner å svaie, vil de ofte bare slå det ned, og heller gå å leke med noe annet. Dette kan være tegn på at barnet har lav toleranse for å holde ut sin egen angst, eller egen spenning, mener forskerne.

Det andre trekket ved temperamentet til barna i risikogruppen er manglende respons på andre barns smerte eller ubehag, hevder forskerne. Ofte vil barn gi en slags respons om et annet barn slår seg og begynner å gråte. Kanskje titter de bort, stopper leken eller ser etter en voksen. Hos barn i risikogruppen vil man se en mye svakere respons på andres smerte.

Det tredje trekket ved barna i risikogruppen er at de lærer lite av sin egen frykt og smerte. Hvis et barn leker på en benk og faller og slår seg, vil det ofte nærme seg benken med forsiktighet neste gang, mens barn i risikogruppen ikke vil det. Det kan virke som om de har vanskeligheter med å lære av egen erfaring. Noen forskere spekulerer i om disse barna rett og slett har lavere aktivering i hjernens fryktsenter: Amygdala.

– Forskere sier da at disse barna har en større sannsynlighet for å begynne å slite sosialt, både senere i barnehagen, på barneskolen og videre i livet fordi de rett og slett har disse tre mekanismene som gjør samspillet med andre vanskelig, sier Popovac.

Vil trenge tettere oppfølging

Det Popovac derimot finner mest interessant er at forskerne ikke tilskriver disse barna ondskap som en iboende egenskap – selv om de altså mener de har høyere risiko for å utvikle psykopati.

– I stedet vil de være litt annerledes og ha vanskeligere for å finne sin plass i flokken. De har også høyere risiko for å bli speilet av voksne som onde barn. «Du bryr deg ikke om at Lise falt og slo seg», for eksempel. Men det handler ikke om ikke å bry seg. Det handler om ikke å ha like sensitivt nervesystem – satt på spissen, sier han.

– Ved å speile disse barna som onde, vil man i stedet sette fart på en uheldig prosess, legger han til.

Derfor er det en sannsynlighet for at disse barna vil trenge tettere oppfølging gjennom barndommen enn andre barn.

Utover risikofaktorene knyttet til eget temperament, som ifølge forskere plasserer barna i risikogruppen for primær psykopati, ser man at også barn uten denne sårbarheten i temperamentet, men som utsettes for alvorlig omsorgssvikt, vil kunne utvikle antisosial atferd. Det er dette forskere kaller for sekundær psykopati.

– Dette er barn som fødes i familier hvor de blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, overgrep og veldig tidlig opplever at verden er et ondt sted å være, hvor de kan bli overveldet av mye mental smerte og følelser av maktesløshet fra veldig ung alder. De kan da finne mestringsstrategier i å kvitte seg med den smerten ved å plassere den i andre. Deres antisosialitet er mer et produkt av alvorlig omsorgssvikt i tidlig barndom enn en medfødt sårbarhet i temperamentet, legger han til. Her ser vi hvor viktig det er å jobbe med foreldre, familier og barnas nettverk, og at barnas ve og vel er hele samfunnets ansvar.

Problembarn eller løvetannbarn?

I Vogts film «De Uskyldige» spiller dette med omsorgssvikt en rolle.

Filosof Lars Svendsen synes det er interessant at det nettopp er de mest forsømte barna i filmen som gjør de gale tingene.

I filmen er det gutten Ben som kan sies å være det mest forsømte barnet. Det er også han som ender opp med å gjøre de grusomste tingene. Men Svendsen mener man kan se tegn til at også Ben har moralske prinsipper.

– Det vi ser hos Ben er et enormt raseri og en lettkrenkethet, men han står ikke utenfor det moralske universet. Han har oppfatninger om rettferdighet, men han har overhodet ikke snøring på proporsjoner. Bens gjengjeldelser blir jo totalt ute av proporsjon med den opprinnelige krenkelsen, sier han.

Om Ben hadde fortsatt i samme spor inn i voksenlivet er noe man bare kan spekulere i. Det er ikke usannsynlig, mener Svendsen, men man vet aldri.

– Vi har uttrykket problembarn, men vi har også uttrykket løvetannbarn, og hvilke av problembarna som blir løvetannbarn, er vanskelig å si på forhånd, mener Svendsen.