Norsk film anno 2022 – hvor står vi?

Det var en gang et velkjent ordtak rundt norsk film som lød «god til å være norsk». Hvorvidt dette fremdeles er godt befestet i det norske folk, kan man bare spekulere i. Ser man på utviklingen, bredden og nivået de siste 10 årene innen norsk filmproduksjon, er det imidlertid lite som skulle tilsi at norsk film kun lenger er god «til å være norsk».

Hvordan man vurderer norsk film avhenger selvsagt av flere faktorer, som hvor mye film man faktisk ser, hvor stort sammenligningsgrunnlag man har, med mer. Undertegnede har fulgt norsk kinofilm tett i over 10 år, og ser både klare tendenser, utviklingstrekk og ikke minst en enorm bredde, en imponerende kreativ og kunstnerisk skaperevne, noe som resulterer i filmatiske kvaliteter også i verdensklasse.

Har ikke alltid vært slik

Slik har det dog ikke alltid vært. Foruten nevnte ordtak, er det et kjent faktum at norsk film lenge slet med rykter og motgang. Den tunge, dystre og ofte navlebeskuende tristessefilmen anno 60- og 70-tallet, var kanskje ikke akkurat med på å gi Norge stempelet som Europas Hollywood. Ja, selv innen nyere norsk film ser man tilbakevendende eksempler på at man enda sliter med noe av det samme (noen som husker horrible Pax fra 2010?).

Det tok med andre ord sin tid før lille Norge vendte blikket utover, løftet øynene bort i fra seg selv og sin selvhøytidelighet, klarte å bryte ut og få nok selvtillit til å blomstre og bli sett internasjonalt. Det skjedde selvsagt i ny og ne, her og der, men det er først det siste tiåret at det virkelig har eskalert på flere måter.

Når man sammenligner norsk og utenlandsk film, vil det alltid være en viss grad av «kleinhet» rundt det å se norsk film. Man vil gjerne ofte oppleve det kleinere å høre ens egen dialekt på film, eller å se de samme velkjente skuespillerne, gang på gang, enn det å se pene ukjente mennesker snakke vakkert på fransk eller italiensk. Det blir det nære, kjente og kleine, som møter det eksotiske, ukjente og drømmende. Da er norsk film i så måte dømt til å tape litt – det blir dens irriterende og svekkende vedheng som mange opplever som en svakhet.

Filmen blir dermed ikke en eskapistisk opplevelse i samme grad, men man møter seg selv heller i døra, som om man så en film om seg selv og sine. Har man dette i mente, vil man kanskje også imøtegå norsk film hakket mindre fordomsfullt. For har man på forhånd bestemt seg for at noe er dårlig, gjør dette sitt med måten man imøtegår kunst, og film, på.

Det er i stor grad denne avstanden mellom fiksjonen og oss, som også skaper innlevelse, drømmer og virkelighetsflukt, alle faktorer som fort avgjør om man synes en film er god, eller mindre god. Opplevelsen av fiksjonen, er slik alltid ufattelig sentral, og noe norsk film kan synes endelig å ha knekt den filmatiske koden rundt.

Hvorfor ble 2021 tidenes beste norske filmår?

Så kan man stille seg spørsmålet om hva som skjedde. Skuespillere som Aksel Hennie, Kristoffer Joner, Ingrid Bolsø Berdal og Kristofer Hivju har figurert i store produksjoner og serier også utenlands, mens regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg, Joachim Trier og Eskil Vogt, Erik Poppe, Morten Tyldum og Roar Uthaug alle er navn som har fått sine internasjonale gjennombrudd. De fleste etter å ha blitt lagt merke til etter gode filmer her hjemmefra.

Dette minner oss på at man blir sett, via kontakter og bransjen, og skaper man noe bra nasjonalt, kan døren åpne seg fortere enn man ante, også internasjonalt. Vi skal heller ikke glemme at norsk film- og kulturpolitikk åpnet dørene ørlite grann mer for å tiltrekke oss internasjonal oppmerksomhet og produksjonsinteresse igjennom tiltak som stimulerings- og insentivordningen, faktorer som har vært med på å gjøre filmlandet Norge mer attraktivt. Regjeringen varslet senest i høst også en økning over statsbudsjett til dataspill- og filmsatsning. Begrunnelsen for økningen av filmstøtte var «øremerket mangfold i filmtilbudet og internasjonalisering», ifølge regjeringen.

Når så også stadig flere norske filmer får amerikansk kinodistribusjon, blir de også mer sett utenfor Norges grenser. Vi kommer heller ikke utenom en stor viktig faktor innen utviklingen de siste 10 årene, nemlig revolusjonen innen strømmemarkedet. NRK kunne nylig melde at det har blitt en kraftig produksjonsøkning for film og tv de siste årene, noe som blant annet skyldes en økning av strømmeaktører som kjemper om markedet og slik må produsere og tilby eksklusive produksjoner.

Europeiske land, inkludert Norge, blir her gjerne noe eksklusivt, annerledes og eksotisk. Når store aktører som Netflix og HBO lager stadig flere serier og filmer her til lands, nyter hele markedet godt av dette, både innen produksjonsdelen, såvel som de kreative utøverne innen manus, regi, og skuespill. Arbeidet med mangfold og representasjon har dessuten åpnet dørene mer, trolig også for kvinner og minoriteter. Filmer som Alle utlendinger har lukka gardiner (2020) og Hva vil folk si (2017) er i hvert fall eksempler på gode og friske innslag som skildrer også det ikke-hvite flerkulturelle Norge.

Kjønnsfremstillingene innen film har igjennom #metoo-bølgen og diverse andre bevegelser i samfunnet også i stor grad påvirket og forandret film- og tv-industrien. Netflix har i så måte virkelig revolusjonert markedet og industrien – de har bevisst satt kvinner og minoriteter i sentrale sjefsstoler og ledd, gitt dem frihet og rom til å skape egne filmer og serier. Noe av det samme har også skjedd innen norsk filmproduksjon, hvor de tidligere langt mindre stereotypiske filmstemmene sjeldnere kom til ordet. Tilrettelegging, satsning og øremerking må kunne sies å være årsaker bak slikt.

Døren er i dag langt mer vidåpen

Mens landet i regjeringsskiftets periode i høst (2021) gikk igjennom kulturpolitiske vedtak som tilrettelegging av internasjonale produksjoner, insentivordningen og annet byråkratisk gnissel, samt Korona-relaterte utfordringer, har film-Norge de siste åra vist seg virkelig å skinne, ja kanskje også mer enn folk flest har fått med seg. Skal det være noe som litt mer konkret synes å skille seg ut blant den norske filmfloraen, kan man ane at vi her til lands stadig tør å fortelle de små, men menneskelige historiene, og det attpåtil på særegne, ærlige og sterkt engasjerende måter.

KulturPlot meldte nylig om at norsk films suksess skyldes blant annet en høynet selvtillit innen bransjen. I nyere titler som den friske og freidige Ninjababy, kunstneriske Gritt, og dristige De Uskyldige, speiles en enorm skaperglede og med tidvis provoserende tematikk, men med et overskudd og nettopp en filmatisk selvsikkerhet det står respekt av. Slikt blir lagt merke til, ikke bare av nordmenn og norske kritikere, men derfor også fortere utover landets grenser. Økt deltakelse i internasjonale filmfestivaler har slik også resultert i flere priser.

Det filmatiske hjulet blir slik stadig mer rullende, og kommer norsk filmindustri til gode på flere måter. Ikke bare gir dette avkastning i form av fisefine filmpriser her og der – det frister tydeligvis også publikum til å ville se disse norske filmen fordi de skiller seg ut og får ros også utenifra.

Fremdeles et klart skille

Men, man skal kanskje ikke bare rose norsk film opp i skyene heller. Det er fremdeles et tydelig skille mellom de store og trygge kommersielle produksjonene, som enda sluker mest av pengepottene og tilskuddene, og de mer uavhengige og særegne. Det tydeligste bildet i så måte må være det stadig tilbakevendende norske helteeposet. Max Manus. Kon-Tiki. Amundsen. Den største Forbrytelsen. Og nå sist (skjønt stadig korona-utsatt) Kampen om Narvik.

Forsåvidt gode filmer på mange vis, men tematisk og som publikumsfrieri, er det lite nytt og dristig i måten man satser de største pengesekkene på nettopp en slik type film man vet slår godt an. Eller, i måten man lager en endeløs rekke med lite utfordrende (selv for barn) og kliss like Karsten og Petra-filmer, for den saks skyld.

I lys av dette blir langt mindre og dristigere filmer selvsagt enda mer imponerende, og godt er det at også de mindre og unike filmene kommer til, på tross av at slike fremdeles får langt dårligere økonomiske støtteordninger og tilskudd enn de kanskje fortjener. Men som ordtaket lyder, er det nærliggende å tro at også en naken filmkunstner i nød lærer seg å spinne, noe som virkelig kan synes å gjelde for de to siste korona-årene.

Så, hvor står norsk film anno 2022 da? I snart to år preget av knallharde møter med et virus som klarer å brekke ned selv den sterkeste og mest standhaftige filmproduksjon, må det sies at den norske filmen likevel virkelig har klart seg godt. Undertegnede mener uttrykket «god til å være norsk» er blitt gjort til skamme for lenge siden, men at det spesielt de senere årene virkelig har eskalert i både produksjonsantall av norske filmer, i spennvidde innenfor tematikk, og videre også innenfor det kunstneriske uttrykk i stil og form.

På tampen av 2021 ble Yngvild Sve Flikkes Ninjababy historisk i norsk filmsammenheng da filmen ble kåret til årets beste komedie under European Film Awards. Grise-dokumentaren Gunda fikk Nordisk Råds Filmpris, og det meldes stadig om at norsk film blir lagt merke til internasjonalt, som eksempelvis De Uskyldige og den norsk-danske Flukt.

Før jul sto også Joachim Triers Verdens verste menneske på mange av de største internasjonale medienes liste over årets beste filmer. Det er stort for en norsk film. Veldig stort. Og snart er det Oscar, hvor sistnevnte film (hvis den blir nominert) kan toppe fjorårets kransekake som tidenes beste norske filmår og stå som symbol på ståa innen norsk filmindustri og -kultur per 2022.