Når musikk blir veien til et godt liv for fanger på utsiden av murene

Å kaste seg ut i en skapende musikalsk prosess, skrive låter, improvisere og skape stemningsfulle lyder er utfordrende nok for de fleste av oss. For innsatte i norske fengsler kan det være veien til et godt liv på utsiden.

Å involvere innsatte i fengsel i musikkens verden kan ha ringvirkninger langt utover hva man kan forestille seg. Bente Almås, førstelektor ved Norges musikkhøgskole ved Fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi, har gjennom 10 år tatt med seg musikkstudenter for å gi konserter i seks ulike fengsler i Østlandsområdet og på Politiets utlendingsinternat, Trandum.

I tillegg har hun gjennomført workshops, blant annet ukeslange musikksamarbeid mellom forvaringsdømte og musikkstudenter.

Prosjektet Musikk i Fengsel ble startet av Almås i 2011. Dette var opprinnelig et unikt faglig tilbud for studenter ved Norges musikkhøgskole. Over 400 studenter har til nå deltatt med konserter innenfor murene, både fra utøverstudier, musikk og helse, musikkterapi og andre studieretninger. Andre del av prosjektet innebærer workshops. Disse inngår i Musikken i perspektiv, et emne i mastergradsstudiet i utøving.

For de innsatte representerer dette både et avbrekk i en kjedelig hverdag, men også en utfordring og muligheten for et personlig løft i skapende prosesser.

Samarbeidet har utviklet seg med årene. I denne dokumentaren møter vi musikkstudenter som opptrer i fengsel. Vi treffer også innsatte som har fått permisjon til å opptre med egenskrevet musikk på landets største jazzscene.

I boken «Stemmer fra innsiden», som er et resultat av initiativ fra Norges musikkhøgskole og Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH), sier Bente Almås at samarbeidet mellom musikkstudenter og innsatte handler om å kjenne godt etter hva som egner seg hvor – og for hvem.

Et annet musikkprosjekt for innsatte, Musikk i fengsel og frihet, feirer 30 år i 2021. Tilbudet til innsatte har med årene spredd seg til over 40 soningssteder, og omfatter også tilbud i mellomfasen og etter soning.

Mer om dette senere. Først skal vi i fengsel.

Bak murene

En solrik fredags morgen går ferden til et uvant sted for kulturopplevelser. Vi har fått streng beskjed om å møte opp før klokken 0830 utenfor murene til Oslo fengsel. Ved siden av moskeen i Åkerbergveien ligger den kjente bygningen, der filmkarakteren Egon Olsen har kommet ut utallige ganger, bejublet og kjærlig tatt imot av sine sjarmerende bandekamerater Benny og Kjell.

Botsfengselet, eller «Botsen», som det het på folkemunne den gangen, er historie. I dag er Oslo fengsel en mellomstasjon for varetektsfengslede – innsatte som venter på å få sine saker behandlet og avgjort.

Varetekten har en tendens til å trekke ut i tid her hjemme. Det har i alle fall FN påpekt, og Norge har måttet rapportere på bruken av varetektsfengsling og isolasjon. Norge har også måttet gi informasjon om tiden det tar før en pågrepet person stilles for en dommer. Etter straffeprosesslovens bestemmelser skal dette skje snarest mulig, og senest den tredje dagen etter pågripelsen.

Menneskerettighetskomiteen har stilt spørsmål ved om en så lang tidsfrist er i overenstemmelse med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som Norge er forpliktet til å følge.

Da kan god underholdning for de innsatte være et plaster på såret. Det er Oslo Jazzfestival som stiller med kremen av unge jazzmusikere som skal underholde de innsatte denne fredagen. Mange av musikerne er nylig uteksaminerte fra Jazzlinja ved Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim.

Primus motor for dette prosjektet er Bente Almås, som er områdeansvarlig for produksjon for Oslo Jazzfestival. Hun er også førstelektor ved Fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges Musikkhøgskole.

Med fast hånd styrer hun de unge musikerne fra de fire gruppene som skal opptre. Å arrangere konserter i fengsel er ingen enkel greie, spesielt ikke under en pandemi. Alle får utdelt et selvtest-sett, for å kunne påvise at man ikke er smittet av koronavirus. En bomullspinne stikkes som vanlig opp i neseborene, for deretter å dyppes i en liten beholder med væske. Deretter drypper man væsken i et hull i et måleinstrument. Så venter man på svaret. Selv om ingen føler seg dårlige, er ventingen likevel preget av spenning.

– Kommer det én (og ikke to!) strek på tvers av skjermen, er testen negativ, forklarer Almås.

Det er den heldigvis for samtlige. Så begynner ventingen.

Kulturbyen Trondheim

Mens vi venter på å komme inn bak murene, tar jeg en prat med bandet Mona Krogstad Quartet. Det er et band som ble dannet under studiene på Musikkonservatoriet i Trondheim. Den egenkomponerte musikken beskrives som «melodisk og skandinavisk-lydende», fremført av en tradisjonell besetning bestående av saksofon, piano, bass og trommer.

Bandleder Mona Krogstad forteller at musikkmiljøet i Trondheim har vært viktig for musikerne.

– Det har vært gull verdt for oss, både miljø- og musikkmessig. Det er et musikalt mangfold der, og Trondheim er en super kulturby, sier Krogstad, som var ferdig på Konservatoriet i fjor.

Pandemien spente bein på mang en musikers planer i 2020 og store deler av 2021, men Krogstad har brukt tiden godt: hun sørget for å få flere bein å stå på.

– Jeg tok praktisk-pedagogisk utdanning under pandemien. Da har jeg i hvert fall muligheten til å bli lærer senere, dersom jeg skulle ha behov for det. Dette var noe jeg gjorde helt bevisst, sier hun.

Hun har ikke planer om å satse alt på livet som profesjonell musiker helt ennå. Først venter mer studier, i komposisjon.

– Jeg vil bli enda flinkere, utdyper hun, og forteller samtidig at hun har skrevet bandets låter det siste året.

Konserten i fengselet er kvartettens andre konsert. Den første hadde de på Jazz Fest i Trondheim. Nå gjelder det å få vist seg frem.

– Jeg trives med å utforske samspill, og komponerer hele tiden – konstant – jeg fanger opp inspirasjon, så mye jeg kan.

Når Krogstad komponerer, fanger hun opp et tema og setter akkorder til dette. Så tar hun det med til bandet, som sammen får sydd det sammen.

– Bandet kommer med tilbakemeldinger og idéer. Da blir det veldig bra til slutt, smiler hun.

Hun forteller at hun lar seg inspirere av mye, men særlig av nordiske og skandinaviske musikere, som har rytme og melodi i fokus. En av heltene er imidlertid den amerikanske legenden, saksofonist Wayne Shorter.

Tankene om livet som profesjonell musiker har fått seg et skudd for baugen, etter at pandemien brøt ut.

– Det viktigste er at man liker det man holder på med, legger hun til.

Krogstad er spent før møtet med de innsatte i Oslo fengsel, men gleder seg samtidig.

– Det blir sterkt, og det er fint å kunne bidra med noe som kan lyse opp dagen til folk. Så er det viktig å møte andre mennesker. Prosjektet Musikk i Fengsel er viktig for mange, utdyper hun.

Stemmer fra innsiden

I januar 2020 kom boken «Stemmer fra innsiden» ut. Boken er skrevet av Bente Almås og journalist Johnny Gimmestad, og gir leseren noen fortellinger fra prosjektet Musikk i Fengsel, via stemmer fra ledere, fra innsatte og fra studenter som gjennom årene har deltatt. Bokas hovedfokus er workshopene i Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Med boken ønsket Almås å avlive en myte.

– Jeg startet med utviklingsarbeid og Musikk i Fengsel i 2011. Med dette ønsket jeg samtidig å avlive myten om at det er hiphop som er fengselsmusikken. Den har vi nå avlivet for lenge siden. 400 bachelor- og masterstudenter har nå opptrådt for innsatte, med alt fra avansert samtidsmusikk med slagverkensemble til klassiske strykekvartetter, viser og coverlåter. Jeg ser på prosjektet Musikk i Fengsel som et utrolig viktig samfunnsansvar, sier hun.

I «Stemmer fra innsiden» forteller nemlig de innsatte om betydningen av å kunne være mer enn bare innsatte. Her spiller musikk en viktig rolle, mener Almås.

Dørene åpnes

Etter mye om og men begynner det å pipe i fengselsdørene. Mona Krogstad Quartet og KulturPlots utsendte er første pulje som skal skannes og sjekkes. Almås, NRK og de andre bandene må vente. Mobiltelefoner og metallgjenstander må innleveres. Vi blir sluset inn i en liten bakgård, der vi må vente mens én og én blir kontrollert. Når alt er i orden følger vi etter en fengselsbetjent i et rasende tempo, gjennom luftegården og inn i gymsalen der konserten skal gå av stabelen.

Der er det satt opp en enkel scene, og det meste står klart til konsert. Plaststoler er plassert i hesteskoformasjon, men salen er fortsatt tom. Musikerne stemmer instrumentene, og tester ut korte partier i sine låter. Stemningen er god, men spent.

Så kommer publikum. Fengselsbetjenten snakker engelsk i mikrofonen og gir noen beskjeder. Store deler av de innsatte på Oslo fengsel er utenlandske, fortalte betjenten på vei til gymsalen. Særlig Øst-Europa er godt representert.

Showtime

Det er Mona Krogstad Quartet som er første band ut. Nivået er skyhøyt, for mine halvtrente jazzører. En innsatt ved siden av meg sier at dette er langt bedre enn forventet. Han er tydelig imponert. Og rørt. Applausen er formidabel.

Kvartetten spiller i 25 minutter. Så er det klart for omrigging. Neste band gjør seg klare.

Christopher Quartet har gitar som hovedinstrument. Christopher selv kunne fortelle at han snart begynner på en av verdens fremste musikkutdanningsinstitusjoner: Manhattan School of Music i New York. Bandet består av Iver Christopher Cardas på gitar, Philip Edvards Granly på piano, Alf Svendsen Høines på bass og Elias Tafjord på trommer. Tankene går til en annen nordmann som har studert i USA, Lage Lund. For øvrig den første i verden som kom inn på prestisjeskolen The Juilliard Schools jazzlinje for gitar. Miles Davis’ gamle skole.

Etter band nummer to er det lunsj. Det vil si, for en trio begynner ikke lunsjen riktig ennå. Denne trioen forsvinner ut av gymsalen og går for å opptre for innsatte som ikke kan komme hit.

Røverradion

Mens vi spiser får vi besøk av to innsatte som forteller om hvordan de opplever fengselshverdagen. Av forståelige grunner står de ikke frem med navn eller bilde. Begge er imidlertid tilknyttet Røverradion, radioen som innsatte lager fra norske fengsler. Her får du det de beskriver som «grensesprengende innhold som provoserer, informerer og engasjerer».

Én av de innsatte forteller at han elsker jazz, og at han hadde en musikklærer på skolen, Trond Kallevåg, som er berømt i jazzverdenen. Om fengselslivet forteller han at dagene går, selv om det var vanskelig til å begynne med. Alt handler om å komme inn i rutinene. Da blir hverdagen enklere.

– Jeg studerer, og det hjelper godt. Hvis du ikke har noe å gjøre blir det fort veldig kjedelig, sier mannen som tar en bachelor i film- og tv-produksjon.

Helgene er verst. Da er man lukket inne på cella, og kan ikke drive med like mange aktiviteter som i ukedagene. Samsitting, der en innsatt kan få besøk av en annen innsatt på cella, hjelper litt.

– Men klokken 18 låses celledørene i helgene. På hverdagene står man opp klokken 0730, dusjer, går på skolen, spiser lunsj og fortsetter skolen til 1430. Klokken 1630 er det lufting, og 1730 er det fellesskap eller samsitting, forteller den innsatte.

Den andre innsatte går påbygg, og tar opp det tredje året på videregående. Planen hans er å studere it-programmering.

– Det er gøy med konserter. De aller fleste innsatte setter pris på variasjonen. Dette er den første ordentlige konserten siden pandemien brøt ut, forteller han.

Groovy ordfører

– Se på keyboardisten! Beina hans rister i takt med musikken – det er fascinerende. Dere må høre på denne gjengen – de er kjempeproffe.

Ordene er ordfører Marianne Borgen sine. Hun ankommer gymsalen sammen med fengselsleder Nils Leyell Finstad. Sistnevnte takket de innsatte for oppmøtet, og understreket viktigheten av dette.

– Det er utrolig viktig at musikerne kan bringe inn gode opplevelser i fengselet. La kroppen følge musikken, sa ordføreren.

– Takk til ordføreren, sa fengselslederen.

Det siste bandet har en litt annen besetning enn de andre. I Tuva Halse Band spilles komposisjonene og tekstene til fiolinist Tuva Halse. Musikken bærer preg av alt fra nordisk jazz og pop til klassisk kunstmusikk, og er inspirert av melodiøse musikere som Adam Baldych, Lars Danielsson og Kenny Wheeler. Ifølge bandet selv befinner de seg i en lydverden hvor det «elektroniske møter det akustiske, og hvor det og kalde og introverte møter det ekspressive og energiske». Tekst og improvisasjon er sentrale elementer i komposisjonene, som strekker seg fra det melankolske til det lekende – fra det melodiske til det åpne.

Halse selv veksler mellom solistrollen på fiolin og keyboard. Vokalist Jakob Nordli Leirvik bruker stemmen som et av bandets instrumenter, fremfor å prege lydbildet med den tradisjonelle sangerrollen. Resten av bandet består av Emil Storløkken Åse på gitar, Oda Steinkopf på bass og Veslemøy Narvesen på trommer.

Det er først på denne siste konserten at salen er helt fylt opp. Publikum begynner å klappe takten midt i låtene. Noen polske innsatte til venstre for meg roper «bravo». Stemningen er i taket.

Etter konserten skal logistikken igjen organiseres, slik av vi kommer ut av fengslet. Utstyr skal samles inn. Og selv om det mangler en xlr-kabel, kan alle involverte si seg meget fornøyde med konsertene og publikummet.

I den lille bakgården, som er siste stopp før vi slipper ut av fengselsportene, samles musikerne som er igjen og Almås. Når det blir klart at sistnevnte også har bursdag, runger bursdagssangen rett innenfor fengselsmurene. Så slippes vi ut.

Jazzmusikerne er travle under Oslo Jazzfestival. På vei ut av fengselet tar jeg følge med bassist Bjørn Marius Hegge ned mot Oslo sentrum. Han skal slappe av litt på hotellet, sier han. Men ikke lenge. Om to timer skal han stå på scenen igjen. Denne gangen på utestedet Salt.

Landets største jazzklubb venter

Scenelysene er på. Konsertsalen på Victoria – Nasjonal jazzscene i Oslo virker gigantisk. Det er nerver backstage. Snart skal de ut og spille sangene de har øvd på for en full sal.

27. september er en stor dag for innsatte på Ila fengsel og forvaringsanstalt og Trondheim fengsel. De skal presentere ny og egen musikk på to konserter på Victoria. Dette gjør de i samarbeid med musikkstudenter. Etter at pandemien har satt en stopper for flere forsøk på releasekonsert og lansering av cd-en «Stemmer fra innsiden», er det endelig showtime.

Domfelte fra disse fengslene utgjør bandet House of Stone, sammen med musikkstudenter fra Norges musikkhøgskole. Fengselsbandet har sammen med nåværende og tidligere studenter fra NMH gått i studio og spilt inn egne låter denne høsten. Det er stor spenning før låtene skal fremføres på den store scenen.

CD-en «Stemmer fra innsiden», er siste ledd i Bente Almås’ prosjekt Musikk i Fengsel. Plateinnspillingen og releasekonserten fungerer som en oppfølger til boken av samme navn. Almås har reservert bord på første rad på jazzklubben, der både gulvnivå og balkong raskt fylles opp i den legendariske klubben.

– I dag feirer vi at mennesker kan få møtes igjen, sier konferansier Svein Fuglestad. Han er førstelektor ved Institutt for sosiale fag ved OsloMet. Han tenkte både på pandemien og møtet mellom de innsatte, deres venner og familie, musikkstudentene samt andre fremmøtte. Det er godt å kunne samles igjen. Ekstra godt er det nok for hver innsatt som får komme ut av fengsel for å gjøre sin livs spillejobb – og for deres familier og venner som får se dem igjen.

Fuglestad forteller at Musikk i Fengsel startet for 10 år siden, med workshops og konserter i Østlandsområdet. Med årene har prosjektet vokst, og nå skal de innsatte gi ut cd. «Stemmer fra innsiden» er også tilgjengelig digitalt på de største strømmetjenestene.

– Jeg møtte denne gjengen fra NMH første gang på workshopen i februar 2020. De gjorde et sterkt inntrykk: det var minneverdig, nakent, hudløst, givende og, ja, livsendrende, sier bandmedlem i House of Stone, Elvin.

– Det representerer et pusterom for følelser og mellommenneskelig kontakt. Musikken berører, binder oss sammen og skaper identitet, utdyper han.

Alle har noe på hjertet

Gjennom musikken møter de innsatte hverandre med respekt, og kan se hverandre på nytt. Som Elvin sier: «vi har alle noe på hjertet». Sammen med Oda, Erling, Jørgen, Simen, Sigurd, Vetle og Thomas skaper han magi på scenen denne kvelden.

Låtene er mollstemte og holder høyt nivå. Det gjør bandet også, som er samspilt, velorganisert og vellydende. Låtskriveren spøker om at han ikke klarer å lage noe annet enn triste låter. Det må være noe med miljøet de er unnfanget i, kanskje?

Det viktig at de innsatte blir tatt vare på når de kommer ut igjen, selv om de har gjort ting som de ikke er stolte over.

– Å se seg selv i speilet og forakte det man ser, er vanskelig.

De innsatte lever under et regime der de har 20 minutter til å ringe hjem til familien i løpet av en uke. Da er det vanskelig å ta seg sammen – vanskelig å like seg selv.

Problemet er ikke over når man kommer ut. Det er juks. Et godt stykke arbeid gjenstår før man er på vei mot sjelefred.

– Workshops i fengselet gjorde noe med oss. Før kunne vi bare bare tenne et lys i kirken. På workshopene møtte vi unge og engasjerte mennesker som rørte oss og imponerte oss, sier Elvin.

Pianist Thomas, som er blind, hadde praksis som student i Ila fengsel i ett år. Når han setter seg bak pianoet og begynner å spille, har man ikke andre valg enn å lytte med hjertet.

– Jeg ble stukket av en veps på vei til Ila en dag. Det var en av de innsatte som hjalp meg og fikk fikset meg sammen igjen. Etter at jeg fikk hjelpen spurte den innsatte om hvilken blokk jeg soner på. Da følte jeg at jeg var tatt inn i varmen, sier Thomas.

Hadde ingen drømmer

Et annet bandmedlem forteller om en samtalegruppe han deltok i høsten 2018.

– Temaet var fremtiden. De andre ramset om steder de skulle reise til og lignende. Da jeg skulle si noe, merket jeg at jeg ikke så frem til noe som helst. Jeg hadde ingen drømmer. Det er ikke nødvendigvis de fysiske murene som er mest skremmende. Gradvis følte jeg at jeg mistet kontakten med omverdenen. Jeg mistet meg selv, følgte meg verdiløs og visste ikke hvor jeg hørte hjemme, utdyper han.

Da han møtte opp på første øving syntes han det var givende å spille i band med folk som var på et høyere musikalsk nivå enn ham selv..

– Jeg ble sett, lyttet til og respektert. Det førte til at jeg tok to ekstra steg som menneske. Kveldens opplevelse her på Victoria er noe jeg aldri kommer til å glemme, sier han.

To tidligere bandmedlemmer i House of Stone har også tatt turen til Victoria denne kvelden, og deler sine erfaringer fra scenen.

– Det betyr mye å være her i dag. Jeg blir rørt, og det er godt å se gjengen igjen. Jeg er heldig som har fått være en del av fellesskapet, sier tidligere bandmedlem Nils.

– Å møte mennesker med ulik bakgrunn og kunne lage musikk sammen er stort. Musikk blir ofte teknisk. Her handler det om andre ting – det kommer fra hjertet. Det handler om å finne kjernen i det vi holder på med – det menneskelige, sier Simen.

Et annet tidligere bandmedlem, André, påpeker at han har kommet ut til en annen ufrihet under pandemien.

– Man kan jo ikke gjøre hva man vil på grunn av korona. Jeg får gåsehud av å høre bandet spille i kveld. Det er en balansegang mellom å få selvinnsikt og å se seg som den man var, forklarer han.

Han utdyper at Musikk i Fengsel gir «strøm» til batteriet, noe som hjelper når man slipper ut av fengselet.

– Man møter en isfront på grunn av det man en gang har gjort. Bente er som en trimmet V8-er. Hun har hjulpet meg, slik at prosjektet har gitt meg gode minner. Hun har også fulgt meg opp i etterkant, helt frivillig.

For Bente Almås har det vært viktig at studentene også søker andre arenaer enn de tradisjonelle konsertstedene.

– Nå har vi endelig fått laget en cd. Det var vel aldri noen tvil om hva den skulle hete. Dette har vi gjort sammen. Jeg er utrolig takknemlig for at studentene har stilt opp, til tross for at prosjektet har blitt utsatt flere ganger på grunn av pandemien. Studentene og de innsatte har vært fantastiske. Det er mye i et fengsel som ikke går av seg selv, men etter 10 års samarbeid har jeg opparbeidet meg en viss tillit. Nå står vi her på Victoria, smiler hun.

Almås forteller om en innsatt som ble spurt om hvordan det blir når workshopen er over.

– Det er som et blomsterbed med tørr jord som ingen har brydd seg om. Den jorda blir byttet ut med våt jord. Et frø kan bli sådd og kan blomstre i etterkant.

Viktige stemmer

I boken «Stemmer fra innsiden» beskriver Bente Almås Musikk i Fengsel som et uvanlig prosjekt. For de innsatte er deltakelsen et kjærkomment avbrekk i en monoton hverdag, en utfordring og et personlig løft med glimt av anerkjennende møter i skapende prosesser.

En innsatt beskrev det som «et pusterom for følelser og mellommenneskelig kontakt». For studenter blir det et møte med en virkelighet; noen mennesker og skjebner som utfordrer holdninger og som tvinger dem til å se forbi fordommer vi alle bærer med oss, sier hun.

I boken skriver hun at selv om ingen ønsker å se bort ifra, unnskylde eller akseptere årsakene til at noen havner i fengsel og soner en forvaringsdom eller ordinær dom, fortjener alle å bli møtt som mennesker, med mulighet for rehabilitering og for å vende tilbake til et normalt liv.

– Endring krever selvransakelse, mot og villighet. Å kaste seg ut i en skapende musikalsk prosess, komponere, skrive låter, improvisere og skape stemningsfulle lyder er utfordrende nok for de fleste av oss. Mange tilbakemeldinger fra de innsatte tyder også på at dette har vært utfordrende. Som en innsatt sa det i dagboken sin: «Uten kjærligheten, håpet, terapien og den enorme omsorgen som er knyttet til musikken og denne workshopen, hadde livet mitt vært fattigere, fælere, hardere. Hvor mye skulle jeg ikke gitt for en uke til, en uke i året hvor jeg føler meg som et menneske».

Samarbeidet med de innsatte er nyttig for studentene, også faglig.

– Hvilket faglig utbytte kan studentene ta med seg fra et slikt samarbeid?

– Det handler om å få brukt musikk på en annen måte enn de lærer i utdanningen sin. Å møtes på denne måten setter musikken i et annet perspektiv. Å lage arrangementer sammen med de innsatte er dessuten en annen måte å kommunisere på, sier Almås.

Det var viktig for henne at begge parter kunne komme ut av sine respektive komfortsoner. Det er utgangspunktet for hele prosjektet Musikk i fengsel.

– Å improvisere er nyttig. Ting blir ufarliggjort på den måten. Å være tett på forvaringsdømte i lang tid gjør noe med deg. Via disse møtene blir du på en måte aldri den samme igjen, som menneske og musiker. Vi ser at mange musikere valgte å fortsette samarbeidet med de innsatte, til tross for at de egentlig var ferdige med prosjektet.

Samfunnsansvar

I workshopene møtes de på tvers av instrumenter. De får nye samspillfora og nye venner.

– Erfaringene de får med seg gjør dem mer nysgjerrige, både i forhold til konsertsteder og små grupper. Det gjør noe med dem som mennesker – de får en ny dimensjon. Det er en vinn-vinn-situasjon for begge parter, utdyper Almås.

For Norges musikkhøgskole er det viktig å være synlig på andre arenaer de tradisjonelle. Bente Almås mener også at det er viktig å snakke om det de har opplevd sammen.

– Studentene og jeg snakker mye om det de har opplevd, enten via workshops eller konserter, og opplevelsene fungerer som det jeg kaller et identitetslim. For meg er det flott at vi tar samfunnsansvar og deler noe vi ikke har delt til så mange andre. En slik uke forener oss. Det samme gjør konserter som den på Victoria.

Hun medgir at en slik konsertopplevelse «på frifot» kan gi en tomhetsfølelse i etterkant for de innsatte. Derfor er det viktig med oppfølging i etterkant.

– Jeg har fulgt opp de innsatte i etterkant. Det blir tomt etter en slik opplevelse, når man må tilbake på cella. Men de var fornøyde med hvordan opplegget var, og med kvelden som sådan. Én av deltakerne beskrev kvelden som et av de største øyeblikkene i sitt liv. Om du er innsatt eller student står jo ikke skrevet i panna di. Svært mange blant publikum visste ikke hvem som var hvem på scenen. De som stod der oppe ble vurdert for sine musikalske bidrag, sier hun.

– Fortsetter de innsatte med musikken etter at workshopene og prosjektet er over?

– Mange får en følelse av at lufta er ute av ballongen etterpå. Noen fortsetter å spille sammen. For dem går prosjektet bare videre.

I november har Almås og studentene vært på turné i norske fengsler. Der traff de innsatte som var med på konsertene på Victoria.

– Vi fikk tilbakemeldinger om at dette var stort for familiene. Mange familiemedlemmer visste ikke en gang at deres bror eller søster kunne traktere et instrument. En slik konsert har mange dimensjoner. Derfor var det viktig at vi satte av tid, slik at folk kunne få møte hverandre og snakke etter konsertene, sier Almås.

Hun medgir at det er vanskelig å følge de innsatte godt nok opp i etterkant. Kulturbudsjettene i fengslene er ofte en post det kuttes i. Men samarbeidet med fengslene har blitt lagt merke til, også av andre grupper.

– Nå får vi henvendelser fra Rotary og andre klubber og foreninger, forteller hun.

Musikk i frihet

Den nyutdannede musikkterapeuten Venja Ruud Nilsen spilte i 1991 en konsert i Bredtveit for innsatte med sitt band. I en samtale med fritidslederen i fengselet i etterkant ble behovet for at også de innsatte kunne få muligheten til å spille nevnt. Da så Nilsen at hun, i kraft av sin profesjon, var i posisjon til å kunne bidra. Men det skulle vise seg at det ikke var mange fengsler som hadde noen form for musikkundervisning eller musikkutøving for de innsatte.

Uten penger, utstyr eller øvingslokaler, i nært samarbeid med fritidsleder på Bredtveit og leder av Norsk forening for Musikkterapi, og etter å ha fått godkjennelse av fengselsdirektøren, startet Nilsen opp en gruppe med gitar- og pianoundervisning én kveld i uka som et seks måneders prøveprosjekt.

Timene ble betalt delvis av fritidskontorets budsjett og delvis med Voksenopplæringsmidler fra Sosialistisk opplysningsforbund. Tilbudet viste seg raskt å bli etterspurt blant de innsatte, og ble i 1992 utvidet til to kvelder per uke, til sammen åtte timer. Instrumenter ble delvis skaftet til veie via midler fra Musikkverkstedordningen, og delvis via prosjektleders bruk av private instrumenter.

I år kan organisasjonen Musikk i fengsel og frihet (MIFF) feire 30-årsjubileum. Med sitt tretrinnsprogram la de til rette for at de innsatte skulle kunne spille musikk i fengsel, utenfor murene og, ikke minst, etter soning som egendrevet aktivitet.

Lasse Tuastad er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen ved Griegakademiet – Institutt for musikk. I perioden 2000-2010 jobbet han i Bergen fengsel, og kom derfor raskt inn i Musikk i fengsel og frihet-prosjektet.

Han skrev også sitt doktorgradsprosjekt om tidligere innsatte og musikk, der han fulgte tre innsatte tett over en treårsperiode.

– Musikk har en funksjon inne i fengslene. Det handler om å fylle dagene med noe. Mange har mislyktes med andre ting. Her får de en mulighet til å lykkes med musikk, og de kan bygge selvtillit og mestringsfølelse. Når du spiller og lager låter kan du bygge en identitet. Derfor er det viktig å legge til rette for mestring, sier han.

Tuastads doktorgradsavhandling, «Innafor og utafor – Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern», undersøkte han hvordan et rockeband kan fungere som musikkterapeutisk virksomhet i kriminalomsorg og ettervern. Medforskerne hans, som han spilte med i bandet Me And the Band’its, sier at for dem har musikken vist vei ut av kriminalitet. Likevel handler dette om mer enn bare rock som rehabilitering.

I et intervju med nettstedet vernepleier.no, da doktorgradsavhandlingen ble offentliggjort, forklarte Tuastad hva MIFF tilbyr de innsatte.

– MIFF tilbyr undervisning på ulike instrumenter og mulighet for bandspilling. Etter løslatelsen kan deltageren fortsette å spille med samme instruktør ute, og slik få mulighet til å utvikle musikken til en fritidsinteresse. Tilbudet bygger på idéen om at tidligere innsatte trenger oppfølging, både når det gjelder arbeid og fritid, for å lette overgangen tilbake til samfunnet. I Bergen er tilbudet organisert i form av tre trinn:

• Musikktilbud mens de innsatte soner sin fengselsstraff. Dette tilbudet foregår i eget musikkrom i Bergen Fengsel
• Musikktilbud etter endt soning, med samme instruktør som inne. Øvingene foregår på Verftet i AKKS sine lokaler, og har et klart rehabiliterende preg
• Musikk som fritidsinteresse, drevet på eget initiativ av brukerne selv. Her er det mulighet for å få hjelp og støtte av instruktør dersom det er nødvendig

I doktorgradsavhandlingen definerte Tuastad sine mål med prosjektet:

• Å forbedre musikkaktiviteten i bandmiljøet
• Å få spille konserter med sanger og historier fra bandmedlemmenes egne livserfaringer

Det lyktes bandet med.

De overordnede forskningsspørsmålene i avhandlingen var:

• Hvordan kan rockebandet fungere som en musikk-terapeutisk aktivitet i fengselstjenesten, i et sosio-kulturelt perspektiv?
• På hvilke måter kan musikk bli en frihetspraksis både innenfor og utenfor murene?
• Hvordan bruker bandet Me and THE BAND’its narrativer for å bygge identitet?
• Hvordan brukes rockemusikken i denne prosessen?
• Hvilket språk bruker bandet når de beskriver hvordan musikken har en preventiv effekt?
• Hvordan kan disse beskrivelsene kobles sammen med konseptet selvhjelp?
• Hva er virkningene av praksisen?

Ettervern

For mange innsatte oppstår problemene når man skal starte livet utenfor murene. Da er det viktig at det eksisterer et tilbud til dem som kan tenke seg å fortsette med musikken.

– Det er viktig at de møter folk som de har jobbet sammen med tidligere, både innenfor og utenfor fengslet. For å lykkes med sitt nye liv er det avgjørende for tidligere innsatte å ha en fast aktivitet – noe å se frem til, eller straighte seg opp til.

Da Tuastad spilte i Me and THE BAND’its sammen med de tidligere innsatte, var fokus rettet mot å få maksimalt ut av øvingene slik at de ble gode nok til å spille konserter. Det lyktes de med. Mens bandet opptrådte rundt omkring fortalte de tidligere innsatte sine historier.

– Det var krimforebyggende. For de innsatte var det viktig med et fellesskap, der man måtte forholde seg til hverandre, overholde regler, møtetidspunkter og der man måtte gjøre hjemmeleksene sine i form av øving.

– Hvordan gikk dette?

– Det gikk fint mens forskningsprosjektet pågikk. Da det var ferdig forsvant vokalisten. De andre har fortsatt med å spille i ulike sammenhenger.

Dette viser at musikk er viktig, men at man trenger enda mer for å kunne bygge folk opp.

– Da trengs tett oppfølging, sier han.

Han peker på at rusen ofte er den tøffeste konkurrenten. Men selv om noen går på en smell, betyr det ikke at de ikke kan lykkes eller har utbytte av dette, påpeker han:

– Ofte så jeg at folk kom inn og ut av fengsel, men at de meldte seg på musikk igjen og igjen. Én innsatt lyktes den åttende gangen, blant annet på grunn av musikken.

– Hva skal til for å lykkes enda bedre med ettervern av de innsatte?

– Flere kan samarbeide om ettervernet enn tilfellet er i dag. De innsatte har ofte gjeld, rusproblemer og trenger hjelp til å ordne livsnødvendige ting. Alt dette må være på plass for å lykkes. Det er vanskelig å få til dersom du blir plassert på et hospits. I tillegg må de innsatte lykkes med å redefinere nettverkene sine.

Tuastad påpeker også at de må ha en musikkarena der det er et eksisterende miljø, for eksempel med andre band.

– Miksen mellom det sosiale velferdssystemet og muligheten for et nettverk der de føler seg trygge må være på plass for et godt ettervern, sier Tuastad.