Den blodige kirsebærtiden

Senvinteren 1871 hadde nasjonalforsamlingen i Bordeaux (senere Versailles) gått med på fredsbetingelsene som fulgte den fransktyske krig. Men pariserne hadde under beleiringen fått et omfattende selvstyre, og var, som republikanere, langt fra begeistret for monarkistene i Bordeaux.

Innbyggerne i hovedstaden hadde samlet inn penger til artilleriet, og nå hadde regjeringen vedtatt demobilisering. Nasjonalgarden skulle avvæpnes. Folk ville bli fratatt våpen og inntekt, og byen var plaget av hungersnød. I mars rykket regjeringstroppene ut for å bemektige seg Nasjonalgardens artilleri på Montmartre, men ble slått tilbake. Få dager senere oppnevnte pariserne sin egen regjering, ledet av en valgt sentralkomite. I april erklærte de sitt program: Kirkens atskillelse fra staten, obligatorisk og gratis skolegang for begge kjønn, åtte timers arbeidsdag, allmenn stemmerett og full pressefrihet. Det revolusjonære folkestyret som regjerte Paris i 72 dager for 150 år siden, bygget på anarkistiske og marxistiske idéer, og ble benevnt Pariserkommunen.

Politisk genistrek

Ikke bare den franske regjeringssjef Thiers, men også Tysklands Bismarck, så med angst og gru på en mulig ny fransk revolusjon som kunne spre seg til resten av Europa. Bismarck utøvde dermed en politisk genistrek: Han løslot 100.000 franske krigsfanger, slik at de kunne hjelpe regjeringshæren med å myrde sine egne landsmenn bak barrikadene i Paris. Nedslaktningen begynte. Verken kvinner eller barn ble spart. Den blodige uken sluttet med kapitulasjonen 29. mai. Regjeringen anslo antall døde til 17.000, historikernes gjetninger varierer fra 20.000 til 100.000. I tillegg kommer 40.000 arresterte og deporterte som fikk ødelagt sine liv. Dessuten: Represaliene og rettssakene i etterhånd varte og rakk, siste dødsdom ble avsagt i november 1876.

Det kan virke oppsiktsvekkende at forfattere som Alexandre Dumas d.y., Gustave Flaubert og Emile Zola tok avstand fra kommunen og skjelte ut «pøbelen i Paris». Den ærverdige, kristne, høyt respekterte romantikeren Victor Hugo, 70 år, tidligere landsforvist av Napoleon III og tilbakevendt som folkehelt, forfatteren hvis begravelse noen år senere samlet to millioner mennesker, forsvarte pariserbefolkningen. Det gjorde også to i andre enden av dikterskalaen, rebellen Arthur Rimbaud, som på tross av at han bare var 17, hadde gitt ut tre samlinger med dikt – og Rimbauds venn og elsker Paul Verlaine, som beskrev de siste dagene av gateslagene:

Nå, da vår skjebne er beseglet,

håpet er oppgitt, nederlaget sikkert,

og selv den aller største kraftanstrengelse
ville være forgjeves,

da er det slutt på alt, selv vårt hat

Mest kjent i vårt land er rimelig nok skuespillet «Nederlaget» av Nordahl Grieg, fra 1937. Grieg var da krigskorrespondent i Spania. «Pariserproletariatets kamp og det spanske folks kamp i dag har mange heltemodige og tragiske likhetspunkter», sa han til avisen Arbeideren i desember 1936. Grieg var glødende antifascist og Sovjet-vennlig revolusjonær (skjønt aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti), og sto selvsagt på kommunardenes side; dramaets konflikt dreier seg om hvor langt en opprører bør gå i væpnet motstand og voldelig aksjon for den gode sak. Men «Nederlaget» er ikke bare et idédrama, her skildrer dramatikeren reell nød: En liten gutt fisker rotter i kloakken, han har ikke råd til å spise dem selv, men selger dem for tre francs pr rotte.

Mesterverk

«Nederlaget» hadde premiere på Nationaltheatret i mars 1937. Den danske kritikeren Hans Kirk kalte det et mesterverk. Stykket ble spilt med suksess i Norden, og kom, i forbindelse med hundreårsjubileet for Pariserkommunen, i 1971, så langt som til Royal Court Theatre i London. Men da var forfatteren død forlengst, skutt ned som han ble i et bombefly over Berlin i 1942.

Ryktet om «Nederlaget» nådde Berthold Brecht, som forsynte seg fritt av det og laget sitt eget: «Die Tage der Kommune» (Kommunens dager). Problematikken rundt plagiering søkte Brecht å løse ved å kalle det «Et motforslag» til Griegs stykke. Men på dette tidspunktet var DDR et faktum, med sitt byråkrati og sin sensur, og resten av denne krinkelkroken i teaterhistorien kan den interesserte leser finne i Finn Iunkers artikkel «Historien om et litterært ran» (Klassekampen 14 mai 2014, fritt tilgjengelig på nett).

Den 55 år gamle transportarbeideren, sosialisten, poeten og visedikteren Eugène Pottier som var innvalgt i Pariserkommunens sentralkomite, overlevde massakrene. Etter kommunens fall ble han dømt til døden, flyktet til Storbritannia og USA, ble benådet og fikk dra hjem til Frankrike. Rett etter blodbadet skrev han en sang som skulle bli mer kjent enn kommunen selv:

Debout, les damnés de la terre!

Debout, les forçats de la faim!

Reis dere, Jordens fordømte!

Reis dere, sultens fanger!

Eller som det kom til å lyde i Olav Kringens riksmålsoversettelse fra 1904, og som ingen sosialist i ettertid har våget å endre et komma på:

Opp, alle Jordens bunde Trælle!

Opp I, som sulten knuget har!

«Internasjonalen» ble brukt som nasjonalsang i Sovjetunionen frem til 1944, og er omfavnet, helligholdt og avsunget av sosialister av alle avskygninger, fra Lenin til Støre.

En annen sang som forbindes med Pariserkommunen, begynner slik:

Quand nous chanterons le temps des cerises

et gai rossignol et merle moqueur

seront tous en fête

Altså: Vi feirer kirsebærtiden med å synge sammen med nattergalen og sangfuglene. Våren gjør oss gale av kjærlighet, men tiden er smertelig kort, kirsebærene ligner dråper av blod. Men vi vil heller våge å leve med smerten, om det er prisen for å feire våren og synge i kirsebærtiden.

Upolitisk kjærlighetssang

Kirsebærtiden» er skrevet av Jean-Baptiste Clément, kobberslagerlærling, gatesanger, revolusjonær og kommunard, også han dømt til døden men overlevde i eksil. Det er i utgangspunktet en helt upolitisk kjærlighetssang fra 1866, da han traff kjæresten sin, Isoline, som han fikk en datter med. Noen år etter kommunens tid dedikerer han imidlertid sangen til «den modige medborger Louise, medhjelper i Rue Fontaine-au-Roi, søndag 28 mai 1871», siste søndag i den blodige uke.

Bismarck brukte Pariserkommunen som skremmebilde, Marx og Lenin som det første eksemplet på den gryende sosialistiske revolusjon. Det som er hevet over tvil, er at den blant sine kulturelle ettervirkninger også avfødte to sanger, en politisk og en lyrisk, og at begge lever fortsatt, uavhengig av politiske konjunkturer og årets gang. Politiske styresett kommer og går, sanger lar seg ikke stanse av domstoler og militære angrep, og kirsebærtrærne blomstrer årlig.