Ikoner i et «hellig» rom

En solrik onsdag i januar viser Nasjonalmuseet seg fra en bedre side enn den bildene i media liker å vise: en lite flatterende vinkel fra Aker brygge. Det vi har sett derfra har blitt kritisert utallige ganger allerede. Bygget gir derimot et annet inntrykk når man kommer tettere på. Oppover Dronning Mauds gate og rundt svingen langs Munkedamsveien stiger forventningene til KulturPlots utsendte. I stedet for fengsel og fremmedgjøring, har tankene for lengst glidd mot høytidelighet, verdighet og plass, mye plass. Vinkling har noe å si, altså.

Det er ikonkunst vi er invitert for å se. Det nye museet har fått et «hellig» rom med kunst, orgelmusikk og dempet belysning. I denne utstillingen er et av rommene bygget med kirkerommet som skisse. Museet vil legge mer vekt på den funksjonen kunsten hadde i menneskenes liv, og ønsker å få frem at denne kunsten er laget for å inngå i en religiøs sammenheng.

Nasjonalmuseet åpner 11. juni i år. Prisen på det som blir Nordens største kunstmuseum, var estimert til over fem milliarder kroner. Over 5000 verk fra samlingen, store og små midlertidige utstillinger, spise- og serveringssteder, museumsbutikk, en luftig takterrasse, formidlingsverksteder og Nordens største kunstbibliotek venter publikum når museet åpner.

– Det nye bygget gir oss helt nye muligheter til å oppfylle Nasjonalmuseets oppgave med å gjøre kunsten tilgjengelig for alle og hver enkelt, sa direktør Karin Hindsbo da åpningsdatoen ble offentliggjort.

Helgenbilder

Ikonkunst er gresk-ortodokse helgenbilder. Ikonene har en liturgisk funksjon i kirkene og danner en helhet i form av billedveggen (gresk: ikonostasion). I ortodokse hjem tjener ikonene til belæring, oppbyggelse og andakt for den enkelte og for familien.

I Store norske leksikon står det at Ikonenes funksjon som kulturbilder er uløselig forbundet med deres betydning som kunstbilder: «Det estetiske uttrykket avbilder i sine farger og linjespill de guddommelige urbildene, samtidig som det formidler et religiøst innhold fra kirken til menigheten. På denne måten blir ikonene et viktig medium for spredningen av ortodoksiens budskap, som lar seg studere både fra teologisk, kunsthistorisk og informasjonsteoretisk synsvinkel».

Det er inkarnasjonen som er det teologiske grunnlaget for ikonene, at Gud ble menneske. Det gjorde Gud avbildbar. Mens forholdet mellom ikonene og Jesu jordiske skikkelse er basert på likhet, er det ulikheten som dominerer forholdet mellom Kristus-ikonene og Jesus som Gud i en herliggjort skikkelse.

Struktur

Inne på Nasjonalmuseet er det enda større enn man kunne ha kunne ha sett for seg på forhånd. Et mylder av korridorer, ganger, rom og vakter tar imot, og det gjelder å suge inn inntrykkene. Sikkerheten er det ikke noe i veien med. Her må man vise kort og registrere seg en rekke ganger, før man slipper inn dit man skal.

– Vi ønsker å synliggjøre mennesker, og hvordan kunsten påvirker menneskers liv. Religion spiller en viktig rolle her, sier Guleng.

Rommet med ikonene er delt i to. Den venstre delen har blant annet gipsavstøpninger av Nidarosdomen, og kirkeklokken fra fra samme dom fra 1100-tallet. Det har vært viktig å få inn arkitekturelementer- og effekter fra kirken, som for eksempel røkelseskar, forklarer Guleng.

Det er den russiske ikonkunsten fra Middelalderen som preger delen til høyre. Ikonene kom inn i samlingen til Nasjonalmuseet allerede på 1930-tallet, blant annet fra nordmenn som befant seg i Sovjet etter 1917, forteller kuratoren.

– Det er veldig fine verk. I dag har vi rundt 40 ikoner i samlingen, med hovedvekt på det russiske, sier Guleng.

Viktig mann for samlingen

Nordmannen Richard Zeiner-Henriksen har vært en viktig bidragsyter til Nasjonalmuseets samling av ikoner. Han ble født i Christiania i 1878. Etter handelsskolen dro han som 20-åring til Tyskland for å få seg arbeidserfaring. Der arbeidet han syv dager i uken uten lønn på et kontor for import av korn fra Russland, som på den tiden var Europas kornkammer.

To år senere reiste han til Russland, der han bodde hos en russisk familie for å lære seg språket. Etter et år kunne han gjøre seg forstått. Gjennom direktøren for utenlandsavdelingen for oljeselskapet Brødrene Nobel, Hans Olsen, fikk Zeiner-Henriksen etter hvert jobb i avdelingen for tungoljer, en stilling han beholdt i to år før han tok over som intendant og personalsjef ved oljevirksomheten i Baku. I 1906 reiste han til St. Petersburg og ble sekretær for generalkonsulatet, der Hans Olsen nå regjerte.

I denne stillingen knyttet Zeiner-Henriksen en rekke kontakter med forretningsmenn og bedrifter i hjemlandet, og da han i 1907 sluttet som sekretær i generalkonsulatet etablerte han sin egen bedrift for import og eksport. 10 år senere hadde denne bedriften vokst betydelig, med avdelinger både i Oslo og New York.

Men da den russiske revolusjonen brøt ut i 1917 måtte Zeiner-Henriksen rømme landet. Eiendeler ble frosset, og etter hvert konfiskert. Først de to siste årene av Lenins regjeringstid ble det mulig å drive kommersiell virksomhet igjen, og Zeiner-Henriksen flyttet da tilbake til St. Petersburg (som nå het Leningrad) og involverte seg i det nye selskapet Petrograd Trading & Shipping Co., som hadde blitt etablert av nordmenn og som skulle forhandle med russiske myndigheter om import og eksport.

I perioden 1922-1927 ble Zeiner-Henriksen for alvor interessert i russiske ikoner, skriver det danske auksjonshuset Bruun Rasmussen auktioner i sin Richard Zeiner-Henriksen-biografi. Det kommunistiske styret mente at religion var opium for folket, og representanter for den ortodokse kirke ble forfulgt, fengslet eller drept. Kirker og klostre ble ødelagt. Da kom mange av de hundretusener av ikonene på markedet som salgsvare – for første gang – og Zeiner-Henriksen visste å smi mens jernet var varmt.

I forbindelse med sin interesse for ikonkunsten hadde Zeiner-Henriksen kommet i kontakt med noen av de få ekspertene på ikoner som fantes. Ved hjelp av dem kunne han finne frem til de ikonene som hadde høyest kvalitet. Etter hvert ble interessen for denne kunstformen vekket i Sovjet, og det ble utviklet et studium i landet – av alle forhold rundt kunstarten, både når det gjaldt rensing, forståelse, lokalisering og aldersbestemmelse.

Ikonene ble som oftest malt av prester og munker, og ble aldri signert. Det er bare fra notater i kirkebøker eller andre religiøse kilder at man kan fastslå kunstnerens identitet. Fra kirkebøkene i Zagorsk vet vi for eksempel at Andrei Rublev (1370-1430) har malt det verdensberømte ikonet Den hellige treenighet.

Ble kastet ut igjen

En forutsetning for at Zeiner-Henriksen klarte å bygge opp en betydelig samling ikoner mellom 1922 og 1931 hadde med rensing av verkene å gjøre, forteller kurator Mai Britt Guleng. På denne tiden ble det utviklet en ekspertise for å rense de 4-500 år gamle ikonene. Kunstverkene hadde mørknet på grunn av avsetninger av røyk fra talglys og kjertler, støv, olje, overmalinger eller oppfriskning av fargene. Først når flere slike lag ble fjernet, fikk man et reelt inntrykk av ikonenes utseende og kvalitet.

– Rensingen foregikk ved at konservatoren helte sprit på et lite område, tente på – og når flammen hadde tent en stund – forsiktig skrapte vekk dette laget med kniv eller palett, sier Guleng.

Zeiner-Henriksen har selv beskrevet hvilket inntrykk rensingen gjorde på ham: «Det var som å se gjennom et vindu inn i en ny verden fylt av lys og farver – som et blikk inn i bildets sjel».

Da Lenin døde, og Stalin tok over, ble det igjen umulig å drive privat forretningsvirksomhet i Sovjet. I 1927 sendte Zeiner-Henriksen kona og sine to sønner hjem til Norge, før han selv måtte flytte etter i 1931, da han ble utvist fra landet. Han hadde da en handelsrådsstilling med diplomatpass.

Mai Britt Guleng forteller at Zeiner-Henriksen samarbeidet med antikvariatet Gostorg i Moskva om å få solgt ikoner, men at det på dette tidspunktet var lite kjennskap til ikonene i Vesten. Hellige bilder som var i kirken og private hjem ble ikke sett på som kunstverk på samme måte.

– Direktøren for Gostorg arrangerte en turneutstilling i Europa og USA. Den bidro til å skape en interesse som ikke hadde vært der tidligere. Utstillingen skapte behov og ble skrevet inn i kunsthistorien. Maleren Roger Fry (1866-1934) så for eksempel abstrakte egenskaper ved bildene. Ikonene bryter jo med tradisjonell romforståelse, sier hun, og legger til at det ble solgt mange ikoner ut fra Sovjet fra 1920-tallet og frem mot Andre verdenskrig.

– Zeiner-Henriksen ga noen av ikonene til Nasjonalmuseet. Samleren Einar Krane bygget også opp en samling i samme periode. Nasjonalgalleriet kjøpte også noen ikoner, forteller Guleng.

Ikonene ble tatt ut av kirkene, og montert i ikonostaser. Det ble gjort et skille mellom kor og alter.

– Dette ble sjelden protokollført, slik at det er vanskelig å si hvilke kirker de respektive ikonene er hentet fra, sier Guleng, som legger til at ikoneksperter har gått igjennom ikonene i samlingen, og at disse har teorier om hvor enkelte av ikonene stammer fra.

Nå som ikonene ble betraktet som kunst, hadde man eldre kunst som kunne beskrive tidsepoken de ble laget i. Det var viktig for beslutningen om å vise ikonsamlingen på Nasjonalmuseet. Også to greske ikoner fra 1700-tallet stilles ut. Adolf Tiedemann skjenket dem til museet. De fleste russiske ikonene er fra 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet.

– De greske ikonene viser tydelig at ikonkunsten har utviklet seg, sier Guleng.

Kirkerommet

Når man kommer inn i utstillingsrommet på Nasjonalmuseet kan man ikke unngå å se den store hvite altertavlen med Jesus hengende på korset. Veggene er røde og belysningen er dempet, mer dempet enn den kommer til å være når utstillingen åpner, forsikrer Guleng. Når man beveger seg mellom ikonene, opplever man både ro og høytidelighet. Fargene på kunstverkene fra Middelalderen gjør også inntrykk, med gull og sølv som skaper lys. Lydinstallasjoner benyttes også for å skape stemning. De inneholder små biter fra ortodokse messer, men også musikk fra Middelalderen og kirkeklokken fra Nidarosdomen.

– Lydinstallasjonene gir litt av stemningen som var knyttet til det religiøse livet. På denne tiden hadde alle tilgang på dette, rike som fattige, sier Mai Britt Guleng.

Det kunne være inngripende og sterkt å møte ikonene, som var levende personer. Portrettene av disse ble ansett som portretter av hellige personer. Ikonene var viktige på festdager, da disse personene ble ekstra feiret. Mindre ikoner ble oppstilt på disse festdagene i kirken. Da kunne de troende gå frem, hilse og beundre det hellige som lå fremfor seg.

Guleng forteller at hele rommet er iscenesatt for en totalopplevelse.

– Vi har ikke prøvd å imitere ikonostasen, fordi disse er fra forskjellige kirker. Fire rader er representert, og disse har ulike funksjoner. Plasseringen er viktig i en liturgisk sammenheng.

– Mange beskrev ikonene som vinduer inn til det hellige. Lyset er viktig. Gullet og sølvets virkning som lys levendegjør det hele, sier Guleng, som forteller at Nasjonalmuseet har skilt mellom vest- og østkirken. Det store skisma i 1054 var nettopp betegnelsen på denne splittelsen, da paven i Roma og patriarken i Konstantinopel skilte lag. Da oppstod den ortodokse kirke og den katolske kirke som to adskilte enheter.

– Det var dialog etter splittelsen. Ikonene ble også sett på som viktige i vestkirken, forklarer kuratoren.

Får vist viktige ting

Mai Britt Guleng er glad for at Nasjonalmuseet kan vise denne samlingen.

– Vi får vist noe som er viktig. Vi har ortodokse kirker også i Norge, men utstillingen har en kunstnerisk verdi som går langt utover religion. Det er viktig å vise en historisk side av kunsten for å kunne problematisere nåtiden, noe som har vært og noe som kunne ha vært. Utstillingen forteller om levd liv. Variasjonene har vært viktige for oss i planleggingen av helheten. Den viser kompleksiteten i det historiske og i nåtiden, avslutter Guleng.

Før vi forlater utstillingen er det et ikon som har gjort spesielt inntrykk, og som må studeres en gang til. Det er Den hellige Nikolas fra Zarajsk med scener fra hans liv.

En biskopshelgen i liturgisk drakt er hovedmotivet i dette ikonet fra russisk middelalder. I venstre hånd holder han en evangeliebok, og med høyre hånd gjør han en tradisjonell velsignelsesgest med to utstrakte fingre. I to små felt ved hans hode vises henholdsvis Kristus med en bok og Maria som holder et biskopsbånd i armene. Den russiske innskriften på hver side av helgenens hode forteller at personen er Den hellige Nikolaus undergjøreren, en av de mest populære helgenene i den russisk-ortodokse kirken. Han var særlig de reisendes, sjømennenes og barnas skytshelgen. Langs ikonets kanter er biskopens liv, undergjerninger og død skildret i 20 små bilder etter hverandre. Hans fødsel vises øverst til venstre, hans død og begravelse nederst til høyre.

Hvem var så denne hellige Nikolas? Han er bedre kjent som St. Nikolas – eller julenissen, om du vil. På bildeserien med 20 scener fra hans liv på ikonet kan man se at folk oppsøkte ham, og at han ga dem ting de trengte – gaver som var kjærkomne for fattige.